Tiden det tok

Jeg må ha brukt omtrent tusen kroner i kinobilletter på den filmen. Det ble rett og slett en besettelse. Jeg så den annenhver dag i en periode disse vårukene i 1994. Filmatiseringen av Knut Hamsuns roman «Sværmere» hadde blitt til i et norsk-svensk risikoprosjekt som satte solide spor etter seg i kinohistorien. Filmen fikk navnet «Telegrafisten», om livet til det omvandrende katastrofeområdet telegrafist Rolandsen (Bjørn Floberg), en fusentast, kløktig forretningsmann – og håpløst forelsket i Elise Mack, væreierens datter, spilt av Marie Richardson. Og så mye penger som jeg brukte på den filmen, er jeg sikker på at Nordic Screen Development AS/Schibsted film/Sandrew Metronome tilgir at jeg gjengir noen sekunder fra filmen, som viser Hamsuns kjærlighetsfylte og til tider sprø figurer, manuskript gjendiktet av Lars Saabye Christensen:

[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/08/telegrafisten.flv[/pro-player]

I dag ville opphavsmannen selv, Knut Hamsun, vært 150 år, og Norge får sitt Hamsun-senter på Hamarøy. Det var ikke for tidlig, men kanskje heller ikke for sent. For dette var tiden det tok.

Da vi leste «Victoria» og «Markens grøde» i norsktimene i åttende var ikke Knut Hamsun noen forfatter med lugubre politiske sympatier. Av en eller annen grunn har jeg inntrykk av at dette var noe læreren vår holdt tilbake. Kanskje var det fordi hun helst ville at vi skulle lære oss å kjenne Hamsun som dikter, og ikke som en politisk omstridt mann. Hun visste at koblinger til krigen ville skape konsentrasjonsvansker om hva dette egentlig handlet om: å se en stor forfatter slik pensum, og garantert hun selv, ønsket at vi som femtenåringer skulle se ham. Hun er en av de klokeste lærerne jeg har hatt.

Etter at Knut Hamsun døde i 1952, ble det åpnet et nytt kapittel i norsk litteraturhistorie. Ikke bare var kjempen borte, men Norge var etterhvert nødt til å ta stilling til forfatterskapet hans på nytt. Mannen som hadde fått Nobelprisen i litteratur i 1920 hadde under krigen vist sympatier som landet i begynnelsen av 1950-årene slett ikke var ferdig med. Og en enkel mann var han ikke på noe vis. Ikke desto mindre stod bøkene hans der, en kulturarv det ikke gikk an å vri seg fra. Og i dag står senteret der, den største kulturpolitiske hendelsen i år, og kanskje på mange år.

For meg holder det at Knut Hamsun skrev bøker i et språk som ingen behersker mer. Og at han fortsetter å inspirere andre til å gå egne veier. Jeg vil ikke ha krigshistoriske bemerkninger om ham nå. Jeg vil tilbake til norsktimene, der den rare klassen vår satt og hørte fortellingene om oppdiktede mennesker som kunne være like forelsket som oss selv, hundre år etterpå.

Sensommer i grøftekanten

Dialog ved et veikryss.

– Sommeren er sen i år, sier han og setter seg ved siden av henne i grøftekanten. Hun snur seg knapt, ser utover tåken som har kommet de siste timene og trekker pusten.
– Ja, litt senere enn vanlig, svarer hun. Han kjenner at den stormasket strikkede hvite genseren hennes avgir varme der på steinen.
– Vi kunne trekke innendørs nå, sier han.
– Ikke riktig ennå. Jeg skal bare kose litt med mørket. Men vi har det til gode. Snart. Jeg ser du har tent lys.
– Ja.
– Du, den veien opp der. Hvor fører den? sier hun og peker opp i sørvest.
– Strengt tatt ingen steder.
– Helt sikkert?
– Helt sikkert.
– Men da tror jeg vi går inn. Jeg ser du har tent lys.

 Bitteliten egenlaget kortfilm i slutten av juli, «Jag har drömt»:

[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/08/julifilm.flv[/pro-player]

Å vandre mellom linjene

Hvis du som leser dette befinner deg i Oslo sentrum, er du ganske nøyaktig sju timer og et kvarter unna dette landskapet, denne historien og denne følelsen. Jeg skal redegjøre for tidsregnskapet. Men først må du vite hvor du skal, og hvorfor.

Kongsfjorden i Finnmark, juli 2009.

Kongsfjord/Berlevåg i Finnmark, slutten av juli 2009. Jeg har ikke greid å finne ut om Karen Blixen virkelig var her da hun gjorde research til «Babettes gæstebud», men det var i alle fall hit hun la handlingen. Novellen, som ble filmatisert i 1987 og fikk Oscar for beste utenlandske film, forteller historien om de strengt pietistisk oppdratte søstrene helt ute på Europas ytterkant: «I Norge er der en lang, trang fjord mellom høye fjell. Den heter Berlevåg-fjorden.» begynner fortellingen, der den i 1871 tar en dramatisk vending når den franske kokken Babette tar ulønnet losji hos søstrene. Hun har flyktet fra beleiringen i Paris, og det er her hun havner, på finnmarkskysten, etter anbefaling fra livskunstneren Achille Papin.

Mot kveld ved Kongsfjorden, juli 2009.

Jeg har i mange år vært fascinert av den historien. Og det er lenge mellom hver gang jeg besøker landskapet, som befinner seg bare få timers kjøring fra der jeg er akkurat nå. Riktignok ble selve stedet vraket som location for filmen, det ble Jylland istedet, men det gjør ingenting, for det var dette Karen Blixen mente. Her, akkurat her, levde oppdiktede personer som vandret inn i verdenslitteraturen og filmhistorien. Her ute ble det i Karens Blixens hode servert et måltid som overgikk alt hva hjertet turde begjære, og skam på den som nøt, men nøt gjorde de, for under måltidet spredte det seg en varme og en romslighet som selv den nådeløse Gud måtte unne menneskene. For Babette Hersant var ingen vanlig suppekokerske, hun var fransk stjernekokk, og da hun vant ti tusen francs i lotteri, brukte hun hver eneste en av dem på et måltid tilegnet livsgleden i hele bygda. Denne kvelden og natten spiste de fryktsomt blant annet skilpaddesuppe, de drakk Clos Vougeut 1846, og de åt en gåtefull rett kalt ‘blimis demidoff ‘, som kan ha vært russiske pannekaker med kaviar. For å nevne noe av det.

På et gammelt originalkart jeg kjøpte, selvsagt i Paris, datert 1830, er fjordene noenlunde riktig opptegnet, men landegrensene er tvetydige og uklare. Imidlertid har kartografen fått med seg den lille Kongsfjorden, som nok var den Karen Blixen mente. Og det er nettopp her reisen mot det gode livet starter på denne fredagen. Det er her du kan stanse i veikanten, tenke deg tilbake til tider som ikke finnes annet enn i linjene i bøker, på gamle kart, eller i noens fantasi. Her ute sang man sin Petter Dass, leste med ærefrykt sin Pontoppidan og spiste sitt brød uten klage. Inntil den kvelden Babette Hersant – riktignok i Karen Blixens fantasi – endevendte alt og skapte lykke rundt et matbord.

Tidsregnskapet? Tjue minutter flytog til Gardermoen, førti minutter ventetid, to timer fly til Kirkenes, et kvarter bagasjeventing og utkvittering av leiebil, maks fire timers kjøring, inkludert pauser, til novellelandskapet. Det skulle bli ganske nøyaktig sju timer og et kvarter fra Oslo til Karen Blixens landskap der Europa sluttet. Jeg var så heldig å være der i går.

Javel, ja. Det er fredag. Hvor er dine landskap?

I ren statistisk forstand

Republisert.
– Visste du at levealderen til norske menn har steget? spurte hun og kikket på ham. Hun hadde lest at menn stadig blir eldre. Mindre hardt fysisk arbeid hadde ført til at kvinner og menn nærmer seg hverandre mot slutten av livet.

Han hadde alltid hatt liten sans for statistikere som trodde at liv og moral kunne stilles opp i kolonner og regneark. Statistikere som lager slike undersøkelser tror livet er en formel som alltid går opp, mente han. På den andre siden visste han at han – rent statistisk sett – ville kunne komme til å dra før henne. En gang, kanskje om noen tiår, eller for den saks skyld kanskje i morgen eller neste uke, ville det være hans tur. Rent statistisk var det et faktum.

Hvordan er været den dagen? tenkte han. Ville hun stå i svart kjole mens årets første snø falt i det grå håret hennes? Hvor gammel er hun? Hva husker hun fra livet deres? Eller ville hun stått foran den åpne graven hans i tungt regn mens årets første grågås-trekk krysset det åpne havet og fant land? Hva ville hun sagt? Ville hun grått? Hva tenker hun på når kisten fires ned i den svarte jorda, når jordpåkastelsen er over, når seremonien er slutt? Hva spiser de under minnestunden? Og hva gjør hun resten av livet sitt, når han er borte? Et sted der ute går det kanskje en mann som en gang skal bli hennes. De vet det bare ikke ennå.

– Men levealderen har jo steget, svarte han.
– Ja. Den har jo det, svarte hun og falt i tanker.

Kortfilm dertil:

[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/besok1.flv[/pro-player]