Tomater i olje, sukker, salt og krydder, samt skeive genier

Den langsomme maten i dag tar fem minutter å forberede og fire timer å steke. Da rekker man en god del tankevirksomhet i mellomtiden. Kjæresten min har lært meg denne dvelende kveldsmaten, og dagens nyhetsbilde fra kulturens verden har lært meg at vi aldri slutter å sette freak-stempel på kulturpersonligheter. Denne gangen er det Jean Sibelius det gjelder.

Du starter med å røre sammen en grøt av olje, samt like deler salt og sukker, tilsatt krydder etter fritt valg. Oregano og basilikum var det jeg valgte i dag. Grøten skal være ganske tykk, og cherrytomatene vendes i blandingen. Så setter du tomatene pent på et bakepapir og setter alt i ovnen, på syttifem grader. Varmluft? Nei. Grill? Nei, nei, nei. Bare syttifem grader midt i ovnen, og så er det fire timer til neste gang ovnsdøra skal åpnes. En del av ventetiden kan du bruke til å skru opp volumet på «Finlandia» og «Karelia-suiten» av Jean Sibelius. Om du tør.

Det er nemlig denne amerikanske musikkprofessoren, Timothy L. Jackson, som mener at Finlands nasjonalkomponist var nazist. Han leflet med herrefolket, påstår Jackson, som viser til at Sibelius blant annet mottok pensjon og opphavsrettighetspenger fra tyskerne. Det er på ingen måte uproblematisk for finlenderne som, da Sovjetunionen tvang landet i kne med seks hundre tusen soldater, måtte kaste ut tyskerne på rekordtid i 1944. Sibelius var forlengst sitt lands ikon.

Finske musikkvitere vil, jeg har nær sagt forutsigbart nok, ikke godta den amerikanske musikkprofessorens slutninger. De på sin side peker på at Jackson verken kan finsk eller svensk, og derfor ikke har kunnet tyde dagbøkene Sibelius etterlot seg. Det verste som kan skje et lands ikon er å bli tilsmusset av historie, enn si legning.

Vi har hatt vår egen Knut Hamsun. Og da forfatter Ove Røsbak tok Alf Prøysens legning ut i det åpne rom i 2004, rant det over for mange, i flere år etterpå. Prøysen, som var vår alles trygge radiostemme, han som diktet om Helene Harefrøken og skrev juleviser til oss – at han var bifil ble for mye å forholde seg til.

Vi har med oss etterkrigstidens sorgløshet og optimisme, men det finnes vedlegg til historien om etterkrigstidens Norge, og flere av disse vedleggene, eller vedhengene, forteller historiene sine i NRK-serien «Rødt, hvitt og skrått» fire mandager på rad. Hvis du setter tomatene på i god tid, rekker du tredje del av serien i kveld med en god porsjon kveldssnacks til. Ventetiden kan brukes til å tenke over et par saker. Som for eksempel om komponister eller forfattere, helter og forbilder, bør forbli på den pidestallen vi satte dem på, eller om de skal få lov til å klatre ned og være som oss.

Livet slik det faller seg

Søkemotorene sender mange mat-desperadorer hit i dag mandag. Det er fint. Så er det åpenbart ikke bare siste rest av ribbe og pinnekjøtt som skal fortæres i dag. Noen søker på ‘mandel-laks’ og kommer hit til bloggen, og oppskriften finner du her. Hjemmelaget iskrem er en annen søker, og det er lett som bare det. En annen klassiker fra året som gikk var paté, også passende i romjulen. Med spredte tvangstanker dertil.

Det er mildvær og det er romjulssalg på by’n. Ikke sånt hastig stress, og ikke så mye folk som man skulle tro i en millionby mandag i romjulen. Har folk endelig fått nok av løping mot juledeadline? Klokker som går mot frister og utløpsdatoer og angsten for at det skal bli utsolgt? Mildværet er bare en overgang, sier meteorologen og varsler sprengkulde mot nyttår. Jeg nyter langsomheten, og tenker jeg lager dynegrøt i dag. Om det er noe som er langsom mat, så er det dynegrøt. Kok opp to og en halv desiliter risgryn i fire desiliter vann, en hel spiseskje salt, kok inn, tilsett sju desiliter melk og tre desiliter fløte. Kok opp. Bær kasserollen inn i sengen, sett den på en avis, og pakk deretter inn hele gryta. La stå. Sett på en film.

Eller finn fram korsang. Opptaket under gjorde jeg i St Jacobs kirke i Stockholm nå på lørdag. St Jacobs kammerkor er ikke noe alminnelig sammenrasket blandakor på lokalet. Koret er etterspurt i hele Europa, og bærer flere internasjonale priser. Melodien heter «I denne goda juletid» og er basert på en norsk folketone, arrangert av Lisa Rydberg, som på opptaket også spiller fiolin. Måtte alle ha en god, langsom uke mot nytt år.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/juletid.mp3[/pro-player]

Stjernesmell på vesthimmelen

Jeg har forlengst mistet tråden i hva det egentlig var de kranglet om. Men såpass har jeg fått med meg om restaurant Bagatelle: Omelett var det ikke. Norges eneste restaurant med to stjerner i Michelin-guiden stenger kjøkkendøra, fikk vi vite i dag. Oslos sagnomsuste, og i det siste skandaleombruste, spiseri skal visstnok gjenåpne på nyåret. Siden jeg aldri har spist der selv, vet jeg verken hva jeg har gått glipp av eller hva man eventuelt har i vente. I mellomtiden, mens vi venter på at kokkene igjen skal bemanne gasskomfyrene i vestvendte Bygdøy Allé 3, må vi smøre brødskiva vår sjøl. Dette påkaller umiddelbar og resolutt trøstespising for fattig og rik. Ukens mattips: Omelett, stekt sakte, med salami i tykke skiver, dyrt og fett nok.

Omelett har en tendens til å forsvinne i middagsplanene. Omelett er nemlig ikke synlig i frysedisker eller i varehyllene. Derfor denne påminnelsen om at den eksisterer, som et alternativ til hva det enn måtte være som er preprodusert på Sunnmøre.

Naturligvis er omelett en fransk oppfinnelse, i likhet med Michelin-stjernene. Og det er flere likheter: Det er tidkrevende å få til en god omelett, like tidkrevende som det er å få stjerner i boka fra mystiske inspektører. Fem egg. To desiliter fløte – ikke matfløte, å nei, å nei. Ekte fløte. Salt og pepper, og rett i stekepanne som såvidt er varm. Salami klippet i biter, persille. Lokk på. Verre er det ikke. Svak, svak varme – under styrke 1, om det er mulig. På så svak varme tar det nesten tre kvarter. Det er det verdt.

Det var ingen stjerner å se på menyen i den slitne restauranten vi besøkte den gangen i 1998, tv-fotografen, den russiske tolken og jeg. Vi var på reportasjetur langt sør på Kola-halvøya, i utkanten av byen Polyarnye Zori. Ikke bare manglet det stjerner, men også strøm: Sjefen hadde ikke betalt strømregninga, det eneste som stod på menyen var salat. Borsjtsj og andre herligheter  kunne vi se langt etter. Til gjengjeld var salaten femstjerners. Magen romlet fornøyd, tolken himlet med øynene, junidagen var berget. Russerne har en fantastisk innstilling: Alt kunne vært verre. Så derfor, kjære slitne investorer i kokkekamp: Om ikke Bagatelle gjenoppstår med stjerner, kan en salatbar være en tanke?

Hjemmelaget is og store vansker på vestkanten

En ekte oppskrift, og en helt ufarlig tulleogtøyse-historie.

Det er for mye skolding og skrelling i verden. Mandler skal visstnok absolutt skoldes og ligge jomfruhvite klar til innsats i marsipaner og krokaner. Denne krokan-isen lages av uskoldede mandler. Velkommen til hjemmelaget mandags-is og tanker om det opprinnelige og ekte. Å nei, vi har ikke melis. Krise? Nei. Melis kan du lage i en vanlig morter. Én desiliter sukker som du maler til mel. Se så, da er vi klare.

Psykiater Wilhelm P. vrinsker. Han har kommet til enden av gågaten, og han vekker oppsikt. Det har klikket for psykiater Wilhelm P. Han mener bestemt at han er en hest, årelang innestengt frustrasjon tar seg til uttrykk i ellevilt trav ned langs gågaten. Han vrinsker nok en gang, og registrerer at mobilen ringer i jakkelommen. Det er Wilhelm P.s datter, som har fått høre at hennes far rir rundt i gågaten og har blitt en hest.
«Pappa, nå kommer du hjem. Øyeblikkelig,» sier hun og får et knegg til svar.
«Ikke tull nå, pappa. Du er en anerkjent psykiater, med en kundeportefølje som strekker seg langt inn i bøkeskogene ved Larvik, pappa.»
«Miihahahaha,» svarer psykiater Wilhelm P. og legger på. Psykiater Wilhelm P. har mistet forstanden, og han nyter det.

Krokan, ja. Den lages ganske enkelt ved å knuse mandler, altså de uskoldede, i en morter på høy armhastighet. Så legges mandlene i en godt varm stekepanne sammen med sukker og en teskje smør. Uttrykket ‘brente mandler’ er egentlig misvisende. Mandlene skal slett ikke brenne, men derimot brunes langsomt, og varmen skal på ingen måte være sammenlignbar med et gjennomsnitts norsk aluminiumssmelteverk, men dermot mer på linje med en stekvarm sommerdag. Når det hele ser brunt ut, legger du krokanen over på bakepapir og setter papiret til avkjøling. Og nå er det klart for kveldens høydepunkt i mange norske hjem: lett pisking.

Men først tilbake til vår venn psykiateren. Det er vanskelig å si når det rablet for ham. Var det da direktør Nils P. ringte og sa at han følte seg bedre? Elleve år med faste timer hver onsdag hadde satt sine spor, også i psykiater Wilhelm P. Eller var det da jusprofessor Christine von F. plutselig bare uteble fra en (endatil forhåndsbetalt) time i januar og sa at hun hadde kommet på bedre tanker? Psykiateren følte seg virkelig ille til mote da bankdirektør Tellef S. ikke følte seg som en sjiraff mer, men tvert imot sa at han hadde kommet seg over både finanskrisen og båttyveriet. I det hele tatt følte altså psykiater Wilhelm P. at han mistet store deler av sin kundekrets raskere enn noen greier å si ‘kognitiv terapi’ to timer ute i bransjens julebord. La gå at bankdirektør Tellef S. ikke føler seg som en sjiraff mer, men Wilhelm P. har til gjengjeld følt seg som en hest lenge, kjenner han. Det sies at det koster å erkjenne psykiske vansker. Hos psykiater Wilhelm P. har dette fått en bokstavelig betydning. Hos Wilhelm P. koster det langt mer enn anbefalt standardhonorar. Men nå er det andre boller: Folk faller fra. Kommer til seg selv. Psykiater Wilhelm P.s kundeportefølje er med andre ord i ferd med å bli frisk, og at han dermed er tvunget til å legge hele sin møysommelig oppbygde vestkantkarriere på is. Den observante leser vil her, ved siste linje, ha gjennomskuet at forfatteren nettopp la en billig bro over til den prosaiske oppskriften på hjemmelaget iskrem.

Dette med piskingen. Først skal tre egg skilles i plommer og hviter, en skål til dem hver – plommer og hviter hver for seg. Tre desiliter kremfløte, men det er en annen skål. Alt dette skal piskes separat, og nå begynner nok krokanen å bli kald der inne i kjøleskapet. Ta fram morteren igjen, knus krokanen grovt og sett den til side. Vi er ferdig med pisking og knusing for i dag. Og vi går nå tilbake til historien om psykiater Wilhelm P.

Det har seg slik at Wilhelm P.s datter har satt seg i denne SUV’en til 680 000 kroner (og som etter vedtatt statsbudsjett nå blir åtte tusen seks hundre kroner dyrere å eie fra 2011) for å hente sin far hesten. Det er sannelig ikke lett å si hva som er verst for en tjuesju år gammel, fremstormende kvinne, nyrik på studielån: Å eie en biodieselbil som svir penger, eller å ha en utbrent far. Wilhelm P. er ikke lengre i stand til verken å innfri et eventuelt kausjonistansvar for en SUV som stadig synker i verdi, eller å vedlikeholde sitt renommé som vestkantens beste psykiater. Det ene har på sett og vis vært avhengig av det andre. Istedet spør psykiater Wilhelm P. høyt og tydelig i dagligstuen, i et klart øyeblikk der hest viker for mann:
«Har dere noensinne vært opptatt av annet enn min gasje her i huset? Har dette nabolaget noensinne vært opptatt av annet enn leke-problemer og liksom-depresjoner? Jeg tenker å flytte til Kjøllefjord.»
«Kjøllefjord, er det på noe vis i nærheten av Langesund?» spør en forhåpningsfull sønn i huset.
«Det er så langt fra Langesund som det er mulig å komme,» sier psykiater Wilhelm P. og kjenner hesten rykke i tømmene et sted inne i ham:
«Det er på kysten av Finnmark.»
«Åh gud, Wilhelm, si hva vi skal gjøre. Du er i ferd med å forsvinne inn i en psykose,» sier Wilhelm P.s kone, som nettopp har satt røde rysjer på gardinstengene i anledning adventen.
«Jeg er frisk. Jeg er kanskje en hest, men jeg er en høyst frisk hest, og nå er jeg lei av dette polerte livet, der jeg gir polerte råd til polerte karrierejegere. Jeg drar til Kjøllefjord. Den som vil og tør, kan følge med. Adjøss.» Og dermed galopperte psykiater Wilhelm P. til pc’en og logget seg på billettbestillingen.

Det er tid for å blande ingredienser. Eggeplommer pisket med sukker, eggehvite som er stiv som jeg vet ikke hva, og en krem som er like silkemyk og glatt som jeg tør ikke tenke på hva, skal vendes i en annen bolle. Vel og merke vendes, ikke piskes eller røres. Vending gjør man med en slikkepott: langsomme tak fra øverste til nederst, fram og tilbake, opp og ned, til alt er en kremhvit-gul masse, og nå kan krokanen strøs inn, vendes forsiktig i massen, og vips: den hjemmelagede ismassen er klar til innfrysing.

Det finnes vel dem som lurer på hvordan det gikk med vår venn psykiateren. Var det ledige billetter igjen til Kjøllefjord? Javisst, det er det alltid. I likhet med isen tok historien flere interessante vendinger: Wilhelm P. lever nå et stillferdig liv i lille Kjøllefjord, og det er ikke en eneste bankdirektør eller investor i mils omkrets. Det sies at Wilhelm P.s julemarsipan lages av uskoldede, upolerte mandler. Det sies at det ringer en fortvilet datter med ujevne mellomrom, som ser katastrofen med denne biodieselavgiften komme nærmere og nærmere. Men Kjøllefjords befolkning har forlengst vendt seg til at da vrinsker eks-psykiateren høyt og knegger i telefonen:
«Ikke spør meg. Jeg er ikke tilregnelig. Hør, jeg har tilbakefall: Miiihahaha.»