Tomater i olje, sukker, salt og krydder, samt skeive genier

Den langsomme maten i dag tar fem minutter å forberede og fire timer å steke. Da rekker man en god del tankevirksomhet i mellomtiden. Kjæresten min har lært meg denne dvelende kveldsmaten, og dagens nyhetsbilde fra kulturens verden har lært meg at vi aldri slutter å sette freak-stempel på kulturpersonligheter. Denne gangen er det Jean Sibelius det gjelder.

Du starter med å røre sammen en grøt av olje, samt like deler salt og sukker, tilsatt krydder etter fritt valg. Oregano og basilikum var det jeg valgte i dag. Grøten skal være ganske tykk, og cherrytomatene vendes i blandingen. Så setter du tomatene pent på et bakepapir og setter alt i ovnen, på syttifem grader. Varmluft? Nei. Grill? Nei, nei, nei. Bare syttifem grader midt i ovnen, og så er det fire timer til neste gang ovnsdøra skal åpnes. En del av ventetiden kan du bruke til å skru opp volumet på «Finlandia» og «Karelia-suiten» av Jean Sibelius. Om du tør.

Det er nemlig denne amerikanske musikkprofessoren, Timothy L. Jackson, som mener at Finlands nasjonalkomponist var nazist. Han leflet med herrefolket, påstår Jackson, som viser til at Sibelius blant annet mottok pensjon og opphavsrettighetspenger fra tyskerne. Det er på ingen måte uproblematisk for finlenderne som, da Sovjetunionen tvang landet i kne med seks hundre tusen soldater, måtte kaste ut tyskerne på rekordtid i 1944. Sibelius var forlengst sitt lands ikon.

Finske musikkvitere vil, jeg har nær sagt forutsigbart nok, ikke godta den amerikanske musikkprofessorens slutninger. De på sin side peker på at Jackson verken kan finsk eller svensk, og derfor ikke har kunnet tyde dagbøkene Sibelius etterlot seg. Det verste som kan skje et lands ikon er å bli tilsmusset av historie, enn si legning.

Vi har hatt vår egen Knut Hamsun. Og da forfatter Ove Røsbak tok Alf Prøysens legning ut i det åpne rom i 2004, rant det over for mange, i flere år etterpå. Prøysen, som var vår alles trygge radiostemme, han som diktet om Helene Harefrøken og skrev juleviser til oss – at han var bifil ble for mye å forholde seg til.

Vi har med oss etterkrigstidens sorgløshet og optimisme, men det finnes vedlegg til historien om etterkrigstidens Norge, og flere av disse vedleggene, eller vedhengene, forteller historiene sine i NRK-serien «Rødt, hvitt og skrått» fire mandager på rad. Hvis du setter tomatene på i god tid, rekker du tredje del av serien i kveld med en god porsjon kveldssnacks til. Ventetiden kan brukes til å tenke over et par saker. Som for eksempel om komponister eller forfattere, helter og forbilder, bør forbli på den pidestallen vi satte dem på, eller om de skal få lov til å klatre ned og være som oss.

Livet slik det faller seg

Søkemotorene sender mange mat-desperadorer hit i dag mandag. Det er fint. Så er det åpenbart ikke bare siste rest av ribbe og pinnekjøtt som skal fortæres i dag. Noen søker på ‘mandel-laks’ og kommer hit til bloggen, og oppskriften finner du her. Hjemmelaget iskrem er en annen søker, og det er lett som bare det. En annen klassiker fra året som gikk var paté, også passende i romjulen. Med spredte tvangstanker dertil.

Det er mildvær og det er romjulssalg på by’n. Ikke sånt hastig stress, og ikke så mye folk som man skulle tro i en millionby mandag i romjulen. Har folk endelig fått nok av løping mot juledeadline? Klokker som går mot frister og utløpsdatoer og angsten for at det skal bli utsolgt? Mildværet er bare en overgang, sier meteorologen og varsler sprengkulde mot nyttår. Jeg nyter langsomheten, og tenker jeg lager dynegrøt i dag. Om det er noe som er langsom mat, så er det dynegrøt. Kok opp to og en halv desiliter risgryn i fire desiliter vann, en hel spiseskje salt, kok inn, tilsett sju desiliter melk og tre desiliter fløte. Kok opp. Bær kasserollen inn i sengen, sett den på en avis, og pakk deretter inn hele gryta. La stå. Sett på en film.

Eller finn fram korsang. Opptaket under gjorde jeg i St Jacobs kirke i Stockholm nå på lørdag. St Jacobs kammerkor er ikke noe alminnelig sammenrasket blandakor på lokalet. Koret er etterspurt i hele Europa, og bærer flere internasjonale priser. Melodien heter «I denne goda juletid» og er basert på en norsk folketone, arrangert av Lisa Rydberg, som på opptaket også spiller fiolin. Måtte alle ha en god, langsom uke mot nytt år.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/juletid.mp3[/pro-player]

Stjernesmell på vesthimmelen

Jeg har forlengst mistet tråden i hva det egentlig var de kranglet om. Men såpass har jeg fått med meg om restaurant Bagatelle: Omelett var det ikke. Norges eneste restaurant med to stjerner i Michelin-guiden stenger kjøkkendøra, fikk vi vite i dag. Oslos sagnomsuste, og i det siste skandaleombruste, spiseri skal visstnok gjenåpne på nyåret. Siden jeg aldri har spist der selv, vet jeg verken hva jeg har gått glipp av eller hva man eventuelt har i vente. I mellomtiden, mens vi venter på at kokkene igjen skal bemanne gasskomfyrene i vestvendte Bygdøy Allé 3, må vi smøre brødskiva vår sjøl. Dette påkaller umiddelbar og resolutt trøstespising for fattig og rik. Ukens mattips: Omelett, stekt sakte, med salami i tykke skiver, dyrt og fett nok.

Omelett har en tendens til å forsvinne i middagsplanene. Omelett er nemlig ikke synlig i frysedisker eller i varehyllene. Derfor denne påminnelsen om at den eksisterer, som et alternativ til hva det enn måtte være som er preprodusert på Sunnmøre.

Naturligvis er omelett en fransk oppfinnelse, i likhet med Michelin-stjernene. Og det er flere likheter: Det er tidkrevende å få til en god omelett, like tidkrevende som det er å få stjerner i boka fra mystiske inspektører. Fem egg. To desiliter fløte – ikke matfløte, å nei, å nei. Ekte fløte. Salt og pepper, og rett i stekepanne som såvidt er varm. Salami klippet i biter, persille. Lokk på. Verre er det ikke. Svak, svak varme – under styrke 1, om det er mulig. På så svak varme tar det nesten tre kvarter. Det er det verdt.

Det var ingen stjerner å se på menyen i den slitne restauranten vi besøkte den gangen i 1998, tv-fotografen, den russiske tolken og jeg. Vi var på reportasjetur langt sør på Kola-halvøya, i utkanten av byen Polyarnye Zori. Ikke bare manglet det stjerner, men også strøm: Sjefen hadde ikke betalt strømregninga, det eneste som stod på menyen var salat. Borsjtsj og andre herligheter  kunne vi se langt etter. Til gjengjeld var salaten femstjerners. Magen romlet fornøyd, tolken himlet med øynene, junidagen var berget. Russerne har en fantastisk innstilling: Alt kunne vært verre. Så derfor, kjære slitne investorer i kokkekamp: Om ikke Bagatelle gjenoppstår med stjerner, kan en salatbar være en tanke?

Hjemmelaget is og store vansker på vestkanten

En ekte oppskrift, og en helt ufarlig tulleogtøyse-historie.

Det er for mye skolding og skrelling i verden. Mandler skal visstnok absolutt skoldes og ligge jomfruhvite klar til innsats i marsipaner og krokaner. Denne krokan-isen lages av uskoldede mandler. Velkommen til hjemmelaget mandags-is og tanker om det opprinnelige og ekte. Å nei, vi har ikke melis. Krise? Nei. Melis kan du lage i en vanlig morter. Én desiliter sukker som du maler til mel. Se så, da er vi klare.

Psykiater Wilhelm P. vrinsker. Han har kommet til enden av gågaten, og han vekker oppsikt. Det har klikket for psykiater Wilhelm P. Han mener bestemt at han er en hest, årelang innestengt frustrasjon tar seg til uttrykk i ellevilt trav ned langs gågaten. Han vrinsker nok en gang, og registrerer at mobilen ringer i jakkelommen. Det er Wilhelm P.s datter, som har fått høre at hennes far rir rundt i gågaten og har blitt en hest.
«Pappa, nå kommer du hjem. Øyeblikkelig,» sier hun og får et knegg til svar.
«Ikke tull nå, pappa. Du er en anerkjent psykiater, med en kundeportefølje som strekker seg langt inn i bøkeskogene ved Larvik, pappa.»
«Miihahahaha,» svarer psykiater Wilhelm P. og legger på. Psykiater Wilhelm P. har mistet forstanden, og han nyter det.

Krokan, ja. Den lages ganske enkelt ved å knuse mandler, altså de uskoldede, i en morter på høy armhastighet. Så legges mandlene i en godt varm stekepanne sammen med sukker og en teskje smør. Uttrykket ‘brente mandler’ er egentlig misvisende. Mandlene skal slett ikke brenne, men derimot brunes langsomt, og varmen skal på ingen måte være sammenlignbar med et gjennomsnitts norsk aluminiumssmelteverk, men dermot mer på linje med en stekvarm sommerdag. Når det hele ser brunt ut, legger du krokanen over på bakepapir og setter papiret til avkjøling. Og nå er det klart for kveldens høydepunkt i mange norske hjem: lett pisking.

Men først tilbake til vår venn psykiateren. Det er vanskelig å si når det rablet for ham. Var det da direktør Nils P. ringte og sa at han følte seg bedre? Elleve år med faste timer hver onsdag hadde satt sine spor, også i psykiater Wilhelm P. Eller var det da jusprofessor Christine von F. plutselig bare uteble fra en (endatil forhåndsbetalt) time i januar og sa at hun hadde kommet på bedre tanker? Psykiateren følte seg virkelig ille til mote da bankdirektør Tellef S. ikke følte seg som en sjiraff mer, men tvert imot sa at han hadde kommet seg over både finanskrisen og båttyveriet. I det hele tatt følte altså psykiater Wilhelm P. at han mistet store deler av sin kundekrets raskere enn noen greier å si ‘kognitiv terapi’ to timer ute i bransjens julebord. La gå at bankdirektør Tellef S. ikke føler seg som en sjiraff mer, men Wilhelm P. har til gjengjeld følt seg som en hest lenge, kjenner han. Det sies at det koster å erkjenne psykiske vansker. Hos psykiater Wilhelm P. har dette fått en bokstavelig betydning. Hos Wilhelm P. koster det langt mer enn anbefalt standardhonorar. Men nå er det andre boller: Folk faller fra. Kommer til seg selv. Psykiater Wilhelm P.s kundeportefølje er med andre ord i ferd med å bli frisk, og at han dermed er tvunget til å legge hele sin møysommelig oppbygde vestkantkarriere på is. Den observante leser vil her, ved siste linje, ha gjennomskuet at forfatteren nettopp la en billig bro over til den prosaiske oppskriften på hjemmelaget iskrem.

Dette med piskingen. Først skal tre egg skilles i plommer og hviter, en skål til dem hver – plommer og hviter hver for seg. Tre desiliter kremfløte, men det er en annen skål. Alt dette skal piskes separat, og nå begynner nok krokanen å bli kald der inne i kjøleskapet. Ta fram morteren igjen, knus krokanen grovt og sett den til side. Vi er ferdig med pisking og knusing for i dag. Og vi går nå tilbake til historien om psykiater Wilhelm P.

Det har seg slik at Wilhelm P.s datter har satt seg i denne SUV’en til 680 000 kroner (og som etter vedtatt statsbudsjett nå blir åtte tusen seks hundre kroner dyrere å eie fra 2011) for å hente sin far hesten. Det er sannelig ikke lett å si hva som er verst for en tjuesju år gammel, fremstormende kvinne, nyrik på studielån: Å eie en biodieselbil som svir penger, eller å ha en utbrent far. Wilhelm P. er ikke lengre i stand til verken å innfri et eventuelt kausjonistansvar for en SUV som stadig synker i verdi, eller å vedlikeholde sitt renommé som vestkantens beste psykiater. Det ene har på sett og vis vært avhengig av det andre. Istedet spør psykiater Wilhelm P. høyt og tydelig i dagligstuen, i et klart øyeblikk der hest viker for mann:
«Har dere noensinne vært opptatt av annet enn min gasje her i huset? Har dette nabolaget noensinne vært opptatt av annet enn leke-problemer og liksom-depresjoner? Jeg tenker å flytte til Kjøllefjord.»
«Kjøllefjord, er det på noe vis i nærheten av Langesund?» spør en forhåpningsfull sønn i huset.
«Det er så langt fra Langesund som det er mulig å komme,» sier psykiater Wilhelm P. og kjenner hesten rykke i tømmene et sted inne i ham:
«Det er på kysten av Finnmark.»
«Åh gud, Wilhelm, si hva vi skal gjøre. Du er i ferd med å forsvinne inn i en psykose,» sier Wilhelm P.s kone, som nettopp har satt røde rysjer på gardinstengene i anledning adventen.
«Jeg er frisk. Jeg er kanskje en hest, men jeg er en høyst frisk hest, og nå er jeg lei av dette polerte livet, der jeg gir polerte råd til polerte karrierejegere. Jeg drar til Kjøllefjord. Den som vil og tør, kan følge med. Adjøss.» Og dermed galopperte psykiater Wilhelm P. til pc’en og logget seg på billettbestillingen.

Det er tid for å blande ingredienser. Eggeplommer pisket med sukker, eggehvite som er stiv som jeg vet ikke hva, og en krem som er like silkemyk og glatt som jeg tør ikke tenke på hva, skal vendes i en annen bolle. Vel og merke vendes, ikke piskes eller røres. Vending gjør man med en slikkepott: langsomme tak fra øverste til nederst, fram og tilbake, opp og ned, til alt er en kremhvit-gul masse, og nå kan krokanen strøs inn, vendes forsiktig i massen, og vips: den hjemmelagede ismassen er klar til innfrysing.

Det finnes vel dem som lurer på hvordan det gikk med vår venn psykiateren. Var det ledige billetter igjen til Kjøllefjord? Javisst, det er det alltid. I likhet med isen tok historien flere interessante vendinger: Wilhelm P. lever nå et stillferdig liv i lille Kjøllefjord, og det er ikke en eneste bankdirektør eller investor i mils omkrets. Det sies at Wilhelm P.s julemarsipan lages av uskoldede, upolerte mandler. Det sies at det ringer en fortvilet datter med ujevne mellomrom, som ser katastrofen med denne biodieselavgiften komme nærmere og nærmere. Men Kjøllefjords befolkning har forlengst vendt seg til at da vrinsker eks-psykiateren høyt og knegger i telefonen:
«Ikke spør meg. Jeg er ikke tilregnelig. Hør, jeg har tilbakefall: Miiihahaha.»

Dadler i løsvekt

    Departementsansatt Jon K. liker fredager. Det er noe med fredager. Sjefen, ministeren, pleier å dra fra kontoret allerede ved nitiden på morgenen for å rekke Kongen i statsråd klokken 11. Det brer seg alltid en lettelse i systemet når ministeren drar. Det pleier å bli tidlig helg i departementskorridorene når den svarte statsrådsbilen svinger ut av kvartalet. Dette er årsaken til at trettisju år gamle Jon K. nå står på Rema allerede klokken 13. Han registrerer med et visst ubehag at årets juledadler ligger klare i en pent utbrettet og sortert eske tett ved bananene.
    Jon K. har et anstrengt forhold til dadler. De skrukkete, brune og klisne søtsakene minner ham om en jul en gang som han helst kunne vært foruten.
    Det blir sagt om Jon K. at han aldri gjør noe overilt. Faktisk blir det trukket fram som et vesentlig, pålitelig og stabilt karaktertrekk ved ham. Statsråden pleier å si det på stabsmøtene, når de ville ideene til statssekretæren kommer på bordet:
    «Jon K, hva mener du om denne saken, du som er så fornuftig? Burde vi gå ut i media, slik statssekretæren her mener, og si at Den Norske Lægeforening består av ullhoder? Kan man si slikt? Ullhoder?»
    Og Jon K. har lyst til å si at han synes at Lægeforeningen virkelig er helt på trynet, at statssekretæren har rett, og ikke bare det, men at statssekretæren er den eneste rundt bordet som har snev av fornuft i hele departementet og at ministeren er pompøs og ryggslikkende overfor statsministeren og at statssekretæren er søt med oppsatt hår og at kaffemaskinen burde vært byttet ut og at forslaget til statsbudsjett er noe tøys og at statssekretæren er alt han selv, Jon K., aldri har turt å være. Men Jon K. gjør jo aldri noe som er overilt. Så derfor svarer han alltid:
    «Ja, nei. Hm.»  Og statsråden nikker fornøyd.
    En gang, en førjulsdag for to år siden – det stod dadler på kontorpulten – tok statssekretæren ham til side og sa:
    «Jon K., takk skal du faen meg ha. Takk skal du faen meg ha for at du aldri støtter meg. Jon K., du er den kjedeligste jeg vet om som går i brune, semskede sko.» Så hadde hun snudd på hælen, slått ut håret med et elegant grep rundt hestehalen og kastet sluttsetningen mot ham over skulderen:
    «Det står dadler på bordet, ta så mange du vil ha. De er like skrukkete og inntørkede som du.»
    Og fra den dagen følte Jon K. seg som en inntørket daddel. For innerst inne visste han at hun sa sannheten. Det var den julen Jon K. fikk et anstrengt og ubehagelig forhold til dadler.
    Jon K. har vansker med å bestemme seg. Peppersaus eller fløtesaus? Han står ved sausehylla og nøler. I det hele tatt nøler Jon K. ganske mye. Han er redd for å velge feil. Det er det alle, unntatt statssekretæren, kaller å være stabil.
    Etter tre minutters vurdering blir det peppersaus. Kassakøen er kort, foran ham står en langbent kvinne med en pose epler i den ene hånden. I den andre holder hun et ukeblad der overskriften ‘Vakre Bali – vi viser deg strendene!’ lyser i solgult over halve forsiden. Jon K. kjenner lukten av henne. En søtladen, avdempet kvinnelukt som trekker en uro gjennom ham. Bali. Ja, kanskje det. Han kjenner at nakken er stiv, det knirker langs skulderbladene. Kvinnen trekker opp et Visa-kort, han oppfatter navnet Marielle preget i plasten på forsiden. ‘Hei, Marielle, jeg heter Jon, du lukter godt, hva drømmer du om?’ tenker Jon K. og legger peppersausen på rullebåndet. Sauseposen ruller litt for langt inn mot kassen og inn på Marielles territorium. Det er fare for forveksling. ‘Snart må jeg si noe,’ tenker Jon K. ‘ I det hele tatt må jeg vel snart si noe.’

Andre del av historien finner du her.

Tidsnok

Den som vil har i dag fått én time ekstra. Og det vil vi da. En venn av meg fortalte forresten i dag om en sjuretters middag som fant sted i går kveld. Selskapet satt ved matbordet i sju timer med mat og drikke, og hver rett og hvert slags drikke hadde en historie. Jeg liker slike mathistorier. Jeg rett og slett elsker langsom mat, og tiden det tar.

Jeg vet at jeg slett ikke er alene om å føle meg ubekvem med stemninger eller situasjoner der en eller annen signaliserer at ting burde gått raskere, at man burde vært et annet sted. Ja, rett ut sagt: At langsom nytelse er sommel og ineffektivitet. Flakkende blikk som sier: kom til poenget, kjapp deg. Det er ikke mulig under sjuretters middager. Under slike seanser rekker alle å snakke ut. Resonnementer får lov til å tvile seg fram langs bordkanten, snu og ta plass i andre tankerekker ved potetskålen, for deretter å bli sendt spørrende tilbake med påfyll i glasset.

Rognebærgeléen som ble kokt denne helgen her i huset var langsom. Bærene ble plukket den 15. oktober, kokt og silt i går, kokt opp igjen og tilsatt sukker og bestod geléprøven med glans i ettermiddag. Det er ingen hast med å spise den, heller. Det skal absolutt settes en best-før-dato på det meste. Det var da en tid der jeg, som noenogtjue-åring, som mange i min daværende aldersgruppe, hadde satt «bør kastes nå» på det meste over førti år. Det skulle ikke forbause meg om det snart kommer bør-brukes-innen-frist på trettiåringer, også. Noen yrkesgrupper har visst praktisert det lenge. Men disse rognebærene som ble kokt i går og silt i dag: Noe hadde skjedd med dem på veien nordover. Ikke var de bitre mer, men milde og likevel utfordrende i smak – rognebær er ikke for amatører. De var bløte, men på ingen måte vasstrukne. De var rett og slett bare helt passende til formålet. Og her er oppskriften, for dem som har glemt det:

Denne helgens smaker og lukter har vært mange: Milde, avsilte rognebær i møte med sukker – seigt og varmtsmakende rett før geléprøven. Fyldig franskbrent kaffe i møte med temmelig avmålt, hardt arktisk vann. Punktum, nytt avsnitt: Syrlig smak den ene dagen, og som blir mørk og dypdykkende mot natt den neste. Punktum, nytt avsnitt: Nina Ricci avspent og høylydt påståelig mot vintertid og klokken én time tilbake. Alt er egentlig tidsnok. Vintertid passer meg bra nå.

Muligheter ved frokostbord

– Man leser her i avisen, sier hun og åpner opp for innsyn i nakken, – at mange her til lands føler denne såkalte tidsklemma som ødeleggende for intimiteten.
– Det var da unødig kronglete og forretningsmessig sagt, la meg gjette hvilken avis som formulerer seg slik, er det Dagens Næringsliv? svarer han, strekker seg etter et knekkebrød og benytter seg av innsynsretten.
– Ganske riktig, sier hun, legger avisen fra seg og finner beinet hans under bordet, det høyre beinet som han alltid strekker fram når hun har blafret med sine intensjoner.
– Det ser ut til at det blir trafikkaos i dag. Det er frost, svarer han og slikker på teskjeen med nypemarmelade.
– Du eller jeg?
– Min tur, sier han og griper telefonen. Hun har allerede reist seg, samlet håret i nakken og lukter morgensvette, den typen morgensvette som hun vet at han blir aldeles gal av. En sentralbordstemme svarer i telefonen. Han legger stemmen i et kontrollert leie.
– God morgen. Jeg skal bare si ifra at jeg sitter fast i trafikken. Nei. Ja. Nei. Ja. Kommer om en time. Akkurat der, ja. Oi. Hva? Jeg sa at jeg kommer om en time. Sånn cirka. Det er visst omkjøring i dag, kjennes det ut som. Ser det ut som, mener jeg.

Adspredte tanker om rognebær og gelé

Jeg så disse rognebærene over hodet ditt,
og det var sannelig et ganske vakkert syn.
Jeg skal ikke komme med ordspill
om å henge høyt og så videre.
Men likevel.
Rognebær er litt som oss:
Bedre etter noen frostnetter.
Passer godt til vilt,
eller andre langsomme, kraftfulle måltider,
hele kvelden. Mange pauser. Før neste innhogg.
Saftig, lenge i munnen.
Bare jeg tenker på det får jeg vann i munnen
og gelé i knærne.

Fransk mandel-laks, saltstekt asparges og pausemusikk

Dette med venting. Jeg mener det seriøst. Det er til tider altfor mye venting rundt omkring. Det gode livet handler blant annet om å unngå venting, men heller fylle tiden med meningsfull tilværelse. Du aner jo ikke om det er slutt i morgen. Hvorfor skal du da ta den ferdigstekte seien, de ferdigtygde tankene eller den minste motstands vei? Denne onsdagen trenger man ikke annet enn litt billig laksefilet, mel, salt, asparges, en sitron, krydder som du likevel har stående på vent, og to poser mandelflak beregnet til kakepynt. Og vips, så blir kjøkkenet nok en gang en fransk restaurant. La oss prøve.

Sau i ventemodus.

Jeg skulle egentlig ut for å fotografere fugler i går kveld. Sent i går kveld, akkurat i det øyeblikket tåken kommer slepende langs havkanten. Men fuglene hadde nok trukket innomhus, derimot fant jeg noen sauer som stod på vent. Høsten er en dramatisk tid for sauene, men de vet ingenting om det. De ligger der, og de har aldri hørt om fårikål. Eller pikant ullundertøy. De ligger nå bare der, eter litt og tar kveldståken på instinkt. Så derfor ble det sau i går. De vet faktisk ikke om at de venter, engang. Jeg får nok øye på fuglene en annen dag.

 Ganske myke ligger de der.

Laksefiletene snur du i en blanding av mel og salt før de legges i panna, på mellomhøy varme på begge sider først, deretter over på lav varme. Denne første prosessen tar ikke så lang tid. Men trenger du mer tid til tankevirksomhet er det fullt mulig å skru plata helt ned, på aller laveste grad, deretter finne en god radiostasjon. For eksempel NRK P2, som tilbyr tankefølge og musikk du trodde du hadde glemt, eller musikk du aldri hadde hørt før.

Som sagt: dette med venting. En gang i tiden, egentlig ikke mer enn tretti år siden eller så, måtte man som radiolytter akseptere at det oppstod visse pauser. Ikke bare var det taust på radioen om natten, men også på dagen hendte det stadig vekk at noe måtte fikses bak kulissene i sendestudio. Det kunne være en programleder som ikke var klar, et spolebånd som hadde surret seg fast i spilleren, en platespiller som ikke ville gå, eller rett og slett litt feilberegnet tid. Og da ville det bli stille på lufta. Men istedet for å satse på stillheten, satset NRK på pausene, og fylte dem med spesialkomponerte pausesignaler. Det ble utlyst konkurranser blant norske toppkomponister der oppdraget var: levér pauser som holder kvalitet. To av komponistene som fikk verkene sine antatt var Eivind Groven, og senere Arne Nordheim. Vi som vokste opp med radio husker pausene godt, kanskje spesielt Arne Nordheims absurde pausesignal, som for meg virkelig er viktige deler av lyden av syttitallet:

[pro-player width=’700′ height=’253′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/08/pause.mp3[/pro-player]

Og slik kunne det pågå, ikke bare i ett minutt, men i flere. Jeg kan ikke huske at det gjorde noe. På den andre siden var det jo bare én radiokanal, og før eller siden ville de komme tilbake med neste program. Det er noe med det: ikke stresse. Ting vil falle på plass.

Snu dem ofte.

Når laksen er bortimot gjennomstekt, kan du helle over mandlene. De skal ikke brenne, bare ta farge. Deretter presser du en halv sitron over og lar det steke på aldeles lav varme litt til. Bare litt til.

Asparges-stenglene legges så i svært varm stekepanne med grovt salt. Snu dem ofte, og stek i omtrent sju-åtte minutter. Saltet har gjerne en tendens til å sprette litt mot slutten, så vær varsom.

Mye salt. Og høy varme.

En rask oppsummering: I dag har vi snakket om nødvendigheten av å gripe sjanser, og kanskje gi litt faen. Men ta pausene i bruk, det kan bli mange av dem om man ikke er observant. Serveres med poteter, overstrødd med oregano. Så kan jo kvelden bare komme, med hva nå enn den har å by på.

Å vandre mellom linjene

Hvis du som leser dette befinner deg i Oslo sentrum, er du ganske nøyaktig sju timer og et kvarter unna dette landskapet, denne historien og denne følelsen. Jeg skal redegjøre for tidsregnskapet. Men først må du vite hvor du skal, og hvorfor.

Kongsfjorden i Finnmark, juli 2009.

Kongsfjord/Berlevåg i Finnmark, slutten av juli 2009. Jeg har ikke greid å finne ut om Karen Blixen virkelig var her da hun gjorde research til «Babettes gæstebud», men det var i alle fall hit hun la handlingen. Novellen, som ble filmatisert i 1987 og fikk Oscar for beste utenlandske film, forteller historien om de strengt pietistisk oppdratte søstrene helt ute på Europas ytterkant: «I Norge er der en lang, trang fjord mellom høye fjell. Den heter Berlevåg-fjorden.» begynner fortellingen, der den i 1871 tar en dramatisk vending når den franske kokken Babette tar ulønnet losji hos søstrene. Hun har flyktet fra beleiringen i Paris, og det er her hun havner, på finnmarkskysten, etter anbefaling fra livskunstneren Achille Papin.

Mot kveld ved Kongsfjorden, juli 2009.

Jeg har i mange år vært fascinert av den historien. Og det er lenge mellom hver gang jeg besøker landskapet, som befinner seg bare få timers kjøring fra der jeg er akkurat nå. Riktignok ble selve stedet vraket som location for filmen, det ble Jylland istedet, men det gjør ingenting, for det var dette Karen Blixen mente. Her, akkurat her, levde oppdiktede personer som vandret inn i verdenslitteraturen og filmhistorien. Her ute ble det i Karens Blixens hode servert et måltid som overgikk alt hva hjertet turde begjære, og skam på den som nøt, men nøt gjorde de, for under måltidet spredte det seg en varme og en romslighet som selv den nådeløse Gud måtte unne menneskene. For Babette Hersant var ingen vanlig suppekokerske, hun var fransk stjernekokk, og da hun vant ti tusen francs i lotteri, brukte hun hver eneste en av dem på et måltid tilegnet livsgleden i hele bygda. Denne kvelden og natten spiste de fryktsomt blant annet skilpaddesuppe, de drakk Clos Vougeut 1846, og de åt en gåtefull rett kalt ‘blimis demidoff ‘, som kan ha vært russiske pannekaker med kaviar. For å nevne noe av det.

På et gammelt originalkart jeg kjøpte, selvsagt i Paris, datert 1830, er fjordene noenlunde riktig opptegnet, men landegrensene er tvetydige og uklare. Imidlertid har kartografen fått med seg den lille Kongsfjorden, som nok var den Karen Blixen mente. Og det er nettopp her reisen mot det gode livet starter på denne fredagen. Det er her du kan stanse i veikanten, tenke deg tilbake til tider som ikke finnes annet enn i linjene i bøker, på gamle kart, eller i noens fantasi. Her ute sang man sin Petter Dass, leste med ærefrykt sin Pontoppidan og spiste sitt brød uten klage. Inntil den kvelden Babette Hersant – riktignok i Karen Blixens fantasi – endevendte alt og skapte lykke rundt et matbord.

Tidsregnskapet? Tjue minutter flytog til Gardermoen, førti minutter ventetid, to timer fly til Kirkenes, et kvarter bagasjeventing og utkvittering av leiebil, maks fire timers kjøring, inkludert pauser, til novellelandskapet. Det skulle bli ganske nøyaktig sju timer og et kvarter fra Oslo til Karen Blixens landskap der Europa sluttet. Jeg var så heldig å være der i går.

Javel, ja. Det er fredag. Hvor er dine landskap?

For en lapskaus

Denne uken fikk vi desinfiserende våtservietter på jobb. En tjuepakning til vern mot svineinfluensaen. Jeg har strengt tatt full forståelse for det. Helt seriøst: Bedriftshelsetjenesten vår er svært våken, profesjonell og omsorgsfull, jeg tror ikke det er mulig å få noen bedre. Så her sitter vi, og venter på influensaen, som nå kan komme hvert øyeblikk, enten med siste kveldsfly av sommerturister eller kanskje snikende i posten, med en konvolutt noen har slikket svinsk på baksiden av. Uansett kan vi jo ikke la være å spise. Livet må gå sin gang. Situasjonen ligner litt på den som var i Lönneberga, den dagen de gikk og ventet på den store kometen. Alle bortsett fra Krösamaja dro til markedet i Vimmerby, hun ville heller være hjemme og dø når kometen kom. For kometen skulle komme. Det hadde stått i Vimmerbytidningen, og da måtte det jo være sant, mente de på gården til Emil. Men det hvilte en klok erkjennelse ved siden av: Man kan da ikke la være å dra til markedet i Vimmerby av den grunn.

Så derfor: mat må vi altså ha mens vi venter. Dette er nok en gang langsom mat, og det er mat med mye kjøtt. Det skal ikke være noen som helst grunn til å lete etter kjøttbitene i hjemmelaget lapskaus, her bestemmer vi selv hvor mye, og det skal være mye. Skjær bacon og godt oksekjøtt i store terninger, sett på favorittspillelista som i mitt tilfelle heter «Må huske å høre» og består blant annet av store mengder Moby, Berlinerfilharmonikerne og Thom Hell. Gulrøtter, poteter, stangselleri, løpstikke, løk, purre, salt, grovkornet pepper, muskat – det er resten av gryta. Og så skal det hele rett og slett koke. Langsomt, langsomt.

Noen yrkesgrupper kommer til å bli prioritert når vaksinen kommer – vår bransje er visst blant dem, har myndighetene bestemt. Fordi vi har ‘et samfunnsanansvar for informasjon ‘, heter det. I disse dager syder og koker det i laboratoriene til legemiddelindustrien, og den første serumdosen ble visstnok sprøytet i blodårene på mennesker i går. Ingen vet hvordan vaksinen virker, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil være blant de første til å teste den, uansett hvor mye samfunnsansvar jeg har. Først rottene, så meg, liksom. Tenk om det er som i «Georgs magiske medisin» – at de har feildosert et eller annet, glemt å tilsette brun maling eller skokrem? Neitakk. Det eneste vi vet, er at influensaen kommer, sier helsedirektør Bjørn Inge Larsen i Dagbladet i dag, og vi må regne med at noen kommer til å dø. Noen kommer til å dø i den vestlige verdenen.

Endel tiltak er nødvendige for å begrense pandemien: Vi skal vaske oss fordervet. Gjerne dra til utlandet, men helst ikke ha for mye omgang med dem som kommer derfra (den har vi hørt før, i andre sammenhenger), holde seg for munnen når man snakker med potensielt smittede, noe den potensielt smittede også skal gjøre – det kan bli visuelt interessante samtaler utover høsten. For all del skal vi ikke gå med munnbind i tide og utide, det er ikke tillitsskapende – og vi skal unngå store forsamlinger. For min egen del er jeg temmelig klar for urbant fellesskap nå, jo større jo bedre. Jeg er blant dem som trives med steder som pulserer og lever, og jeg elsker lukten av t-banestasjoner: denne rå lukten av tunnel blandet med elektriske ledningsnett, fønvinden som kommer i virvler fra innkommende bane. Kinokø til alle døgnets tider ved Saga. Den trygge lyden av en summende by hørt fra en bortgjemt park, som blir brun og grønn om hverandre i oktober. Mucho Mas i Thorvald Meyers gate, eller det svale gulvet på Deichmanske. Og jeg gir blaffen i om det er smittefarlig å slumpe borti en uteandakt arrangert av Kirkens Bymisjon, der trappetrinnene på Oslo S blir Norges fineste amfi – for jeg er så glad i i byer. Kanskje er det til byen jeg skal. Det sies at i byen er alt bare stress og overflate. Det er ikke sant. Tiden i en by er flerdelt, det er så mange parallelle tidssoner i en by at du kan velge din egen. Overflate? Nei. En storby er et tenkende vesen, en biomekanisk oppfinnelse med stor iboende klokhet. Jeg vil ta storbyen i forsvar, og jeg vil si det høyt.

Det er ingenting galt med god tid. Og det er timer vi snakker om, ikke et halvtimes langt oppkok. Derfor er det en klok ting å bake dansk rugbrød, som er så grovt at man knapt kan vise bilder av det. Men det er oppå der denne lapskausen skal legges, og deretter spises med langsomme tankerekker som kan få lov til å snakke seg ferdige, uten avbrytelser. Det er deler av det gode livet. Og det er ganske smittsomt. Får du smaken på dét, blir du immun mot alt annet.