Om han hadde sagt nei

Se underforstående bloggpost. La oss si at kong Haakon sa:
– Nei. Dette vil jeg ikke gå med på. Jeg får altfor usikre tilbakemeldinger fra både Stalin og Churchill om hva dette innebærer for landet mitt. Ingen har godkjent denne intervensjonen.
En militærrådgiver i Skottland kunne svart:
– Vi er klare i november, Deres Majestet.

Det vi med sikkerhet vet
, er at Stalin og Churchill hadde en telegramkorrespondanse om Nord-Norge. Kortfattet var den slik: Stalin ønsket å benytte Finnmark til en alliert lynkrig høsten 1944. Churchill svarte forholdsvis svevende at han (Stalin) kunne regne med de alliertes støtte. Stalin telegraferte tilbake at han hadde regnet med en betydelig større militær støtte enn det han fikk. Her ender korrespondansen mellom Stalin og Churchill om Nord-Norge nord om Lyngen i 1944. Vi vet også, etter et agent-slipp over Pasvikdalen som endte med fatalt og dødelig utfall, at russerne helst ønsket eneherredømme over nordområdene.

Hva hadde skjedd om den norske monarken hadde satt foten ned: «Nei. Jeg vil ha mer informasjon før jeg gir grønt lys til invasjon av Norge.» Gjorde han det? Og hvorfor er i så fall ikke dette notert i historiske opptegnelser etter krigen? Hva gjorde dette med resten av Norden? Hjelp meg, historikere. Det ultimate spørsmålet er selvsagt: Hva var Norge villig til å ofre?

Sang fra pall 19

Det er en tid for stillhet, og det er en tid for sang. Jeg er ikke i tvil om når det er rett tidspunkt.

Bildet under er en rekonstruksjon. Jeg har ikke fått noe helt bekreftet svar på når det er tatt, men en eller annen gang utpå dagen den 25. oktober, sa en kilde til meg for noen år siden. Med andre ord et døgn eller så etter frigjøringen. Bildet rekonstruerer et utrolig øyeblikk i europeisk krigshistorie: Russiske soldater på norsk jord, som befrir rundt 3500 mennesker fra tysk okkupasjon. Tunnelen tilhørte det daværende gruveselskapet AS Sydvaranger, og det var inn hit innbyggerne trakk da frontavsnittet lukket seg og tyskerne gjorde retrett. Jeg har delvis vokst opp i Bjørnevatn, og vet omtrent hva dette har gjort med folk. La meg fortelle.

Bildet er del av en serie som ble tatt av russerne noen få timer etter at folket ble frigjort. Vi må anta at mannen i dress med dokumentmappe er en av representantene for kommunestyret, som også befant seg i tunnelen. Ti barn ble født her inne etter at folket søkte tilflukt. I dag er tunnelen plombert noen få titalls meter fra åpningen, men den er fortsatt del av Norges krigshistorie, og godsnakker du med ledelsen for det som nå heter Sydvaranger Gruve AS får du sikkert en guidet tur inn til området, som ligger få hundre meter fra porten inn til det gjenåpnede gruveområdet.

– Vi hørte kampene oppe på tunneltaket, sa Nils Henry Johansen til meg i 2004, da jeg intervjuet ham om det utrolige døgnet, Nils Henry var en av dem som befant seg inne i mørket da russerne stormet inn over Bjørnevatn. Faktum er at russiske soldater hadde stått i Norge i flere døgn før dette, tatt Norge meter for meter, fra kolle til kolle, kampene var hinsides dagens fatteevne. Det er ikke mange igjen som kan fortelle historien slik den rent faktisk utspilte seg. For de historisk interesserte (jeg håper det er mange), seksten minutter og fire radiosekunder av serien «Finnmark brenner», laget av Trine Hamran, Ingunn Vassvik, Einar Korneliussen og meg selv i 2004:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/bjornevatn2.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/sangfrapallnitten.mp3[/pro-player]

Ved en aldri så liten inkurie

NRK Finnmarkssendinga brukte i timen mellom 06 og 07 i morges et radioklipp fra 1941, som en markering av bursdagen til Fridtjof Nansen. Nansen ville vært 150 år i dag. Klippet var et hørespill, der deler av Nansens polarhistoie var dramatisert med skrape, klare r’er og datidens radioteater-patos. Men det er ikke så enkelt å huske i dag, sytti år senere, at klippet var produsert og sendt av nazi-regimet, og at Nansen-familien uttrykkelig hadde bedt om at Nansen-navnet ikke skulle brukes i propaganda-hensyn. Og jeg har forståelse for at det kan gå fort i svingene på distriktskontorene, men litt historisk bagasje må man ha styrke til å bære. Slik hørtes utdraget fra hørespillet ut:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/oslo19401.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/nansenklipp.mp3[/pro-player]

Tyskerne og Nasjonal Samling brukte enhvert norsk nasjonalsymbol i kampen for tusenårsriket. Og Nansen var behendig å gripe til, men desto et mer pervertert håndgrep når vi kjenner Nansens humanitære engasjement, blant annet for Russland. Fridtjof Nansen (bildet under, på lydklippet) døde i 1930, men hans daværende kone Sigrun (f. Munthe) forsvarte hans sak overfor nazistene.

De norske sendingene fra London og USA bragte den norske regjeringens og altså Nansen-familiens syn, som var et litt annet bilde enn nazi-klippet som NRK sendte om igjen i dag. Lytterne som hørte på sendingene fra USA ble godt kjent med stemmen til Gunnar Nygaard. Her er ukens radiotidsmaskin, Nansen-familiens ekte ønske, hentet fra Nasjonalbibliotekets arkiver, en bønn fra Nansens enke Sigrun:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/nansen.gif’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/sigrunnansen.mp3[/pro-player]

 

Det er derfor de må få snakke

– Jeg vil innstendig be dere om å komme ut! Vi kan ikke garantere sikkerheten deres når Den Røde Armé kommer over åsene her!

Det finnes ingen journalistisk bekreftet nedtegnelse over hva det var Jonas Lie sa da han stod foran tunnelen i Bjørnevatn den oktoberdagen i 1944. Men han var etter alt å dømme full, og han snakket før døve ører, og etter alt å dømme var det dette han sa. Ingen etterkom ordre.

Det var Jonas Lie som fikk det sivile ansvaret for krigens sluttfase i nord. Sønnesønnen av nasjonaldikteren ved samme navn hadde selv vært en betydelig kriminalforfatter under mellomkrigstiden. Han stod for et ikke ubetydelig forfatterskap, blant annet med romanen «Vestbaneguttene – ved en av dem» (1924). Men det er ikke slik han helst blir husket. Han er befestet som en av nazi-Norges mest fryktede. 45 år gammel blir han utnevnt av Quisling til «styresmann over Nord-Troms og Finnmark», og satt til å samarbeide med generaloberst Lothar Rendulic om det som videre skulle skje i Finnmark. De to kunne ikke fordra hverandre, og samtidige og etterkrigskilder forteller et tydelig språk om en gjensidig forakt.

Lothar Rendulic, her nummer to fra venstre på tiltalebenken fotografert under Nürnberg-prosessen, var en hard herre. Han hadde omfattende militæroperativ erfaring fra Balkan, og denne oktoberhøsten fikk han ansvaret for en av Europas største militæroperasjoner under andre verdenskrig: Han skulle frakte hele Lapplandsarmeen fra Finland gjennom Finnmark, og han skulle evakuere alt annet tysk personell fra Finnmark ned gjennom Nord-Troms. Hitler gav ham personlig ansvaret, Russland hadde tvunget finlenderne i kne og bedt dem kaste ut alle tyskere. Og samtidig var presset fra Litsa-fronten stadig vanskeligere å stå i mot. For å få dette til var han avhengig av sivil velvilje og hjelp, og dette fikk han bare i begrenset grad.

For meg har Jonas Lie og Lothar Rendulic alltid fremstått som gåter. Hva det var som gjorde at de ikke skjøt mot folket i Bjørnevatn er en av gåtene. Var det bare en slags pervertert anstendighet og frykt for hva som ville vente dem for et krigstribunale, eller var det en annen form for menneskelighet? Vi kan i dag ikke forestille oss hvilket press de to var satt under. Det hastet å foreta avgjørelser, og det var tvingende nødvendig å forlate postene i nord. Det befant seg mellom 3500 og 4000 mennesker i Bjørnevatn-tunnelen. Mange av dem var livsfarlige for Hitler-Tyskland: Flere tusen stridsdyktige menn. Og det lovlig valgte kommunestyret, som selvsagt rett etter frigjøringen gikk rett i forhandlinger med russerne. Hvorfor fikk alle disse leve?

[pro-player width=’700′ height=’650′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/jonaslie.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/lie.mp3[/pro-player]

Slik hørtes Jonas Lie ut da krigen fortsatt framstod som en seier hos okkupasjonsmakten, du hører den ekte stemmen til en av diktatorens forlengede armer, opptak fra NRK. Stemmeleiet og argumentasjonen hans er forferdelig skremmende. Forfatteren som kom til å vie sitt liv til nazismen kunne blitt en helt annen. Han kunne avstått fra hatet og det destruktive, og han kunne takket nei til alle tilbud om en plass i tusenårsriket, men han valgte undergangen. I dag er det uenighet om hvordan Jonas Lie endte sitt liv, enkelte kilder sier selvmord, andre sier at han døde av generelt stress og selvpåført sykdom.

Jeg tror det er viktig at intervjuer med Anders Behring Breivik etterhvert kommer ut. Var det sant at han sparte barn under massakren på Utøya? Var det sant at han advarte en mor i regjeringskvartalet? Finnes det en logikk i ondskap? Hvorfor gjorde han i så fall dette, og kan dette bringe destruktiviteten og det morderiske et hakk nærmere en forståelse av hva vi andre skal gjøre annerledes neste gang? Derfor må dyktige journalister få lov til å spørre. Det er for sent å spørre Jonas Lie og Lothar Rendulic. Lie døde i 1945 uten rettergang, Lothar Rendulic i 1971 som en fri mann. Anders Behring Breivik lever fortsatt.

De ulydige

For 67 år siden denne høsten stod tyskerne og russerne bare få hundre meter fra hverandre kloss inntil den norske grensa i nord. Jeg har lovet de overlevende nordmennene, blant andre ildsjel Inger Hivand, Jostein Eliassen, Nils Henry Johansen og min avdøde kollega Einar Korneliussen – at uansett hvor jeg er, skal jeg fortsette å fortelle om dramaet i nord i all overskuelig framtid, slik at det aldri blir glemt. Dette er et lett løfte å holde.

Det som utspant seg her i nord disse oktoberdagene, er et av Europas mest dramatiske vendepunkter under andre verdenskrig. Bakteppet var den intensive kampen om kontrollen over Kirkenes, som tyskerne hadde etablert som et basepunkt og en forsyningsstasjon mot Russland. Tyskerne hadde et fortrinn som okkupasjonsmakt, russerne på sin side hadde bombefly, som fløy tokt over norsk territorium i massive raid. Tyskernes fremste mål var selvsagt Murmansk. Å få kontroll over den isfrie havna og utløpet til Barentshavet var et av Hitlers fremste mål og en prioritert marsjordre til armeen i Kirkenes. Som vi vet befant de norske styrkene seg i treningsleire i Skottland.

Midt mellom dette lå sivilbefolkningen, som høsten 1944 fikk ordre om å la seg tvangsevakuere til Sør-Norge: Tyskerne sa at de ikke kunne garantere sikkerheten til de sivile når russerne nærmet seg. Det ble satt opp båttransporter sørover, og tyskerne startet en systematisk nedbrenning av sivilsamfunnene, slik at så lite som mulig skulle stå tilbake til russerne som kunne komme. Mange av de sivile etterkom ordre, men i det østligste Norge kom det til en bemerkelsesverdig ordrenekt: I tettstedet Bjørnevatn søkte folk i tusentall seg inn i en tunnel som var blitt stilt til disposisjon av gruveselskapet AS Sydvaranger.

[pro-player width=’700′ height=’660′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/ebba.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/ebba.mp3[/pro-player]

I 2004 intervjuet jeg dengang 91 år gamle Ebba Johansson. Dette bildet tok jeg av henne mens vi satt i stua hennes og snakket om de dramatiske oktoberdagene i 1944. Ebba er borte nå, men historien hennes om hvordan hun møtte opp i tunnelen høygravid er gjerne noe jeg deler. Lydopptaket er fra serien «Finnmark brenner» i 2004. Flere detaljer om frigjøringen kommer i løpet av oktober.

Særmeldinger

Øst-Finnmark, desember 1944.

«Skal vi dø nå? Er det endelig tid for å dø, løytnant?»
Spørsmålet kommer i et tonefall som er nesten likegyldig. Han snur seg. Spørsmålet kommer fra en ung soldat med pistrete lyst hår og mørkeblå poser under øynene. Våkenettene på vakt har skapt unggutten om til et skremmende, levende gjenferd. Han hører selv hvor hult det lyder når han svarer:
«Soldater av Riket stiller ikke slike spørsmål.»

Løytnanten hater denne frysingen. Han hater den så inderlig at tankene hans sitter fast bak tinningene. Felttelefonen er brutt. Det er fjerde døgn uten forbindelse til kommandosentralen. Desember har svøpt landskapet i et dypt og skremmende mørke, og kulden står som et gjennomsiktig og sultent dyr ute i fjordmunningen. Russerne har av en eller annen grunn ikke kommet over Tanaelva, men istedet overlatt områdene lengre vest til seg selv. Kompaniet hans har søkt dekning i et dalsøkk rett over fjorden. Sambandstroppen har rigget antenner på kryss og tvers av de krokete, lave polarbjørkene. Paukeslagene og den kalde, norske stemmen fra London fyller høyttalerne i teltet med uhygge:
«I natt angrep britiske bombefly trafikknutepunktet like bak fronten, og var dessuten over Berlin.»
En translatør sitter forhutlet over et papir og noterer ned oversettelsen.
«De bomber Berlin nå, og snart kommer de forbannede særmeldingene,» sier han. Det blir stille i teltet. Særmeldingene. De nifse, korte setningene som er kodemeldinger til norske agenter i felt. Agenter som kan være hvem som helst: Kjøpmannen i bua. Presten, en av de få som fortsatt ikke er evakuert. Eller hva med dem som har stukket til fjells, de som ikke etterkom evakueringsordren og nå sitter i jordhuler. Noen av dem sitter akkurat nå med radioene, får budskap fra London, nikker kort til hverandre, spenner på seg ski og kommer til bygdene med utspekulert død, natt som dag, uberegnelig. Stemmen fra London blir spiss:
«Vi har seksten særmeldinger. Nummer én: En mann du kan lite på. To: Et langspyd i neven. Tre: Stå ikke stille.»

Situasjonen ved Kirkenes hadde blitt både uoversiktlig og farlig på så kort tid at det knapt var tid til noe. I et håp om at de drikkfeldige bolsjevikene ville falle for fristelsen til å stanse ved synet av alkohol hadde kompanisjefen beordret at hele lageret av brennevin ved Hesseng skulle bli liggende åpent. Håpet var forgjeves. Den Røde Hær hadde fortsatt framrykningen med en brutal og kontant hensynsløshet som fikk det til å ile kaldt nedover ryggen på selv de mest erfarne offiserene med tjenestetid fra Balkan.

Soldaten med de formørkede øynene setter våpenet fra seg og lytter:
«Hører dere? Russisk artilleri. Har Føreren hørt russisk artilleri på nært hold noen gang? Har Føreren noen forklaring på at det er jeg som er full, ikke russerne? Har Føreren tenkt på at det fortsatt finnes noen som har en sak å tro på?»
Ingen i teltet svarer. Det er ingen andre lyder denne desembernatten enn vakten utenfor som trår og trår i snøen, de bassaktige lydene fra sovjetisk granatild ti mil unna, og denne iskalde stemmen fra London som fortsetter sine kodemeldinger over eteren:¨
«Og seksten, til jerv: saken er i orden. Vi gjentar: saken er i orden.»

Han ser plutselig for seg en julaften – kan det ha vært i 1936? Jo. Han var fjorten år. Stående fremst i andre rekke i kirkekoret. Det hvelvede kirketaket fanget stemmene fra Stille Nacht opp i gullmaleriene og strødde dem tilbake over kirkeskipet som englestøv. Men den julekvelden vil neppe telle i regnskapet. Og det er nesten som om den harde stemmen fra London utfyller tankerekkene hans og sier: ‘De kan spare Dem sentimentaliteten, løytnant. For det er snart tid for å la nåde vike for rett.’

Skrevet som en fortsettelse på novellen Telegram fra oktober i år. Det er sekstifem år siden tyske tropper flyktet fra en voldsom russisk offensiv inne på norsk territorium. Ni tusen tyske soldater mistet livet under kampene i Finnmark. Svært få av de overlevende blant fotfolket har villet fortelle sin historie om angsten, kulda, falne kamerater og en framtid som ettersøkte krigsforbrytere. Historien over finnes også som lydfortelling:

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/krigshistorien.mp3[/pro-player]

Fin fart og crispy stemmer

Her er noen gleder i uprioritert rekkefølge. Hvorfor jage firkløver når høsten gjør kunst av en vanlig trekløver? Vinteren puster ute i storhavet, men har gjort en deal med høsten om å tre litt senere inn i manesjen. Derfor kjører høsten nå ekstranumre hver morgen og ettermiddag, og det er så synd, så synd på dem som ikke ser det. Legg vekk skattelistene et øyeblikk, løft blikket, ta kaffen med ut i hagen og se!

Glede nummer to: nye mikrofoner i sendestudio på jobb! Splitter nye, diskret sølvmattede Neumann, state of the art. Produserer deilige vrr-lyder når man senker stemmen før værmeldingen, og lager nyhetsoppleseren om til illusjonen av murrende fabeldyr på dovne savanner. Takk, NRK, for at kontoen er åpen for slike innkjøp. Vrr.

Glede nummer tre: utsikter til lingonsalsa og kjøttkaker i morgen – saftige, egenproduserte kjøttkaker som skal trekke lenge i egen saft –  langsom mat, et samarbeidsprosjekt. En nystrikket lue med lukt av glede fra noen som gleder seg til mat. Og fred og ro. Og et ikke avsluttet leseprosjekt med vrr-stemme uten Neumann. Mitt livsprosjekt er å trekke fram detaljene, huske dem og dyrke dem. Jeg er så heldig å kjenne noen som også er slik.

Apropos fred, og apropos crispy stemmer: En av de inderligste nyhetssendingene i verdens radiohistorie kan du høre under her. Det er 8. mai 1945, og det er BBC som annonserer at statsminister Winston Churchill har et budskap til verden. Det er vanskelig å forestille seg hva de følte, de som den gangen satt ved apparatene og hørte ordene de hadde lengtet etter. Gåsehuden reiser seg fremdeles når radiolinjene knitrer og spraker i dette innslaget. Gammeldags. Lyd til å føle på. Gammeldags er fint.

Fortell hva som er glede for deg! Sensur: ingen.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/10/churchill.mp3[/pro-player]

Telegram

Varanger, oktober 1944.

Gresset opp til kommandobrakka er omsluttet av rim. Hun småspringer opp den bratte bakken, og hilser sedvanlig muntert til maskingevær-vakta som sitter i betongstillingen. De to vaktpostene hilser tilbake med hender kledt i tykke vindvotter:
– Liebchen schön, du er heldig i dag, han er på vakt i brakka! roper den ene.
– Vet jeg vel! roper hun smilende og trekker vadmelskåpen opp mot skuldrene. I det samme hun tar i dørklinken til brakka, åpnes den fra motsatt side. En kortklipt, eldre mann med smalt blikk står foran henne i døråpningen, de tynne brillene gir ham et nifst utseende, barten er tett og munnen smal. Av uniformen ser hun at han er svært høyt dekorert. Smilet han gir henne er granskende.
– Oktober er overraskende mild, sier han, tar to steg ned og tenner en sigar. Blikket hans er rettet mot sørøsthimmelen, som om han speider etter noe.
– De burde ikke vanke her oppe, frøken. Det er ikke bra for ettermælet Deres.
– Og hvem gir meg gode råd, om jeg tør spørre? svarer hun tilbake på tysk. Offiseren holder et par svarte hansker i venstre hånd, han stapper dem ned i frakkelommen og holder uniformsluen under venstre armhule. Han myser fortsatt mot sørøst. Plutselig skifter han blikkretning og ser rett på henne. Blikkskiftet er overveldende for henne, hun ser ham inn i øynene og hører stemmen hans, stødig og lavfrekvent mens han rekker fram hånden:
– Lothar Rendulic, gleder meg.
– Ingrid. Jeg håper det samme.
– Snøen lar vente på seg, Ingrid. Utmerket. Og jeg hører av tonen Deres at De har lært av okkupasjonsmakten.
– Det er ikke normalt, dette. Det burde vært flere meter snø allerede.
– Det er svært mye som ikke er normalt nå for tiden, svarer mannen og blåser sigarrøyk ut i den frostbitte luften. Hun gransker blikket hans. Det er noe som tiltaler henne. Bak det stålplate-lignende uttrykket er det noe som minner om sorg. Uro, kanskje.
– Jeg må avsted, Ingrid. Det var hyggelig å snakke med Dem. Og et siste råd: Ta vare på det som er igjen. Det er ikke mye. Farvel.
Han venter ikke på flere ord, går målbevisst mot en ventende grønnsvart pansret bil og setter seg inn i baksetet. Hun rister møtet av seg, åpner døren og tråkker inn i kommandobrakka.

Han står ved et tegnebord sammen med noen kolleger. Det er noe merkelig ved stemningen i rommet. Hun griper rundt nakken hans bakfra, stryker den. Han snur seg, og hun ser en angst. En regelrett angst.
– Kjære, har det skjedd noe? spør hun og kjenner at han er iskald. På tegnebordet ligger en rekke kart, og et telegram stemplet «Strengt hemmelig». Lyden av årets siste gåsetrekk svirrer utenfor det åpne vinduet.

Generaloberst Lothar Rendulic. Foto: Tyske arkiver.

Etterord
Nå i oktober er det 65 år siden tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark. Adolf Hitler personlig gav oppdraget til generaloberst Lothar Rendulic, øverskommanderende for styrkene i nord. Rendulic skulle i utgangspunktet evakuere hele Finnmarks befolkning sørover, mens alle bygninger og all infrastruktur skulle destrueres. De russiske styrkene foretok stadig nærmere manøvre og presset fronten fra flere kanter. Alle hus skulle brennes, slik at russiske styrker ikke skulle kunne bruke bebyggelsen under en beleiring. Evakueringen gikk ikke slik Rendulic planla. Tusenvis rømte til fjells og gjemte seg i jordhuler og hytter. Den milde høsten og forvinteren reddet dem fra å fryse ihjel. De som ble evakuert, ble satt på båter sørover til flyktningeleire og mottaksstasjoner. De som vendte hjem etter fredsslutningen i 1945, møtte et Finnmark fullstendig i aske.

Generaloberst Lothar Rendulic ble arrestert etter krigen og satt under tiltale i Nürnberg for to forhold: forbrytelser mot menneskeheten på Balkan, samt for å ha brukt den brente jords taktikk i Finnmark. Han ble dømt for det første forholdet, og frifunnet for det siste. Rendulic ble løslatt i 1951, og døde i 1971.

Det kan ha vært rundt regnet 100 000 norske kvinner som hadde et forhold til menn i det tyske militærapparatet. 14 000 av dem ble fengslet eller internert uten gyldig lov og dom etter 1945. I forbindelse med det norske frigjøringsjubileet i 1995 skrev organisasjonen Lebensborns talsperson: » For Norge som nasjon var dette sikkert både stort og bra. For en del andre nordmenn var det helvete som brøt løs igjen. Jeg vet om eldre damer som i uker og måneder ikke maktet å gå utenfor døren. Sjikane, ukvemsord og klipping av hår var brent inn i hjerte, hjerne og sjel. «