Motorsagmassakren, aka vandaler mot kukhoder

Så har det skjedd igjen: En eller annen sjuk jævel med penger til langt over flomålet har i nattens mulm og mørke slått til på Norr Mälarstrand midt i byen og saget ned århundregamle trær. Galskapen startet på forsommeren, og har sitt utspring i den stadig mer tilspissede situasjonen mellom trær og mennesker: Befolkningstettheten her i byen øker, folk vil ha utsikt, og de ser ikke Mälaren for bare trær. Det er straffbart å ta seg til rette på den måten som folk blant annet på Norr Mälarstrand har gjort, det vanker bøter i hundretusenkronersklassen for dem som ikke spør om lov og blir tatt. Og tatt, det blir de. Utlov dusør på dem, så er det vel en eller annen grådig faen i nabolaget som plaprer.

Mange av oss er særdeles glade i byens eiketrær, og godt vant med de små «bump» og «kardang» som lyder gjennom høstmørke kvelder. «Bump» og «kardang»-lydene kommer når disse små rakkerne, eikenøtter (se pornobilde fra herigården over), faller ned, og som med sin fabelaktig frekke fasong blir liggende på gangstier og langs veikantene i titusentall. Ekollon kalles de på svensk, ‘ollon’ er det samme som hva man på latin kaller ‘glans penis’, kjent som ‘kukhode’ i norsk dagligtale, og eikenøttene er dels forklaringen på at ulike typer beboerforeninger er på krigsstien: Eikenøtter blir av enkelte påstått å være søppel (sic!), og en av byens lokale leieboerforeninger har de siste månedene blitt sett i hyppig, mumlende inspeksjon av flere århundrer gamle eiketrær. Foreningen har kommet på den forrykte ideen å søke om trefelling. Uvett er forholdsvis likt fordelt over hele Skandinavia. Fellingstillatelse kommer de aldri til å få. Dream on.

Ved full bevissthet

Kvinnen på togsetet ved siden av meg fisker opp et eple. Det er rødflammete, det skinner i det matte lyset fra kupeen, høypolert som det er fra fabrikanten. Klistremerket viser at det er kvalitetskontrollert; dette er et absolutt EU-godkjent eple. Hun pirker klistremerket av med høyre hånds pekefinger og tommel, og deretter bretter hun den lille lappen sammen på midten og kaster den i søpleposen på gulvet. Hvorfor gjør vi alltid det – bretter dette klistremerket på midten før vi kaster det? Jeg gjør det selv, og jeg har sett utallige andre gjøre det. Hva slags rolle spiller det om vi bretter det sammen eller krøller det sammen eller bare lar det gå i søpla slik det er? Resten av turen, i to og en halv time fra Hallsberg til Stockholm, sitter hun på Facebook.

Selv sitter jeg 43 år gammel og hører en podkast med Hanne Ørstavik, hun forteller om viktigheten av å koble fra, koble ut, koble vekk. Hun velger bevisst vekk alle medieinntrykk før en skriveøkt, for å skape rom rundt seg. Hun forteller at det må være helt stille: «Jeg har et ekstremt behov for å skjerme meg». Hun får støtte fra psykolog Øyvind Eikrem: «Det generelle, kontinuerlige mas, og en kultur som preges av et høyt tempo og et angrep av ytre inntrykk kontinuerlig, vil gi mindre rom for det indre liv.» Og han fortsetter: «Hvis man står i en strøm av kontinuerlige inntrykk, blir det mindre tid til å la ting dvele og la ettertanken komme fram. Å skjerme seg og å trekke seg tilbake synes å være en viktig del av den kreative prosessen.» Når podkasten er ferdig og jeg er hjemme, har jeg blitt 44 år. 44 er dobbelt så mye som 22, og halvveis til 88. Det gir meg endel perspektiver, både forover og bakover.

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg fanget denne tidlige ettermiddagssolen. Den gangen var jeg 42 og det meste føltes opp og avgjort. Så mye for den bevisstheten, altså. Jeg planlegger å bli 88 eller noe mer.

Fuktmerker

Mandag, klokken 0550. I går morges loddrett regnvær, i dag en slik gammeldags morgenhimmel med oppholdsvær og flere lag av skydekker foran og bak hverandre. Forleden morgen hørte jeg traner som passerte med klare trompetstøt over tretoppene, en klar og insisterende lyd av høst. Jeg står avkledt med kaffe i vinduet på dette kvistværelset – jeg har ikke stått med kaffe i noe vindu på en god stund, og slett ikke avkledt på morgenkvisten, det føles befriende og velkjent – og jeg kjenner meg som en innlosjerende fra trettitallet, jeg har til og med en gammeldags pappkoffert som et av bagasjekolliene. Det er den kofferten jeg ikke husker hvor jeg kjøpte, men som jeg har gode minner med, og som har fuktmerker på innsiden av lokket, ikke fra min tidssone i dens eierskap, men fra en annen tid, kanskje fra en bussholdeplass en gang på femtitallet, noen sa «det blei regn» og sparket i fuktig grus, og noen svarte «ja, det var jo varsla», noen svarte «ja» og «du kjem vel att, til neste sommar?» og noen svarte «eg trur bussen kjem», og noen svarte «nei, ikkje enno, du kjem vel att» og noen svarte «ja, om du vil», og noen svarte «klart eg vil», regnvannet løp ned langs koffertlokket, og nå er kofferten her, med andre finskjorter, enda en sommer har gått.

Når noen skal komme hjem

Det finnes ikke blader på bjørkene mer nå. Det er over for i år. I enkelte vierkratt klamrer intenst gult håp seg fortsatt til tynne, seige grener, men kommer det én kuling til, ryker også det gule. Luften er sterkt tilstedeværende, det lukter frost og kaldt Barentshav. Tiden er inne til å komme hjem, med fine minner og nye horisonter der ute.

Jeg kan huske en slik høstdag for en rekke år siden. Det var den gangen jeg hadde lekt tabloidreporter i radioen, og hadde vært litt for tabloid. En intervju jeg hadde gjort hadde litt for skarpklipte kanter, i bokstavelig forstand. Det er noen ganger slik det blir når man må klippe byråkrater som snakker. Denne eldre, mannlige byråkraten ble flyvende forbannet etter å ha hørt morgensendingen. Han ringte meg opp og fortalte nøyaktig hva jeg var verdt som journalist, og at han aldri kom til å la seg intervjue igjen. Det var i den tiden man kunne slenge på røret med et smell etter endt samtale, ikke som nå, der det ikke gir samme effekt å trykke på samtaleknappen på mobilen. Det ettertrykkelige, talende smellet av det tunge plastrøret som klaskes mot telefongaffelen hadde noe særegent over seg. Nå for tiden blir det bare i høyden en pip, og deretter stille.

Vi gikk nok i tenkeboksen begge to etter den samtalen. For meg var han en viktig kilde, og NRK var for ham et viktig talerør for samfunnsinformasjon. Situasjonen var ganske kinkig. Hver på vår kant gikk vi grublende et par dagers tid. Så begynte jeg å tenke. Han hadde jo faktisk rett. Intervjuet var ikke helt rettferdig. Så hva om jeg tok mot til meg, ringte ham opp, sa unnskyld, og inviterte ham på portrettintervju med pølsekoking ved havet?

– Hallo. Det er meg.
– Jasså.
– Du. Du har rett. Kunne du tenke deg å spise pølser på fredag nede i fjæra?
– Høh?
– Seriøst altså.
– Hva skal hensikten med det være?
– Å lage portrett av deg.
– Jasså. Jaha. Høh. Høhø. Og når da?
– Fredag klokken 1630.
– På direkten?
– Ja. Ehe. Ehehe.
– Da sier vi det. Bra det er på direkten, for da har du ikke anledning til å klippe meg.
Klask.

Jeg var selvsagt nervøs. Ikke for å gå på direkten, men for at alt skulle skjære seg igjen, at han ville flippe ut, at jeg ville flippe ut. Men klokken 1630 satt vi ved havet, primusen suste, måkene skrek, skjærene skvatret, og jeg følte meg helt koko. Der satt vi og ventet på cue til å gå på, mens ketchupflaska var tett.

Det intervjuet er jeg veldig glad for at jeg turde gå til. Kjøttpølsene sprakk, og det gjorde også isfronten. Ketchupen lagde prompelyder. Vi hadde det faktisk svært morsomt der i høstkulda. Jeg ble kvitt tabloidsjuka. Og etter sending skilte vi lag med fornyet tro på at ting går an. Den ettermiddagen kan man trygt si at pølse rimte på føl’se.

Høstferie. Høsten er her. Du kjenner det. Når du kommer hjem, lukt på den. Fortell meg om din høst.

Denne fantastiske lyspæren til trehundreognittiåtte kroner som skal vare i ti år og og nesten ikke trekker strøm

Den har vart i et år. Og det er høst. Ni år igjen. Men om den ryker etter sju år, er det da mulig å levere den tilbake? Hvem vil huske, til tross for kvitteringen, at jeg kjøpte en lyspære for sju år siden? Hva om butikken er nedlagt? Leverandøren konkurs? Jeg har flyttet?

Det finnes en garanti for alt man kjøper. Det finnes knapt den ting som ikke skal vare og vare. Jeg tror det gjelder å flyte litt med. Det er høst, og det er bedre å tenne en lyspære til trehundreognittiåtte kroner fremfor å forbanne mørket og tenke ti års bekymringer fram i tid. Alternativet er jo alt dette billige som flyter rundt kassa og har en makslevetid på to tusen timer. Høsten er fin. Vakker. Forhåpningsfull. Ny.

Hun er varm i kveld

Paris mot kveld, tisrdag 18. august 2009
Kontrastenes tirsdagsreise, tredje og siste del, Paris, Latinerkvarteret, klokken 2130.

– Fryktelig, sier drosjesjåføren.
– Er det ikke bra? spør jeg.
– Ikke i det hele tatt. Det er jo ingen som tar taxi i denne varmen! Alle er jo hjemme!

Restaurant Le Menir, ved Boulevard St Michel. Sterkt å anbefale.

Paris holder tjueåtte grader, og det er tirsdag kveld. Til og med de italienske turistene er mette. Det er ikke helt enkelt å si hva de innerst inne er mette av, om det er varmen, eller bare en lang fellesferie som snart er over. Og nå vil de hjem. Det er enkelte grinete italienere å se. Men pariserne er like blide.

Det har vært verre. Sommeren 2003 ble en tankevekker for beredskapsmyndighetene. Flere hundre mennesker døde i en hetebølge som kom helt uventet på byen. Det var katastrofetilstander i verdensmetropolen, og tragedien tvang fram kriseplaner for ettertiden. Det har foreløpig ikke blitt behov for unntakstilstand, men kvelden er varm, og italienerne vil hjem.

Gateunderholdning. Meget flinke.

– Nå trenger vi bare tjuefire euro for å kjøre i gang et nytt show! Tjuefire euro! Det greier dere vel, det er tross alt mange, mange mennesker her! sier utroperen for breakdance-gruppa nederst på Boulevard St Michel. Og det tar ikke mange sekundene før beløpet er i den rutete hatten, og så er det på med kontante dansetrinn, luftakrobatikk mot asfalt og høy applaus. Det er vanlig tirsdag. Ja, hun er varm i kveld. Varm og smygende, rutinert og nysgjerrig.

De siste ringblomstene

Hun griper etter håndkledet som ligger på sengekanten fra i går kveld, han ser at hun forsøker å skjule at hun famler.
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, det var et dypt spørsmål så tidlig på morgenen, svarer hun og drar håndkledet over magen.
– Jeg kan spørre på en annen måte, sier han, – hva er det siste du husker?

Hun lener seg mot veggen, det glassaktige blikket hennes blir irrgrønt der det fester seg i vinduskarmen.
– Jeg er glad det skjedde om sommeren, slik at jeg kan huske hvordan ringblomster ser ut.
– Hvordan ser ringblomster ut? spør han. Hun fukter overleppa med stram tungespiss.
– Ringblomster har mange kronblader. De er oransje. Faen. Jeg kan ikke se oransje lengre. Men jeg vet hvordan fargen ser ut.
Hun snur seg mot ham og ser på kroppen hans:
– Fortsett. Ta på meg.

De lange arrene i pannen hennes snor seg langs neseryggen og over begge kinnene som inntørkede elver med meandersvinger. Hun hadde blitt liggende på ryggen i kramper mens saltsyren fortsatte å spise seg ned i underhuden. Synet var for lengst borte for alltid, det var et faktum i det sekundet væsken traff øyeeplene. En vaktmester som ikke hadde låst for dagen hørte de høye lydene, han grep henne i kragen, slepte henne gjennom korridoren og spylte henne med vannslangen utenfor. Alt på grunn av en manglende kork og en fatal overbalanse mot hylla.

– Jeg vet hvem som… Jeg har snakket med ham mange ganger. Han hadde glemt å skru korken på. De hadde gjort et eksperiment i fysikktimen før meg, han hadde blitt distrahert av en elev som trengte hjelp med et regnestykke. Han lever med det ennå, jeg tror han har det verre enn jeg. Skyldfølelsen, vet du. Han har synet, det har ikke jeg. Det var ringblomster utenfor vinduet. Jeg husker det. Det var det siste jeg så. Og så husker jeg lyden av en svarttrost som skvatret i det store kastanjetreet ved skoleporten. Men jeg kan ikke huske hvordan en svarttrost ser ut. Jeg vet at du har lyst på meg.

– Kastanjetreet husker jeg. Det har en tørr lukt, i motsetning til hegg som lukter vått. Ta på meg. At det sved var ikke så ille. Smertene forsvant bare helt plutselig. Jeg skrek mer av erkjennelsen, tror jeg. Jeg visste at jeg aldri kom til å se noe mer, noen gang. Vaktmesteren luktet white spirit, han hadde malt vestsida av skolen hele dagen. Jeg er stygg, men jeg er pen samtidig. Alle sa det. Eller, nei, jeg vet ikke. Ikke alle. Telefonen. Den ringer. Det er ikke min. Er det din telefon? Nå går det for meg. Jeg er glad det var om sommeren.