Stikkordarkiv: hav

Fare, fare sjømann

Publisert av
2

Kontrastenes tirsdagsreise, første del, Varangerfjorden/Kirkenes, klokken 10. Snart er hun her, snart er hun der. Skummende om baugen, full fart mot nye østavinder og forhåpningsfulle rabbagaster. Hun legger seg mykt over på siden, hurtigruteskipet MS «Finnmarken», og når hun tuter, så er det nesten med stemmen lånt av en gutt i starten av tenårene: sprukkent, tostemt, finstemt mot nye havner: Her kommer jeg. Jeg tenkte på en sak, i natt da jeg drakk min siste kopp kaffe på trappen før leggetid og tok inn den rå luften av høst: At det går an å se ting for første gang-  mange ganger.  Dypsindig kunne jeg vel også snakket noe om nødvendigheten av å være turist i sitt eget liv noen ganger: Jasså, dette har jeg ikke sett før – så spennende!

Hvis SAS rute SK4473 har pusset vingene sine, kommer neste tankerekke fra Gardermoen senere i dag. Og det stanser ikke der.

Sko som holder vann

Publisert av
7

Søndag den 16. august 2009

– Jeg er blyg, sier Den Dekadente, hekter av låsen bak på ryggen og kaster bh’en på gulvet. Hun kjører et slags smil i Den Merkverdige, et smil som finnes som en vandrehistorie på den sibirske taigaen. Der finnes det et fabeldyr, sier lokalbefolkningen, det er en slags sjøtiger, den streifer sulten nede ved havet om vinteren. Få har sett dette dyret. Det kan komme i mange ulike varianter, men det er alltid seg selv når det vandrer nede ved havet. Møter du dette dyret ansikt til ansikt kommer dette smilet, og da gjelder det å stå stille. Ikke bare fordi dette er sjeldent, men også fordi det slett ikke er det minste farlig.

– Javisst. Du er blyg, svarer Den Merkverdige og legger boken fra seg på bordet.
– Skoene dine er skitne, hvor har du vært? spør Den Dekadente og eter en plomme med en rekke grådige jafs.
– Du, jeg var på steder du ikke har vært, og det var fjære sjø. Disse skoene, skjønner du, de er aldeles glimrende til bruk over ganske lange avstander, og dessuten holder de vann. Jeg tror det lukter mandel av håret ditt akkurat nå. Jeg kan se det.
– Det gjør det. Finnes det steder jeg ikke har vært? Er det fint der? spør hun, og det renner plommesaft ned haken.
– Ja, det gjør det. Javisst. Og på den andre siden finnes det steder jeg heller aldri har sett, så jeg tror det går opp i opp, svarer han, setter seg tilbake i sofaen og ser på henne. Bare ser. Fabel-sjøtigre kan finne på det merkeligste, sier sagnet. Som for eksempel bare å fordufte.

Fløyelshav langs verdens ende

Publisert av
6

Austhavet/Barentshavet, slutten av juli 2009. Klokken er straks 0130, og jeg blir fotografert i motlys. Kvinnen kan være i slutten av trettiårene, og hun er antakelig italiensk, etter boken hun bærer med seg på dekk å dømme. To korte digitale klikk, og jeg er foreviget i noens minner om en tur nordover. Vi står på babord, altså skipets venstre side, mens sola – som ikke er midnattssol mer for i år –  har klatret standhaftig over kanten av et svartgrått skydekke oppe i nordøst. Skydekket gråt fra seg tonnevis tidligere på kvelden. MS «Richard With» går ikke for full maskin, hun er god for litt mer enn dette. Istedet lar vakthavende på brua oss få god tid til å se landskapet og havet. Etter den diskret fotoseansen blir kvinnen stående noen minutter med albuene på rekka. Hun stirrer inn i solskinnet, og mot havkanten. Den kvinnelige turisten er del av en gruppe nattevåkere med spesielle interesser: verdens ende natterstid.

Det var nemlig her det var. Ultima Thule, nedgangen til helvete. På begynnelsen av 1500-tallet var den katolske kirkens utsendte biskop Erik Walkendorf av Nidaros enig med seg selv om at et eller annet sted på denne strekningen var det. Walkendorf så med sine egne øyne landskapet som glir forbi oss på styrbord side denne natten. Han så de stupbratte klippene, uten et eneste tre, de gråbrune kolossene av stein som steg loddrett opp fra havet, og han noterte med grøss at her var det enveisbillett til Satan om man kom for nær.  Nå har det seg slik at Walkendorf selv antakelig døde av en eller annen pest, den gangen fantes det ikke Tamiflu verken for fattig eller rik. Men før den tid hadde han rukket å alarmere paven om hva han mente.

I dag er det få, kanskje med unntak av spesielt interesserte i Nidaros bispedømme, som husker Walkendorf. Likedan er det nok med mange av stedene vi seiler forbi denne natten. Krossneset, Ytre Syltefjord, Syltevik, Svartneset. Glemte navn som passeres med avmålt distanse i tolv knops fart. Men det er usedvanlig vakkert, og ingen djevler å se i sjømils omkrets. Det eneste mystiske er at nordgående hurtigrute nå går sørover. Men det lar seg forklare med at vi skal rundt Varangerhalvøya – og da må skipet sørover for å komme til nordligste stoppested Kirkenes.

Så: Kan det hende at Walkendorf tok feil? Noen burde kanskje skrive til paven og be ham revurdere historien? «Viser til tidligere brev av 1520. Det var ikke her. Se vedlagte jpeg-filer.» Men for alt jeg vet, kan jo den italienske kvinnen på dekk denne natten ha hatt et oppdrag. Man kan jo aldri vite, har jeg lest i «Da Vinci-koden».