Ørens lyd

Stillhetens øyeblikk er korte, men de er der. Det går lydkanaler gjennom nattemørket og den sterke vinden. Lydkanalene oppstår når vinden stanser opp noen sekunder, når eiketrekronene står stille. Da slipper lyden av en av nattens siste t-baneavganger gjennom, som lyd gjennom et sort hull, og lyden av den fjerne trafikken fra E4 bak åsene reflekteres av skydekket og trenger seg gjennom de stillestående tretoppene. Så tar vinden på nytt tak, enda mer voldsomt, løv i hundretalls fyker sidelengs og legger seg ikke til ro før ved neste korsvei. Lydkanaler oppstår også mellom mennesker, men man må skape dem selv, man kan ikke sette lit til hvilken vei vinden blåser.

En mørk skygge sniker seg sidelengs, er det en katt eller er det et pinnsvin, eller er det et pinnsvin som later som det er en katt eller snarere motsatt? Vi stirrer på hverandre, står helt stille mellom vindkastene og vet ikke helt hva vi skal si, om vi skal si mjau eller snøft eller hallo, så derfor tier vi, selv om dette møtet skjer midt i en lydkanal i nattekulingen. Skapningen der framme krøller seg sammen, det glimter grønt i skapningens øyne, sikkert også i mine, og hva kunne vi vel sagt hverandre? Det er et besynderlig øyeblikk, jeg må nesten le, her står to skapninger og kikker på hverandre i natten, og ingen av oss sier noe som helst. Men så tar vinden få ny fatt, røsker i løvkronene, skapningen tusler videre i mørket, og den ville nok sagt det samme om meg: Merkelig type, det der. Sa ingenting, vet ikke om det var et menneske eller en busk, men det var koselig.

Trærne. Hvor lenge får de stå her, susende? Jeg håper det blir riktig lenge. Og skal de en gang falle for en god sag, er det å håpe at de blir til den vakreste musikk etter å ha tilbragt en viss tørketid i verkstedet hos noen som tar dem videre og vil dem vel.

Det blir så bra

Lær deg navnene: Aldous i Nordsjøen, og Skrugard i Barentshavet, de nye feltene. Den er knapt til å fatte, størrelsen på funnene som er gjort. I Nordsjøen regnes funnet som blant de ti største noensinne på norsk sokkel. Kanskje 1,2 milliarder fat. Skrugard kan være et svimlende gjennombrudd i nord, og det kan bli både kulturhus i Vadsø og ny kai i Kongsfjord, ungdomsklubb på Veidnes og ny drift i bensinstasjonen i Neiden.

Ja, for i det hele tatt sier økonomer at Norge står i perleporten til nok en forgylt pengehimmel. Statsråder hadde for noen dager siden lagt til rette for en redegjørelse for hvor Norge går etter oljen, men nå slipper de det, for klokkene er stilt tilbake til syttitallet: Det blir mer i lommeboka for enhver nordmann, kunne Dagens Næringsliv fortelle denne uken. Kommunene jubler. Norge slipper unna, nok en gang. Og det er sikkert mer der det kommer fra.

Den norske oljen er ikke, slik vi lærte i o-fagstimene på skolen, gamle dinosaurer som døde. Derimot er det ufattelige mengder plankton og planter, fra den tiden da havet fikk være i fred. Det var en gang det ble sunget andre sanger om Nordsjøen. Her er en av dem, fremført av en representant for broderfolket. Dette var fra den tiden da dampkryssere pløyet bølgene de blå, og blafringen fra seil mot Shetland eller Statene var enerådende som lyder over Doggerbank. Men nå? Det blir så bra. Det er typisk norsk å være rik. Men typisk svensk å skape slagere, her ved Harry Brandelius:

[pro-player width=’700′ height=’490′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/08/brandelius.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/08/nordsjon.mp3[/pro-player]

Sex på badet

Det er ikke bare fordi jodling er morsomt. Det er også fordi jodle-melodier – for oss sproginteresserte – byr på store utfordringer. Melodien dere får høre denne uken har jeg store vansker med å tolke, til tross for ganske omfattende tyskkunnskaper. Jeg begriper rett og slett ikke hva han synger om her. Det er bare en fascinerende studie i en eller annen dialekt. Jeg forstår såpass at det er en eller annen som skal stå på ski.  Kan noen få tak i en tolk? Wenche Mühre, er du her?

Tiden er inne for en ny søkeord-runde, det gjør man alltid på fredager, og reglene er som før: Leserne googler, jeg fanger opp søkeordene via adm-verktøyet, gir svar, og belønner deretter alle med en vakker jodlemelodi.

Som overskriften antyder har dere vært skikkelig slemme gutter og piker denne uken. Noen ordentlige fulinger har dere vært. Og det er bare å hoppe i det:

«Sex på badet»: Ja, det er bare å sette igang. Kast ikke bort tiden med å google det. Det kan bli ganske morsomt, også, se neste søkebegrep.
«Det går på rim»: Vel, jeg kan forsøke: «Jeg kommer! Om det er vinter eller sommer! Det går, både høst og vår!» Greit lite dikt å ha i baklomma. Eller på badehylla.
«Fy a meg»: Ja. Fy a meg.
«Skyss i flyplass cdg»: Jeg antar at den som har søkt på dette mener flyplassen Charles de Gaulle i Paris, forkortet CDG. Ganske enkelt: Når du har fått ut bagasjen din og gått gjennom tollen, ta heisen ned til shuttle-toget, som går kontinuerlig, er total ubemannet og datastyrt, og gratis. Hvis du skal videre ned til Paris sentrum går du enten av på stasjonen Roissypôle eller Terminal 2, der RER-linje B starter. RER-togene har andre billettyper enn Metro’en, vær påpasselig når du kjøper billett. Kast ikke billetten, du får bruk for den når du skal gå av og gjennom bommene. Flyplassen står på RER/Metro-kartet avmerket som CDG, og du kan laste kartet ned her.
«Hva skjedde 31. mars 1946»: Dersom Malta hadde vært selvstendig, ville øygruppen hatt nasjonaldag. Dagen før forliste båten «Brattegga» i Lofoten, og 14 mennesker omkom.
«Hva kommer sjøsyke av?»: Sjøsyke kommer av at balansenerven utsettes for gjentatte bevegelser, gjerne i kombinasjon med at synsinntrykket ikke stemmer med opplevelsen av bevegelse. For noen kan det hjelpe å se horisonten under en seilas.

Her er ukens jodling. Den fremføres av – og her må man holde tødlene rett i munnen – Kapelle Lüönd, med vokalist Kaspar Gander. Albumet er «Swiss Mix – 60 Schwyzer Musigtrümpf». Utenpå coveret er det bilde av en ku påmalt det sveitsiske flagget. Tyd teksten den som kan.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/01/Skijodl.mp3[/pro-player]

Nå kan vi angre

Jeg var innom en stor plateforretning rett før jul. Kassakøen snodde seg som en mangehodet slange rundt i hele lokalet, og flere av kundene hadde ferskpresset vinyl i hendene. Den heteste utgivelsen var Melody Gardots plate «My one and only thrill», til den avsindige prisen av 200 kroner, femti kroner mer enn cd-utgaven. Og folk vil ha det.

Gjorde dere som meg? Solgte, gav bort, og muligens også kastet, LP-platene som stod kvadratiske og flate i hyllene gjennom en rekke år? En bruktforretning jeg var innom for noen år tilbake hadde akkurat fått inn en hel vegg av pappesker: en platesamler hadde dumpet hele rockehistorien sin for noen hundrelapper. Der stod førsteutgaver av Elvis og klassikere du ikke finner på cd stablet inn blant skistaver og gamle kjøleskap. Den nye, digitale tiden hadde kommet til et hjem, og det var ikke bruk for riller. Kassene med musikkhistorie var stablet fra gulv til tak, og man måtte bokstavelig talt laste dem ned hvis man skulle kjøpe dem.

En nær venn av meg, nå profesjonell musiker i Trøndelag, introduserte meg for Pink Floyd i 1981. På ettermiddagene etter skoletid satt vi på loftsrommet hans i Trondheim mens de sugende, svakt knitrende sporene dunket gjennom høyttalerne: «We don’t need no education, draramtaram, daramtaram, daramtaram». Det krevde plass å spille musikk; bare Adresseavisen var større målt i kvadrat. Men du verden, for en magisk verden. «No dark sarcasm in the class rooom, draramtaram, daramtaram, daramtaram». Takk, Morten, for stundene på loftet med platene, knitringen og de gode samtalers tid!

Cd’ene introduserte en ny tid. De ble tidvis markedsført som så slitesterke at man kunne hoppe på dem uten at de tok skade – hva nå dét skulle være godt for. Det viste seg selvsagt å være helt feil. Og det ble spådd en snarlig slutt på vinyl i hyllene. Men med på kjøpet fikk vi også nye bekymringer, for det ble sagt fra påstått velkvalifisert hold at cd’er ikke var evige, likevel. De kunne boble vekk, smelte av seg selv eller bare smuldre bort. Lyden kunne dessuten komme til å forsvinne, ble det sagt: Sakte ville lyden på cd’er fordunste, inntil det en dag ikke ville være mulig å høre noe som helst på dem. De mest dramatiske spådommene var at cd’ene rett og slett kunne komme til å eksplodere.

Jeg kjøpte min første cd i 1988. Den lever i beste velgående: Anne Grete Preus’ «Fullmåne», med tekster av Jens Bjørneboe, lever og puster fortsatt. På filmklippet under, som jeg lagde i fjor, har jeg bare for nostalgiens skyld lagt på plateknitring. Men jeg innrømmer at dersom cd-samlingen min kommer til å eksplodere, lurer jeg på om det kommer til å skje på én og samme dag: Berlinersymfonikerne med Herbert von Karajan fyker til himmels, tett fulgt av Johnny Cash med Kari Bremnes hakk i hæl. Kan bli en interessant samtale med forsikringsselskapet.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/besok1.flv[/pro-player]