counter on godaddy

Jeg må skrive

Jeg skal gi deg noen grunner til å skrive, og til å like bloggverdenen. Bli med til en dal som jeg hadde helt for meg selv, og som jeg fortsatt besøker. Jeg eier en dal, er det ikke flott? Du kan eie en, du også. Det er der ordene kommer fra. Du skal elske at barn finner slike dalfører, og du skal bli med dit når de peker, for der finnes det så mye du kanskje ikke så.

Det var nok med bøkene og radioen alt begynte. Det var det egentlige nullpunktet. Jeg tror jeg fikk min første bibliotekpurring som sjuåring, da hadde jeg lest en bok om en opptrekkselefant om igjen og om igjen. Jeg kan fortsatt huske kanossagangen til biblioteket med den fillete boken. Siden den gangen var jeg ustoppelig. Jeg husker min første tur til et bibliotek i en større by et sted i Norge der de til og med hadde dedikerte plastposer til bøker man lånte! Jeg tror, men er ikke sikker på, at det stod «Det er bedre å vite, ellers vet man aldri» på de hvite plastposene. Og jeg lånte og leste, bar og stablet. Det var bøker i alle varianter, fra Jules Vernes spektakulære ballongferder, jeg drømte meg inn i Fridtjof Nansens lugar på «Fram» og jeg lengtet etter heder og berømmelse gjennom skumle netter der Hardy-guttene snek seg fram og oppklarte kriminalgåter. Hele tiden alle disse bildene i hodet. En konstant strøm av filmruller som kjørte i økende fart bak øynene.

Senere fantaserte jeg om kyssene og brystene til Hamsuns Victoria. Jeg levde meg inn i livet bak piggtrådene i «Og tok de enn vårt liv», og jeg skulle bli meteorolog gjennom alle bøker om skyer, stormer og hav. I en periode lånte jeg bare atlas. Jeg lå på stuegulvet og trakk opp reiseruter gjennom Amazonas-jungelen inn til Mato Grosso, og jeg luftet tanken i guttegjengen om å skrape sammen lommepenger til balsatømmer. Den dag i dag kan du sikkert finne et bortglemt verdensatlas i et bybibliotek et sted i Norge med linjalstreker tvers gjennom Brasil. Side om side med alle bøkene om flyteknikk lå Hans Hansens «Vil du se min smukke navle?» Og jeg har fortsatt ikke kommet til Roald Dahl, der voksenverdenen gled sammen med barnas.

Men det var mer i denne dalen. Det var radioen. Den dag i dag husker jeg alle hørespill fra 1975 til langt ut på 2000-tallet på rams: den dypt skumle vignettmusikken til «I trifidenes dager», hørespillet om de morderiske plantene som ville overta jorden, eller hva med «Jernvognen», romanen signert Stein Riverton fra 1909 som ble innspilt blant mørkets fyrster i radioteater-studioet i NRK i 1981 og fikk meg til å krype sammen av skrekk på høylys dag?  Og alle programlederne i Lørdagsbarnetimen, som snakket rett til meg tvers gjennom lukt av høst og vinterkulde – jeg husker at jeg en gang i voksen alder snakket med Frank Nordli på telefon, og stemmen i andre enden satte meg tilbake til lukt av risengrynsgrøt og grønnsåpevasket lørdagsrent. Det var magisk. Og da Astrid Sommer leste om Brødrene Løvehjerte kunne jeg kjenne hvordan mosen på slettene i Nangijala føltes mot håndflatene. Denne dalen rommet også drømmer om å skape noe som var mitt eget. Jeg lagde mitt eget landskap formet etter «Sommeren på Mirabell-øya». Mange av dere har sikkert gjort det samme.

Jeg husker både med sorg og glede at jeg stort sett fikk være i fred i denne hemmelige dalen. Noen har aldri fått se slike hemmelige daler, andre vil helst glemme dem og bli voksne. Noen av disse dalene er jevnet med jorden og har blitt høyhastighetsmotorveier av kunnskap der stans er forbudt, og den som står i veikanten på jakt etter Mirabell-øya risikerer å bli kjørt ihjel uten at noen har sett hva som skjedde. Men i mange, mange av oss lever disse dalene av fantasi, innlevelse og utforskertrang i beste velgående. Det viser seg ikke minst her i bloggeland.

Vi lever i et land og en del av verden der ytringsfriheten puster. Alle borgere av et fritt land burde benytte seg av det, og oppmuntre til at ytringsfriheten består og fortsatt kan puste. Bloggverdenen har de siste årene gått foran med gode eksempler på riktig bruk av ytringsfriheten, og mangfoldet av norske bloggere er omfattende. Mange av bloggene utgjør et utrolig viktig bidrag til kulturlivet. Tidsvis er vi også dagsordensettende. Vi her ute ønsker at det skal fortsette slik.

Den institusjonaliserte retten til og bæretillatelse på ytringer om hva som er vakkert eller stygt, rett eller galt, eksisterer ikke mer. Det er ikke lenger slik at journalister bestemmer hvilke bøker og filmer som er kvalitet, psykologer besitter ikke lenger hele sannheten om hva som er bra for hodet ditt, prester har ikke enerett på moral, og politikere har ikke blankofullmakter, ikke engang i fire år. Nettet har skylden. Jeg tror at hele denne demokratiseringen kommer oss alle til gode. Ikke minst fremmer det mot til mangfold og et ekstremt levende kulturliv.

Å være din egen redaktør er gøy, men det gir de også en rekke plikter. I denne bloggen har jeg nulltoleranse for rasistiske ytringer eller kommentarer som overskrider norske lover som regulerer personvern. Men jeg deler også ut rettigheter: du kan fritt hente stoff herfra, kreditér gjerne, og del det videre. Det er derfor vi er her: For å dele.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 47 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }

Skriv en kommentar