Kalenderark, uten tittel

Året 2011 snuser på november: Er du snart her igjen? Det hviler seg mot de siste oktoberdagene, luter seg mot knirkende treverk i parkene, lemster av vindkuler og regnvær.

Det står enda en vinter pustende bak der et sted, den samler krefter i Atlanterhavet nok en gang, skal komme feiende ned åsryggene nordfra, kanskje en morgen, kanskje en kveld eller en nattetime. Neste år er forlengst i butikkhyllene, blanke ark for 2012 – er det bare meg, eller er det slik at neste år stadig kommer tidligere?

Kanskje er det på tide – og like godt først som sist – å tenke på nyttårsforsettene. Jeg måtte justere synet mitt i 2011, det kommer jeg på nå, når jeg ser på meg selv og året med andre øyne.

Ikke ved første øyekast. Og kanskje heller ikke ved det andre.

Han heter Tomas Tranströmer, og han er på alle avisforsidene i dag. I går, åtti år gammel, fikk han Nobels litteraturpris, prisen går innenlands i år: Han er født her i Stockholm, en periode bosatt i Västerås, nå tilbake på Söder. Etter et hjerneslag kan han i dag bare snakke kortfattet, men forfatterskapet hans stanset ikke den gangen i 1990: Fire utgivelser etter slaget. Tranströmer debuterte i 1954.

Mer og mer mens jeg siden i går leser Tranströmer, blir jeg minnet på hvor ofte alle vi som skriver må revidere det vi ser. Det er vel og bra med et førsteinntrykk, men ofte forstår vi ikke det vi ser før ved tredje tanke, eller fjerde eller femte, eller også aldri, førsteinntrykket kan brukes til å skape seg en skisse, en ramme, men hva som ligger dypere kan komme med tiden. For en mester til nettopp dette Tranströmer er.

Og så var det jeg som skulle lage skrekkfilm.

Tid til det meste

– Herre min hatt, så fort uken har gått! pleier vi å si.
– Ja, det føles ikke lenge siden det var mandag! svarer vi. Strengt tatt har jo uken ikke krympet. Men det pussige er altså at ofte har vi lik oppfatning av at det er nettopp det den har gjort.

Det finnes så langt ingen vitenskapelige holdepunkter for at tiden rent faktisk går saktere og fortere enn seg selv til tider. Men enkelte frittenkende kvantefysikere har begynt å former surrealistiske tanker: Hva om tiden beveger seg på ulike plan, på ulike nivåer og med ulik hastighet? Finnes det lag på lag av tid? Kan det være forklaringen på at vi fornemmer tiden som omskiftelig? Og her trenger jeg lesernes hjelp. Når opplever du at tiden går sakte, og hvorfor? Og når skulle du ønske at den kunne stanse?

Norge har i sytti år hatt noe veldig få land fortsatt har: et tidssignal. Tidssignalet sendes nå for tiden på NRK P1 nøyaktig klokken 12.59.50 mandag til fredag. Først fem korte bipp. Så et opphold på fem sekunder. Og nøyaktig klokken 13.00 kommer siste bipp. Tidssignalet var ment som et felles norsk referansepunkt for tiden. Var klokken 12, så var den 12 over hele kongeriket. Tiden gikk nøyaktig like fort på Lindesnes som i Gjesvær. Vi var kanskje ulike ellers fra landsende til landsende, men klokkene skulle i det minste gå rett. Men også der er tiden blitt knapp: I gamle dager var tidssignalet tretti sekunder. Selv tidssignalet er altså innhentet av tiden og jaget etter effektivitet. Så derfor tar vi oss tid til å mimre. I lydklippet under får du høre hallomann-legenden Leif Dubards avsindig vakre radiostemme fortelle at klokken er 12 på julaften 1984.

Fotnote: Den som hører lydklippet med headset, kan høre setningene som sies etter tidssignalet på forhånd i bakgrunnen. Årsaken er at klippet er lagret på et gammelt spolebånd. Når et spolebånd blir liggende ubrukt i mange år, smitter mikroskopiske jernspon, altså lydene,  fra tapen over i hverandre. Derfor pleide teknikerne i gamle NRK med jevne mellomrom å lufte båndene ved å spole dem fram og tilbake. Det var tider, det.

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/03/tidssignalet.mp3[/pro-player]

Ydmykhet

De sju dydene, fjerde del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Måneden etter.
– Åttifire femti. Med kort?
– Med kort, ja. Åja, er det deg, Vidar? Du fikk jobben her på Narvesen? Supert. Skal vi se.
– Kode og klar.
– Kode og klar, ja. Du trives her?
– Kortet er avvist, står det.
– Neei. Gjør det? Jeg kan prøve igjen.
– Kode og klar.
– Skal vi se, Vidar, skal vi se. Sånn.
– Kortet er fortsatt avvist.
– Men faen. Hva slags dato er det i dag?
– Tiende.
– Faen. Jeg trodde lønna skulle ha… Jaja, jeg…
– Dere andre kan ta neste kasse.
– Vidar, jeg… Er det mulig å skrive opp og komme i morgen?
– Det har jeg dessverre ikke lov til.
– Nei. Nei, selvsagt. Ja, da må jeg bare…
– Du kan låne av meg.
– Vidar, du… du har jo…
– Deltidsjobb, ja.
– Takk. Du, kan du stikke oppom kontoret i morgen, så… ja, så…
– Du sa vel desember?
– Ja. Men kanskje du vil komme nå. Takk, Vidar.

Kontrapunkt: Dødssynden hovmod.

Førjulsbrev fra Josef

 

Galilea, lørdag 12. desember.
Kjære Gud.
Det er knapt to uker til termin. Vannet kan gå når som helst. Hun har ganske vondt i korsryggen, og beina er oppsvulmede. Den sparker kraftig nå.

Selv føler jeg meg litt bedre. Denne historien med engelen begynner å komme litt på avstand. Som du vet synes jeg det var uærlig av deg å sende en engel i ditt sted, når du kunne ha kommet selv (for å si det bokstavelig, haha.) Og du vet at jeg mener at du kunne ha gitt meg en sjanse til. Men alt dette har vi snakket om, mann til mann, så nå får vi gjøre det beste ut av det.

Jeg er likevel veldig usikker på hva du vil med meg etterpå, når alt dette er over. Hvilken plass vil du jeg skal ha? Jeg kan bli småsprø av å tenke på at jeg skal være stefar til deg. Eller til din sønn. Eller hvordan det nå blir – jeg er litt forvirret av dine tanker om familie. Jeg er også forvirret over dine tanker om tilgivelse. Du sier at du er den eneste med makt til å tilgi. Men nå er vi altså i den situasjonen at jeg har tilgitt deg det du gjorde. Gjør det meg til en vantroende synder?

Hun er ganske klar på at jeg må være tilstede, og hun sier at hun elsker meg. Og hun elsker også deg. Hva forventer du av meg? Hva skal jeg gjøre med alle disse motstridende følelsene, alle disse tankene om hvordan livet blir heretter? Hva slags far ønsker du å være?

Snekkerverkstedet går greit. Vi fikk akkurat inn en bestilling på femten takstoler i går, og jeg må ta inn nye folk fra januar for å klare vaktlistene. Det er altså ikke noe problem med økonomien. Men disse romerne er noen rare folk. Det har gått ut bud fra keiser Augustus om at hele verden skal innskrives i manntall, og hun og jeg sokner til valgkrets Betlehem. Vi drar den tjueandre, tror jeg. Kunne du hatt et øye til verkstedet i mellomtiden? Det er det eneste jeg ber om. Eller jaja, ikke det eneste, men du skjønner hva jeg mener. Whatever.

Jeg hadde en ekkel drøm i natt. Jeg drømte om en gate som var full av folk. Det var så mye sinne overalt. Folk ropte ‘korsfest, korsfest’, og jeg kunne se en ung mann som ble drevet forover av piskeslag og ukvemsord. Jeg husker at jeg stod i en sidegate og så på. Også du var der, Gud. Du stod på sidelinjen og så på sammen med meg. Du lot alt det grusomme skje, og jeg forstod ikke hvorfor du var så rolig. Du var så kald.

Hun roper fra kjøkkenet, så nå må jeg se til henne. Det er vondt å være henne nå. Og ikke bare slik du tror, Gud.

din mest trofaste Josef

Ps. Vi har bare ett esel. Kunne du i en faderlig fart gjøre øket gravid og skaffe to? Reisen til Betlehem skulle bli så mye mer behagelig om vi kunne ha hvert vårt. Jeg lar døren til fjøsen stå åpen i natt. På forhånd takk.