En besynderlig historie

– Det er ikke noe mer å finne mellom himmel og jord enn hva du selv gjør det til.
– Gjør det til? spør jeg og slenger fiskesnøret over mot grunna.

Så satt vi slik, han med en eldgammel termos med innmat av glass, jeg med en flue jeg bandt i 1982, jeg husker det godt. Den var, og er, skrekkelig bustete, jeg hadde kjøpt noen andefjær på en fluebinderbutikk, på tilbud. Det ble sagt, – det var han som sa det:
– Du binder fluer.
– Ja?
– De tok inn et parti dårlig rengjorte andenakker. På en butikk. På den butikken. Og så glemte de å legge møllkuler og naftalin innimellom skuffene. Du vet hva som skjer da?
– Nei?
Han skrudde opp korken på termosen:
– Kaffe?
– Gjerne.
Det røk av kokekaffen.
– Jo, du vet, dette med forråtnelse. Det er mulig at dette er en vandrehistorie, nå er det jo 1983, dette skjedde visstnok i 1981.
– Men hva var det som skjedde, da?
– Jeg tror du har napp, svarte han og pekte mot fluesnøret. Det buktet seg sidelengs.
– Faen. Jeg var for sein, svarte jeg og dro til, men flytesnøret og fortommen hadde sluppet ørreten.
– Jo, det som skjedde, var jo at det gikk spyfluelarver i hele butikken. Fyren dro på ferie. Var det til Kanariøyene. Jeg vet ikke.
– Ja, og så?
– Jo, det var brannvesenet som slo alarm. Hele butikken var dekket med et tykt lag av spyfluer. De hadde tatt bo i hele butikklokalet, vegger og tak var dekket av spyfluer. Han fikk telefon. Helt ned til Kanariøyene. Jeg vet ikke.
– Er dette sant? spurte jeg.
– Vet du hva han gjorde? Hæ?
– Nei? svarte jeg.
– Han kom tilbake fra sommerferie. Og la om hele forretningsdriften.
– Ja, det vil jeg vel tro.

Det var ikke mye fisk å få i ørretvannene den sommeren. Og slik er det med springende samtaler: Jeg fikk aldri tak på hva det var man skulle gjøre det til, for å skaffe mer å finne mellom himmel og jord. Jeg tror det er mulig å få kjøpt innmat av glass til termoser, fortsatt.

Til ingen nytte

Denne stabelen med trevirke. Omhyggelig saget, stablet – og forlatt. For hvor lenge siden? Tretti år, kanskje? Mose og lav vokser sakte. Om nye tretti år er det knapt noe annet tilbake enn en jordhaug.

Jeg undrer meg over hva de skulle bli, disse trauste furustokkene – hva de kunne ha blitt. Kanskje en stabel plank, noen firtom fire, noe lagt til side til rundstokk, kanskje listverk, kjøpt til ei nyoppusset stue.  Eller lystig hugget, tenkt som forskaling til et kommunalt nybygg, der bevilgningen kom på plass i siste budsjettmøte før jul, «herr ordfører, vår gruppe stemmer for rådmannens forslag om svømmebasseng», men så ble det smalhans fordi noen hadde forregnet seg, det ble ikke svømmebasseng, og stabelen med tømmer ble liggende, sagbruket gikk konkurs på grunn av tomme ordrebøker, kraner og motorsager ble solgt på tvangsauksjon, skogsveien ble stengt. I dag? I dag er skogsveien asfaltert og forlengst erklært åpnet for nye tider.

Eller ble det høyeste mote med edeltre? Plutselig var ikke den nordiske furua fin nok, «nei, gi meg sykomor eller mahogny, fru ekspeditør, furu er jo så syttitallet, fint skal det være». I dag? I dag er det ikke forskjell på rått og råte.

Jeg bare vet det

Mine damer og herrer, vi skal snakke om paranoia og det rene forfølgelsesvanvidd. Det er lett å peke på andres tvangstanker, men hva med våre egne? Tenk gjennom det noen minutter, og benytt tenketiden til adspredt å følge denne historien fra virkeligheten:

For en rekke år siden jobbet jeg journalistisk med big time avsløringer innenfor vår store, mektige, trygge allianse, Nato. Dette bragte meg i kontakt med en rekke spennende og fantasirike mennesker, deriblant en kar som ringte meg på en dårlig NMT-linje et sted fra i Norge. Han la stemmen ned i et halvveis hviskende leie og spurte nesten uhørlig om jeg hadde tenkt på dette med varmtvannsberedere og amerikanerne. Jeg grep penn og notatblokk og noterte:
– Du skjønner, folk må være forsiktige når de dusjer, sa kilden.
– Jasså? svarte jeg og luktet et scoop.
– Det har seg slik at amerikanerne, i all hemmelighet, har utviklet en teknikk for å spore folk over hele kloden. Ren overvåking, skjønner du?
– Nei?
– Jo, dette er helt sant. CIA har inngått en superhemmelig allianse med hele verdens varmtvannsbereder-fabrikanter, de har plassert et stoff i alle varmtvannstanker over hele kloden. Tenk bare: Når man dusjer får man vann i nesen, ikke sant?
– Det er ikke til å unngå, nikket jeg i min ende av telefonen.
– Her er jeg ved poenget. Når folk får vann i nesen, inhalererer de dette stoffet, som deretter kan spores via satellitter. Amerikanerne retter deretter sine djevelske satellitter mot nesene til folk, og på den måten vet de nøyaktig hvor folk befinner seg til enhver tid.
– Hvordan fant du ut dette? spurte jeg.
– Fordi noen ganger bommer satellittene på folks neser, sa mannen triumferende.
– Kan du bevise dette? spurte jeg, blekket sprutet.
– Nei. Dessverre.
– Men hvordan vet du da dette?
– Fordi jeg bare vet det, svarte tipseren, og avsluttet med å be meg formidle at folk måtte holde for nesen når de dusjet.

Vi la på i hver vår ende, vel vitende begge to om at det nok ikke kom til å bli noe radiointervju. Jeg fant ikke historien troverdig nok til å gå til vaktsjefen med den. Skulle det nå vise seg, når papirer blir nedgradert om tretti år, at amerikanerne virkelig har hatt lyssky samarbeid med alle verdens varmtvannstank-fabrikanter, vel, da er det jeg som sitter med skjegget i postkassen, og har gjort meg skyldig i grov uforstand i tjenesten: Jeg fikk saken eksklusivt, og alt jeg gjorde var å fortelle det som en god historie i lunsjen.

Og, som sagt, det er artig å ha andres konspirasjonstanker å underholde seg med, men hva med våre egne store og små? Jeg kan begynne med meg selv: Jeg har en skepsis mot leger. Jeg tror nesten uten unntak at enhver lege vil mistro det jeg forteller av plager og vondt, og at legen kommer til å undre over om jeg snakker sant. Det er en slags konspirasjon, en mistro. En annen var tankene jeg hadde de to første timene den 22. juli: «Dette er Al-Quaida. Helt klart at det er Al-Quaida.» Javisst, i to timer var jeg en av dem.

Det er grunn til å stoppe opp ved den minste mistanke om tvangstanker, ikke bare andres men også egne: De kan være farlige. Det er ingen grunn til å la seg underholde av dem, lage dem om til morsomme anekdoter og sette dem i sirkulasjon. Men så var det dette vanskelige, da: Hva er er det egentlig som er en konspirasjonsteori, og hva er virkelighet? Hvilke tvangstanker lider du av? At månelandingen aldri fant sted? At samene planlegger å overta Norge og legger kjepper i hjulene for all utvikling? At byfolk er ute etter å karre til seg alt? At det egentlig – egentlig – var Al-Quaida?

Det ene ordet

Under en passiar med Frøken S siterte hun en bok hun leser, der en av karakterene i boken skal beskrive Stockholm med ett eneste ord. Karakteren velger ordet «tilpasning». Til forskjell fra Roma, som i boken blir merkelappet med ordet «sex». Men Stockholm, altså, det mer nøkterne «tilpasning». Jo mer jeg tenker over det, dess riktigere høres det ut.

Det ligger andre ord like langt framme på tunga når man vandrer, sykler og kjører i ytterkanten av indre by for tiden: «Tålmodighet» kunne vært et av dem, «ventetid» er et annet like nærliggende. Det kommer opp stadig nye oppslag om forsinkelser, omkjøringer, omlegginger, planendringer, uforutsette omstendigheter, oppdukkende mål, og regn. Men felles for dem alle kan oppsummeres i «tilpasning». Ingen kontinentale utbrudd, ingen som klager i avisene. Og på et forunderlig vis føles det godt å være del av dette tålmodige fellesskapet: Alle har sin plass, og den plassen har vi fått tildelt.

Vi står til høyre, går til venstre, vi tilpasser oss hverandre, og vi tilpasser oss myndighetene: Når byråkrater og politikere motvillig blir slept til mikrofoner og avisspalter etter kritikkverdige forhold eller avgjørelser, svarer de nesten uten unntak at «vi må forstå at…» eller «slik er det, og vi må avfinne oss med at…» Så bøyer vi nakken og sier «jaja, da er det vel slik.» Riktignok hender det at myndighetene snur, slik det var i saken om barnehjemsbarna som først ble nektet erstatning for overgrep, men deretter innvilget byråkratene søknadene etter flere runder i vandrehallene. Og til tross for det byråkratiske tilbaketoget, det lå i luften: «Jovisst, vi gav oss, men dere må forstå at ting tar tid.» Vi tilpasser oss alle sammen, og det er knapt til å holde ut, men vi holder ut. Og det er likevel et stykke å gå: På en kafé jeg svingte innom i ettermiddag stod det et oppslag i kassa: Vi måtte være så inderlig snille og ta imot kassalappen, fordi det hadde Skatteverket bestemt. Så derfor vandret jeg ut med en kaffe og en kassalapp, jeg kjempet meg avgårde, regnværet og kulingen trakk meg sidelengs, jeg forserte NCCs konstruksjonssperringer og trafikklys, klatret over oppgravde jordhauger og ventet, ventet, ventet på grønt lys, nye regnskurer, jeg trakk jakken tettere rundt halsen, snart framme, nye påbud trykket på midlertidige skilt, kulingen hylte rundt ørene, men kvitteringen lå i jakkelommen, jeg voktet den som en juvel, som et verdipapir, vel vitende om at Skatteverket når som helst kan være på døren, ikke i dag, ikke i morgen, men kanskje om to år: «Herrn, det er statlig kontroll, kan Vi få se kvitteringen for Deres kaffekjøp i Solna Centrum tirsdag den 18. oktober klokken 1412? Mange takk. Kroner 34. Pappbeger, middels størrelse. Det stemmer. Vi ville bare sjekke, herrn, Vi har våre retningslinjer. Bokettersyn, vet De. Ajøss på Er.» Jeg ser for meg at damen bak kassen i selvsamme stund sitter i avhør på et grått kontor, avhørslederen får en beskjed på øret, nikker motvillig mot den andre enden av bordet: «Vel, De kan gå. For denne gangen. Vi har nettopp fått på plass den siste kvitteringen, nå var De heldig.» Noe liknende har jeg bare opplevd et sted tidligere, det var på en kebabsjappe ved Pont Neuf i Paris, der jeg måtte ta en kaffe til kebaben, ellers ville det bli kluss i kassa, insisterte ekspeditøren og tørket lettet av seg svetten fra pannen da jeg samtykket og forstod at det var jeg som gjorde ham en tjeneste og ikke omvendt. Kaffen smakte aldeles forferdelig, men det var ikke det som var poenget: Selvsagt hjelper vi hverandre.

Hvilket bringer meg til Paris, hvilket ord passer her? Det er så mange ord å velge mellom, ord som «vennlig», «sensuell», «arrogant» og «smakfull» ligger i luften, men en gammel journalist mot deadline vet at man til sist må ta en avgjørelse, og valget faller ned på «selvbevisst». Men så se på dem, da. Slentrende, plystrende, som om intet annet betød noe enn et hastig kyss. Men et eller annet… hvordan skal man beskrive det – noe selvsagt? En verdensmetropol som ikke har hast, Paris består, sjelen i byen ligger forankret. Den trenger ikke reklamere, denne byen, den bare er. Det er ikke bedre her enn i Stockholm eller på Åndalsnes, de er bare flinkere til å gå rett i ryggen, late som ingenting og si «se på oss». Og «de» blir til «vi», for selv vi fra Stockholm eller Åndalsnes retter ryggen og vandrer med største selvfølgelighet langs Les Halles og nikker til andre forbipasserende, «fint vær i dag». Det er såvisst til å holde ut.

Og Oslo. Lille Oslo, med alle sine komplekser og all sin umåtelige stolthet – for tiden er det komplisert å sette ett eneste ord på Oslo. Mange ganger ble «overfladisk» satt som et stempel på byen, og jeg er lei av det ordet. Noen gav dommen «wannabe», etter fire øl på Aker Brygge en gang på nittitallet, men gud, så forhastet. De siste månedene har «tilgivelse» blitt satt i ordlista, men vi får vel se.

Jeg valgte dette bildet som et eksempel på ordet «lengsel», som er mitt foreløpige valg: En meget varm dag den 6. juli 2010, formiddag, operataket var nesten tomt. Grunnen? I hovedstaden satt folk som sedvanlig og sa at «herregud, for en varm dag, nå skulle vi vært på operataket med en piknik-kurv, vi skulle sittet inntil sørveggen», så sukket de og hamret videre på prosjektrapporter og kikket ut vinduer. «Lengsel» er mitt ord på Oslo, og her er jeg ved sluttpoenget: Frøken S bad meg sette et ord på Oslo, og det ble altså «lengsel». Aldri har jeg vært noe sted der lengselen står så tydelig i dagen som i Oslo by. Det gjelder oss alle i smeltedigelen Oslo: Småbarnsforeldre som lengter etter noe større enn to rom og kjøkken på Kjelsås, blåfrosne uteliggere som lengter etter en øl eller en flik av forståelse, svenske servitører som lengter etter et Sverige som setter pris på dem, eller en pakistansk taxisjåfør som lengter etter noe mer enn å sette seg inn i Oslo Taxis omstillingsprogram. Og hvor mange ganger har vi ikke sittet i et klamt kontorlokale med et halvveis fungerende aircondition-system og lengtet etter å fyre en engangsgrill på Huk? Og hvor mange ganger har vi ikke sittet på Oslo S og lengtet hjem? Det er jo ikke noe negativt. Det er tvert imot noe å kunne leve med.

Fortell oss så. Hva er dine ord på ditt hjemsted?

Vellykkethetens avmektige tomhet

Dette med munker. De fant ut at dersom man verken snakket eller hadde sex, ville livet bli meget rikere.

Denne steintrappen snublet jeg over på Alvastra kloster i Östergötland. Alvastra ble grunnlagt av cistercienserne, en munkeorden, i år 1143. Her gikk munkene opp og ned med tanker og funderinger, det er til å undres over hvilke spekulasjoner som fulgte med opp, og hvilke som ble tatt med ned igjen. Cistercienserne trodde på askese og hardt arbeid, og skulle de absolutt snakke, gjorde det i egne samtalerom. Hvilke statusoppdateringer ble utvekslet der under lav mumling? Vi kan bare bruke fantasien og forestillingsevnen: Var de ærlige med hverandre? Snakket de om at det til tider var tøffe tak med Gud og smådjevler? Jeg vil tippe ja. Var det bare overfladisk prat om krydderurter som ikke ville gro, tomprat om solskinn? Jeg vil tippe nei. De snakket antakelig ikke i overskrifter, den daglige tausheten kunne antakelig skape rom for fordypning, tankerekker som langsomt modnes, tanker som lenker seg i hverandre og blir dypere, fastere, kjeder av tanker som et fellesskap finner interessante og utviklende. Taushet trenger ikke være absolutt og evigvarende, den kan tvert om skape et genuint rom for tilbaketråkk.

I dag, 868 år senere, finnes det knapt taushet tilbake noe sted, bortsett fra ved de forlatte murene av taushet på Alvastra kloster. Og antakelig også mindre forståelse for taushet: På vårparten i år – en solskinnsdag ute i det fri – overhørte jeg en bestyrtet samtale mellom to venninner som snakket om en felles bekjent: Han hadde forsvunnet uten forvarsel fra Facebook. «Og han som var så sosial…» sukket den ene, etter at den andre hadde fortalt på innpust og utpust om forsvinningen. Tausheten hans skapte også en drodlerunde på hva forsvinningen skyldtes: Var det ikke slik at han… Hadde ikke han sagt at… Ja, men da måtte det ha seg slik at… D’damer var til og med inne på tanken om at han var død (det var han neppe, til og med drapsofre blir liggende åpent på Facebook i måneder, jeg har sjekket det), men hvorom allting var: Begges mobiltelefoner lå i standby ved siden av kaffekoppen, men de ble ikke brukt til å skaffe klarhet hos kilden. Konspirasjonsteorier var mer bekvemt denne forsåvidt vakre vårdagen. Helt uforståelig? Ikke helt. Kommunikasjon har blitt privatisert, du er din egen lykkes smed, og åpner du ikke kjeften er det ditt problem. Og vi skal ha tilbakemeldinger, vi skal, vi skal, vi skal: Til og med Ida Jackson, alle bloggeres mor, forteller jo nå at et nettliv uten respons er et mislykket nettliv (men blir imøtegått av Arne Hjort Johansen). Så nå sitter vi i vellykkethetens avmektige tomhet og forteller hva vi har kjøpt, hvor vi har vært, hvor lykkelige vi er eller hvor vi skal dra eller har vært i ferien. Om tomheten sitter tilbake, skulle vi ha vært ærligere, skulle vi sagt mer eller mindre hvordan det står til? Hva skal vi med alt sammen?

Et ganske enkelt spørsmål å svare på: Vi driver imagebygging. Debatten går nå om hvor ærlige vi skal være. Å holde fasaden er noe blogger Thomas Moen advarer mot, han skriver: «Jeg synes det er en uheldig trend, som kan føre til alt fra at venner ikke er der og støtter deg igjennom vanskelige tider fordi de ikke vet at du sliter, til at folk prøver å konkurrere om hvem som har det best og skaper et falskt bilde av virkeligheten som stadig glir lengere fra slik det egentlig er.» Men har du venner når de bedømmer deg ut fra det du skriver på Facebook? Blant dem som står på den andre siden og går i rette med Thomas er bloggeren Kaffedamen, hun skriver: «Relasjonen blir ikke svakere av mangel på facetime, som det kalles. Det er ikke noe virkelig skille mellom nettliv og real life, for uansett hvor jeg er når jeg forholder meg til andre er jeg meg selv. Jeg kan vise forskjellige sider av meg selv til forskjellige folk, uten at det er å føre noen bak lyset.» Med andre ord: Vi lever altså ikke i «forhold» mer, ikke «i forhold til hverandre», vi er ikke «venner» eller «kjærester» eller «bekjente» mer, vi er i «relasjoner».

Tilbake til munkene, tilbake til samtalerommet der bak murene: Så befriende det må ha vært å slippe spørsmålet: «Så stille du har vært i det siste, broder, er det noe galt?» Istedet ble man antakelig møtt med et fredelig og kontemplativt, åpent «Fortell meg så, broder, hva har tausheten bragt deg den siste måneden? Fortell meg, om du vil.»

Japaner sover stående

Notater fra Oslo, siste sommerdag.

Klokken 1030. Trikken skramler ned Stortorvet, det er enkelte forsinkelser, det er fredag. På displayene står det at trikken kommer «nå», så er det et minutt, deretter to, tilbake til «nå». Ruters minutter har jeg aldri skjønt meg på, like lite som jeg har skjønt meg på finske avstandsskilt: En finsk mil er like lang som Ruters minutt. Jeg går. En japaner med sitt eget lands flagg på ryggsekken sover stående ved Kirkeristen. Armene i kors, hodet dupper, det er slitsomt å være turist, men det er en fin dag å sove stående på. I det hele tatt en fin dag for det meste.

Klokken 1225. Intervjukø hos statsministeren. Det er et kølappsystem, myndig passet på fra høyre flanke, slik at vi ikke skal begynne å krangle i køen (jeg har vært med på det, også), men Klassekampen har mistet sin plass og må stille seg bakerst, selv om det bare er få minutter siden LO-sjef Roar Flåthen har buldret seg varm mot kapitalen og utnytting av arbeidsfolk. Journalisten foran meg prøver å drasse med seg statsministeren inn i en krok, slik at ikke vi andre skal få høre hva han skal bli spurt om, det er det velkjente trikset, og etterfølges alltid av oppslag som «statsminister Jens Stoltenberg sier i et eksklusivt intervju at», selv om intervjuet ble gjort bak en potteplante og vi andre godt hørte hva som ble sagt. Men det blir ikke noe av intervjuet i kroken, det må pent gjøres sammen med oss andre. Det drar ut i tid, og Klassekampen er noe jævlig forbanna.

Klokken 13. Redigering. Pølser og høy latter på kjøkkenet i redaksjonen, det er alltid det på fredager. Oppsummerings- og evalueringsmøte etter 22. juli, det er det bare denne fredagen. Gjenhøret med nyhetsreportasjene våre er nifse, denne fredagen er det ubehagelig å høre sin egen stemme.

Klokken 1530. Miljøpartiet De Grønne står bortimot forlatt på Karl Johan med sin 1,4 prosents oppslutning, men bare vent, de har en plan. Jeg snakker løst og fast med førstekandidaten, han mener at det kommer til å løsne, før eller senere. Klokka 1535 løsner det, Lars Lillo-Stenberg kommer, tar fram kassegitaren, og plutselig er Miljøpartiet De Grønne den mest populære i gata, Pensjonistpartiet skotter dystert bort mot ansamlingen av folk: «Fanken, at ikke vi tenkte på det.» Men Lars Lillo-Stenberg skal stemme Miljøpartiet De Grønne, så det er i seneste laget nå.

Klokken 17. Det er farvel til Oslo for denne gangen, jeg skal sitte inne i en svensk skog den neste uken og skrive, skrive. Jeg tenker på noe sønnen min og jeg snakket om for noen dager siden, om kreative prosesser og å følge en tanke.

Tomater i olje, sukker, salt og krydder, samt skeive genier

Den langsomme maten i dag tar fem minutter å forberede og fire timer å steke. Da rekker man en god del tankevirksomhet i mellomtiden. Kjæresten min har lært meg denne dvelende kveldsmaten, og dagens nyhetsbilde fra kulturens verden har lært meg at vi aldri slutter å sette freak-stempel på kulturpersonligheter. Denne gangen er det Jean Sibelius det gjelder.

Du starter med å røre sammen en grøt av olje, samt like deler salt og sukker, tilsatt krydder etter fritt valg. Oregano og basilikum var det jeg valgte i dag. Grøten skal være ganske tykk, og cherrytomatene vendes i blandingen. Så setter du tomatene pent på et bakepapir og setter alt i ovnen, på syttifem grader. Varmluft? Nei. Grill? Nei, nei, nei. Bare syttifem grader midt i ovnen, og så er det fire timer til neste gang ovnsdøra skal åpnes. En del av ventetiden kan du bruke til å skru opp volumet på «Finlandia» og «Karelia-suiten» av Jean Sibelius. Om du tør.

Det er nemlig denne amerikanske musikkprofessoren, Timothy L. Jackson, som mener at Finlands nasjonalkomponist var nazist. Han leflet med herrefolket, påstår Jackson, som viser til at Sibelius blant annet mottok pensjon og opphavsrettighetspenger fra tyskerne. Det er på ingen måte uproblematisk for finlenderne som, da Sovjetunionen tvang landet i kne med seks hundre tusen soldater, måtte kaste ut tyskerne på rekordtid i 1944. Sibelius var forlengst sitt lands ikon.

Finske musikkvitere vil, jeg har nær sagt forutsigbart nok, ikke godta den amerikanske musikkprofessorens slutninger. De på sin side peker på at Jackson verken kan finsk eller svensk, og derfor ikke har kunnet tyde dagbøkene Sibelius etterlot seg. Det verste som kan skje et lands ikon er å bli tilsmusset av historie, enn si legning.

Vi har hatt vår egen Knut Hamsun. Og da forfatter Ove Røsbak tok Alf Prøysens legning ut i det åpne rom i 2004, rant det over for mange, i flere år etterpå. Prøysen, som var vår alles trygge radiostemme, han som diktet om Helene Harefrøken og skrev juleviser til oss – at han var bifil ble for mye å forholde seg til.

Vi har med oss etterkrigstidens sorgløshet og optimisme, men det finnes vedlegg til historien om etterkrigstidens Norge, og flere av disse vedleggene, eller vedhengene, forteller historiene sine i NRK-serien «Rødt, hvitt og skrått» fire mandager på rad. Hvis du setter tomatene på i god tid, rekker du tredje del av serien i kveld med en god porsjon kveldssnacks til. Ventetiden kan brukes til å tenke over et par saker. Som for eksempel om komponister eller forfattere, helter og forbilder, bør forbli på den pidestallen vi satte dem på, eller om de skal få lov til å klatre ned og være som oss.

Delete, delete, delete

Tenk om mennesket var som datamaskiner:
Drivere som til stadighet måtte oppdateres.
At minnet etterhvert ble for lite.
At vi gikk tregere og tregere dess mer moderne omverdenen ble.
At det begynte å gå varmgang i oss.
At vi til sist ikke ble kompatible.

Microsoft har sagt
at 2010 er siste året de gir support
på XP.
I løpet av året må datamaskinene,
vi,
få ny programvare,
datamaskinene,
altså vi,
brukes videre på egen risiko.

På den andre siden blir det sagt
at enkelte
datamaskiner
ikke takler mer oppdatering
eller mer minne.
De lever best
på minnet som ble til
for en hel rekke år siden.

Vi kan virkelig være glade for at mennesket ikke er slik som datamaskiner.

An offer I cannot refuse

Jeg har byttet til nytt antivirus-system.
Det forteller meg saker og ting.
Som for eksempel at
‘Norton Internet Security Online har oppdaget en trussel.
Denne trusselen har blitt fikset.’

Litt sånn som amerikansk sikkerhetspolitikk, altså.

Dessuten får jeg til tider beskjed om
at filene er korrupte.
Jaja.
Jeg får vel betale dem, da.
Slik at det blir fred å få.