Stikkordarkiv: dobbeltmoral

Landlivets gleder på godt og vondt

Publisert av
2

Det er frostmorgener i Småland. Ja, det er så mye rim på bakken at jeg overveier å bli poet, der jeg trår på kalde verseføtter over gress som rimer. Et skudd flerrer luften mot nordvest, jeg typebestemmer ammunisjonen til rundt 7.62, med andre ord storviltjakt. På saluhallene oppe i Stockholm er årets ferske elgkjøtt og reinskrotter selvsagt forlengst i diskene og har fått eksklusive prislapper. Det går an å leve av elgjakt, visstnok.

Det gjør det antakelig ikke i Norge. En fyr jeg en gang kjente oppe i Setesdalen eller Fyresdalen eller Kvinesdalen eller dalstrøka innafor, fant en dag for en rekke år siden ut at han skulle tjene seg rik på å starte treningsstudio. De få kvinnfolkene som var igjen i bygda hadde ymtet frampå om at det hadde vært greit med et treningsstudio, slik de hadde i byen, og som sagt så gjort: Vår mann i bransjen gjøv løs. Han godsnakket litt med et daværende kommunalt næringsfond som tente på ideen: Ja, dette var nyskapning, gut! Så handlet han noen treningsmaskiner på svartebørs fra en tvilsom bekjent, pusset opp en forlengst nedlagt ungdomsklubb, registrerte et firmanavn med en snerten z og åpnet dørene en tirsdags kveld.

Men på tirsdagskveldene gikk «Frustrerte fruer» på tv, så kvinnfolka ble hjemme og foretrakk sofakroken istedet for strekkmaskinen. Vår mann i bransjen flyttet deretter åpningstiden til torsdag, men nei, da var det jo radiobingo, og bingokulene vant over pilatesballene. Hva med mandag? Nei, mandag var han selv opptatt med bridge, onsdag var midt i uka og lå litt kinkig til, og fredag, lørdag og søndag var selvsagt aldeles utelukket; det var jo helg. Dette kunne selvsagt på sikt ikke gå. Regnskapsbøkene hans kom stadig i reviderte opplag og ble en hit på kemnerkontoret (det ble til og med dannet lesesirkler). Til slutt var namsmannen den eneste som hadde klippekort til salongen, og etter at vår manns tvilsomme bekjent hadde vært på razzia, og etter at kommunen hadde tatt sitt til fradrag og rest, satt vår mann i helsebransjen en dag tilbake med to tomme hender og en romaskin, samt et firmanavn med z i, noe Brønnøysund-registreret tok offentlig beslag i uken etter. Han hadde et kort forhold til helsekost kjøpt i Køben, for å si det slik, men det hele rant ut i sanden og gikk opp i røyk. Romaskinen? Jo, den står den dag i dag stuet vekk på et kott, og vår eksmann i helsebransjen endte, som de fleste mannfolk i bygda, opp som elgjeger om høsten og kommunalansatt resten av året. Den jobben og statusen kommer han til å få beholde, forutsatt at kommunen holder seg til en stram økonomi og ikke deler ut for mye penger til nyskaping i bygda. End of story, end of nyskaping, exit bygda.

Hva lever de av her? Mye gårdsbruk. Endel frisørvirksomhet. Et og annet treningsstudio som antakelig fikk støtte fra det kommunale næringsfondet og flyttet inn i den nedlagte ungdomsklubben. Ungdommen selv? Gatelangs med moped. Her på landsbygda kan man være enda mer usynlig enn i byen. Her nede har de sine egne kodekser, og jeg blir slått av tanken på hvor ekskluderende de fleste landsbygder tvers over Skandinavia er. Det var noe med «Änglagård» som traff, like godt her nede i Småland som i Fauske. På en videoforretning i Norge så jeg en gang «Änglagård» stå i Komedie-seksjonen. Den er jo ikke det, men en tragedie. Slikt finnes det ikke video-kategorier for.

Utsikt mot ingenting

Publisert av
4

Nok en kveld justerer seg ned mot nattens dype mørke, og trøttheten svir i kroppen, det gjør meg usigelig godt. Og når jeg snur meg i sengen på kvistværelset ser jeg rett ut i et mylder av eldgamle stjernebilder, Karlsvogna dreier sakte rundt Nordstjernens akse. Det er ufattelig vakkert, og mellom stjernene er det ingenting, det absolutte ingenting.

I natt er jeg så trøtt, og forsåvidt også såpass voksen, at jeg ikke orker å tenke storslagne og forstilte tanker om en gud der ute, men jeg smiler og tenker så synd det er at skapninger som har denne kloden til låns blir klassifisert i viktige og uviktige. Jeg snudde på en råtten trestokk i dag, og en bille pilte avgårde inn mot trygt gress, skrekkslagen av dødsangst og vettskremt av det plutselige lyset. Og jeg får minner av de barnslige tankene fra kristendomstimene da vi utfordret patriarkene:
– Men fluene og myggene og musene, da, kommer de til himmelen? spurte vi og laget kruseduller i kladdebøkene mens vi ventet på svaret, som kom veldig raskt:
– Selvsagt gjør de ikke det, de er ikke høybårne, de er kryp på marken. Nei, det er vi mennesker som kommer til himmelen, barn, det er den menneskelige sjel som flyr til Gud når livsdagen kvelder. Ikke krot i kladdebøkene, vær så snill, de skal holde helt til jul.
– Jammen, de har jo liv, likesom oss? kom det fra oss, de uopplyste små.
– Nja, liv har de, men de har ingen sjel som Gud kan ta stilling til, svarte patriarkene.
– Ta stilling til? Hva betyr det? fortsatte vi.
– Det er et annet ord for å dømme.
– Kommer man til himmelen hvis man dreper en kråke? spurte en oppsetsig jævel på vindusrekka, han hadde gjort nettopp det i forrige uke.
– Ja, det gjør man. Selvsagt gjør man det. Kan dere slutte å krote i kladdebøkene, og vær så snill, ikke spis på viskelæret, det skal holde helt til påske, svarte patriarkene.
– Det er ikke rettferdig at musene ikke kommer til Gud, svarte vi.
– Hør, nå snakker vi ikke mer om den saken.
– Hvorfor ikke?
– Fordi dette er gudsbespottelse, barn, svarte patriarkene.
– Tåler ikke Gud at man spør om sånne ting?
– Nå avslutter vi denne samtalen.
– Hvorfor det?
– Nå slutter vi.
– Er det sant at Gud ser alt? Hvordan kan Gud se alt i hele verden samtidig, hvordan kan han være alle steder på én gang?
– Nå synger vi, det er spisefri. «Å, du som metter liten fugl, velsign vår mat, o Gud.»
– Aaamen.

Og selvsagt hadde vel patriarkene rett, patriarkene som levde med ett bein i det levende, vidunderlige livet, og det andre i dødens dysterhet og frykten for å snakke stygt om Gud: Veien inn Perleporten er ren, og gatene i Himmelriket er av gull, tenk bare om det kravlet masse gjenoppståtte biller og mus og skvatrende ekorn der, det passer seg ikke. Gud kan jo ikke ta stilling til en maur, han har viktigere ting å gjøre. Men jeg synes fortsatt at det er urettferdig. Jeg på min side av livet stirrer fornøyd opp mot stjernene og det absolutte ingenting. Det er dit jeg skal, en gang. Verre enn det er det ikke. Det er å håpe at det er kjentfolk der, om det skulle være så ille at man skal leve til evig tid, og ett vet jeg: Det blir jævlig kjedelig uten mygg og kråker.

Kinasyndromet

Publisert av
3

– Spade? Nei, det er vi utsolgt for, sier kassadamen på Shell på Aspudden. Vedsekkene utenfor stasjonen står i ly for snøfallet, som bare fortsetter langs gatene i Stockholm. Det er i overkant julestemning nå. Bilene rekker knapt å stå et par timer før de er innesnødde, og brøytekantene hever seg med flere centimeter i døgnet.

Statsminister Fredrik Reinfeldt og de andre delegatene har rukket å komme hjem fra skandalemøtet i København, og han er ikke bare besviken, han er også forbannet. Med dårlig skjult irritasjon snakker han om vrangviljen til «land i sterk økonomisk vekst». Han bare venter på klarsignal fra reporteren i Sveriges Radio til å fortelle at dyrets rette navn er Kina. Det var Kina som satte seg på bakbeina, som vil bli som oss, som vil ha den samme utviklingen vi har hatt.
– At vi ble industrialisert på 1870-tallet er da ikke god nok grunn til å gjenta de samme feilene, sier Reinfeldt tørt. Nei, det er kanskje ikke det. To vrang gjør jo ikke én rett. Det er årets mørkeste dag på den nordvestlige halvkula, nå snur sola. Det går til helvete med hele miljøet. Men vi kan da ikke nekte oss førjulsglede av den grunn. Så, for å si det slik fader Stoltenberg kanskje ville ha sagt det: I dag er vi alle kinesere.

Alt som brenner, avgir visst CO2. Jeg regner med at brente mandler ikke er noe unntak. Men jeg skal medgi at klimagassene på Sergels Torg lukter veldig, veldig godt. De er smakssatt med kanel og vanilje, og nedhogd skog i Norden i desember er og forblir lukten av forventning og ro. Barndomsminner på tvers av snøfall verre enn noen fra manns minne. Store deler av Nordens forbruk av mandler dekkes av import fra USA. Mandeltreet krever høy temperatur for å avgi frukt, og det skulle ikke forbause meg om også mandeleksportørene gav Obama et og annet pauli ord med på veien. Men pengemakta er god på å skjule sitt spor, så selv om hele Nordpolen skulle smelte ned, vil vel mandelbransjen i USA fortsatt ha sitt på det tørre.

Jeg tviler på om noen av delegatene snakker usant etter skandalemøtet i København. Det må fortsatt være mulig å tro på politikere. Jeg tror Reinfeldt snakker sant, og jeg tror også Kina har sine grunner: Hvorfor får ikke vi, når alle andre får? Det er årets mørkeste dag, og julelysene brenner som alltid før over Drottninggatan, der de henger blå og krystallskimrende mot en himmel med mer snø i vente. Men hva skulle vi egentlig feire solsnu med? Mer mørke? Hvilke krav er rimelige å stille til lyssultne nordboere? Å avlyse jula, slukke gleden og lysfeiringen, la seg snø inne og gnage på økologisk riktig dyrket misnøye? Det brenner et utall blå julelys for miljøet. Men jøss bevares: Javisst er det godt å være kineser på årets mørkeste dag.

Fritt for å være helgen

Publisert av
1

Hvilke kvinnelige helgener vil vi ha? De søte med englehår, eller hærførerne?

I dag er dagen, selv om den etter kalenderen var i går: Hundretusener av foreldrehjerter har smeltet til sur korsang, og landets tv- og radiostasjoner gir oss den årvisse reportasjen der barn gjenforteller lærernes forklaringer på, eller også dikter opp, hvem Santa Lucia var.

– Hun var en sånn dame som likte å hive ut mat istedet for å gifte seg, sa én unge av 2009 jeg hørte i dag.
– Hun ble fattig etterhvert, og så kuttet de av henne hodet, sa en annen.
– Hun var heks, og de kastet henne på sjøen, sa et barn i en reportasje fra 1990 som jeg av nysgjerrighet søkte opp, for å høre om tidene har endret seg.

Også i et førjulsprogram fra 1973 blir hun omtalt som noe skummelt. Og tjue år senere: I et radiokåseri fra 1993 signert Sonja Westrheim får vi også en slags forklaring på demoniseringen av henne: Navnet blir knyttet til selveste Lucifer. Alt dette til forskjell fra den svenske oppfatningen av henne: I Sverige er hun en lys og vennlig skikkelse. Men har hun noensinne eksistert som ung kvinne av kjøtt og blod?

Av kjøtt og blod: Kanskje. Hun ble etter alt å dømme født i 283 eller 286, død 304, alle årstall etter Kristus. Men kildematerialet rundt hennes liv, meninger og faktiske dødsårsak er så usikkert, så tvetydig og så mangelfullt at ikke engang det offisielle nettstedet for katolikkene i Norge går god for overleverte opplysninger rundt henne. Men bra nok for norsk barnehage, altså. Og ikke minst såpass diffus og svevende at vi kan tolke henne dit vi vil.

Drøyt tusen år senere får den katolske kirken enda en delikat personlighet i fanget, Jeanne d’Arc. Kildene rundt henne er betydelig mer presise, blant annet er hele rettssaken mot henne nedskrevet, og 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen, nitten år gammel. Hun hadde da vært Frankrikes hærfører mot England, befridd Orléans og Patay, og forsøkt å ta Paris fra engelsk beleiring, men felttoget slo feil. d’Arc påstod at hun mottok ordre fra Gud og engler som åpenbarte seg som stemmer i henne, en forklaring hun holdt fast ved under hele rettssaken. Kildematerialet rundt henne er såpass omfattende at det til og med er mulig å fastslå at hun i militær forstand gjorde en rekke grove feilvurderinger. Hvis det var slik at blind gudstro kan forklare deler av handlingsmønsteret hennes, er det også lett å forstå hvorfor hæren etterhvert lurte på hva den skulle tro. Og var hun så gudstro og dydig som hun selv påstod at hun var? Er hun barnehagevennlig?

Jeanne d’Arc ble kanonisert i 1920.  Men historien om Frankrikes nasjonalhelt er antakelig mer problematisk å dramatisere som morgenopptog i landets barnehager: Å vandre engleaktig med lys i hendene er litt mer kvinnelig enn å ri lokalet rundt på kjepphest, slåss med sverd og høre stemmer i hodet. Unge kvinner gjorde jo ikke slikt ustraffet i 1431, heller. Eller er det påstått dydighet og uskyld vi stadig fascineres av? Sånn litt passe barnehage-vennlig?

Anbefalt for alle barn, tøffere enn luciatoget: «Joan of Arc», med en ikke særlig engleaktig Milla Jovovich på hesteryggen, Faye Dunaway som opportunistisk feminist, John Malkovich med et delikat politisk problem samt Dustin Hoffman som en nifs, diabolsk samvittighetsstemme fra det hinsidige, regi:  Luc Besson, Columbia/Tristar 1999:

[pro-player width=’600′ height=’370′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/joan.flv[/pro-player]