En sportsidiots bekjennelser

For en rekke år siden søkte jeg en annen jobb. Jeg ble innkalt til intervju, til og med. Vi satt på redaktørens kontor, som lå høyt i bygningen med utsikt over snødekte åser. Et ekte norsk kongerike av snø. Slik er nordmenns vis. Jeg syntes selv intervjuet gikk riktig så bra. Redaktøren og jeg hadde gode meningsutvekslinger om journalistisk mot, om etikk, om arbeidsmoral og vi utvekslet til og med synspunkter på konkurrenter. Men så kom spørsmålet som til syvende og sist måtte komme:
– Jakob, hva er din holdning til sportsstoff?

I enkelte viktige samtaler kommer det vendepunkter. Stoppesteder der alt kan skje. Dette var et slikt stoppested. Dette var det punktet i samtalen der ordflyten kunne ta et bråstopp, eller bare en pust i bakken for deretter å fortsette med samme muntre tone. Jeg bestemte meg for å være aldeles ærlig. Man lyver verken for nåværende eller framtidige arbeidsgivere, så jeg festet blikket på de snøkledte åsene et øyeblikk, samlet meg, og sa det deretter som det var:
– Vet du, jeg er ikke så glad i sport.
Tausheten som fulgte var skingrende. Redaktøren snudde svingstolen etthundreogåtti grader rundt, og kikket ut vinduet. Jeg på min side av den avbrutte samtalen tenkte: Jaja. Dett var dett. Jeg tror det gikk et helt minutt. Redaktøren strøk seg over skjegget, rettet på brillene, svirret stolen tilbake til blikket mitt og sa med ettertrykk:
– Vet du. Det er ikke jeg heller.

Fotnote: Jeg aner ikke hvem som spilte cupfinale i fotball i 2009. Hvis det fortsatt er cupfinale det heter.

Og det er bare to uker siden jeg skjønte hvem Petter Northug er. Jeg har ikke plass til sport i livet mitt. Jeg beklager. Jeg er komplett sportsidiot.

Alle fugler små dere er, inne i ventilen

Hver morgen de siste ukene på badet, på vei til morgenvakt, har jeg hatt selskap av dere. Dere er antakelig gråspurver, og dere kvitrer iherdig over hylla. Vi ser ikke hverandre, men vi hører hverandre, dere i veggen, og jeg på badet. Man kan godt at det er dere, og ikke jeg, som synger i dusjen. At dere skjøv litt byggemateriale inn ventilsprekken var bare morsomt – det var kanskje en practical joke med det gresstrået som plutselig stod vinkelrett inn over hodet mitt? Men hør. Jeg har et forslag. Skal vi bryte opp? Ta sats og si at noen ganger er gresset grønnere på den andre enden, og at noen fortier det? Andre har jo gjort det før uten å angre. Så hvorfor ikke vi?

Jeg skjønner så godt engstelsen. Dere har, som meg, vært stedbundne så lenge. Dere ble aldri traner, som spiller trompet og legger seg dekadent på sørlig kurs i september for å spise på franske åkre. Og dere ble ikke låvesvaler, som suser med supersonisk fart over sør-afrikanske savanner midtvinters og mauler mark. Nei, dere ble hjemme og spiser husmannskost. Dere er leilendinger – leietakere på livstid bundet til andres velvilje, og tradisjonen tro klager dere ikke. Dere er dem som ser med engstelse opp på gåsetrekket når høsten står frostpustet, trekker vingene tettere mot kroppen og sier: ‘ Nja. Skeptisk. Det er bedre å holde seg ser man er.’

Men så var det dette med å utvide horisonten.  Jeg har sett gråspurvene langs boulevardene i Paris. Tilgi meg, men de virker mer tillitsfulle enn dere i distriktene. Mer folkevante. De er fortsatt gråspurver, men de ser deg inn i øynene og er ikke så lettskremte. Ja, jeg vet at det er mye fælt i byene. Og ja, jeg har lest Jens Bjørneboes dikt «Bøndene på Capri ø» om hvilke farer som lurer der sør. Men om vi la alt dette til side. Om vi forsøkte å se litt mer optimistisk på ting. Og gråspurvene langs avenyene der nede i den vakre byen er for meg et bevis på at man ikke trenger å pynte seg med lånte fjær for å være seg selv.

Gjett på en juleting

Desember. Oppsummeringenes tid. Refleksjonenes tid. Kåringenes tid. Det foregår kåringer både her og både der, men til trøst for alle som ikke når opp, blir nominert eller befinner seg i skyggenes dal: Nå kan du være med i denne bloggens egen konkurranse. Gå ikke glipp av denne unike muligheten til å bli lagt merke til!

Under teksten her finner du et lydklipp som jeg har laget. Alt du trenger å gjøre, er å lytte til dette lydklippet og gjette hva som foregår. Jeg røper ikke annet enn at det handler om jul, i en eller annen form. Det finnes bare ett eneste rett svar, men bruk fantasien: Hva skjer i lydklippet? Hva slags juleting er det som foregår? Jeg må ha svaret ditt i kommentarfeltet innen lørdag førstkommende, altså 12. desember 2009 kl 20. Vinneren blir kåret av juryen, som er meg, og det er lov å anbefale og heie på hverandre. Den heldige vinneren får et nydelig banner (som naturligvis blir lagt ut her på bloggen og fritt kan stjeles av alle) til bruk på egen blogg der det står «Jeg gjettet på en juleting 2009». Husk tidsfristen, her kommer lyden:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/juleting.mp3[/pro-player]

Kaffemaskin fra helvete og friske tanker

Nå står den igjen. Kaffemaskinen på jobb ligner innsiden av en amerikansk romsonde fra tidlig sekstitall. Jeg har – takk, takk alle gode makter – aldri vært inne i en amerikansk romsonde, men jeg tror det er slik det ser ut ombord: Endel forsyningsrør og ballasttanker, ledninger og et elektronisk display. I dag hadde noe gått galt under oppskytningen, noe som ofte skjedde med amerikanske romsonder på sekstitallet.

Det er en godt skjult hemmelighet at ved havari må man åpne døra på denne kaffemaskinen og taste 9 # på displayet. Jeg vil ikke diskreditere verken leverandør eller arbeidsgiver, det er ikke det. Tanken er god. Noen ganger er imidlertid patentkontorene litt vel ivrige – kanskje overarbeidede – med godkjentstempelet. «Vi har den glede å informere deg om at du herved har fått patent på en kaffemaskin som man må taste 9 # for å få til å fungere. Og som med jevne mellomrom eksploderer. Måtte hell og lykke følge deg på alle hav.» Og jeg har smakt bedre kaffe. Betydelig verre, også. Jeg vet om en norsk flyplass, men nevner ingen navn. Der er det meste selvbetjent. Det står en sparebøsse ved siden av en plastboks med kaffe. Så er det opp til egen samvittighet å betale fem kroner for noe som mest av alt ligner vann med kaffesmak. Men du verden så godt det smaker når klokken er 01 og flyet hjem fortsatt ikke har landet.

For tjuetre år siden, i juni i Trøndelag et sted, satt vi ferske og nysgjerrige på verden rundt et fast kaffebord på en restaurant. Vi pleide gå dit til samme tid hver dag, vi var ferdige med skolen, og verden lå der, helt frisk og uoppdaget. Det var mulig å få svært rimelig påfyll på den restauranten, og der satt vi i timesvis med friske tanker og fersk kaffe. Noen av oss hadde lagt planer, andre ikke, men vi holdt fast i samholdet og var både lettet og vemodig over at videregående var et tilbakelagt kapittel. Og det var disse vaflene. Alltid like nysmurte med brunost.

Og selv om man aldri blir nesten atten igjen, er det lov å tenke seg inn i en og annen følelse fra den gang. Det er like friske tanker nå.

I ren statistisk forstand

Republisert.
– Visste du at levealderen til norske menn har steget? spurte hun og kikket på ham. Hun hadde lest at menn stadig blir eldre. Mindre hardt fysisk arbeid hadde ført til at kvinner og menn nærmer seg hverandre mot slutten av livet.

Han hadde alltid hatt liten sans for statistikere som trodde at liv og moral kunne stilles opp i kolonner og regneark. Statistikere som lager slike undersøkelser tror livet er en formel som alltid går opp, mente han. På den andre siden visste han at han – rent statistisk sett – ville kunne komme til å dra før henne. En gang, kanskje om noen tiår, eller for den saks skyld kanskje i morgen eller neste uke, ville det være hans tur. Rent statistisk var det et faktum.

Hvordan er været den dagen? tenkte han. Ville hun stå i svart kjole mens årets første snø falt i det grå håret hennes? Hvor gammel er hun? Hva husker hun fra livet deres? Eller ville hun stått foran den åpne graven hans i tungt regn mens årets første grågås-trekk krysset det åpne havet og fant land? Hva ville hun sagt? Ville hun grått? Hva tenker hun på når kisten fires ned i den svarte jorda, når jordpåkastelsen er over, når seremonien er slutt? Hva spiser de under minnestunden? Og hva gjør hun resten av livet sitt, når han er borte? Et sted der ute går det kanskje en mann som en gang skal bli hennes. De vet det bare ikke ennå.

– Men levealderen har jo steget, svarte han.
– Ja. Den har jo det, svarte hun og falt i tanker.

Kortfilm dertil:

[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/besok1.flv[/pro-player]