Stadig flere foruroligende meldinger om sensur og kontroll av det frie ord kommer fra Kina, Iran og vasallstater der opposisjonen går på gummisåler. Det er å håpe at vi forstår dybden av slike nyheter i 2010. For det fantes en tid da manusforfattere og skuespillere også i Norge måtte trå med kløkt. Leif Juster var ikke bare Lange-Leif, han drev et livsfarlig motstandsarbeid fra scenekanten.

Det er knapt mulig å fatte i dag hva slags kår det frie ord levde under fra april 1940 og fram til maidagene fem år etterpå. Da Vidkun Quisling spaserte inn i NRK, tok over landet og overlot det til tyskerne, startet en intensiv klappjakt på alle frie kulturarbeidere, forfattere og musikere som ikke ville la seg innordne. Problemet med Norge var alle revyscenene, og særskilt i hovedstaden, som i flere årtier i tiden før krigen hadde befestet seg. Publikum forgudet dem, disse revystjernene og cabaretartistene som tilbød folkelig underholdning med snert. Det var ikke mulig, selv for nazistene, bare å stryke naziflagget over kulturen og trylle den vekk. Skuespiller Leif Juster og tekstforfatter Sverre Bævre var blant de allerede etablerte, Juster var tillitsvalgt blant skuespillerne og ble prompte sendt på Grini da skuespillerne nektet å underordne seg i 1941. Der fikk Juster tid til å tenke ut en snedig omvei rundt sensuren.

I mellomtiden gikk de sensurerte revyene og teatrene for glisne benkerader i Oslo. Man kunne tross alt ikke tvinge folk til å gå på forestillingene, det skjønte også nazi-myndighetene. Og da Juster slapp ut to måneder etter arresten, gikk han straks i gang med sitt nye prosjekt, Edderkoppen revyteater. Under tvil og sensur slapp de ham til igjen, og publikum strømmet til salongen. Men nå var tekstene så subtile og tvetydige at ingen andre enn et våkent publikum skjønte dem. Et av de største høydepunktene var sangen «Det er det vi går og venter på», skrevet av en kløktig Sverre Bævre, og fremført fra scenekanten i 1944 av lange, modige Leif Juster. I salen satt blant andre naziledere som trodde at teksten var en hyllest til en kommende tysk seier. Uforståelig at de ikke skjønte den, for sannheten var jo tvert om. Men den slapp gjennom sensuren.

Leif Juster døde i 1995, tekstforfatter Sverre Bævre levde til 1964. Begge regnes som viktige krefter i kampen for et fritt, norsk ord.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/02/venter.mp3[/pro-player]

Det var ikke nei i deres munn på nittitallet. Fotballhaller og ballbinger fikk bevilgninger i hundremillionersklassen av distriktspolitikere og rådmenn. Og de ivret for «det utvidede kulturbegrep», en definisjon som vi etterhvert forstod betød vedlikehold av lysløyper som lystig brant kommunale penger fem måneder i året. Samtidig satt kulturskolerektorer rundt i landet i nedslitte lokaler, store hull i vaktplanene samt lovende og iherdige talenter som foreldrene fikk betale skyhøye egenandeler for. Ungene kunne jo for svingende bare begynne å spille fotball hvis de hadde «fritidsproblemer». Dessuten fantes det jo PlayStation for de med foreldre som bare gav opp.

Samtidig, i den andre enden, måtte teaterlag, storband, dansegrupper og kor tigge penger fra næringslivet for å kunne drifte. Under finanskrisen måtte det jo gå galt. Det siste halvåret har en rekke estetisk baserte kulturgrupper vært nødt til å innstille aktiviteten fordi sponsorene ikke makter mer. Lokalpolitikerne klager over – og forstår ikke –  fraflyttingen og henviser stolt til lysløypa og fotballhallen: «Vi har da satset på kulturen, vi.» En kultur der progressive tenkere blir forvist til storbyen eller en endeløs ørkenvandring, mens dem som kaster glans over bygda med å sette norgesrekorder blir trykket på førstesider i lokalaviser. Men det finnes da utallige måter å sette norgesrekorder og å bryte lydmuren på?

 I en kronikk i Romerikes Blad torsdag deler redaksjonssjef Anne Ekornholmen noen tankebilder om hva estetikk og kunstopplevelser kan gjøre med deg. Hun er overbevist om at eksempelvis musikk kan gjøre deg til et bedre menneske, og hun forklarer hvordan. Det er en befriende tankerekke om hvordan sanseinntrykk fra kunst gjør deg hel. Det er å håpe at en og annen rådmann og lokalpolitiker leser den kronikken flere ganger før neste automatiserte avslagsbrev til et garasjeband som ber om noen tusenlapper til nytt lydutstyr.

For noen år siden publiserte Aftenposten en fascinerende artikkel om en helt særpreget gruppe mennesker som ikke liker musikk. De såkalte Drillo-menneskene, navngitt etter fotballtrener Egil Drillo Olsen, sier at de ikke tåler noen som helst slags form for musikk, de avskyr det. Lege Audun Myskja fortalte at denne aversjonen mot musikk antakelig er en mekanisme for å holde sanser og sinnstilstander ute på. Musikk kan frembringe reaksjoner som bringer kropp og sinn ut av en møysommelig oppbygd balanse. Kanskje dét er deler av forklaringen på distriktspolitikeres maniske trang til å ville bygge fotballhaller?

Frankrikes regjering kunngjorde i går at landet er ute av finanskrisen. Tilegnet estetikkens by, og et land som tør ansette synlige kulturpersonligheter, samt alt godt som måtte komme ut av denne helgen for alle. Fortell om dine beste estetiske opplevelser!

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/estetikk.flv[/pro-player]

Oppslutningen om årets valg var den laveste i Norge på 80 år. Hundretusenvis satt hjemme. For oss som hver dag jobber for et levende demokrati, som bringer meninger til torgs, er det en sjokkerende sannhet. I land vi ikke liker å sammenligne oss med, sitter borgere og misunner oss stemmeretten. I andre nasjoner finnes mennesker som ikke har medbestemmelsesrett over sine egne liv, og som lever i angst for når neste gang en militærjunta rører på seg. Folk tier av frykt for konsekvenser for en bror eller en far.

I år brukte staten ni millioner kroner på opplysningsarbeid opp mot stortingsvalget. Reklamefilmer, innleide komikere. Oppfordringer, godsnakk og bønn. Noen valgstyrer lokket med pizza. Men pizzaen smakte best i sofakroken hjemme. Er det på tide med en røffere tone og en påminnelse?

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/stemmerett.flv[/pro-player]