Ord i luften

Høsten puster fart i ordrekker, i setninger, i glemte minnebilder og skisserte tanker, det driver noe linjelangs, hele tiden farer ordene opp og ned i notatbøker, i øyeblikksbilder.

Jeg husker en mann jeg en gang ble kjent med – altfor lite kjent med, egentlig – dette er mange, mange år siden nå – han bar bestandig et smil med seg. Det var som om smilet hans var blitt en slags vedvarende tilstand som gikk i ett med underbittet.
– Livet er helt uforutsigbart. Vær lykkelig, pleide han å si. Vær lykkelig? Er dette noe ethvert menneske kan bestemme seg for? undret jeg meg over i mange år, og jo mer jeg tenker over det, dess mer besnærende er tanken.

Han var en av dem som hadde reist til sjøs på sekstitallet. Lik mange unge menn den gangen mønstret han på og av Bergesen-båtene, krysset Stillehavet og over stormene i Biscaya, la til kai i Rotterdam og kjente havnepubene i Liverpool like godt som alle sjømenn har gjort til alle tider. Men alltid trofast og lystig opp landgangen mot kveld, han hadde kjæreste nordpå, hun var tjuefire og hadde lovet ham evig troskap, og de skulle gifte seg så snart han hadde nok penger.

– Det var vel nede i Port Elizabeth, vi hadde lagt bak oss Det Indiske Hav, har du vært i Port Elizabeth, Jakob?
– Nei.
– Dit må du dra. Irrgrønn horisont, høye klipper, flate sletter. Jævlig vakkert. Jeg hadde frivakt, lå i køya og kikket ut koøyet da det banket på døra. Det var gnisten som hadde fått et telegram til meg. Det hadde blitt sendt et sted fra mens vi var i rom sjø, men antakelig blitt liggende i luften på grunn av vekslende atmosfæriske forhold. Telegrammet var veldig kort.
Smilet hans ble bredere og mer smertefullt, underbittet la seg skrått ned:
– Det stod at jeg slett ikke trengte å komme hjem. Stopp. Vårt forhold er over. Stopp. Gifter meg i grendahuset lørdag. Stopp.
Så la det seg en grovskåren, sår latter over samtalen vår:
– Hun hadde funnet en annen. Høhø.

Den gangen var det mange år siden. Det er enda flere år siden nå. Hendene hans var svært store, vennlige, grove. Grove arbeidsnever til tross, han var en mester på dansegulvet, jeg så ham flere ganger der han håndterte de trinneste damer og de mest tykkfalne fruentimmere med stø hånd og fjærlett fotarbeide, gjennom vals og rumba, drivende svett og alltid med et åpent og lekent smil, upretensiøst, ærlig, den type dans som vi ungguttene kunne misunne der vi stadig like ustøtt tråklet oss klossete gjennom en swing.

Han betrodde meg denne kvelden at et punktum ble satt med dette telegrammet i Port Elizabeth. Og ved nærmere ettertanke: Hver eneste gang når dansen med de trinneste damer og de mest tykkfalne fruentimmere var over, bukket han alltid galant og gikk alene til sitt eget bord. Jeg vet at denne mannen døde lykkelig, og dette er mange år siden nå.

Når det virkelig gjelder

Det pågår en opphetet debatt her til lands om hvorvidt skilsmisser kan være lykkelige. Jeg sitter på jobb i innspillingsstudio hos Skavlan og hører fascinert på historien til Rolf Lassgård.

Den prisbelønte, fantastiske skuespilleren giftet seg for tretti år siden, og er fortsatt gift med samme kvinne, Birgitta Lassgård. Han er hentet inn i studio som et alibi for at det faktisk går an å holde sammen. Rundt ham sitter My Skarsgård,  eks-Abba Benny Andersson og medskuespiller Iben Hjejle. Birgitta Lassgård har riktignok ikke sin egen side i Wikipedia, slik mannen har, men trenger man egentlig det for å være lykkelig?
– Hender det at du fortsatt forelsker deg? spør Fredrik Skavlan.
– I hvem da? spør Rolf Lassgård tilbake.

Vannpost

Det har vært god klestørk det siste døgnet. Fin fart på vinden, god fart på ordene.

Jeg skriver bak matte lamper, lent mot gammelt treverk som ble reist i en tid der det ikke fantes annet å støtte seg mot enn trent øyemål og analoge redskaper. Brønnvannet smaker mildt og søtt, det filtreres langsomt gjennom frisk skog og ned langs urgamle trerøtter før det fyller brønnrommet. De få metrene inn til kranen får tyngdekraften hjelp av et pumpehus fra femtitallet, pumpen slår seg ut i ny og ne, og da må man være sin egen vannverksarbeider og koble den inn igjen. Ordene kommer lett her.

Jeg trodde at jeg kom til å savne multemyrene fra alle år tilbake mer enn jeg rent faktisk gjør. Og det gjør jeg jo, altså savner dem, til en viss grad. Men det er en tid for alt. Eller rettere sagt: Det er en tid for det meste. Ord kommer lett. Eller rettere sagt: Ord kommer lettere. Når kvelden kommer er jeg så trøtt at jeg knapt vet hva klokken burde være. Mot natt på kvistværelset krympes  alle bekymringer ned fra skala 1:1 til 1:100: Hvordan få en møll ut av vinduet. Det kjennes riktig.

Hjemlengsel båret på tretti megahertz

Skulle jeg skrive en kjærlighetserklæring til noen foruten kjæresten, måtte det bli til radioen. Gud, som jeg har elsket radioen. Og jeg har fått være med på så mye som jeg er takknemlig for. Å hilse hjemmefra til dem der ute er blant det fineste.

Det er ikke helt klart hvem det var som egentlig oppfant radioen. Teorien om radioen ble først beskrevet i 1873, mens de første eksperimentene ble gjennomført av Heinrich Hertz tretten år senere. Eksperimentene ble mange, og det var ikke før i 1906 at verdens første offisielle kringkasting fant sted, da Reginald Fessenden spilte fele og leste bibelvers over en sender fra Massaschusetts. Det var ikke NRK som var først ute med radio i Norge, men derimot Kringkastingsselskapet AS, som var et privateid foretak som gikk på lufta i 1925. NRK var et faktum i 1933, og resten er historie.

På midten av nittitallet – som forsåvidt på midten av sekstitallet – var frykten stor for at radioen kom til å avgå ved døden. Radio var dustete og gammeldags, utrendy og støvete. Men paradoksalt nok tror jeg at nettet var med på å redde radioen fra gong-gong’en. Ved få tastetrykk kommer nå hele verden inn i skrivekroken her jeg sitter. En av mine radiofavoritter for tiden er en fransk nisjeradiostasjon som bare kjører telefonintervjuer – ett eneste intervju på telefon varer gjerne tjue minutter før neste innringer er klar. Slik går det døgnet rundt. Dårlig radio, vil vi fagfolk si – men utmerket for dem som vil snakke ut, fantastisk for dem som vil holde tråden, og glimrende for språktrening. Jeg spår herved at den gode, lange samtalen vil komme tilbake. Kanskje ikke til radioen, men til menneskers liv.

Så derfor, rykk tilbake til start: Dette med å komme nærmere, dette med å bety noe for noen. Kortbølge-sendingene våre var slik. De satt nemlig der ute et sted, disse lytterne i utlendighet: En utvandret jærbu med kiosk på Hawaii, ei sliten trise fra Gol i lugaren på en Reksten-båt midt i Stillehavet, eller en oppdøl med diplomatisk ærend i Australia. Alle hadde behov for nytt hjemmefra, og det bragte vi dem på kortbølgen fra Norge.

Kortbølgen er selve ur-radioen: Radiobølger med opp til hundre meters lengde (ja, de regnes i meter, man kan ikke se dem, men de kan måles) som reflekteres av spesielle lag i ionosfæren og kan hoppe jorden rundt. Sendingene ble administrert og sendt fra NRK Utenlandssendingen. Jeg var så heldig å få være en av stemmene hjemmefra hver jul.  Er ikke dét meningsfull radio, så vet ikke jeg.

NRKs kortbølgesendinger ble lagt ned i 2003. Lydklippet under er fra sendinga til trøndere julen 1949. Hvis du hører riktig, riktig godt etter vil du høre gjennomslag av morsesignaler fra en eller annen nabofrekvens. Det er magisk.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/02/kb2.mp3[/pro-player]

Rollebytte

En gang sa de at du burde være annerledes.
Fra høyeste hold kom beskjeden om at det du bød på ikke var godt nok.
For det hadde vært møte i juryen. Og kravet til godkjent standard lå høyt.
Du la deg ord og handlinger på minnet.
Men jeg har aldri,
ikke et eneste minutt,
sett deg legge ut på hevntokt.
Verken i ord eller handling.
De sa at du burde være annerledes.
Og annerledes, det ble du.
Du ble bare litt mer annerledes enn hva de hadde tenkt.

Tilegnet Suziluz og alle andre som fant sin egen standard, eller trenger et ord mot helg, for nå stiger lyset:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/01/headbilde.jpg’]http://www.jakobarvola.com/rollebytte.flv[/pro-player]

I morgon, i morgon, men ikkje i dag

– Det skal bli godt å få helgerent hus. Husket du å kjøpe støvsugerposer?
– Faen. Jeg visste jo at det var et eller annet jeg hadde glemt.
– Da fikser vi det i morgen.
– Puh. Ja. Hva gjør du?
– Oi. Jeg kom visst plutselig til å kaste bh’en min på gulvet. Se, så rotete det ble.
– Oi.
– Oi. Hva burde vi gjøre nå?
– Jeg synes kanskje vi burde gå og rote på badet.
– Helgevask i morgen istedet?
– Helgevask i morgen istedet.

Hastig nedtegnet notat fra morgen ved kjøkkenbenk

Han hadde våknet klokken 0340, eller deromkring, og det var ingenting annet hun heller ville enn å slå armene rundt ham, og det var ikke engang kaldt i rommet. Det var ikke engang mange timene siden hun sist hadde kjørt en sjakal-lignende snerrelyd gjennom rommet, men nå var den der igjen. Og han visste at han kom til å finne en lapp på kjøkkenet, og han visste til og med hvor den kom til å ligge.

Det finnes én tid for å sove, og én tid for å vise at man er våken. Det er ikke alle forunt å ha den egenskapen. Det er ikke bare prat og gode hensikter i deg. Det er vår tid nå.

Tidsnok

Den som vil har i dag fått én time ekstra. Og det vil vi da. En venn av meg fortalte forresten i dag om en sjuretters middag som fant sted i går kveld. Selskapet satt ved matbordet i sju timer med mat og drikke, og hver rett og hvert slags drikke hadde en historie. Jeg liker slike mathistorier. Jeg rett og slett elsker langsom mat, og tiden det tar.

Jeg vet at jeg slett ikke er alene om å føle meg ubekvem med stemninger eller situasjoner der en eller annen signaliserer at ting burde gått raskere, at man burde vært et annet sted. Ja, rett ut sagt: At langsom nytelse er sommel og ineffektivitet. Flakkende blikk som sier: kom til poenget, kjapp deg. Det er ikke mulig under sjuretters middager. Under slike seanser rekker alle å snakke ut. Resonnementer får lov til å tvile seg fram langs bordkanten, snu og ta plass i andre tankerekker ved potetskålen, for deretter å bli sendt spørrende tilbake med påfyll i glasset.

Rognebærgeléen som ble kokt denne helgen her i huset var langsom. Bærene ble plukket den 15. oktober, kokt og silt i går, kokt opp igjen og tilsatt sukker og bestod geléprøven med glans i ettermiddag. Det er ingen hast med å spise den, heller. Det skal absolutt settes en best-før-dato på det meste. Det var da en tid der jeg, som noenogtjue-åring, som mange i min daværende aldersgruppe, hadde satt «bør kastes nå» på det meste over førti år. Det skulle ikke forbause meg om det snart kommer bør-brukes-innen-frist på trettiåringer, også. Noen yrkesgrupper har visst praktisert det lenge. Men disse rognebærene som ble kokt i går og silt i dag: Noe hadde skjedd med dem på veien nordover. Ikke var de bitre mer, men milde og likevel utfordrende i smak – rognebær er ikke for amatører. De var bløte, men på ingen måte vasstrukne. De var rett og slett bare helt passende til formålet. Og her er oppskriften, for dem som har glemt det:

Denne helgens smaker og lukter har vært mange: Milde, avsilte rognebær i møte med sukker – seigt og varmtsmakende rett før geléprøven. Fyldig franskbrent kaffe i møte med temmelig avmålt, hardt arktisk vann. Punktum, nytt avsnitt: Syrlig smak den ene dagen, og som blir mørk og dypdykkende mot natt den neste. Punktum, nytt avsnitt: Nina Ricci avspent og høylydt påståelig mot vintertid og klokken én time tilbake. Alt er egentlig tidsnok. Vintertid passer meg bra nå.

Et sted må man begynne

– Kom, sier hun og tar ham i hånden. Herregud, denne insisterende hånden, dette kjærtegnet som er ferskt og likevel kjent. Hun sa det. Han nikket. Det er så kjent. Det er kondensstriper på himmelen, spor etter fly som akkurat har tatt av, og det er luktspor på overarmen hans, han vet det, han kjenner kondensstripene fra en lang morgen.
– Kom, så skal jeg vise deg noe merkelig. Det er en trapp her, den fører til ingen steder!

Og ganske riktig. En steintrapp, midt i et skogsholt, på bunnen av en bakke, den er lystig påbegynt, trassig lagt, og til sist iherdig fullført opp bakkekammen – men den fører ingen steder, og det må ha vært lenge siden noen målte opp stigningen og bestemte seg for å bygge en trapp. Det gror mose på den nå. Kanskje skulle den være de første stegene mot et hjem, en planlagt framtid, med utsikt over vannet. Det ble ikke noe av det storslåtte huset på høyden. Men noen forsøkte. Det ble da tross alt bygget en trapp.

Ut av sirkulasjon

– Du sover ikke, sier hun og strekker nesen mot halsen hans.
– Nei, det er bortkastet tid, svarer han og ser trær på den andre siden av veien ute i mørket.
– Du tenker på noe.
– Ja, bekrefter han og kjenner lukten av sen natt og ro.
– Jeg vet hva du tenker på. Du tenker på dette med å låne noen, du er redd for at jeg bare låner deg, sier hun med lukkede øyne.
– Javisst.
– Men det gjør jeg ikke.
– Si det en gang til.
– Jeg låner deg ikke. Du er så redd for det.
– Jeg har stått så mye til låns. Og jeg har kanskje førti år igjen.
– Jeg har jo på et vis lånt deg. Men du.
– Ja.
– Jeg kommer ikke til å levere deg tilbake.

Skamløst krav

Det beste som finnes med å være borte fra henne
er å glede seg til å si at snart kommer han hjem.
Følelsen av å ta i dørklinken,
se at skoene hennes står der.
Følelsen av å sette tannbørsten på plass
sammen med hennes.
Det er det beste ved å være buemerket, tenker han.
At hun skamløst forlanger å være savnet.

Tilegnet tryggheten.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/10/et-savn.flv[/pro-player]

Hold meg fast

Det er noe jeg vil si deg, mens jeg fortsatt vet
hvor mye jeg holder av deg og ditt.
Det er når jeg ikke vet mer at jeg vil at du skal vite
at det er dette øyeblikket jeg vil huske.
Det er viktig for meg å få sagt dette nå,
mens det fortsatt er tid, og jeg kan.
Det kommer en dag når det er du
som må huske det.

Tilegnet en kollega og hennes mann, et modig og sterkt par.

Aldri et vondt ord

Det var ikke egentlig en anger. For det var egentlig ikke ham. Hun pleide å stå i døråpningen og lete etter skyldfølelse på morgenkvisten, mens minstemann strevde med støvlene som egentlig var altfor små nå.
– Vi må kjøpe nye støvler til Eirik, kanskje du gjør det på vei hjem i dag? sa hun og kikket på ham med dette innøvde blikket, rutinert, vennlig.
– Selvsagt gjør jeg det, skatten min, svarte han, og blikket hans var ikke innøvd, for han stolte på henne nå og visste at hun aldri kom til å gjøre det igjen: Aldri mer være utro.

Hun pleide tenke på det rørende ved at han hadde tillagt henne så mye godhet. Og alltid stod hun disse morgenene i døråpningen og lette etter skyldfølelse, men den kom aldri. Og det er rart at han egentlig ikke ser det, det er kanskje fordi han forguder meg, tenkte hun med et anslag av irritasjon, vred om tenningsnøkkelen og kjente at kåtheten ikke var kåthet, men mer en rutinefølelse i kroppen, en følelse av rutine som kroppen hadde arkivert og nesten kunne avlese som strekkode, så forutsigbar var den at da hun stod bakfra med mannen i det støvete kjellerlageret en time senere, før lunsj, greide hun ikke skille tilfredsstillelse fra likegyldighet. Eller for den saks skyld skam fra medfølelse.

De få som hadde greid å komme under det stålplatekledte panseret, fikk alltid en historie om at hun på et vis fortjente det. Og hun pleide adle de mest kritiske elskerne ved å si at hun brukte dem. Hun hadde fått det til å høres ut som en æressak. «Ja, jeg innrømmer det glatt, jeg bruker deg» sa hun, og selv de mest kritiske sluttet å stille spørsmål. Å føle seg brukt av henne ble et slags hemmelig statussymbol, det var som å være vitne til noe moderne kvinnelig, et buemerke forbeholdt de få, trodde de, disse mennene. Og på fallrepet av et forhold, alltid den samme maskinelt programmerte replikken: «Reis deg, slutt å gråte, det passer deg ikke. Du kjente risikoen ved dette, jeg sa jo at jeg brukte deg, du kan ikke komme nå og forlange mer, det er kontraktsbrudd. Så reis deg, og slutt med dette tullet.» Men ingen kunne i ettertid si med sikkerhet hvem hun egentlig var.

De hadde en annen ting til felles, disse mennene. Ingen av dem hadde noensinne hørt henne si et vondt ord om ham som ventet hjemme. Delvis ville hun ikke snakke om ham, delvis forsvarte hun ham alltid mot angrep fra dem som mente at han var naiv. Hun parerte alle angrep på ekteskapet ved å slå ring rundt ham, maskinelt og innøvd.

Arkiveskene var støvete. Murveggene kunne trengt et strøk maling. Hun var alltid nøye med håndhygienen. Det skulle ikke lukte noe.
– Han er ute og kjøper nye støvler til Eirik, så vi kan godt møtes på slutten av dagen, også. Herregud, han er så snill. Jeg unner alle en så snill mann, sa hun og trakk opp buksene.

 —
Etterord
Denne ukes mest populære søkeord var altså ‘utroskap’. I likhet med hos bloggeren
Frk. Plosiv kommer mange av slike søkeord også til meg.  Sju av ti norske ekteskap rammes av utroskap. I dag, på en alminnelig fredag i Norge, skal mange nye utroskapsforhold inngås, og mange vedlikeholdes. Noen blir avslørt, andre velger selv å fortelle om det, andre velger å avslutte det i stillhet. Noen forhold består som utroskapsforhold livet ut og blir ikke oppdaget før ved dødsfall, og vil  i lang tid  traumatisere etterlatte, både den direkte involverte og de som ingenting visste.
Utroskap kan i større grad enn man tidligere har trodd fremkalle fysiske og psykiske reaksjoner
lik krigsskadetraumer.
Dette var noen iskalde og objektive fakta om ukas mest benyttede søkeord.