Fritt for å være helgen

Hvilke kvinnelige helgener vil vi ha? De søte med englehår, eller hærførerne?

I dag er dagen, selv om den etter kalenderen var i går: Hundretusener av foreldrehjerter har smeltet til sur korsang, og landets tv- og radiostasjoner gir oss den årvisse reportasjen der barn gjenforteller lærernes forklaringer på, eller også dikter opp, hvem Santa Lucia var.

– Hun var en sånn dame som likte å hive ut mat istedet for å gifte seg, sa én unge av 2009 jeg hørte i dag.
– Hun ble fattig etterhvert, og så kuttet de av henne hodet, sa en annen.
– Hun var heks, og de kastet henne på sjøen, sa et barn i en reportasje fra 1990 som jeg av nysgjerrighet søkte opp, for å høre om tidene har endret seg.

Også i et førjulsprogram fra 1973 blir hun omtalt som noe skummelt. Og tjue år senere: I et radiokåseri fra 1993 signert Sonja Westrheim får vi også en slags forklaring på demoniseringen av henne: Navnet blir knyttet til selveste Lucifer. Alt dette til forskjell fra den svenske oppfatningen av henne: I Sverige er hun en lys og vennlig skikkelse. Men har hun noensinne eksistert som ung kvinne av kjøtt og blod?

Av kjøtt og blod: Kanskje. Hun ble etter alt å dømme født i 283 eller 286, død 304, alle årstall etter Kristus. Men kildematerialet rundt hennes liv, meninger og faktiske dødsårsak er så usikkert, så tvetydig og så mangelfullt at ikke engang det offisielle nettstedet for katolikkene i Norge går god for overleverte opplysninger rundt henne. Men bra nok for norsk barnehage, altså. Og ikke minst såpass diffus og svevende at vi kan tolke henne dit vi vil.

Drøyt tusen år senere får den katolske kirken enda en delikat personlighet i fanget, Jeanne d’Arc. Kildene rundt henne er betydelig mer presise, blant annet er hele rettssaken mot henne nedskrevet, og 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen, nitten år gammel. Hun hadde da vært Frankrikes hærfører mot England, befridd Orléans og Patay, og forsøkt å ta Paris fra engelsk beleiring, men felttoget slo feil. d’Arc påstod at hun mottok ordre fra Gud og engler som åpenbarte seg som stemmer i henne, en forklaring hun holdt fast ved under hele rettssaken. Kildematerialet rundt henne er såpass omfattende at det til og med er mulig å fastslå at hun i militær forstand gjorde en rekke grove feilvurderinger. Hvis det var slik at blind gudstro kan forklare deler av handlingsmønsteret hennes, er det også lett å forstå hvorfor hæren etterhvert lurte på hva den skulle tro. Og var hun så gudstro og dydig som hun selv påstod at hun var? Er hun barnehagevennlig?

Jeanne d’Arc ble kanonisert i 1920.  Men historien om Frankrikes nasjonalhelt er antakelig mer problematisk å dramatisere som morgenopptog i landets barnehager: Å vandre engleaktig med lys i hendene er litt mer kvinnelig enn å ri lokalet rundt på kjepphest, slåss med sverd og høre stemmer i hodet. Unge kvinner gjorde jo ikke slikt ustraffet i 1431, heller. Eller er det påstått dydighet og uskyld vi stadig fascineres av? Sånn litt passe barnehage-vennlig?

Anbefalt for alle barn, tøffere enn luciatoget: «Joan of Arc», med en ikke særlig engleaktig Milla Jovovich på hesteryggen, Faye Dunaway som opportunistisk feminist, John Malkovich med et delikat politisk problem samt Dustin Hoffman som en nifs, diabolsk samvittighetsstemme fra det hinsidige, regi:  Luc Besson, Columbia/Tristar 1999:

[pro-player width=’600′ height=’370′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/joan.flv[/pro-player]

Førjulsbrev fra Josef

 

Galilea, lørdag 12. desember.
Kjære Gud.
Det er knapt to uker til termin. Vannet kan gå når som helst. Hun har ganske vondt i korsryggen, og beina er oppsvulmede. Den sparker kraftig nå.

Selv føler jeg meg litt bedre. Denne historien med engelen begynner å komme litt på avstand. Som du vet synes jeg det var uærlig av deg å sende en engel i ditt sted, når du kunne ha kommet selv (for å si det bokstavelig, haha.) Og du vet at jeg mener at du kunne ha gitt meg en sjanse til. Men alt dette har vi snakket om, mann til mann, så nå får vi gjøre det beste ut av det.

Jeg er likevel veldig usikker på hva du vil med meg etterpå, når alt dette er over. Hvilken plass vil du jeg skal ha? Jeg kan bli småsprø av å tenke på at jeg skal være stefar til deg. Eller til din sønn. Eller hvordan det nå blir – jeg er litt forvirret av dine tanker om familie. Jeg er også forvirret over dine tanker om tilgivelse. Du sier at du er den eneste med makt til å tilgi. Men nå er vi altså i den situasjonen at jeg har tilgitt deg det du gjorde. Gjør det meg til en vantroende synder?

Hun er ganske klar på at jeg må være tilstede, og hun sier at hun elsker meg. Og hun elsker også deg. Hva forventer du av meg? Hva skal jeg gjøre med alle disse motstridende følelsene, alle disse tankene om hvordan livet blir heretter? Hva slags far ønsker du å være?

Snekkerverkstedet går greit. Vi fikk akkurat inn en bestilling på femten takstoler i går, og jeg må ta inn nye folk fra januar for å klare vaktlistene. Det er altså ikke noe problem med økonomien. Men disse romerne er noen rare folk. Det har gått ut bud fra keiser Augustus om at hele verden skal innskrives i manntall, og hun og jeg sokner til valgkrets Betlehem. Vi drar den tjueandre, tror jeg. Kunne du hatt et øye til verkstedet i mellomtiden? Det er det eneste jeg ber om. Eller jaja, ikke det eneste, men du skjønner hva jeg mener. Whatever.

Jeg hadde en ekkel drøm i natt. Jeg drømte om en gate som var full av folk. Det var så mye sinne overalt. Folk ropte ‘korsfest, korsfest’, og jeg kunne se en ung mann som ble drevet forover av piskeslag og ukvemsord. Jeg husker at jeg stod i en sidegate og så på. Også du var der, Gud. Du stod på sidelinjen og så på sammen med meg. Du lot alt det grusomme skje, og jeg forstod ikke hvorfor du var så rolig. Du var så kald.

Hun roper fra kjøkkenet, så nå må jeg se til henne. Det er vondt å være henne nå. Og ikke bare slik du tror, Gud.

din mest trofaste Josef

Ps. Vi har bare ett esel. Kunne du i en faderlig fart gjøre øket gravid og skaffe to? Reisen til Betlehem skulle bli så mye mer behagelig om vi kunne ha hvert vårt. Jeg lar døren til fjøsen stå åpen i natt. På forhånd takk.

Gjennom de fagre riker på jorden

«Jeg vet at det blir Xbox, mamma har lovet at i år blir det Xbox, helt sikkert,» sier gutten, retter på fakkelen og ser på kameraten. Adventsprosesjonen sleper seg gjennom sørpa og svinger tilbake til skolen.
«Hva får du?» fortsetter han. Kompisen svarer fort, kontant og med sukk:
«Ei geit som jeg skal gi videre til en landsby i Somalia.»
«Åja, det glemte jeg, mora di er innmeldt i det derre gaversomforandrerverden dott no.»
«Ja, du vet jo hvordan det er, lissom. Du hadde det jo sånn i fjor.»
«Og året før der. Voksne, asså. Du kan komme hjem til meg og spille Xbox i romjula.»
«Kult. Lurer på om det finnes gress igjen i den derre landsbyen i Somalia. »

Er det virkelig ikke noen snille barn her?

Nordpolsjulenissen er anspent. Det verker i pannen. Han studerer fraværende en budsjettrapport som Julenissedirektoratet nettopp har sendt ut. Det er en rund kaffeflekk på forsiden. «Etter direktoratets mening bør årets julegaver holdes på et nøkternt nivå, ettersom effektene av finanskrisen fortsatt ikke er fullt ut kartlagt. Videre kan direktoratet ikke se at tidligere års distribusjonssystem er kostnadseffektivt. Det er sterkt å anbefale at antallet reinsdyr settes til et minimum, jamfør vedlegg 33b.» Nordpolsnissen er irritert. Dessuten klør det i skjegget. Det surrer i callinganlegget.
– Telefon på linje to, tar du den, honey? spør sekretærnissen nasalt i den andre enden.
– Hvem er det som ringer? spør nordpolsnissen og setter kaffekoppen på en stabel ønskelister fra SV.
– Det er Islands statsminister. Igjen.
– Å nei. Nei, jeg orker henne ikke i dag.
– Da sier jeg at du er ute en tur. Du vet forresten hva jeg ønsker meg til jul, honey. Ho-ho-ho.

Nordpolsnissen føler seg både anspent og nissetrengt. Han studerer en teknisk tilstandsrapport fra Transportkontoret. Rudolf må inn til ny EU-kontroll, skriver verkstedet: «Rudolf er rød på nesen, og når det er vind og sno, blir han så kald på nesen, så den lyser som en glo.» Det er ikke måte på spetakkel nå for tiden, tenker nordpolsnissen, og ønsker seg bare litt fred.