Motorsagmassakren, aka vandaler mot kukhoder

Så har det skjedd igjen: En eller annen sjuk jævel med penger til langt over flomålet har i nattens mulm og mørke slått til på Norr Mälarstrand midt i byen og saget ned århundregamle trær. Galskapen startet på forsommeren, og har sitt utspring i den stadig mer tilspissede situasjonen mellom trær og mennesker: Befolkningstettheten her i byen øker, folk vil ha utsikt, og de ser ikke Mälaren for bare trær. Det er straffbart å ta seg til rette på den måten som folk blant annet på Norr Mälarstrand har gjort, det vanker bøter i hundretusenkronersklassen for dem som ikke spør om lov og blir tatt. Og tatt, det blir de. Utlov dusør på dem, så er det vel en eller annen grådig faen i nabolaget som plaprer.

Mange av oss er særdeles glade i byens eiketrær, og godt vant med de små «bump» og «kardang» som lyder gjennom høstmørke kvelder. «Bump» og «kardang»-lydene kommer når disse små rakkerne, eikenøtter (se pornobilde fra herigården over), faller ned, og som med sin fabelaktig frekke fasong blir liggende på gangstier og langs veikantene i titusentall. Ekollon kalles de på svensk, ‘ollon’ er det samme som hva man på latin kaller ‘glans penis’, kjent som ‘kukhode’ i norsk dagligtale, og eikenøttene er dels forklaringen på at ulike typer beboerforeninger er på krigsstien: Eikenøtter blir av enkelte påstått å være søppel (sic!), og en av byens lokale leieboerforeninger har de siste månedene blitt sett i hyppig, mumlende inspeksjon av flere århundrer gamle eiketrær. Foreningen har kommet på den forrykte ideen å søke om trefelling. Uvett er forholdsvis likt fordelt over hele Skandinavia. Fellingstillatelse kommer de aldri til å få. Dream on.

Ikke ved første øyekast. Og kanskje heller ikke ved det andre.

Han heter Tomas Tranströmer, og han er på alle avisforsidene i dag. I går, åtti år gammel, fikk han Nobels litteraturpris, prisen går innenlands i år: Han er født her i Stockholm, en periode bosatt i Västerås, nå tilbake på Söder. Etter et hjerneslag kan han i dag bare snakke kortfattet, men forfatterskapet hans stanset ikke den gangen i 1990: Fire utgivelser etter slaget. Tranströmer debuterte i 1954.

Mer og mer mens jeg siden i går leser Tranströmer, blir jeg minnet på hvor ofte alle vi som skriver må revidere det vi ser. Det er vel og bra med et førsteinntrykk, men ofte forstår vi ikke det vi ser før ved tredje tanke, eller fjerde eller femte, eller også aldri, førsteinntrykket kan brukes til å skape seg en skisse, en ramme, men hva som ligger dypere kan komme med tiden. For en mester til nettopp dette Tranströmer er.

Og så var det jeg som skulle lage skrekkfilm.

Ørens lyd

Stillhetens øyeblikk er korte, men de er der. Det går lydkanaler gjennom nattemørket og den sterke vinden. Lydkanalene oppstår når vinden stanser opp noen sekunder, når eiketrekronene står stille. Da slipper lyden av en av nattens siste t-baneavganger gjennom, som lyd gjennom et sort hull, og lyden av den fjerne trafikken fra E4 bak åsene reflekteres av skydekket og trenger seg gjennom de stillestående tretoppene. Så tar vinden på nytt tak, enda mer voldsomt, løv i hundretalls fyker sidelengs og legger seg ikke til ro før ved neste korsvei. Lydkanaler oppstår også mellom mennesker, men man må skape dem selv, man kan ikke sette lit til hvilken vei vinden blåser.

En mørk skygge sniker seg sidelengs, er det en katt eller er det et pinnsvin, eller er det et pinnsvin som later som det er en katt eller snarere motsatt? Vi stirrer på hverandre, står helt stille mellom vindkastene og vet ikke helt hva vi skal si, om vi skal si mjau eller snøft eller hallo, så derfor tier vi, selv om dette møtet skjer midt i en lydkanal i nattekulingen. Skapningen der framme krøller seg sammen, det glimter grønt i skapningens øyne, sikkert også i mine, og hva kunne vi vel sagt hverandre? Det er et besynderlig øyeblikk, jeg må nesten le, her står to skapninger og kikker på hverandre i natten, og ingen av oss sier noe som helst. Men så tar vinden få ny fatt, røsker i løvkronene, skapningen tusler videre i mørket, og den ville nok sagt det samme om meg: Merkelig type, det der. Sa ingenting, vet ikke om det var et menneske eller en busk, men det var koselig.

Trærne. Hvor lenge får de stå her, susende? Jeg håper det blir riktig lenge. Og skal de en gang falle for en god sag, er det å håpe at de blir til den vakreste musikk etter å ha tilbragt en viss tørketid i verkstedet hos noen som tar dem videre og vil dem vel.

I de beste familier

De første, spede tegnene av høst strekker seg over Skandinavia. De er ikke mange, men de er der: Modne multer over Mollisjok, det er den første nattefrosten over Livollen og Sylane, eller en glasshinne over et tjern oppe ved Ivalo i Finland, eller en tiltettet bilkø hjem over Sollihøgda ved Oslo. Kanskje et svakt, svakt gulnende bjørkeblad i kontrast til krøkebærlyngen ved Kirkenes.

Mer og mer går det opp for meg hvor stor den skandinaviske halvøya er, og hvor mange likhetstrekk det tross alt finnes på tvers og langs. Javisst er det eksklusivt med midnattssol og mørketid, men sommeren i Stockholm er lys på et annet vis, og januar kan være så ubarmhjertig kald at bare kort en spasertur langs Liljeholmsbron kan være farlig for udekket hud, og har ikke overmot forsvunnet før, så gjør det det da. Er lynnet forskjellig? Jeg vil si både ja og nei. Det finnes variasjoner over et tema, det er så, men forbausende ofte er det likhetsrekk. Det går til tider den samme apatien gjennom det svenske folket som gjennom det finske: At ingenting nytter, at alt går til helsike. Og den samme latskapen som allment finnes i på landsbygda i Norge ligger like kokett over den norske storbyen: Hva, jobbe, vi? Nei, vet du hva, her stenger vi kaffesjappa klokka 18, og passer det deg ikke kan du dra et annet sted, det er sommerferie, adjøss. Javel, så drar vi til Sverige, da, der folk jobber fletta av seg mandag som søndag, og de klager over lønningene og de flytter til Norge, og de klager over at nordmenn er så kaxiga, men vi er venner, likevel.

Selv de dystre, kompakte skogene i Finland er verdt å ta inn over seg. Særlig i april, når det isen morkner og snøen synker inn mot furuleggene, da kan det være godt å være skandinav også der. Da går damene i Rovaniemi på butikken i gummistøvler, for kummene langs veien er tette og kommunens avløpsbiler er nesten nede ved Haparanda, og de jobber med saken, så ikke mas. Danskene vet man ikke så mye om, de holder seg mest for seg selv, med en dronning som ikke kan forstå vitsen med mobiltelefoner, har hun sagt, og med et stadig økende forurensningsproblem fra seg selv og det kontinentale Europa. Stort mer vet man ikke om danskene. Men de er nå der, og de er del av oss. Vi er en familie, likevel.

Så ulikt det har vært, dette Skandinavia, fra ende til annen. Jeg eier et fotografi, det er eksponert i Tana i Finnmark rundt 1920. Jeg er usikker på hvilken årstid det er tatt, men det kan være seint på høsten, etter løvfallet, eller helt tidlig på våren. Dette er Skandinavias kosmopolitter, som reiste rundt, og som så en hel del. De betalte rikelig med skatt, deres forfedre skattet endatil tre ganger i løpet av et år, til tre nasjoner som hver anerkjente dem som skattepliktige innbyggere, men uten rettigheter. Slik var også Skandinavia. Jeg er svært glad i dette bildet, det er så sårt og stolt på samme tid, det er blikk som ser opp og fram. Piperøkende menn og en hund likeså. Undrer meg noen ganger om de de skjønte hva som befant seg på den andre enden av Skandinavia?

For der fantes en annen virkelighet. På Skokloster slott mellom Stockholm og Uppsala var det samlet ufattelige rikdommer, skattsamlet gjennom århundrer. Og er det fortsatt. Kikker du forresten inn vindusgitteret i kjelleren på Skokloster kirke, ser du kistene fra 1600-tallet ligge der fortsatt. Carl Gustaf Wrangel var en eksentrisk mann, også for sin tid. En avsindig kløft mellom nord og sør i det merkelige Skandinavia. Men vakkert, det er det. Og, nei: Det finnes ikke spøkelser her, forsikrer intendanten meg om, og det kunne man fornemme der man vandret blant gods og gull i et Skandinavia som vi også eier felles. Er det ikke vakkert? Fortell om ditt eget Skandinavia!

Verdens fineste ord – forsøk på en drodlerunde

De har kanskje ikke fått den beste stemmen, men de har i alle fall fått et fint begrep på hva de bedriver: ‘å laryngalisere’. Det høres ut som en meditativ øvelse, men å laryngalisere betyr rett og slett å snakke med knirkestemme. Rent leksikalt defineres laryngalisering som en måte å snakke på der pyramidebruskene i strupehodet strammer seg og får stemmeleppene til å svinge med tjue til femti pulser per sekund. Pyramidebruskene. I seg selv et vakkert ord. Å laryngalisere er ofte forbundet med eldre , distingverte menn. Kåre Willoch blir ofte trukket fram som en laryngaliserer av rang. I dag skal det handle om vakre ord – og kommentarfeltet er åpent for forslag.

Det er liten tvil om at et ords skjønnhet kan ha med personlige erfaringer å gjøre. For noen er ‘fløtemysost’ vakrere enn ‘lykke’, for andre er ‘eksamen’ verre enn ‘holocaust’. Noen liker ‘mora’, andre liker ‘dattera’. Jeg er spesielt glad i det latinske ‘concordia’, som betyr enighet eller samhold. Det både ligger godt i munnen, og passer til betydningen. Og er det flere enn meg som synes at ‘engel’ ligger bedre i munnvikene enn ‘angel’ ?  Og uansett om jeg er inhabil eller ikke, synes jeg ordet ‘rikskringkasting’ er usedvanlig beskrivende for hva vi driver med: vi kaster [signaler] rundt i riket.
Se deg rundt. Eller kjenn etter. Vakre ord – og hvorfor de er det.

I morgon, i morgon, men ikkje i dag

– Det skal bli godt å få helgerent hus. Husket du å kjøpe støvsugerposer?
– Faen. Jeg visste jo at det var et eller annet jeg hadde glemt.
– Da fikser vi det i morgen.
– Puh. Ja. Hva gjør du?
– Oi. Jeg kom visst plutselig til å kaste bh’en min på gulvet. Se, så rotete det ble.
– Oi.
– Oi. Hva burde vi gjøre nå?
– Jeg synes kanskje vi burde gå og rote på badet.
– Helgevask i morgen istedet?
– Helgevask i morgen istedet.