Det er noe vi leter etter

På rødt i Jens Bjelkes gate blir jeg tilsnakket av en fortvilet representant for Hare Krishna-bevegelsen. Med flagrende, sommerhvit kjortel og plastblomster rundt halsen sier han:
– Jeg spør rett ut: Har du funnet det?
Og jeg kikker i bakken, for jeg lurer på om han har mistet noe, jeg står der med bøyd hode og leter, hva er det vi leter etter, er det et kronestykke eller er det et fyrtøy eller et støpsel eller et fenderbeslag, og han sier:
– Du trenger ikke bøye deg i skam. Det er slett ikke alle som har funnet det. Det er så mange som leter, tiden er forvirret, sier han.
Og jeg vet fortsatt ikke hva vi leter etter, men retter blikket opp igjen, og kommer ikke på noe annet å si enn:
– Ja, det er harde tider.
– Hare, hare, svarer han.
– Ja. Beinharde, sier jeg.
Og han kommer nærmere, han er en close-talker, jeg kjenner den søte duften av brente valmuer fra Birkelunden, en duft som henger igjen i det lyse stoffet han har svøpt seg i, det er en velkjent duft på Grünerløkka, den, sammen med lukten av nittitre kaffesorter som er håndplukket av fattigfolk og hjemmebrent av de kredittverdige, de som sier at det er kaffe vi skal leve av etter den siste oljen, det og barbersaker og sykler uten gir. Han ser på meg med pumpende pupiller:
– Mann, du har skjønt det. Det har gått for langt.
– Har’e?
– Hare, hare.
Samtalen går i stå, den skal ikke flere steder, jeg må gå, jeg bare finner på noe og nikker mot en rød buss jeg ikke skal ta:
– Nei, jo, altså, så… Du får har’e.
– Hare, hare, svarer han, og vi skilles.
Det er noe vi leter etter. Hver på vår kant. Vi vet ikke hva vi leter etter, men det trenger ikke være store greiene vi leter etter, det kan være noe så enkelt som en vingmutter eller en penn eller hva vet jeg.

Gadd vite hva de sliter med

– Ja. Jojo. Jeg husker henne godt.
– Hvva? Hvor? Hvordan? spurte jeg, og fiklet med opptakeren.
– Jo, du vet, hun vendte tilbake til sin Gud.
– Hv-vvava? spurte jeg.
– Jeg satt på dødsleiet hennes. Hun bekjente. Men jeg vil at du skal vite: Jeg presset henne ikke!

Han må ha vært langt over nitti. Det er vanskelig å anslå i dag. Jeg satt som en novise i 1990 og skulle dekke en teaterforestilling om kommunisten Ellisif Wessel, og på generalprøven ved siden av meg satt en hundgammal mann med stokk, det var gammelprosten. Han hadde fått en spesialinvitasjon, likesom jeg fra pressen. Men han hadde møtt henne, og han satt der da hun pustet ut. Jeg fikk aldri den opptakeren i gang. Men sannelig jeg sier dere: Det var det eneste han sa, før han grep stokken sin og gikk.

Alle disse prestene som har sett så mye. Hva gjør det med dem?

Utsikt mot ingenting

Nok en kveld justerer seg ned mot nattens dype mørke, og trøttheten svir i kroppen, det gjør meg usigelig godt. Og når jeg snur meg i sengen på kvistværelset ser jeg rett ut i et mylder av eldgamle stjernebilder, Karlsvogna dreier sakte rundt Nordstjernens akse. Det er ufattelig vakkert, og mellom stjernene er det ingenting, det absolutte ingenting.

I natt er jeg så trøtt, og forsåvidt også såpass voksen, at jeg ikke orker å tenke storslagne og forstilte tanker om en gud der ute, men jeg smiler og tenker så synd det er at skapninger som har denne kloden til låns blir klassifisert i viktige og uviktige. Jeg snudde på en råtten trestokk i dag, og en bille pilte avgårde inn mot trygt gress, skrekkslagen av dødsangst og vettskremt av det plutselige lyset. Og jeg får minner av de barnslige tankene fra kristendomstimene da vi utfordret patriarkene:
– Men fluene og myggene og musene, da, kommer de til himmelen? spurte vi og laget kruseduller i kladdebøkene mens vi ventet på svaret, som kom veldig raskt:
– Selvsagt gjør de ikke det, de er ikke høybårne, de er kryp på marken. Nei, det er vi mennesker som kommer til himmelen, barn, det er den menneskelige sjel som flyr til Gud når livsdagen kvelder. Ikke krot i kladdebøkene, vær så snill, de skal holde helt til jul.
– Jammen, de har jo liv, likesom oss? kom det fra oss, de uopplyste små.
– Nja, liv har de, men de har ingen sjel som Gud kan ta stilling til, svarte patriarkene.
– Ta stilling til? Hva betyr det? fortsatte vi.
– Det er et annet ord for å dømme.
– Kommer man til himmelen hvis man dreper en kråke? spurte en oppsetsig jævel på vindusrekka, han hadde gjort nettopp det i forrige uke.
– Ja, det gjør man. Selvsagt gjør man det. Kan dere slutte å krote i kladdebøkene, og vær så snill, ikke spis på viskelæret, det skal holde helt til påske, svarte patriarkene.
– Det er ikke rettferdig at musene ikke kommer til Gud, svarte vi.
– Hør, nå snakker vi ikke mer om den saken.
– Hvorfor ikke?
– Fordi dette er gudsbespottelse, barn, svarte patriarkene.
– Tåler ikke Gud at man spør om sånne ting?
– Nå avslutter vi denne samtalen.
– Hvorfor det?
– Nå slutter vi.
– Er det sant at Gud ser alt? Hvordan kan Gud se alt i hele verden samtidig, hvordan kan han være alle steder på én gang?
– Nå synger vi, det er spisefri. «Å, du som metter liten fugl, velsign vår mat, o Gud.»
– Aaamen.

Og selvsagt hadde vel patriarkene rett, patriarkene som levde med ett bein i det levende, vidunderlige livet, og det andre i dødens dysterhet og frykten for å snakke stygt om Gud: Veien inn Perleporten er ren, og gatene i Himmelriket er av gull, tenk bare om det kravlet masse gjenoppståtte biller og mus og skvatrende ekorn der, det passer seg ikke. Gud kan jo ikke ta stilling til en maur, han har viktigere ting å gjøre. Men jeg synes fortsatt at det er urettferdig. Jeg på min side av livet stirrer fornøyd opp mot stjernene og det absolutte ingenting. Det er dit jeg skal, en gang. Verre enn det er det ikke. Det er å håpe at det er kjentfolk der, om det skulle være så ille at man skal leve til evig tid, og ett vet jeg: Det blir jævlig kjedelig uten mygg og kråker.

Førjulsbrev fra Josef

 

Galilea, lørdag 12. desember.
Kjære Gud.
Det er knapt to uker til termin. Vannet kan gå når som helst. Hun har ganske vondt i korsryggen, og beina er oppsvulmede. Den sparker kraftig nå.

Selv føler jeg meg litt bedre. Denne historien med engelen begynner å komme litt på avstand. Som du vet synes jeg det var uærlig av deg å sende en engel i ditt sted, når du kunne ha kommet selv (for å si det bokstavelig, haha.) Og du vet at jeg mener at du kunne ha gitt meg en sjanse til. Men alt dette har vi snakket om, mann til mann, så nå får vi gjøre det beste ut av det.

Jeg er likevel veldig usikker på hva du vil med meg etterpå, når alt dette er over. Hvilken plass vil du jeg skal ha? Jeg kan bli småsprø av å tenke på at jeg skal være stefar til deg. Eller til din sønn. Eller hvordan det nå blir – jeg er litt forvirret av dine tanker om familie. Jeg er også forvirret over dine tanker om tilgivelse. Du sier at du er den eneste med makt til å tilgi. Men nå er vi altså i den situasjonen at jeg har tilgitt deg det du gjorde. Gjør det meg til en vantroende synder?

Hun er ganske klar på at jeg må være tilstede, og hun sier at hun elsker meg. Og hun elsker også deg. Hva forventer du av meg? Hva skal jeg gjøre med alle disse motstridende følelsene, alle disse tankene om hvordan livet blir heretter? Hva slags far ønsker du å være?

Snekkerverkstedet går greit. Vi fikk akkurat inn en bestilling på femten takstoler i går, og jeg må ta inn nye folk fra januar for å klare vaktlistene. Det er altså ikke noe problem med økonomien. Men disse romerne er noen rare folk. Det har gått ut bud fra keiser Augustus om at hele verden skal innskrives i manntall, og hun og jeg sokner til valgkrets Betlehem. Vi drar den tjueandre, tror jeg. Kunne du hatt et øye til verkstedet i mellomtiden? Det er det eneste jeg ber om. Eller jaja, ikke det eneste, men du skjønner hva jeg mener. Whatever.

Jeg hadde en ekkel drøm i natt. Jeg drømte om en gate som var full av folk. Det var så mye sinne overalt. Folk ropte ‘korsfest, korsfest’, og jeg kunne se en ung mann som ble drevet forover av piskeslag og ukvemsord. Jeg husker at jeg stod i en sidegate og så på. Også du var der, Gud. Du stod på sidelinjen og så på sammen med meg. Du lot alt det grusomme skje, og jeg forstod ikke hvorfor du var så rolig. Du var så kald.

Hun roper fra kjøkkenet, så nå må jeg se til henne. Det er vondt å være henne nå. Og ikke bare slik du tror, Gud.

din mest trofaste Josef

Ps. Vi har bare ett esel. Kunne du i en faderlig fart gjøre øket gravid og skaffe to? Reisen til Betlehem skulle bli så mye mer behagelig om vi kunne ha hvert vårt. Jeg lar døren til fjøsen stå åpen i natt. På forhånd takk.