Stikkordarkiv: Frankrike

Kremen den norske

Publisert av
9

Denne håndkremen – slik er nordmenns vis? Jeg kjøpte den på et apotek på Sveavägen, tiltrukket av det norske flagget.

Det står ingen som helst forklaring på baksiden. Hva er ‘Norwegian formula’? Instruksjonene er kortfattede: Bare et lite trykk er nok, den lille flasken skal holde til 200 appliceringar/mer enn 200 gangers bruk/riittää yli 200 käyttökertaan/rækker til over 200 påføringer. Legg altså merke til at i Norge, Finland og Danmark varer den lengre. Det finske «riittää yli» betyr «mer enn nok til». Her i Sverige går det med andre ord mer krem pr håndflate enn i resten av Norden, uvisst av hvilken grunn.

Men ingen forklaringer på hva som er en norsk oppskrift. Vi må spekulere: Er det fordi den er så treg? Det er den – den er særdeles tyktflytende, ligner en eller annen salve kokt ihop på et laboratorium på 1800-tallet (slikt har jeg bare sett på film), eller er det fordi den er så drøy? Sistnevnte neppe. Vi nordmenn, og særlig vi nordfra, skal ha mer og mer og mer. Vi kommer med to tomme hender og forventer at alt skal gå friksjonsfritt. Eller er den norske formel noe glatt og udefinerbart?

Kremen er laget i Frankrike.

Fritt for å være helgen

Publisert av
1

Hvilke kvinnelige helgener vil vi ha? De søte med englehår, eller hærførerne?

I dag er dagen, selv om den etter kalenderen var i går: Hundretusener av foreldrehjerter har smeltet til sur korsang, og landets tv- og radiostasjoner gir oss den årvisse reportasjen der barn gjenforteller lærernes forklaringer på, eller også dikter opp, hvem Santa Lucia var.

– Hun var en sånn dame som likte å hive ut mat istedet for å gifte seg, sa én unge av 2009 jeg hørte i dag.
– Hun ble fattig etterhvert, og så kuttet de av henne hodet, sa en annen.
– Hun var heks, og de kastet henne på sjøen, sa et barn i en reportasje fra 1990 som jeg av nysgjerrighet søkte opp, for å høre om tidene har endret seg.

Også i et førjulsprogram fra 1973 blir hun omtalt som noe skummelt. Og tjue år senere: I et radiokåseri fra 1993 signert Sonja Westrheim får vi også en slags forklaring på demoniseringen av henne: Navnet blir knyttet til selveste Lucifer. Alt dette til forskjell fra den svenske oppfatningen av henne: I Sverige er hun en lys og vennlig skikkelse. Men har hun noensinne eksistert som ung kvinne av kjøtt og blod?

Av kjøtt og blod: Kanskje. Hun ble etter alt å dømme født i 283 eller 286, død 304, alle årstall etter Kristus. Men kildematerialet rundt hennes liv, meninger og faktiske dødsårsak er så usikkert, så tvetydig og så mangelfullt at ikke engang det offisielle nettstedet for katolikkene i Norge går god for overleverte opplysninger rundt henne. Men bra nok for norsk barnehage, altså. Og ikke minst såpass diffus og svevende at vi kan tolke henne dit vi vil.

Drøyt tusen år senere får den katolske kirken enda en delikat personlighet i fanget, Jeanne d’Arc. Kildene rundt henne er betydelig mer presise, blant annet er hele rettssaken mot henne nedskrevet, og 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen, nitten år gammel. Hun hadde da vært Frankrikes hærfører mot England, befridd Orléans og Patay, og forsøkt å ta Paris fra engelsk beleiring, men felttoget slo feil. d’Arc påstod at hun mottok ordre fra Gud og engler som åpenbarte seg som stemmer i henne, en forklaring hun holdt fast ved under hele rettssaken. Kildematerialet rundt henne er såpass omfattende at det til og med er mulig å fastslå at hun i militær forstand gjorde en rekke grove feilvurderinger. Hvis det var slik at blind gudstro kan forklare deler av handlingsmønsteret hennes, er det også lett å forstå hvorfor hæren etterhvert lurte på hva den skulle tro. Og var hun så gudstro og dydig som hun selv påstod at hun var? Er hun barnehagevennlig?

Jeanne d’Arc ble kanonisert i 1920.  Men historien om Frankrikes nasjonalhelt er antakelig mer problematisk å dramatisere som morgenopptog i landets barnehager: Å vandre engleaktig med lys i hendene er litt mer kvinnelig enn å ri lokalet rundt på kjepphest, slåss med sverd og høre stemmer i hodet. Unge kvinner gjorde jo ikke slikt ustraffet i 1431, heller. Eller er det påstått dydighet og uskyld vi stadig fascineres av? Sånn litt passe barnehage-vennlig?

Anbefalt for alle barn, tøffere enn luciatoget: «Joan of Arc», med en ikke særlig engleaktig Milla Jovovich på hesteryggen, Faye Dunaway som opportunistisk feminist, John Malkovich med et delikat politisk problem samt Dustin Hoffman som en nifs, diabolsk samvittighetsstemme fra det hinsidige, regi:  Luc Besson, Columbia/Tristar 1999:

[pro-player width=’600′ height=’370′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/joan.flv[/pro-player]

Pianoet på rue Galande

Publisert av
3

Nå driver løvverket gatelangs i Paris. Feiemaskinene sveiper og suser langs brosteinskantene tidlig på morgenen etter regnskyll og nattevind. Riktignok er Paris en innlandsby, men vindene gjennom boulevardene i sentrum og forstedene i utkanten kan likevel komme opp i adskillige sekundmeter.

Det er meningsløst å snakke om at storbyens puls blir rolig etter hordene av fellesferierende italienere og briter, men den endrer i alle fall takt. En verdensmetropol blir aldri helt rolig. Men det skjer altså et taktskifte. Høstmørket legger seg tidligere og tidligere langs broene, slik det gjør i Europa forøvrig. Og det er nå du bør reise til byen. Det er nå du kan oppleve en annen ro, andre farger og få andre sanseinntrykk enn når den tørre sommervarmen setter seg i brokarene og trappetrinnene. Anbefalingen min om hvor du bør dra baserer seg på en slik doven ettermiddag i sommer. Lytt etter operettesang fra et åpent vindu på rue Galande, og se etter skiltet Aux Trois Mailletz.

Den rike kabaret-tradisjonen i Paris strekker seg langt tilbake i tid. Revyteateret Folies-Bergère spilte sin første forestilling i 1869. Tjue år senere stod Moulin Rouge ferdig på Montmartre. Og historien om Edith Piafs karriere startet på brosteinslagte bakgater og inn i røykfylte nattklubber og kafé-lokaler. Det åpne vinduet på rue Galande denne tidlige kvelden i sommer bragte meg en ny historie som jeg ikke fikk før et par dager etterpå: under den avslappede og uhøytidelige fasaden på Aux Trois Mailletz ligger en musikktradisjon som ville fått en hvilken som helst investor til å gni seg i hendene: «Dette stedet har potensiale!» Men Aux Trois Mailletz trenger ikke glorete neonskilt. Det holder godt for personalet å gi meg et glass husets rødvin, lene seg over mot bordkanten for å spørre om jeg har det jeg trenger, for deretter – ganske så diskret dekadent – å legge til: «Vi er den eldste musikkrestauranten i Paris. Nina Simone er blant dem som har sunget her. Noe mer, monsieur?»

Restauranten er i to plan. Pianoet står i første etasje, og det var der jeg oppholdt meg mest, ved det lille bordet tett ved døren, sammen med mannen med hatten, som satt der kveld etter kveld med sin ene drink og lyttet. Eller denne mannen tidlig i syttiårene, håret bakoverstrøket, i kremhvit dress og mørkt skjerf rundt halsen, smilende ansikt der han tar plass ved det som åpenbart er stambordet hans. Pianoet er lokalets samlingspunkt.

Mitt første møte med restauranten er en fyrrykende operettejam, anført av en distingvert kjolekledt eldre dame med briller på nesen og en sikker stemme med høy oktavføring, som skåret ut av noe udefinerbart gammeldags. Etter en time blir hun avløst av to andre operasangere, som igjen en time etterpå skifter plass med cabaretsangere som tar oss tilbake til trettitallets Frankrike, førtitallets Paris og femtitallets nye Europa. Det kommer og går artister hele tiden på Aux Trois Mailletz, og pianoet er samlingspunktet.

– Det er masse spøkelser her. Hele kvartalet er fullt av dem. Du ser den kirken tvers over gaten? Det er den eldste kirken i Paris. Jeg sier ikke mer.

Eric er rundt 190 lang, i begynnelsen av femtiårene og nynner høyt til lyden av en arie som siver ut av døren. Som servitør på Aux Trois Mailletz kan han konstatere at ingen kveld er lik den neste.
– Om de er profesjonelle? Noen av dem er det. Andre er studenter som får sjansen til å vise hva de kan. Og gjestene her kommer tilbake, igjen og igjen. Som hun der borte, for eksempel, sier Eric og peker på en kvinne i trettiårene ved et vindu. Ved pianoet har det nok en gang vært bytte, og nå står et ungt kvinnelig talent med klar, nasal stemme og gir oss «Milord».
– Javisst. Hit kommer jeg så ofte jeg kan, sier kvinnen som Eric har anbefalt meg å snakke med, og hun resiterer gjerne siste vers av «Milord», som jeg har hatt vansker for å forstå betydningen av. På Aux Trois Mailletz finnes nemlig delemennesker, som gjerne deler av seg selv, rundhåndet og åpent.

Kjelleretasjen er stedets kabaretscene. Jeg blir raskt tatt hånd om av restaurantsjefen, som resolutt plasserer meg ved et langbord, beordrer et glass vin på bordet på husets regning, og forteller at det egentlig ikke er nødvendig å reklamere så mye. De som har oppdaget Aux Trois Mailletz, bringer det videre uansett.

Og det har jeg altså gjort nå. Adressen er 56 rue Galande. Takk for fine dager, Eric og dere andre! Salut Eric, et tout le monde!  Je vous remercie pour les beaux souvenirs des soirées au restaurant. Au revoir!