Under letingen etter et gammelt plott, en gammel skisse, en hastig tanke jeg en gang vet at jeg hadde, kom jeg over noen korte notater fra høsten for to år siden. Det står absolutt ikke klart for meg hva det er jeg mener, men notatene lyder blant annet: «Den nye tausheten». Setningen er nedskrevet og arkivert en eller annen gang mellom 18. oktober 2009 og midten av desember samme år. Jeg trodde vel på den tiden at jeg skulle skrive noe om flyt av ord, men der tok jeg feil. Jeg ser også at jeg, i et års tid før dette notatet, hadde uforstandige tanker om å rette opp et annet menneskes liv, jeg ser at jeg har revet ut notatsider, og jeg vet godt hva disse notatene handlet om, hva disse menneskene handlet om. Notatene var ufokuserte, lik meg, lik det og de jeg skrev om. Blindspor, jeg var vill på slettene, jeg husker med gru at notatene bar preg av rapporter fra en innefrosset enmannsekspedisjon i ingenmannsland, bare opplyst av et enslig stearinlys, en ekspedisjonsfarer som satt forhutlet og skrev, skrev. Det kom intet ut av det, noe jeg i dag er takknemlig over, og jeg vil ikke si at jeg ble berget av noen redningspatrulje, det var bare tåken som lettet og jeg som kom ned til folk. Jeg er glad for at jeg kastet de notatene, jeg trenger dem ikke for å vite hva som stod der.
Men det finnes langt muntrere notater: I en annen notatbok har jeg hastig rablet ned en oppskrift. Jeg vet at det er hastig på grunn av streken som utgjør marg. Ingrediensene er som følger: Kålrot, gulrøtter, paprika, løk, hvitløk og chilli. Lystig, var jeg. Chili står med to l’er, dette er en stavefeil, også et tegn på hast. Det skyller en skamrødme gjennom meg hver gang jeg oppdager en stavefeil hos meg selv. Det finnes ingen unnskyldning for stavefeil, ordet chilipepper står faktisk i bokmålsordboka, selv om det er langt fra bokmål. Hvorom allting er: Jeg vet ikke hva dette skulle ha kunnet bli. Oppskriften sier meg ingenting, dette kan bli hva som helst. Og det kunne vel jeg også, på den tiden jeg var en enmannsekspedisjon på vei.
Det som derimot ikke kan bli hva som helst, er årets siste plommer, noen desiliter sukker og litt vann. Det blir rett og slett bare den vidunderligste plommemarmelade. Marmelade, et gammelt ord, et ord som er litt forfinet, hevet over ordet «syltetøy», med rette. Det lages plommemarmelade, det kunne vært en gammel tid, og det er ingen over og ingen ved siden. Jeg fant ikke plottet eller den gamle skissen, men så finnes det heller ingen flere notater å kaste.
