Landlivets gleder på godt og vondt

Det er frostmorgener i Småland. Ja, det er så mye rim på bakken at jeg overveier å bli poet, der jeg trår på kalde verseføtter over gress som rimer. Et skudd flerrer luften mot nordvest, jeg typebestemmer ammunisjonen til rundt 7.62, med andre ord storviltjakt. På saluhallene oppe i Stockholm er årets ferske elgkjøtt og reinskrotter selvsagt forlengst i diskene og har fått eksklusive prislapper. Det går an å leve av elgjakt, visstnok.

Det gjør det antakelig ikke i Norge. En fyr jeg en gang kjente oppe i Setesdalen eller Fyresdalen eller Kvinesdalen eller dalstrøka innafor, fant en dag for en rekke år siden ut at han skulle tjene seg rik på å starte treningsstudio. De få kvinnfolkene som var igjen i bygda hadde ymtet frampå om at det hadde vært greit med et treningsstudio, slik de hadde i byen, og som sagt så gjort: Vår mann i bransjen gjøv løs. Han godsnakket litt med et daværende kommunalt næringsfond som tente på ideen: Ja, dette var nyskapning, gut! Så handlet han noen treningsmaskiner på svartebørs fra en tvilsom bekjent, pusset opp en forlengst nedlagt ungdomsklubb, registrerte et firmanavn med en snerten z og åpnet dørene en tirsdags kveld.

Men på tirsdagskveldene gikk «Frustrerte fruer» på tv, så kvinnfolka ble hjemme og foretrakk sofakroken istedet for strekkmaskinen. Vår mann i bransjen flyttet deretter åpningstiden til torsdag, men nei, da var det jo radiobingo, og bingokulene vant over pilatesballene. Hva med mandag? Nei, mandag var han selv opptatt med bridge, onsdag var midt i uka og lå litt kinkig til, og fredag, lørdag og søndag var selvsagt aldeles utelukket; det var jo helg. Dette kunne selvsagt på sikt ikke gå. Regnskapsbøkene hans kom stadig i reviderte opplag og ble en hit på kemnerkontoret (det ble til og med dannet lesesirkler). Til slutt var namsmannen den eneste som hadde klippekort til salongen, og etter at vår manns tvilsomme bekjent hadde vært på razzia, og etter at kommunen hadde tatt sitt til fradrag og rest, satt vår mann i helsebransjen en dag tilbake med to tomme hender og en romaskin, samt et firmanavn med z i, noe Brønnøysund-registreret tok offentlig beslag i uken etter. Han hadde et kort forhold til helsekost kjøpt i Køben, for å si det slik, men det hele rant ut i sanden og gikk opp i røyk. Romaskinen? Jo, den står den dag i dag stuet vekk på et kott, og vår eksmann i helsebransjen endte, som de fleste mannfolk i bygda, opp som elgjeger om høsten og kommunalansatt resten av året. Den jobben og statusen kommer han til å få beholde, forutsatt at kommunen holder seg til en stram økonomi og ikke deler ut for mye penger til nyskaping i bygda. End of story, end of nyskaping, exit bygda.

Hva lever de av her? Mye gårdsbruk. Endel frisørvirksomhet. Et og annet treningsstudio som antakelig fikk støtte fra det kommunale næringsfondet og flyttet inn i den nedlagte ungdomsklubben. Ungdommen selv? Gatelangs med moped. Her på landsbygda kan man være enda mer usynlig enn i byen. Her nede har de sine egne kodekser, og jeg blir slått av tanken på hvor ekskluderende de fleste landsbygder tvers over Skandinavia er. Det var noe med «Änglagård» som traff, like godt her nede i Småland som i Fauske. På en videoforretning i Norge så jeg en gang «Änglagård» stå i Komedie-seksjonen. Den er jo ikke det, men en tragedie. Slikt finnes det ikke video-kategorier for.

Utsikt mot ingenting

Nok en kveld justerer seg ned mot nattens dype mørke, og trøttheten svir i kroppen, det gjør meg usigelig godt. Og når jeg snur meg i sengen på kvistværelset ser jeg rett ut i et mylder av eldgamle stjernebilder, Karlsvogna dreier sakte rundt Nordstjernens akse. Det er ufattelig vakkert, og mellom stjernene er det ingenting, det absolutte ingenting.

I natt er jeg så trøtt, og forsåvidt også såpass voksen, at jeg ikke orker å tenke storslagne og forstilte tanker om en gud der ute, men jeg smiler og tenker så synd det er at skapninger som har denne kloden til låns blir klassifisert i viktige og uviktige. Jeg snudde på en råtten trestokk i dag, og en bille pilte avgårde inn mot trygt gress, skrekkslagen av dødsangst og vettskremt av det plutselige lyset. Og jeg får minner av de barnslige tankene fra kristendomstimene da vi utfordret patriarkene:
– Men fluene og myggene og musene, da, kommer de til himmelen? spurte vi og laget kruseduller i kladdebøkene mens vi ventet på svaret, som kom veldig raskt:
– Selvsagt gjør de ikke det, de er ikke høybårne, de er kryp på marken. Nei, det er vi mennesker som kommer til himmelen, barn, det er den menneskelige sjel som flyr til Gud når livsdagen kvelder. Ikke krot i kladdebøkene, vær så snill, de skal holde helt til jul.
– Jammen, de har jo liv, likesom oss? kom det fra oss, de uopplyste små.
– Nja, liv har de, men de har ingen sjel som Gud kan ta stilling til, svarte patriarkene.
– Ta stilling til? Hva betyr det? fortsatte vi.
– Det er et annet ord for å dømme.
– Kommer man til himmelen hvis man dreper en kråke? spurte en oppsetsig jævel på vindusrekka, han hadde gjort nettopp det i forrige uke.
– Ja, det gjør man. Selvsagt gjør man det. Kan dere slutte å krote i kladdebøkene, og vær så snill, ikke spis på viskelæret, det skal holde helt til påske, svarte patriarkene.
– Det er ikke rettferdig at musene ikke kommer til Gud, svarte vi.
– Hør, nå snakker vi ikke mer om den saken.
– Hvorfor ikke?
– Fordi dette er gudsbespottelse, barn, svarte patriarkene.
– Tåler ikke Gud at man spør om sånne ting?
– Nå avslutter vi denne samtalen.
– Hvorfor det?
– Nå slutter vi.
– Er det sant at Gud ser alt? Hvordan kan Gud se alt i hele verden samtidig, hvordan kan han være alle steder på én gang?
– Nå synger vi, det er spisefri. «Å, du som metter liten fugl, velsign vår mat, o Gud.»
– Aaamen.

Og selvsagt hadde vel patriarkene rett, patriarkene som levde med ett bein i det levende, vidunderlige livet, og det andre i dødens dysterhet og frykten for å snakke stygt om Gud: Veien inn Perleporten er ren, og gatene i Himmelriket er av gull, tenk bare om det kravlet masse gjenoppståtte biller og mus og skvatrende ekorn der, det passer seg ikke. Gud kan jo ikke ta stilling til en maur, han har viktigere ting å gjøre. Men jeg synes fortsatt at det er urettferdig. Jeg på min side av livet stirrer fornøyd opp mot stjernene og det absolutte ingenting. Det er dit jeg skal, en gang. Verre enn det er det ikke. Det er å håpe at det er kjentfolk der, om det skulle være så ille at man skal leve til evig tid, og ett vet jeg: Det blir jævlig kjedelig uten mygg og kråker.

Kinasyndromet

– Spade? Nei, det er vi utsolgt for, sier kassadamen på Shell på Aspudden. Vedsekkene utenfor stasjonen står i ly for snøfallet, som bare fortsetter langs gatene i Stockholm. Det er i overkant julestemning nå. Bilene rekker knapt å stå et par timer før de er innesnødde, og brøytekantene hever seg med flere centimeter i døgnet.

Statsminister Fredrik Reinfeldt og de andre delegatene har rukket å komme hjem fra skandalemøtet i København, og han er ikke bare besviken, han er også forbannet. Med dårlig skjult irritasjon snakker han om vrangviljen til «land i sterk økonomisk vekst». Han bare venter på klarsignal fra reporteren i Sveriges Radio til å fortelle at dyrets rette navn er Kina. Det var Kina som satte seg på bakbeina, som vil bli som oss, som vil ha den samme utviklingen vi har hatt.
– At vi ble industrialisert på 1870-tallet er da ikke god nok grunn til å gjenta de samme feilene, sier Reinfeldt tørt. Nei, det er kanskje ikke det. To vrang gjør jo ikke én rett. Det er årets mørkeste dag på den nordvestlige halvkula, nå snur sola. Det går til helvete med hele miljøet. Men vi kan da ikke nekte oss førjulsglede av den grunn. Så, for å si det slik fader Stoltenberg kanskje ville ha sagt det: I dag er vi alle kinesere.

Alt som brenner, avgir visst CO2. Jeg regner med at brente mandler ikke er noe unntak. Men jeg skal medgi at klimagassene på Sergels Torg lukter veldig, veldig godt. De er smakssatt med kanel og vanilje, og nedhogd skog i Norden i desember er og forblir lukten av forventning og ro. Barndomsminner på tvers av snøfall verre enn noen fra manns minne. Store deler av Nordens forbruk av mandler dekkes av import fra USA. Mandeltreet krever høy temperatur for å avgi frukt, og det skulle ikke forbause meg om også mandeleksportørene gav Obama et og annet pauli ord med på veien. Men pengemakta er god på å skjule sitt spor, så selv om hele Nordpolen skulle smelte ned, vil vel mandelbransjen i USA fortsatt ha sitt på det tørre.

Jeg tviler på om noen av delegatene snakker usant etter skandalemøtet i København. Det må fortsatt være mulig å tro på politikere. Jeg tror Reinfeldt snakker sant, og jeg tror også Kina har sine grunner: Hvorfor får ikke vi, når alle andre får? Det er årets mørkeste dag, og julelysene brenner som alltid før over Drottninggatan, der de henger blå og krystallskimrende mot en himmel med mer snø i vente. Men hva skulle vi egentlig feire solsnu med? Mer mørke? Hvilke krav er rimelige å stille til lyssultne nordboere? Å avlyse jula, slukke gleden og lysfeiringen, la seg snø inne og gnage på økologisk riktig dyrket misnøye? Det brenner et utall blå julelys for miljøet. Men jøss bevares: Javisst er det godt å være kineser på årets mørkeste dag.

Fritt for å være helgen

Hvilke kvinnelige helgener vil vi ha? De søte med englehår, eller hærførerne?

I dag er dagen, selv om den etter kalenderen var i går: Hundretusener av foreldrehjerter har smeltet til sur korsang, og landets tv- og radiostasjoner gir oss den årvisse reportasjen der barn gjenforteller lærernes forklaringer på, eller også dikter opp, hvem Santa Lucia var.

– Hun var en sånn dame som likte å hive ut mat istedet for å gifte seg, sa én unge av 2009 jeg hørte i dag.
– Hun ble fattig etterhvert, og så kuttet de av henne hodet, sa en annen.
– Hun var heks, og de kastet henne på sjøen, sa et barn i en reportasje fra 1990 som jeg av nysgjerrighet søkte opp, for å høre om tidene har endret seg.

Også i et førjulsprogram fra 1973 blir hun omtalt som noe skummelt. Og tjue år senere: I et radiokåseri fra 1993 signert Sonja Westrheim får vi også en slags forklaring på demoniseringen av henne: Navnet blir knyttet til selveste Lucifer. Alt dette til forskjell fra den svenske oppfatningen av henne: I Sverige er hun en lys og vennlig skikkelse. Men har hun noensinne eksistert som ung kvinne av kjøtt og blod?

Av kjøtt og blod: Kanskje. Hun ble etter alt å dømme født i 283 eller 286, død 304, alle årstall etter Kristus. Men kildematerialet rundt hennes liv, meninger og faktiske dødsårsak er så usikkert, så tvetydig og så mangelfullt at ikke engang det offisielle nettstedet for katolikkene i Norge går god for overleverte opplysninger rundt henne. Men bra nok for norsk barnehage, altså. Og ikke minst såpass diffus og svevende at vi kan tolke henne dit vi vil.

Drøyt tusen år senere får den katolske kirken enda en delikat personlighet i fanget, Jeanne d’Arc. Kildene rundt henne er betydelig mer presise, blant annet er hele rettssaken mot henne nedskrevet, og 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen, nitten år gammel. Hun hadde da vært Frankrikes hærfører mot England, befridd Orléans og Patay, og forsøkt å ta Paris fra engelsk beleiring, men felttoget slo feil. d’Arc påstod at hun mottok ordre fra Gud og engler som åpenbarte seg som stemmer i henne, en forklaring hun holdt fast ved under hele rettssaken. Kildematerialet rundt henne er såpass omfattende at det til og med er mulig å fastslå at hun i militær forstand gjorde en rekke grove feilvurderinger. Hvis det var slik at blind gudstro kan forklare deler av handlingsmønsteret hennes, er det også lett å forstå hvorfor hæren etterhvert lurte på hva den skulle tro. Og var hun så gudstro og dydig som hun selv påstod at hun var? Er hun barnehagevennlig?

Jeanne d’Arc ble kanonisert i 1920.  Men historien om Frankrikes nasjonalhelt er antakelig mer problematisk å dramatisere som morgenopptog i landets barnehager: Å vandre engleaktig med lys i hendene er litt mer kvinnelig enn å ri lokalet rundt på kjepphest, slåss med sverd og høre stemmer i hodet. Unge kvinner gjorde jo ikke slikt ustraffet i 1431, heller. Eller er det påstått dydighet og uskyld vi stadig fascineres av? Sånn litt passe barnehage-vennlig?

Anbefalt for alle barn, tøffere enn luciatoget: «Joan of Arc», med en ikke særlig engleaktig Milla Jovovich på hesteryggen, Faye Dunaway som opportunistisk feminist, John Malkovich med et delikat politisk problem samt Dustin Hoffman som en nifs, diabolsk samvittighetsstemme fra det hinsidige, regi:  Luc Besson, Columbia/Tristar 1999:

[pro-player width=’600′ height=’370′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/joan.flv[/pro-player]

Til ditt eget beste

– Lukk opp, i lovens navn, det er fra Helsedirektoratet!
– H-hallo?
– Vær vennlig å slippe oss inn, vi foretar en dør-til-dør-inspeksjon av det norske folk.
– Beklager, jeg var midt i middagen, kan dere…
– Jasså, blir vi nødt til å ta deg med ned på helsestasjonen for en grundigere prat?
– Neida, kom inn.
– Takk, det lønner seg å være samarbeidsvillig. Si meg, har du tatt vaksinen din?
– Nei, jeg er ikke i risikogruppene, så jeg tenkte at…
– Jasså. Karlsen, hold ham opp langs veggen. Da tenker jeg at vi setter en vaksine… her!!
– Aiiiahhh!
– Og… her!!
– Auuåaooo! To sprøyter?
– Ja, du har vært slem gutt og ikke tatt vaksinen din, og da blir det dobbel dose, vet du. Du setter jo alle i fare ved slik uansvarlig oppførsel. Så er spørsmålet om du har gitt blod i det siste.
– Nei, jeg tenkte at…
– Tenkte at? Tenkte at? Vet du ikke at det er blodmangel her til lands? Karlsen, kanylen. Hold armene hans.
– Aoooooaaaa!
– Sånn, ja. En halv liter skulle holde i denne omgangen. Vel, da var vi ferdige for denne gangen, men vi kommer tilbake andre juledag.
– Au. Hva skjer da?
– Blodtrykkspatrulje og bmi-kontroll. Farvel.

Hjemmelaget is og store vansker på vestkanten

En ekte oppskrift, og en helt ufarlig tulleogtøyse-historie.

Det er for mye skolding og skrelling i verden. Mandler skal visstnok absolutt skoldes og ligge jomfruhvite klar til innsats i marsipaner og krokaner. Denne krokan-isen lages av uskoldede mandler. Velkommen til hjemmelaget mandags-is og tanker om det opprinnelige og ekte. Å nei, vi har ikke melis. Krise? Nei. Melis kan du lage i en vanlig morter. Én desiliter sukker som du maler til mel. Se så, da er vi klare.

Psykiater Wilhelm P. vrinsker. Han har kommet til enden av gågaten, og han vekker oppsikt. Det har klikket for psykiater Wilhelm P. Han mener bestemt at han er en hest, årelang innestengt frustrasjon tar seg til uttrykk i ellevilt trav ned langs gågaten. Han vrinsker nok en gang, og registrerer at mobilen ringer i jakkelommen. Det er Wilhelm P.s datter, som har fått høre at hennes far rir rundt i gågaten og har blitt en hest.
«Pappa, nå kommer du hjem. Øyeblikkelig,» sier hun og får et knegg til svar.
«Ikke tull nå, pappa. Du er en anerkjent psykiater, med en kundeportefølje som strekker seg langt inn i bøkeskogene ved Larvik, pappa.»
«Miihahahaha,» svarer psykiater Wilhelm P. og legger på. Psykiater Wilhelm P. har mistet forstanden, og han nyter det.

Krokan, ja. Den lages ganske enkelt ved å knuse mandler, altså de uskoldede, i en morter på høy armhastighet. Så legges mandlene i en godt varm stekepanne sammen med sukker og en teskje smør. Uttrykket ‘brente mandler’ er egentlig misvisende. Mandlene skal slett ikke brenne, men derimot brunes langsomt, og varmen skal på ingen måte være sammenlignbar med et gjennomsnitts norsk aluminiumssmelteverk, men dermot mer på linje med en stekvarm sommerdag. Når det hele ser brunt ut, legger du krokanen over på bakepapir og setter papiret til avkjøling. Og nå er det klart for kveldens høydepunkt i mange norske hjem: lett pisking.

Men først tilbake til vår venn psykiateren. Det er vanskelig å si når det rablet for ham. Var det da direktør Nils P. ringte og sa at han følte seg bedre? Elleve år med faste timer hver onsdag hadde satt sine spor, også i psykiater Wilhelm P. Eller var det da jusprofessor Christine von F. plutselig bare uteble fra en (endatil forhåndsbetalt) time i januar og sa at hun hadde kommet på bedre tanker? Psykiateren følte seg virkelig ille til mote da bankdirektør Tellef S. ikke følte seg som en sjiraff mer, men tvert imot sa at han hadde kommet seg over både finanskrisen og båttyveriet. I det hele tatt følte altså psykiater Wilhelm P. at han mistet store deler av sin kundekrets raskere enn noen greier å si ‘kognitiv terapi’ to timer ute i bransjens julebord. La gå at bankdirektør Tellef S. ikke føler seg som en sjiraff mer, men Wilhelm P. har til gjengjeld følt seg som en hest lenge, kjenner han. Det sies at det koster å erkjenne psykiske vansker. Hos psykiater Wilhelm P. har dette fått en bokstavelig betydning. Hos Wilhelm P. koster det langt mer enn anbefalt standardhonorar. Men nå er det andre boller: Folk faller fra. Kommer til seg selv. Psykiater Wilhelm P.s kundeportefølje er med andre ord i ferd med å bli frisk, og at han dermed er tvunget til å legge hele sin møysommelig oppbygde vestkantkarriere på is. Den observante leser vil her, ved siste linje, ha gjennomskuet at forfatteren nettopp la en billig bro over til den prosaiske oppskriften på hjemmelaget iskrem.

Dette med piskingen. Først skal tre egg skilles i plommer og hviter, en skål til dem hver – plommer og hviter hver for seg. Tre desiliter kremfløte, men det er en annen skål. Alt dette skal piskes separat, og nå begynner nok krokanen å bli kald der inne i kjøleskapet. Ta fram morteren igjen, knus krokanen grovt og sett den til side. Vi er ferdig med pisking og knusing for i dag. Og vi går nå tilbake til historien om psykiater Wilhelm P.

Det har seg slik at Wilhelm P.s datter har satt seg i denne SUV’en til 680 000 kroner (og som etter vedtatt statsbudsjett nå blir åtte tusen seks hundre kroner dyrere å eie fra 2011) for å hente sin far hesten. Det er sannelig ikke lett å si hva som er verst for en tjuesju år gammel, fremstormende kvinne, nyrik på studielån: Å eie en biodieselbil som svir penger, eller å ha en utbrent far. Wilhelm P. er ikke lengre i stand til verken å innfri et eventuelt kausjonistansvar for en SUV som stadig synker i verdi, eller å vedlikeholde sitt renommé som vestkantens beste psykiater. Det ene har på sett og vis vært avhengig av det andre. Istedet spør psykiater Wilhelm P. høyt og tydelig i dagligstuen, i et klart øyeblikk der hest viker for mann:
«Har dere noensinne vært opptatt av annet enn min gasje her i huset? Har dette nabolaget noensinne vært opptatt av annet enn leke-problemer og liksom-depresjoner? Jeg tenker å flytte til Kjøllefjord.»
«Kjøllefjord, er det på noe vis i nærheten av Langesund?» spør en forhåpningsfull sønn i huset.
«Det er så langt fra Langesund som det er mulig å komme,» sier psykiater Wilhelm P. og kjenner hesten rykke i tømmene et sted inne i ham:
«Det er på kysten av Finnmark.»
«Åh gud, Wilhelm, si hva vi skal gjøre. Du er i ferd med å forsvinne inn i en psykose,» sier Wilhelm P.s kone, som nettopp har satt røde rysjer på gardinstengene i anledning adventen.
«Jeg er frisk. Jeg er kanskje en hest, men jeg er en høyst frisk hest, og nå er jeg lei av dette polerte livet, der jeg gir polerte råd til polerte karrierejegere. Jeg drar til Kjøllefjord. Den som vil og tør, kan følge med. Adjøss.» Og dermed galopperte psykiater Wilhelm P. til pc’en og logget seg på billettbestillingen.

Det er tid for å blande ingredienser. Eggeplommer pisket med sukker, eggehvite som er stiv som jeg vet ikke hva, og en krem som er like silkemyk og glatt som jeg tør ikke tenke på hva, skal vendes i en annen bolle. Vel og merke vendes, ikke piskes eller røres. Vending gjør man med en slikkepott: langsomme tak fra øverste til nederst, fram og tilbake, opp og ned, til alt er en kremhvit-gul masse, og nå kan krokanen strøs inn, vendes forsiktig i massen, og vips: den hjemmelagede ismassen er klar til innfrysing.

Det finnes vel dem som lurer på hvordan det gikk med vår venn psykiateren. Var det ledige billetter igjen til Kjøllefjord? Javisst, det er det alltid. I likhet med isen tok historien flere interessante vendinger: Wilhelm P. lever nå et stillferdig liv i lille Kjøllefjord, og det er ikke en eneste bankdirektør eller investor i mils omkrets. Det sies at Wilhelm P.s julemarsipan lages av uskoldede, upolerte mandler. Det sies at det ringer en fortvilet datter med ujevne mellomrom, som ser katastrofen med denne biodieselavgiften komme nærmere og nærmere. Men Kjøllefjords befolkning har forlengst vendt seg til at da vrinsker eks-psykiateren høyt og knegger i telefonen:
«Ikke spør meg. Jeg er ikke tilregnelig. Hør, jeg har tilbakefall: Miiihahaha.»

Give it to me, baby

Lei, nå.
Lei av alt mas om det.
Nå vil jeg faktisk vite hvordan det er.
Jeg vil ha svineinfluensa.
Nå straks. Med én gang.
Jeg har blitt tutet ørene fulle
siden juni
om hvor farlig det er.
Smittevernleger
og Bjørn Inge Larsen
og alle de andre
og hastemeldinger om norske dødsfall
blant risikogrupper
og nysing i armhulen
eller hvor det nå er man skal nyse.
Så nå er jeg lei.
Nå vil jeg ha det.
Alle Oslos smittede!
Møt meg på Vaterlands bro i morgen klokken 2030!
Pust på meg,
nys meg i armhulen
eller hvor det nå enn er det er mest risiko!
Jeg er i risikogruppen
for å bli gretten av alt mas
om svineinfluensa.

Makt bak ordene

‘Hvordan har du det?’ er det noen som pleier spørre
på de mest ubeleilige tidspunkter i livet.
Tja, hva skal man si?
Det finnes dem
som alltid dobbeltsikrer seg
og sin samvittighet
ved å spørre troskyldig
‘Det var lenge siden! Har du det bra?’
Han kunne sagt det som det var at
ja, det er virkelig, virkelig lenge siden,
javisst har jeg det bra
til tross for at du endevendte mitt liv
og vet du,
jeg kastet forlovelsesringen
rett i søppelbøtta,
det begynner å bli en stund siden,
den ringen som jeg av nostalgiske grunner tok vare på,
nå ligger den blant eggeskall og råtten fisk,
på en søppelfylling,
det var ikke engang noen seremoniell handling,
jeg ryddet bare i huset.
Så når du nå endelig spør, da kan jeg faktisk svare
ja, jeg har det aldeles utmerket, takk,
pinlig berørt her i butikkøen, sier du,
beklager, men det var da du som spurte,
og en annen sak, du,
jeg er ikke sikker på
om hensikten med spørsmålet var
at jeg skulle være så til de grader ærlig.
Men nå vet du det.
Nå trenger du altså aldri mer spørre igjen.
Ja, det var virkelig lenge siden, du.
Men i alle dager, går du?
Jeg trodde du ville vite hvordan det gikk med meg?