Stikkordarkiv: ettertanke

En besynderlig historie

Publisert av
Svar

– Det er ikke noe mer å finne mellom himmel og jord enn hva du selv gjør det til.
– Gjør det til? spør jeg og slenger fiskesnøret over mot grunna.

Så satt vi slik, han med en eldgammel termos med innmat av glass, jeg med en flue jeg bandt i 1982, jeg husker det godt. Den var, og er, skrekkelig bustete, jeg hadde kjøpt noen andefjær på en fluebinderbutikk, på tilbud. Det ble sagt, – det var han som sa det:
– Du binder fluer.
– Ja?
– De tok inn et parti dårlig rengjorte andenakker. På en butikk. På den butikken. Og så glemte de å legge møllkuler og naftalin innimellom skuffene. Du vet hva som skjer da?
– Nei?
Han skrudde opp korken på termosen:
– Kaffe?
– Gjerne.
Det røk av kokekaffen.
– Jo, du vet, dette med forråtnelse. Det er mulig at dette er en vandrehistorie, nå er det jo 1983, dette skjedde visstnok i 1981.
– Men hva var det som skjedde, da?
– Jeg tror du har napp, svarte han og pekte mot fluesnøret. Det buktet seg sidelengs.
– Faen. Jeg var for sein, svarte jeg og dro til, men flytesnøret og fortommen hadde sluppet ørreten.
– Jo, det som skjedde, var jo at det gikk spyfluelarver i hele butikken. Fyren dro på ferie. Var det til Kanariøyene. Jeg vet ikke.
– Ja, og så?
– Jo, det var brannvesenet som slo alarm. Hele butikken var dekket med et tykt lag av spyfluer. De hadde tatt bo i hele butikklokalet, vegger og tak var dekket av spyfluer. Han fikk telefon. Helt ned til Kanariøyene. Jeg vet ikke.
– Er dette sant? spurte jeg.
– Vet du hva han gjorde? Hæ?
– Nei? svarte jeg.
– Han kom tilbake fra sommerferie. Og la om hele forretningsdriften.
– Ja, det vil jeg vel tro.

Det var ikke mye fisk å få i ørretvannene den sommeren. Og slik er det med springende samtaler: Jeg fikk aldri tak på hva det var man skulle gjøre det til, for å skaffe mer å finne mellom himmel og jord. Jeg tror det er mulig å få kjøpt innmat av glass til termoser, fortsatt.

Til ingen nytte

Publisert av
Svar

Denne stabelen med trevirke. Omhyggelig saget, stablet – og forlatt. For hvor lenge siden? Tretti år, kanskje? Mose og lav vokser sakte. Om nye tretti år er det knapt noe annet tilbake enn en jordhaug.

Jeg undrer meg over hva de skulle bli, disse trauste furustokkene – hva de kunne ha blitt. Kanskje en stabel plank, noen firtom fire, noe lagt til side til rundstokk, kanskje listverk, kjøpt til ei nyoppusset stue.  Eller lystig hugget, tenkt som forskaling til et kommunalt nybygg, der bevilgningen kom på plass i siste budsjettmøte før jul, «herr ordfører, vår gruppe stemmer for rådmannens forslag om svømmebasseng», men så ble det smalhans fordi noen hadde forregnet seg, det ble ikke svømmebasseng, og stabelen med tømmer ble liggende, sagbruket gikk konkurs på grunn av tomme ordrebøker, kraner og motorsager ble solgt på tvangsauksjon, skogsveien ble stengt. I dag? I dag er skogsveien asfaltert og forlengst erklært åpnet for nye tider.

Eller ble det høyeste mote med edeltre? Plutselig var ikke den nordiske furua fin nok, «nei, gi meg sykomor eller mahogny, fru ekspeditør, furu er jo så syttitallet, fint skal det være». I dag? I dag er det ikke forskjell på rått og råte.

Jeg bare vet det

Publisert av
12

Mine damer og herrer, vi skal snakke om paranoia og det rene forfølgelsesvanvidd. Det er lett å peke på andres tvangstanker, men hva med våre egne? Tenk gjennom det noen minutter, og benytt tenketiden til adspredt å følge denne historien fra virkeligheten:

For en rekke år siden jobbet jeg journalistisk med big time avsløringer innenfor vår store, mektige, trygge allianse, Nato. Dette bragte meg i kontakt med en rekke spennende og fantasirike mennesker, deriblant en kar som ringte meg på en dårlig NMT-linje et sted fra i Norge. Han la stemmen ned i et halvveis hviskende leie og spurte nesten uhørlig om jeg hadde tenkt på dette med varmtvannsberedere og amerikanerne. Jeg grep penn og notatblokk og noterte:
– Du skjønner, folk må være forsiktige når de dusjer, sa kilden.
– Jasså? svarte jeg og luktet et scoop.
– Det har seg slik at amerikanerne, i all hemmelighet, har utviklet en teknikk for å spore folk over hele kloden. Ren overvåking, skjønner du?
– Nei?
– Jo, dette er helt sant. CIA har inngått en superhemmelig allianse med hele verdens varmtvannsbereder-fabrikanter, de har plassert et stoff i alle varmtvannstanker over hele kloden. Tenk bare: Når man dusjer får man vann i nesen, ikke sant?
– Det er ikke til å unngå, nikket jeg i min ende av telefonen.
– Her er jeg ved poenget. Når folk får vann i nesen, inhalererer de dette stoffet, som deretter kan spores via satellitter. Amerikanerne retter deretter sine djevelske satellitter mot nesene til folk, og på den måten vet de nøyaktig hvor folk befinner seg til enhver tid.
– Hvordan fant du ut dette? spurte jeg.
– Fordi noen ganger bommer satellittene på folks neser, sa mannen triumferende.
– Kan du bevise dette? spurte jeg, blekket sprutet.
– Nei. Dessverre.
– Men hvordan vet du da dette?
– Fordi jeg bare vet det, svarte tipseren, og avsluttet med å be meg formidle at folk måtte holde for nesen når de dusjet.

Vi la på i hver vår ende, vel vitende begge to om at det nok ikke kom til å bli noe radiointervju. Jeg fant ikke historien troverdig nok til å gå til vaktsjefen med den. Skulle det nå vise seg, når papirer blir nedgradert om tretti år, at amerikanerne virkelig har hatt lyssky samarbeid med alle verdens varmtvannstank-fabrikanter, vel, da er det jeg som sitter med skjegget i postkassen, og har gjort meg skyldig i grov uforstand i tjenesten: Jeg fikk saken eksklusivt, og alt jeg gjorde var å fortelle det som en god historie i lunsjen.

Og, som sagt, det er artig å ha andres konspirasjonstanker å underholde seg med, men hva med våre egne store og små? Jeg kan begynne med meg selv: Jeg har en skepsis mot leger. Jeg tror nesten uten unntak at enhver lege vil mistro det jeg forteller av plager og vondt, og at legen kommer til å undre over om jeg snakker sant. Det er en slags konspirasjon, en mistro. En annen var tankene jeg hadde de to første timene den 22. juli: «Dette er Al-Quaida. Helt klart at det er Al-Quaida.» Javisst, i to timer var jeg en av dem.

Det er grunn til å stoppe opp ved den minste mistanke om tvangstanker, ikke bare andres men også egne: De kan være farlige. Det er ingen grunn til å la seg underholde av dem, lage dem om til morsomme anekdoter og sette dem i sirkulasjon. Men så var det dette vanskelige, da: Hva er er det egentlig som er en konspirasjonsteori, og hva er virkelighet? Hvilke tvangstanker lider du av? At månelandingen aldri fant sted? At samene planlegger å overta Norge og legger kjepper i hjulene for all utvikling? At byfolk er ute etter å karre til seg alt? At det egentlig – egentlig – var Al-Quaida?

Det ene ordet

Publisert av
11

Under en passiar med Frøken S siterte hun en bok hun leser, der en av karakterene i boken skal beskrive Stockholm med ett eneste ord. Karakteren velger ordet «tilpasning». Til forskjell fra Roma, som i boken blir merkelappet med ordet «sex». Men Stockholm, altså, det mer nøkterne «tilpasning». Jo mer jeg tenker over det, dess riktigere høres det ut.

Det ligger andre ord like langt framme på tunga når man vandrer, sykler og kjører i ytterkanten av indre by for tiden: «Tålmodighet» kunne vært et av dem, «ventetid» er et annet like nærliggende. Det kommer opp stadig nye oppslag om forsinkelser, omkjøringer, omlegginger, planendringer, uforutsette omstendigheter, oppdukkende mål, og regn. Men felles for dem alle kan oppsummeres i «tilpasning». Ingen kontinentale utbrudd, ingen som klager i avisene. Og på et forunderlig vis føles det godt å være del av dette tålmodige fellesskapet: Alle har sin plass, og den plassen har vi fått tildelt.

Vi står til høyre, går til venstre, vi tilpasser oss hverandre, og vi tilpasser oss myndighetene: Når byråkrater og politikere motvillig blir slept til mikrofoner og avisspalter etter kritikkverdige forhold eller avgjørelser, svarer de nesten uten unntak at «vi må forstå at…» eller «slik er det, og vi må avfinne oss med at…» Så bøyer vi nakken og sier «jaja, da er det vel slik.» Riktignok hender det at myndighetene snur, slik det var i saken om barnehjemsbarna som først ble nektet erstatning for overgrep, men deretter innvilget byråkratene søknadene etter flere runder i vandrehallene. Og til tross for det byråkratiske tilbaketoget, det lå i luften: «Jovisst, vi gav oss, men dere må forstå at ting tar tid.» Vi tilpasser oss alle sammen, og det er knapt til å holde ut, men vi holder ut. Og det er likevel et stykke å gå: På en kafé jeg svingte innom i ettermiddag stod det et oppslag i kassa: Vi måtte være så inderlig snille og ta imot kassalappen, fordi det hadde Skatteverket bestemt. Så derfor vandret jeg ut med en kaffe og en kassalapp, jeg kjempet meg avgårde, regnværet og kulingen trakk meg sidelengs, jeg forserte NCCs konstruksjonssperringer og trafikklys, klatret over oppgravde jordhauger og ventet, ventet, ventet på grønt lys, nye regnskurer, jeg trakk jakken tettere rundt halsen, snart framme, nye påbud trykket på midlertidige skilt, kulingen hylte rundt ørene, men kvitteringen lå i jakkelommen, jeg voktet den som en juvel, som et verdipapir, vel vitende om at Skatteverket når som helst kan være på døren, ikke i dag, ikke i morgen, men kanskje om to år: «Herrn, det er statlig kontroll, kan Vi få se kvitteringen for Deres kaffekjøp i Solna Centrum tirsdag den 18. oktober klokken 1412? Mange takk. Kroner 34. Pappbeger, middels størrelse. Det stemmer. Vi ville bare sjekke, herrn, Vi har våre retningslinjer. Bokettersyn, vet De. Ajøss på Er.» Jeg ser for meg at damen bak kassen i selvsamme stund sitter i avhør på et grått kontor, avhørslederen får en beskjed på øret, nikker motvillig mot den andre enden av bordet: «Vel, De kan gå. For denne gangen. Vi har nettopp fått på plass den siste kvitteringen, nå var De heldig.» Noe liknende har jeg bare opplevd et sted tidligere, det var på en kebabsjappe ved Pont Neuf i Paris, der jeg måtte ta en kaffe til kebaben, ellers ville det bli kluss i kassa, insisterte ekspeditøren og tørket lettet av seg svetten fra pannen da jeg samtykket og forstod at det var jeg som gjorde ham en tjeneste og ikke omvendt. Kaffen smakte aldeles forferdelig, men det var ikke det som var poenget: Selvsagt hjelper vi hverandre.

Hvilket bringer meg til Paris, hvilket ord passer her? Det er så mange ord å velge mellom, ord som «vennlig», «sensuell», «arrogant» og «smakfull» ligger i luften, men en gammel journalist mot deadline vet at man til sist må ta en avgjørelse, og valget faller ned på «selvbevisst». Men så se på dem, da. Slentrende, plystrende, som om intet annet betød noe enn et hastig kyss. Men et eller annet… hvordan skal man beskrive det – noe selvsagt? En verdensmetropol som ikke har hast, Paris består, sjelen i byen ligger forankret. Den trenger ikke reklamere, denne byen, den bare er. Det er ikke bedre her enn i Stockholm eller på Åndalsnes, de er bare flinkere til å gå rett i ryggen, late som ingenting og si «se på oss». Og «de» blir til «vi», for selv vi fra Stockholm eller Åndalsnes retter ryggen og vandrer med største selvfølgelighet langs Les Halles og nikker til andre forbipasserende, «fint vær i dag». Det er såvisst til å holde ut.

Og Oslo. Lille Oslo, med alle sine komplekser og all sin umåtelige stolthet – for tiden er det komplisert å sette ett eneste ord på Oslo. Mange ganger ble «overfladisk» satt som et stempel på byen, og jeg er lei av det ordet. Noen gav dommen «wannabe», etter fire øl på Aker Brygge en gang på nittitallet, men gud, så forhastet. De siste månedene har «tilgivelse» blitt satt i ordlista, men vi får vel se.

Jeg valgte dette bildet som et eksempel på ordet «lengsel», som er mitt foreløpige valg: En meget varm dag den 6. juli 2010, formiddag, operataket var nesten tomt. Grunnen? I hovedstaden satt folk som sedvanlig og sa at «herregud, for en varm dag, nå skulle vi vært på operataket med en piknik-kurv, vi skulle sittet inntil sørveggen», så sukket de og hamret videre på prosjektrapporter og kikket ut vinduer. «Lengsel» er mitt ord på Oslo, og her er jeg ved sluttpoenget: Frøken S bad meg sette et ord på Oslo, og det ble altså «lengsel». Aldri har jeg vært noe sted der lengselen står så tydelig i dagen som i Oslo by. Det gjelder oss alle i smeltedigelen Oslo: Småbarnsforeldre som lengter etter noe større enn to rom og kjøkken på Kjelsås, blåfrosne uteliggere som lengter etter en øl eller en flik av forståelse, svenske servitører som lengter etter et Sverige som setter pris på dem, eller en pakistansk taxisjåfør som lengter etter noe mer enn å sette seg inn i Oslo Taxis omstillingsprogram. Og hvor mange ganger har vi ikke sittet i et klamt kontorlokale med et halvveis fungerende aircondition-system og lengtet etter å fyre en engangsgrill på Huk? Og hvor mange ganger har vi ikke sittet på Oslo S og lengtet hjem? Det er jo ikke noe negativt. Det er tvert imot noe å kunne leve med.

Fortell oss så. Hva er dine ord på ditt hjemsted?