Det er det levende som henger sammen

Skogskyrkogården, Stockholm, Alla helgons dag, lørdag. Jeg kjenner ingen her. Ikke en levende sjel, og heller ingen av de døde. Hundrevis av mennesker i fart til og fra levende lys og tanker på de avdøde. Det er så mange mennesker at t-banestasjonen må reguleres av vakter, vi slipper ut og inn i puljer. Og døden er forlengst et kommersielt foretak, med pølseboder og hastig oppmonterte, halvvulgære salgsboder for gravlykter og kranser, for dem som liksom kommer hit ved en feiltakelse: «Åja, javisst, krans og lykt har jeg glemt å kjøpe» eller «Slapp av, vi kan kjøpe noe der oppe, det er alltid noen som selger noe.» Jeg kjenner ingen her, og jeg kjenner ingen tilhørighet. Ikke med dette. Ikke nå. Kanskje en gang. Vi skal jo alle samme vei, men den tid, den sorg, om det så er under torva eller med neste t-bane. Dette er mest et mas, med unger som vil hjem til lørdagsgodis-posen og forteller det i klare ordelag.

Denne dagen er innstiftet som «en samlingsdag för mindre betydande helgon som inte fått en egen plats i kalendern», heter det leksikalt. Et oppsamlingsheat, med andre ord. Det er litt som julaftens-gudstjenesten: En tradisjon for de mange, betydningsfull for de få.

Jeg hutrer til, liker meg utendørs. Vant med et utendørsliv, og så kommer den: Kveldståken kommer gråsvart, forhutlende, den er ubarmhjertig for den som ikke har forberedt seg med votter og skjerf. Og brått forstår jeg hva det er, hva det var de forsøkte å si oss, de som skrev, hva det var for slags spor de ville sette: Ta dagen i morgen. Gang på gang. Jeg synes jeg hører dem, enkelte av sjøulkene under torva: «Hva faen stårru her og henger for, gutt? Dette er da også en plass å tilbringe lørran. Spis pølsa di og kom’ræ avgårde nå.» Javisst. Er det noe vi levende har å lære av de døde, så er det å være fullt og helt på plass her og nå. Vi skal alle samme vei, men den tid, den sorg.

Snart god nok

Georg Johnsen i femte etasje slenger sekken med skolebøkene ned på gulvet i entreen.
– Hallo. Er det noen hjemme?
Det kommer ikke noe svar. En beskjed ligger rødblinkende på den bærbare telefonen på kjøkkenet, Georg Johnsen trykker på avspillingsknappen. Ja, særlig, tenker han etter å ha spilt halve meldingen. Slik er det bestandig. Vi får nå se. Det er bare et halvt år igjen nå. Så er han ute herfra, skal bli så bra å slippe taket, tenker Georg Johnsen og trekker av seg naglebeltet, det faller skramlende i gulvet på rommet, en av stållenkene har løsnet og må loddes, ser han. Skinnjakka trenger forresten også en overhaling, den ene ermet må lappes etter fallet fra rampen forleden helg. Men også det skal bli bra å slippe. Et halvt år. Bare et lite halvår igjen nå, så blir det bra.

Hvor mange timer sa hun at hun ble forsinket? To. Ja, da blir det fire, tenker han og vrenger av seg alle klærne. Han står naken foran speilet på rommet, betrakter seg selv nedenfra og opp, flere ganger. Er han god nok? Er sytten år gamle Georg Johnsen god nok til noe som helst? Han sparker skinnjakka sidelengs, det skramler i metallet, han setter hendene i siden. Vurderer seg selv. Tenker etter. Nei. Ikke nå. Men senere. Senere er han god nok. Gi meg et halvår. Og gi meg et par-tre timer nå, så sitter det.

Han åpner klesskapet, trekker ut rent undertøy og den svarte dressen og den hvite skjorten som henger innerst. Omhyggelig kler han på seg, strammer slipsknuten, bretter kragen over kanten. Den svarte sverten rundt øynene sitter fortsatt på, han ser seg selv i speilet, en underlig blanding av alder, akkurat nå er det vanskelig å fastslå hvor gammel Georg Johnsen egentlig er, øynene sier én ting, klærne en annen, og forvandlingen gjør noe med armene hans, de slenger ikke, de er vante, stødige. Han går ut i entreen, vrir om sikkerhetslåsen i tilfelle hun likevel skulle komme hjem tidligere, sikkerhetslås-nøkkelen har hun aldri med seg, likevel. Ta deg en bolle, kjerring.

Tilbake på rommet vandrer han tilbake mot klesskapet. Det låste stålskapet øverst knepper metallisk mens han vrir om låsen. Han løfter ut innholdet: Partituret, buen, fiolinen, i den rekkefølgen. Fiolin-snekken ligger stødig i venstre hånd, partituret med notene på skrivebordet, buen opp. Et siste blikk på notene – kan han greie begge sidene uten å kikke? Kan han greie det denne gangen? Hvor finnes hans plass?

Dvořáks fiolinsonatine i G-dur fyller rommet når han legger an, ikke knirkende, men stødig og insisterende levert, Georg Johnsen må late som om klaveret er der, men å late som er han vant til, han hører alt inne i seg, som i et avstengt rom der han er nøkkelvokteren, den dresskledte Georg Johnsen gløtter ikke en eneste gang på partituret, alt kommer innenfra, allegro risoluto. Han husker alt. Og mens han spiller faller ettermiddagens prøvende solstråler inn i rommet, glir over stabelen med hjemmebrente, støvete Metallica-plater, de som bare er der som en staffasje i Georg Johnsens liv, solstrålene vandrer over naglebeltet på gulvet, blinker i en patronhylse som er festet i beltekammen der nede, kroer seg over en slitt genser på sengekanten, faller skrått inn over ansiktet hans med de lukkede, skråstilte øynene og slår deretter som et lyn inn over den blanke lakken på fiolinkroppen, Georg Johnsen vandrer ut av rommet, rundt i leiligheten, fra krok til krok med en voksen manns faste steg, svinger buen mykt der den skal, hardere der notene løper livlig, fra et annet århundre, har uten at han vet det selv glidd over i larghettoen, noe sprenger i hodet hans, det vil fram, snart er det der. Han har nøklene. Et lite halvår igjen. Med hemmeligheter. Så er Georg Johnsen god nok.

I siste liten

Den er så viselig innrettet, denne atmosfæren, at den sørger for at vi ikke får uventede ting i hodet. Den tar bare imot og setter fyr på ting. Vi sitter på en benk, venter på meteorsvermen, og den kommer. Man kan ønske seg noe.
Før i tiden kunne man ønske seg at man ikke fikk dem i hodet, og at verden stod til påske
eller enda lengre.
Nå for tiden kan man konsentrere seg om å ønske seg andre ting
og enda mer.
Den største av dem fosser fram i full fyr mot månen, etterlater seg to tydelige røykstriper før den brenner opp.
Det skal være seks år og syv måneder til neste gang
man skal kunne ønske seg noe
i så stort monn, og så mange ganger i timen.
Jeg rakk det akkurat.

Ved full bevissthet

Kvinnen på togsetet ved siden av meg fisker opp et eple. Det er rødflammete, det skinner i det matte lyset fra kupeen, høypolert som det er fra fabrikanten. Klistremerket viser at det er kvalitetskontrollert; dette er et absolutt EU-godkjent eple. Hun pirker klistremerket av med høyre hånds pekefinger og tommel, og deretter bretter hun den lille lappen sammen på midten og kaster den i søpleposen på gulvet. Hvorfor gjør vi alltid det – bretter dette klistremerket på midten før vi kaster det? Jeg gjør det selv, og jeg har sett utallige andre gjøre det. Hva slags rolle spiller det om vi bretter det sammen eller krøller det sammen eller bare lar det gå i søpla slik det er? Resten av turen, i to og en halv time fra Hallsberg til Stockholm, sitter hun på Facebook.

Selv sitter jeg 43 år gammel og hører en podkast med Hanne Ørstavik, hun forteller om viktigheten av å koble fra, koble ut, koble vekk. Hun velger bevisst vekk alle medieinntrykk før en skriveøkt, for å skape rom rundt seg. Hun forteller at det må være helt stille: «Jeg har et ekstremt behov for å skjerme meg». Hun får støtte fra psykolog Øyvind Eikrem: «Det generelle, kontinuerlige mas, og en kultur som preges av et høyt tempo og et angrep av ytre inntrykk kontinuerlig, vil gi mindre rom for det indre liv.» Og han fortsetter: «Hvis man står i en strøm av kontinuerlige inntrykk, blir det mindre tid til å la ting dvele og la ettertanken komme fram. Å skjerme seg og å trekke seg tilbake synes å være en viktig del av den kreative prosessen.» Når podkasten er ferdig og jeg er hjemme, har jeg blitt 44 år. 44 er dobbelt så mye som 22, og halvveis til 88. Det gir meg endel perspektiver, både forover og bakover.

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg fanget denne tidlige ettermiddagssolen. Den gangen var jeg 42 og det meste føltes opp og avgjort. Så mye for den bevisstheten, altså. Jeg planlegger å bli 88 eller noe mer.

Stillhet kommer i mange varianter

Og jeg har vært så priviligert å høre en rekke varianter av dem. Derfor skal jeg fortelle om stillheten.

Det finnes teorier om at den absolutte stillhet ikke finnes. Jeg er blant dem som ikke tror på absolutt stillhet, til tross for at man sitter i lydisolerte rom. Jeg har mye erfaring med akkurat det. I et lydtett studio er det tvert imot slik at alle lyder blir forsterket, og du tar mange av lydene med deg inn: Pusten. En svak, svak høyfrekvent tone – en begynnende tinnitus? Ledd som knirker ved selv den minste bevegelse. Lyder man ikke blir kvitt er forresten noe både mennesker som er dypt angrepet av tinnitus, og de som har blitt utsatt for lydtortur, forteller om: Noen av dem har lært seg å skape stillhet. Koble ut og lage en stillhet som ikke finnes.

En gang i tiden gikk vi i studio med såkalt knitrefritt papir: Gult papir i a5-format, der teksten var skrevet på maskin langs langendene av papiret, designet for en knirkefri opplesning av nyheter. Jeg vet ikke om det funket noe særlig. Teksten som var hamret inn i papiret var i alle fall ikke lydløs: Elektriske skrivemaskiner knatret noe infernalsk. En manuell skrivemaskin-bokstav, i seg selv en estetisk skriveopplevelse, sier et kontant ‘fjekk-kafisj’ når den treffer papiret og spretter tilbake i alfabetet, mens en elektrisk bokstav sa ‘smækkkkk’ så hele rommet skvatt. I dag kommer ordene ut med et ‘svooouuuuiiiiiiii’ fra skriveren. Man kan på et vis si at nyhetene var hardere før.

Stillheten ved havet er en annen type stillhet som godt illustrerer at det ikke finnes klinisk stillhet. Stillheten ved havet er et bilde på stillhet, men den er ikke stillhet. Og det blir sagt at om natten er det stille på landet, og bråk i byen. I beste fall er det en misforståelse, i verste fall distriktspolitisk propaganda. Jeg stod og hørte på stillheten i en storby om natten denne julen, og den er fascinerende: Stillheten er lavfrekvent, mangesidig, susende og trygg – jeg identifiserte en hel rekke lyder som til sammen skapte nattestillheten i storbyen: Fjern trafikk fra europaveien, popler som svaiet fra side til side, bruddstykker av samtaler gjennom gatene, vind som passerte stakittgjerder og plastskjermer på verandaer, klikkelyder fra opphenget til et huskestativ – til forskjell fra hvordan huskestativer låter om dagen. Alt dette til forskjell fra hvordan storbyen er når tusenvis av mennesker våkner samtidig. Det som er stillhet for noen, er bråk for andre. Og gudskjelov motsatt.

Youtube-klippet under her kan virke svært merkelig. Det er en stor prøvelse for hastige mennesker å se på. Opptaket er gjort av BBC, og reporteren forklarer skjematisk hva du får høre – eller snarere ikke høre. John Cage komponerte dette verket i 1952, og fremføringen du ser i klippet fant sted i september 2008. Da BBC spilte verket på radio, grep kringkastingens automatiserte stillhets-knekker inn og sendte popmusikk over stillheten. Det skulle nemlig ikke være stille på eteren. Klippet bør høres med headset. Nyt stillheten, og ta inn inntrykkene. Fortell gjerne om din favorittstillhet.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.youtube.com/watch?v=ZHEZk6dSReI[/pro-player]

Å veie sine ord på gullvekt

Det er uvisst hvor lenge denne muntre beskjeden har sirkulert rundt i Sverige, men teoretisk kan det ha vært siden de første, nye tjuesedlene forlot trykkeriet i 1997. En eller annen har funnet en ledig plass bak gåsen fra Nils Holgerssons reise. Antakelig ble den vekslet meg til gode på en kolonial for to dager siden. Det er endel år siden 1997, så for alt jeg vet kan det ha blitt kjøpt noe fint for sammenlagt flere hundre tusen siden den tid. Jeg undrer meg på hva denne beskjeden opprinnelig var ment som. Beskjed til et barn? Eller kanskje en unnskyldning, et forsøk på å glatte over og late som ingenting? Eller hva med noe så upretensiøst som bare et hjertesmil på en kjøkkenbenk? Så derfor, med oppfordringen fra den ukjente beskjedskriveren gikk jeg på varemagasinet NK, med en hel tjuelapp som brant i lomma.

Som man kan se er beskjeden håndskrevet, antakelig med tusj eller blekk. Og jeg er en tusjens og blekkets mann. En gang i tiden skrev jeg lange håndskrevne brev, titalls sider i slengen, og min første fyllepenn tok jeg i bruk som tolvåring. Og blekkskrift var ikke noe alle drev med:  å ta steget fra blyantens verden og over i blekkets var en alvorlig sak. Ordene ble på en måte mer varige. De lot seg ikke viske ut. På barneskolen var det forbudt å bruke annet enn blyant. Direkte forbudt. Men nå ble ordene stående. Riktignok fantes det på den tiden en væske man kunne pensle på blekket slik at det ble vann, men ventetiden på tørkeprosessen var lang, så det var egentlig best å stå for sine ord. Min første fyllepenn var en Pelikan med korte blekkpatroner, og den var som en god, gammel og trofast partisekretær i AP: lekket aldri.

Kan beskjeden på tjuelappen ha blitt skrevet med en penn kjøpt på NK? Kanskje. Det vi i så fall kan fastslå, er at beskjedskriveren hadde god grunn til å oppfordre sine omgivelser til å ha det gøy for penger. Prislappen på bildet over er desember 2009-pris på NK for en lekker, liten sak fra Omas, en Paragon, og slik ser den ut:

Jeg har én eneste ting å si: You sexy little thing. Jeg er litt usikker på hva man får for nesten tolv tusen for tiden – en jordomseiling? Og hvordan takker man for en slik julegave? «Kjere bestefar. Tak fårr den fine penen. Tror du jei kan byte den i plei steisjen i rommjulen? Jei har nemmelig bliant.» Får man et slikt takkebrev, skjønner man at man har bommet både på forhåpninger og fromme tanker. Neste vare, takk:

Disse sakene står i glasshyller, og det var faktisk en dame bortom for å kjenne. Det er ikke sikkert hva det var hun kjente på, pennen eller den luksuriøse følelsen av å bo i en del av verden der man uten skam kan skrive handlelapper som er gull verdt – eller romaner for hånd. Én ting er sikkert: Får man en Greta Garbo fra Mont Blanc, er tiden ikke inne til å få skrivesperre. Og slik ser den ut:

Jeg regner med at det er diamanter vi ser rundt hetta. Ord blir fattige, men det er så mye morsommere å skrive dem med en sak til trettifem tusen.

Tjuelappen brant altså fortsatt i lomma da jeg vandret ut i juleskumringen, fortsatt med sikkel hengende fra haka. Hva tjuelappen til slutt ble brukt til? Vi la 240 imellom, og kjøpte et juletre. Det stod jo at vi skulle kjøpe noe pent for pengene. Og tjueseddelen er trygt ute i sirkulasjon igjen. Hvem får den neste gang, og hva blir kjøpt? Hva ville du kjøpt?

Stjernesmell på vesthimmelen

Jeg har forlengst mistet tråden i hva det egentlig var de kranglet om. Men såpass har jeg fått med meg om restaurant Bagatelle: Omelett var det ikke. Norges eneste restaurant med to stjerner i Michelin-guiden stenger kjøkkendøra, fikk vi vite i dag. Oslos sagnomsuste, og i det siste skandaleombruste, spiseri skal visstnok gjenåpne på nyåret. Siden jeg aldri har spist der selv, vet jeg verken hva jeg har gått glipp av eller hva man eventuelt har i vente. I mellomtiden, mens vi venter på at kokkene igjen skal bemanne gasskomfyrene i vestvendte Bygdøy Allé 3, må vi smøre brødskiva vår sjøl. Dette påkaller umiddelbar og resolutt trøstespising for fattig og rik. Ukens mattips: Omelett, stekt sakte, med salami i tykke skiver, dyrt og fett nok.

Omelett har en tendens til å forsvinne i middagsplanene. Omelett er nemlig ikke synlig i frysedisker eller i varehyllene. Derfor denne påminnelsen om at den eksisterer, som et alternativ til hva det enn måtte være som er preprodusert på Sunnmøre.

Naturligvis er omelett en fransk oppfinnelse, i likhet med Michelin-stjernene. Og det er flere likheter: Det er tidkrevende å få til en god omelett, like tidkrevende som det er å få stjerner i boka fra mystiske inspektører. Fem egg. To desiliter fløte – ikke matfløte, å nei, å nei. Ekte fløte. Salt og pepper, og rett i stekepanne som såvidt er varm. Salami klippet i biter, persille. Lokk på. Verre er det ikke. Svak, svak varme – under styrke 1, om det er mulig. På så svak varme tar det nesten tre kvarter. Det er det verdt.

Det var ingen stjerner å se på menyen i den slitne restauranten vi besøkte den gangen i 1998, tv-fotografen, den russiske tolken og jeg. Vi var på reportasjetur langt sør på Kola-halvøya, i utkanten av byen Polyarnye Zori. Ikke bare manglet det stjerner, men også strøm: Sjefen hadde ikke betalt strømregninga, det eneste som stod på menyen var salat. Borsjtsj og andre herligheter  kunne vi se langt etter. Til gjengjeld var salaten femstjerners. Magen romlet fornøyd, tolken himlet med øynene, junidagen var berget. Russerne har en fantastisk innstilling: Alt kunne vært verre. Så derfor, kjære slitne investorer i kokkekamp: Om ikke Bagatelle gjenoppstår med stjerner, kan en salatbar være en tanke?

Skygger og støv

Jeg finner dem i et gammelt album – bildet er antakelig tatt på trettitallet en gang. De virker lykkelige. Ingen av dem vet om krigen som skal komme. Noen av dem skal bli dødssyke og ikke greie kampen. Og kanskje er det like greit: De lever der og da, tilstede i en sommer som ser varm ut, de bader. I dag er alle borte. De finnes bare i et gammelt album, og som slitte bokstaver på gravsteiner. Og vi andre står i den samme køen. En gang er det vår tur. Hvordan vil du bli husket?

– We mortals are but shadows and dust, Maximus! Shadows and dust! sier Proximo i filmen Gladiator, og minner oss om at en gang er det ingenting annet tilbake av oss. Den dag i dag er jeg fortsatt usikker på hva Proximo egentlig la i den brutale konstateringen: At det ikke betyr noe hva vi fyller våre liv med? At ingen bryr seg om hvem vi er eller hva vi blir og ble? At vi alle er hvem som helst? Jeg kan kjenne ubehaget ved tanken.

I går ettermiddag døde Regine, en blogger som kunne vært hvem som helst, men som ikke var det. Regine bet tennene sammen, og skrev. Senest tirsdag denne uken hamret hun ordene ned over tastaturet. Også hun, i likhet med fantasifiguren Proximo, var brutalt tilstede og ærlig. På bloggen den 13. august i år skriver hun: «Det er utrolig hardt å sitte og høre på at venner snakker om framtiden sin, hva de vil bli osv. Jeg blir aldri inkludert i disse samtalene. Jeg liker egentlig ikke å snakke om det heller.» Og det er befriende oppriktig skrevet. Men kommentarfeltet står ikke i stil til det Regine selv skriver. Hun vet at hun skal dø. Kommentatorene hennes lukker øyne og ører, og fortsetter med lykkeønskninger og ståpå-hilsner. Det er et aldeles bisarrt syn. Bare én eneste leser blant 207 kommentatorer tar til motmæle, det skjer den 14. august, der signaturen GSC skriver: «Denne jenta trenger ikke formaninger om å stå på. Hun står jo på som ville helvete! Hvis det er noen som kan noe om dette, er det Regine selv. Og så kan noen sågar få seg til å si at hun skal stå på for oss som leser bloggen hennes! FY! Hun har jaggu nok med å stå på for seg selv, om hun ikke skal anstrenge seg for oss også

Det var dem som syntes at Regines blogg var for privat, ubehagelig og over grensen. For de fleste var den ikke det. Og mennesker som blogger om egen sykdom på nettet er ikke noe nytt. Det som imidlertid bloggen hennes viser oss, er en ung kvinne med en ærlig angst, og en oppriktig selverkjennelse, dag etter dag. Regine kalte bloggen sin Face your fear. Det var en grunn til at hun valgte det navnet. Men kanskje avslørte mange av kommentatorene at vi fortsatt møter døden med flakkende blikk og avledningsmanøvre? Vel så viktig for å få et innblikk i Regines egen kamp, er bloggen som dokumentasjon på møte mellom dem som var på innsiden og vi som stod utenfor og ikke helt visste hva vi skulle si.

Det falmede fotografiet fra trettitallet lyser av livsglede. Avtrykk av levde liv. Da gjør det ikke så mye at det som er tilbake, er skygger og støv. Alle på bildet er borte. Men denne sommerdagen lever videre. Og det kommer nye, med eller uten oss. Ganske fint, egentlig.