Takk og pris for alt man ikke vet

Prolog
– Det finnes dem som egner sitt liv til å gå i beredskap for døden, sier Den Dekadente og griper en sjokoladebit. Sjokoladen er lys og uanstendig, hun er høy og mørk, og stemmen hennes har lagt seg i et vibrerende og dypt leie som mot kveld ligner en eksklusiv bilmotor.
– Javisst. Og det er jo fristende å skulle ønske å vite alt i hele verden, svarer Den Merkverdige og strekker seg mot ovnen, åpner ovnsdøren og legger inn en bjørkekubbe.
– Med et helt lager av krystallkuler på kammerset? svarer hun og setter fortennene i sjokoladebiten, rett under den venstre foten til storken på den pregede logoen.
– Ja, når én kule knuser, er det bare å gå på lageret og hente en ny, sier han og lukker ovnsdøren. Det lukter september, og uten tvil lukter hun søtt og metallisk.
– Jeg er glad for at du heller er tilstede akkurat her. Akkurat nå. Kom, sier hun og vipper den siste halve sjokoladebiten inn i munnen, der resten av storken møter kveldens varme kaffe og går i oppløsning.

Ventetid, fotografert av Jakob Arvola.

Den aller første høststormen sleper seg langs kysten. Men den har ikke samlet nok kraft der ute i Atlanterhavet til å bli skikkelig stor og sterk, slik høststormer skal være. På radiosendingen i morges forklarte meteorologen hvorfor det regner så mye. Helt naturlig, sa han, det er fordi det er så varm vind. Varm vind trekker fukt. Javisst. Og ute langs de uttråkkede, eldgamle stiene går reinen og venter på døden, men den vet det ikke. Eller kan hende den værer noe, et eller annet som ligger dypt i den ganske enkle hjernen, et instinkt i form av lukt. Den vet bare ikke helt hva den betyr, denne uroen. Den vandrer der og spiser urolig av høy og lav.

Paris 1938, ukjent fotograf.

Du finner disse postkortene i enhver bod langs boulevardene i Paris. De er også endel av sjelen i byen, disse øyeblikksbildene fra datidens by. Pariserne, som en gang for lenge, lenge siden hatet Eiffeltårnet, kunne selvsagt ikke tenke seg å leve uten det i dag. Og da dette bildet ble tatt hadde tårnet blitt noe byen faktisk likte. Ja, riktig så morsomt kunne det være å ha snøballkrig under de digre stålbeina. Det er i 1938, og ungdommene kaster snø og ler. Sommeren to år etterpå marsjerte tyske tropper inn og tok byen i bestittelse. Men nyt dette øyeblikksbildet av dem som ikke vet.

Bekymring til ingen nytte

– Det ligger en sterk historie bak disse sukkerbitene, sier Den Dekadente og trekker sukkerskålen til seg, ser alvorlig på ham og holder fram en liten topakning med sukkerbiter.
– Du tuller ikke nå? sier Den Merkverdige og kjenner et nakent fotblad under bordet.
– Jeg tuller aldri. Aldri. Ikke om alvorlige ting. Hør nå. En gang i tiden ble altså slike topakninger funnet opp. Men oppfinneren hadde laget papiromslaget slik at det skulle være mulig å lukke det.
– Altså bare ta én sukkerbit og spare den andre?
– Nettopp. Men folk skjønte ikke dette. De bare rev opp papiret, fisket ut den ene sukkerbiten, og den andre ble liggende igjen. Ingen skjønte hvordan man skulle lukke åpningen. Oppfinneren ble lei seg, fortvilet og til sist nesten gal.
– Du tuller ikke?
– Nei.
– Hva het han?
– Jeg vet ikke. Kanskje Hagbarth. Vi kan kalle ham Hagbarth von Zujckerbeet, antakelig hollandsk. I alle fall: Hagbarth sendte ut bruksansvisninger til restauranter og hoteller. Men ingen gadd bry seg. De tok den ene sukkerbiten, og kastet den andre. Så kastet han seg selv i dikene. Punktum. Finito med von Zujckerbeet. Adjøss.
– Hva er moralen i denne historien? spør Den Merkverdige og besvarer et beinstrøk under bordet.
– At manglende evne til kursjustering fører til den visse død. Og selvhøytidelighet er skadelig for helsen. Anklene dine er varme.

Sko som holder vann

Søndag den 16. august 2009

– Jeg er blyg, sier Den Dekadente, hekter av låsen bak på ryggen og kaster bh’en på gulvet. Hun kjører et slags smil i Den Merkverdige, et smil som finnes som en vandrehistorie på den sibirske taigaen. Der finnes det et fabeldyr, sier lokalbefolkningen, det er en slags sjøtiger, den streifer sulten nede ved havet om vinteren. Få har sett dette dyret. Det kan komme i mange ulike varianter, men det er alltid seg selv når det vandrer nede ved havet. Møter du dette dyret ansikt til ansikt kommer dette smilet, og da gjelder det å stå stille. Ikke bare fordi dette er sjeldent, men også fordi det slett ikke er det minste farlig.

– Javisst. Du er blyg, svarer Den Merkverdige og legger boken fra seg på bordet.
– Skoene dine er skitne, hvor har du vært? spør Den Dekadente og eter en plomme med en rekke grådige jafs.
– Du, jeg var på steder du ikke har vært, og det var fjære sjø. Disse skoene, skjønner du, de er aldeles glimrende til bruk over ganske lange avstander, og dessuten holder de vann. Jeg tror det lukter mandel av håret ditt akkurat nå. Jeg kan se det.
– Det gjør det. Finnes det steder jeg ikke har vært? Er det fint der? spør hun, og det renner plommesaft ned haken.
– Ja, det gjør det. Javisst. Og på den andre siden finnes det steder jeg heller aldri har sett, så jeg tror det går opp i opp, svarer han, setter seg tilbake i sofaen og ser på henne. Bare ser. Fabel-sjøtigre kan finne på det merkeligste, sier sagnet. Som for eksempel bare å fordufte.

Paprikalepper og handlelapp

Han hadde bedt henne stanse i døråpningen før hun dro. Hun hadde stoppet opp i samme øyeblikk han hadde påbegynt setningen, helt simultant, nesten som om ordene hans var overflødige. Så der stod hun, i flere sekunder. Den hvite kjolen – det var ikke det at den var oppsiktsvekkende tynn, det var ikke det – nei, det hadde mer å gjøre med formiddagssolen som traff i en spesiell vinkel og lyssatte henne. Han så konturene av midjen, det var et lite luftskikt mellom kjolestoffet og huden.

– Sånn? Omtrent? smilte hun og kikket ham i øynene. Han svarte ikke, trakk bare luft dypt inn gjennom neseborene og returnerte smilet. Stilsikkert,  men liksom tilforlatelig snudde hun seg i døråpningen, gjorde noe med nedre del av korsryggen, akkurat der den er leddet mot bekkenet, slik at rumpa liksom tilfeldig gjorde to vrikk før hun var ute av døråpningen.
– Den der så jeg, svarte han og rettet på puten, grep boken og fortsatte å lese.
– Det vet jeg, sa hun og han hørte at det stod et smil langs de fortsatt litt våte, spiralformede hårlokkene. Så var hun ute av døren og inne i solen.

Han stod opp en liten times tid etterpå, fant handlelappen hun hadde lagt på kjøkkenbordet, registrerte muntert at hun hadde glemt kaffe og føyde det på nederst.
– Javel, så er sommeren over for denne gangen, sa den nasale programlederen fra radioen og snurret tradisjonen tro i gang en karikert vemodig slager fra 1960-tallet.
– Dust. Det er den vel ikke, svarte han og kjente luktsporene fra henne vandre krevende og påståelig over mot augustsol.