Ørens lyd

Stillhetens øyeblikk er korte, men de er der. Det går lydkanaler gjennom nattemørket og den sterke vinden. Lydkanalene oppstår når vinden stanser opp noen sekunder, når eiketrekronene står stille. Da slipper lyden av en av nattens siste t-baneavganger gjennom, som lyd gjennom et sort hull, og lyden av den fjerne trafikken fra E4 bak åsene reflekteres av skydekket og trenger seg gjennom de stillestående tretoppene. Så tar vinden på nytt tak, enda mer voldsomt, løv i hundretalls fyker sidelengs og legger seg ikke til ro før ved neste korsvei. Lydkanaler oppstår også mellom mennesker, men man må skape dem selv, man kan ikke sette lit til hvilken vei vinden blåser.

En mørk skygge sniker seg sidelengs, er det en katt eller er det et pinnsvin, eller er det et pinnsvin som later som det er en katt eller snarere motsatt? Vi stirrer på hverandre, står helt stille mellom vindkastene og vet ikke helt hva vi skal si, om vi skal si mjau eller snøft eller hallo, så derfor tier vi, selv om dette møtet skjer midt i en lydkanal i nattekulingen. Skapningen der framme krøller seg sammen, det glimter grønt i skapningens øyne, sikkert også i mine, og hva kunne vi vel sagt hverandre? Det er et besynderlig øyeblikk, jeg må nesten le, her står to skapninger og kikker på hverandre i natten, og ingen av oss sier noe som helst. Men så tar vinden få ny fatt, røsker i løvkronene, skapningen tusler videre i mørket, og den ville nok sagt det samme om meg: Merkelig type, det der. Sa ingenting, vet ikke om det var et menneske eller en busk, men det var koselig.

Trærne. Hvor lenge får de stå her, susende? Jeg håper det blir riktig lenge. Og skal de en gang falle for en god sag, er det å håpe at de blir til den vakreste musikk etter å ha tilbragt en viss tørketid i verkstedet hos noen som tar dem videre og vil dem vel.

Det blir så bra

Lær deg navnene: Aldous i Nordsjøen, og Skrugard i Barentshavet, de nye feltene. Den er knapt til å fatte, størrelsen på funnene som er gjort. I Nordsjøen regnes funnet som blant de ti største noensinne på norsk sokkel. Kanskje 1,2 milliarder fat. Skrugard kan være et svimlende gjennombrudd i nord, og det kan bli både kulturhus i Vadsø og ny kai i Kongsfjord, ungdomsklubb på Veidnes og ny drift i bensinstasjonen i Neiden.

Ja, for i det hele tatt sier økonomer at Norge står i perleporten til nok en forgylt pengehimmel. Statsråder hadde for noen dager siden lagt til rette for en redegjørelse for hvor Norge går etter oljen, men nå slipper de det, for klokkene er stilt tilbake til syttitallet: Det blir mer i lommeboka for enhver nordmann, kunne Dagens Næringsliv fortelle denne uken. Kommunene jubler. Norge slipper unna, nok en gang. Og det er sikkert mer der det kommer fra.

Den norske oljen er ikke, slik vi lærte i o-fagstimene på skolen, gamle dinosaurer som døde. Derimot er det ufattelige mengder plankton og planter, fra den tiden da havet fikk være i fred. Det var en gang det ble sunget andre sanger om Nordsjøen. Her er en av dem, fremført av en representant for broderfolket. Dette var fra den tiden da dampkryssere pløyet bølgene de blå, og blafringen fra seil mot Shetland eller Statene var enerådende som lyder over Doggerbank. Men nå? Det blir så bra. Det er typisk norsk å være rik. Men typisk svensk å skape slagere, her ved Harry Brandelius:

[pro-player width=’700′ height=’490′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/08/brandelius.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/08/nordsjon.mp3[/pro-player]

Sex på badet

Det er ikke bare fordi jodling er morsomt. Det er også fordi jodle-melodier – for oss sproginteresserte – byr på store utfordringer. Melodien dere får høre denne uken har jeg store vansker med å tolke, til tross for ganske omfattende tyskkunnskaper. Jeg begriper rett og slett ikke hva han synger om her. Det er bare en fascinerende studie i en eller annen dialekt. Jeg forstår såpass at det er en eller annen som skal stå på ski.  Kan noen få tak i en tolk? Wenche Mühre, er du her?

Tiden er inne for en ny søkeord-runde, det gjør man alltid på fredager, og reglene er som før: Leserne googler, jeg fanger opp søkeordene via adm-verktøyet, gir svar, og belønner deretter alle med en vakker jodlemelodi.

Som overskriften antyder har dere vært skikkelig slemme gutter og piker denne uken. Noen ordentlige fulinger har dere vært. Og det er bare å hoppe i det:

«Sex på badet»: Ja, det er bare å sette igang. Kast ikke bort tiden med å google det. Det kan bli ganske morsomt, også, se neste søkebegrep.
«Det går på rim»: Vel, jeg kan forsøke: «Jeg kommer! Om det er vinter eller sommer! Det går, både høst og vår!» Greit lite dikt å ha i baklomma. Eller på badehylla.
«Fy a meg»: Ja. Fy a meg.
«Skyss i flyplass cdg»: Jeg antar at den som har søkt på dette mener flyplassen Charles de Gaulle i Paris, forkortet CDG. Ganske enkelt: Når du har fått ut bagasjen din og gått gjennom tollen, ta heisen ned til shuttle-toget, som går kontinuerlig, er total ubemannet og datastyrt, og gratis. Hvis du skal videre ned til Paris sentrum går du enten av på stasjonen Roissypôle eller Terminal 2, der RER-linje B starter. RER-togene har andre billettyper enn Metro’en, vær påpasselig når du kjøper billett. Kast ikke billetten, du får bruk for den når du skal gå av og gjennom bommene. Flyplassen står på RER/Metro-kartet avmerket som CDG, og du kan laste kartet ned her.
«Hva skjedde 31. mars 1946»: Dersom Malta hadde vært selvstendig, ville øygruppen hatt nasjonaldag. Dagen før forliste båten «Brattegga» i Lofoten, og 14 mennesker omkom.
«Hva kommer sjøsyke av?»: Sjøsyke kommer av at balansenerven utsettes for gjentatte bevegelser, gjerne i kombinasjon med at synsinntrykket ikke stemmer med opplevelsen av bevegelse. For noen kan det hjelpe å se horisonten under en seilas.

Her er ukens jodling. Den fremføres av – og her må man holde tødlene rett i munnen – Kapelle Lüönd, med vokalist Kaspar Gander. Albumet er «Swiss Mix – 60 Schwyzer Musigtrümpf». Utenpå coveret er det bilde av en ku påmalt det sveitsiske flagget. Tyd teksten den som kan.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/01/Skijodl.mp3[/pro-player]

Nå kan vi angre

Jeg var innom en stor plateforretning rett før jul. Kassakøen snodde seg som en mangehodet slange rundt i hele lokalet, og flere av kundene hadde ferskpresset vinyl i hendene. Den heteste utgivelsen var Melody Gardots plate «My one and only thrill», til den avsindige prisen av 200 kroner, femti kroner mer enn cd-utgaven. Og folk vil ha det.

Gjorde dere som meg? Solgte, gav bort, og muligens også kastet, LP-platene som stod kvadratiske og flate i hyllene gjennom en rekke år? En bruktforretning jeg var innom for noen år tilbake hadde akkurat fått inn en hel vegg av pappesker: en platesamler hadde dumpet hele rockehistorien sin for noen hundrelapper. Der stod førsteutgaver av Elvis og klassikere du ikke finner på cd stablet inn blant skistaver og gamle kjøleskap. Den nye, digitale tiden hadde kommet til et hjem, og det var ikke bruk for riller. Kassene med musikkhistorie var stablet fra gulv til tak, og man måtte bokstavelig talt laste dem ned hvis man skulle kjøpe dem.

En nær venn av meg, nå profesjonell musiker i Trøndelag, introduserte meg for Pink Floyd i 1981. På ettermiddagene etter skoletid satt vi på loftsrommet hans i Trondheim mens de sugende, svakt knitrende sporene dunket gjennom høyttalerne: «We don’t need no education, draramtaram, daramtaram, daramtaram». Det krevde plass å spille musikk; bare Adresseavisen var større målt i kvadrat. Men du verden, for en magisk verden. «No dark sarcasm in the class rooom, draramtaram, daramtaram, daramtaram». Takk, Morten, for stundene på loftet med platene, knitringen og de gode samtalers tid!

Cd’ene introduserte en ny tid. De ble tidvis markedsført som så slitesterke at man kunne hoppe på dem uten at de tok skade – hva nå dét skulle være godt for. Det viste seg selvsagt å være helt feil. Og det ble spådd en snarlig slutt på vinyl i hyllene. Men med på kjøpet fikk vi også nye bekymringer, for det ble sagt fra påstått velkvalifisert hold at cd’er ikke var evige, likevel. De kunne boble vekk, smelte av seg selv eller bare smuldre bort. Lyden kunne dessuten komme til å forsvinne, ble det sagt: Sakte ville lyden på cd’er fordunste, inntil det en dag ikke ville være mulig å høre noe som helst på dem. De mest dramatiske spådommene var at cd’ene rett og slett kunne komme til å eksplodere.

Jeg kjøpte min første cd i 1988. Den lever i beste velgående: Anne Grete Preus’ «Fullmåne», med tekster av Jens Bjørneboe, lever og puster fortsatt. På filmklippet under, som jeg lagde i fjor, har jeg bare for nostalgiens skyld lagt på plateknitring. Men jeg innrømmer at dersom cd-samlingen min kommer til å eksplodere, lurer jeg på om det kommer til å skje på én og samme dag: Berlinersymfonikerne med Herbert von Karajan fyker til himmels, tett fulgt av Johnny Cash med Kari Bremnes hakk i hæl. Kan bli en interessant samtale med forsikringsselskapet.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/besok1.flv[/pro-player]

Livet slik det faller seg

Søkemotorene sender mange mat-desperadorer hit i dag mandag. Det er fint. Så er det åpenbart ikke bare siste rest av ribbe og pinnekjøtt som skal fortæres i dag. Noen søker på ‘mandel-laks’ og kommer hit til bloggen, og oppskriften finner du her. Hjemmelaget iskrem er en annen søker, og det er lett som bare det. En annen klassiker fra året som gikk var paté, også passende i romjulen. Med spredte tvangstanker dertil.

Det er mildvær og det er romjulssalg på by’n. Ikke sånt hastig stress, og ikke så mye folk som man skulle tro i en millionby mandag i romjulen. Har folk endelig fått nok av løping mot juledeadline? Klokker som går mot frister og utløpsdatoer og angsten for at det skal bli utsolgt? Mildværet er bare en overgang, sier meteorologen og varsler sprengkulde mot nyttår. Jeg nyter langsomheten, og tenker jeg lager dynegrøt i dag. Om det er noe som er langsom mat, så er det dynegrøt. Kok opp to og en halv desiliter risgryn i fire desiliter vann, en hel spiseskje salt, kok inn, tilsett sju desiliter melk og tre desiliter fløte. Kok opp. Bær kasserollen inn i sengen, sett den på en avis, og pakk deretter inn hele gryta. La stå. Sett på en film.

Eller finn fram korsang. Opptaket under gjorde jeg i St Jacobs kirke i Stockholm nå på lørdag. St Jacobs kammerkor er ikke noe alminnelig sammenrasket blandakor på lokalet. Koret er etterspurt i hele Europa, og bærer flere internasjonale priser. Melodien heter «I denne goda juletid» og er basert på en norsk folketone, arrangert av Lisa Rydberg, som på opptaket også spiller fiolin. Måtte alle ha en god, langsom uke mot nytt år.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/juletid.mp3[/pro-player]

Pianoet på rue Galande

Nå driver løvverket gatelangs i Paris. Feiemaskinene sveiper og suser langs brosteinskantene tidlig på morgenen etter regnskyll og nattevind. Riktignok er Paris en innlandsby, men vindene gjennom boulevardene i sentrum og forstedene i utkanten kan likevel komme opp i adskillige sekundmeter.

Det er meningsløst å snakke om at storbyens puls blir rolig etter hordene av fellesferierende italienere og briter, men den endrer i alle fall takt. En verdensmetropol blir aldri helt rolig. Men det skjer altså et taktskifte. Høstmørket legger seg tidligere og tidligere langs broene, slik det gjør i Europa forøvrig. Og det er nå du bør reise til byen. Det er nå du kan oppleve en annen ro, andre farger og få andre sanseinntrykk enn når den tørre sommervarmen setter seg i brokarene og trappetrinnene. Anbefalingen min om hvor du bør dra baserer seg på en slik doven ettermiddag i sommer. Lytt etter operettesang fra et åpent vindu på rue Galande, og se etter skiltet Aux Trois Mailletz.

Den rike kabaret-tradisjonen i Paris strekker seg langt tilbake i tid. Revyteateret Folies-Bergère spilte sin første forestilling i 1869. Tjue år senere stod Moulin Rouge ferdig på Montmartre. Og historien om Edith Piafs karriere startet på brosteinslagte bakgater og inn i røykfylte nattklubber og kafé-lokaler. Det åpne vinduet på rue Galande denne tidlige kvelden i sommer bragte meg en ny historie som jeg ikke fikk før et par dager etterpå: under den avslappede og uhøytidelige fasaden på Aux Trois Mailletz ligger en musikktradisjon som ville fått en hvilken som helst investor til å gni seg i hendene: «Dette stedet har potensiale!» Men Aux Trois Mailletz trenger ikke glorete neonskilt. Det holder godt for personalet å gi meg et glass husets rødvin, lene seg over mot bordkanten for å spørre om jeg har det jeg trenger, for deretter – ganske så diskret dekadent – å legge til: «Vi er den eldste musikkrestauranten i Paris. Nina Simone er blant dem som har sunget her. Noe mer, monsieur?»

Restauranten er i to plan. Pianoet står i første etasje, og det var der jeg oppholdt meg mest, ved det lille bordet tett ved døren, sammen med mannen med hatten, som satt der kveld etter kveld med sin ene drink og lyttet. Eller denne mannen tidlig i syttiårene, håret bakoverstrøket, i kremhvit dress og mørkt skjerf rundt halsen, smilende ansikt der han tar plass ved det som åpenbart er stambordet hans. Pianoet er lokalets samlingspunkt.

Mitt første møte med restauranten er en fyrrykende operettejam, anført av en distingvert kjolekledt eldre dame med briller på nesen og en sikker stemme med høy oktavføring, som skåret ut av noe udefinerbart gammeldags. Etter en time blir hun avløst av to andre operasangere, som igjen en time etterpå skifter plass med cabaretsangere som tar oss tilbake til trettitallets Frankrike, førtitallets Paris og femtitallets nye Europa. Det kommer og går artister hele tiden på Aux Trois Mailletz, og pianoet er samlingspunktet.

– Det er masse spøkelser her. Hele kvartalet er fullt av dem. Du ser den kirken tvers over gaten? Det er den eldste kirken i Paris. Jeg sier ikke mer.

Eric er rundt 190 lang, i begynnelsen av femtiårene og nynner høyt til lyden av en arie som siver ut av døren. Som servitør på Aux Trois Mailletz kan han konstatere at ingen kveld er lik den neste.
– Om de er profesjonelle? Noen av dem er det. Andre er studenter som får sjansen til å vise hva de kan. Og gjestene her kommer tilbake, igjen og igjen. Som hun der borte, for eksempel, sier Eric og peker på en kvinne i trettiårene ved et vindu. Ved pianoet har det nok en gang vært bytte, og nå står et ungt kvinnelig talent med klar, nasal stemme og gir oss «Milord».
– Javisst. Hit kommer jeg så ofte jeg kan, sier kvinnen som Eric har anbefalt meg å snakke med, og hun resiterer gjerne siste vers av «Milord», som jeg har hatt vansker for å forstå betydningen av. På Aux Trois Mailletz finnes nemlig delemennesker, som gjerne deler av seg selv, rundhåndet og åpent.

Kjelleretasjen er stedets kabaretscene. Jeg blir raskt tatt hånd om av restaurantsjefen, som resolutt plasserer meg ved et langbord, beordrer et glass vin på bordet på husets regning, og forteller at det egentlig ikke er nødvendig å reklamere så mye. De som har oppdaget Aux Trois Mailletz, bringer det videre uansett.

Og det har jeg altså gjort nå. Adressen er 56 rue Galande. Takk for fine dager, Eric og dere andre! Salut Eric, et tout le monde!  Je vous remercie pour les beaux souvenirs des soirées au restaurant. Je pense qu’il va falloir mettre à côté deux chaises quand je viendrai la prochaine fois… Au revoir!

Fra Aux Trois Mailletz  – en lydsmakebit august 2009:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/11/opera.mp3[/pro-player]

Uten høydeskrekk

Église Saint-Julien-le-Pauvre, Paris.

De som ble utsatt for inngrepet, fikk gjerne unaturlig lange fingre og bredere hofter enn hos menn i sin alminnelighet. Som unge gutter ble de kastrert for å bevare den lyse guttestemmen. Det var forbudt for kvinner å synge i kirkene, men lyse stemmer skulle de ha, patriarkene og kordirigentene. Den siste kastratsangeren som var det i rent medisinsk forstand, døde antakelig i 1922.

Nguyen Duy-Thông

Nguyen Duy-Thông er en helt alminnelig mann med alt i behold, og når han snakker mellom sangnumrene, har han en ganske vanlig mannsstemme. Men av yrke er han kontra-tenor, noe som gjør ham i stand til å tolke og gjengi musikk beregnet for kastratsangere fra 1400-tallet. Han er fransk musikkutdannet, og etterhvert nå altså kjent for stemmen som han bruker i det helt øvre registeret, umulig for de fleste menn å strekke seg mot. Konserten i den eldste kirken i Paris gjennomfører han og klavertonefølget uten mikrofon eller annet lydanlegg. Det er bare et femtitalls mennesker, et klaver, glassmaleriene, steinveggene – og en sangstemme fra fortiden.

Selv kontra-tenorer trenger å synge seg varme, med mer enn stemmeoppvarmingen til hjelp, og et trent øre kunne høre at førsteavdeling var mer mann enn konserten ble etter pausen. Det var, under «Ave Maria», ganske vanskelig å skille ham fra en kvinnestemme i samme register. Veldig vakkert, var det. Da hadde vi tidligere fått hører arier og utdrag av større verker både fra barokken og romantikken. På ekstranummeret kom Laurent Collobert fram fra klaveret og assisterte med en stemme som ganske bokstavelig var i den andre enden av skalaen. Jeg er fortsatt usikker på om mannlig kvinnesang er noe for meg. Men for oss stemmeinteresserte var det en særegen lytteropplevelse.

Om du er i Paris, vil du i Latinerkvarteret finne hyppige oppslag om konserter i kirken. I morgen, lørdag, møter du kl 18 Herbert du Plessis på klaver som tolker Liszt og Chopin. Adressen er altså 1, rue St-Julien-le-Pauvre, og her er kirken i gatevisning i Google Maps, om du trenger visuell guiding.

Sensommer i grøftekanten

Dialog ved et veikryss.

– Sommeren er sen i år, sier han og setter seg ved siden av henne i grøftekanten. Hun snur seg knapt, ser utover tåken som har kommet de siste timene og trekker pusten.
– Ja, litt senere enn vanlig, svarer hun. Han kjenner at den stormasket strikkede hvite genseren hennes avgir varme der på steinen.
– Vi kunne trekke innendørs nå, sier han.
– Ikke riktig ennå. Jeg skal bare kose litt med mørket. Men vi har det til gode. Snart. Jeg ser du har tent lys.
– Ja.
– Du, den veien opp der. Hvor fører den? sier hun og peker opp i sørvest.
– Strengt tatt ingen steder.
– Helt sikkert?
– Helt sikkert.
– Men da tror jeg vi går inn. Jeg ser du har tent lys.

 Bitteliten egenlaget kortfilm i slutten av juli, «Jag har drömt»:

[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/08/julifilm.flv[/pro-player]

Men dette var ille

Og det var pinlig ille. Stort sett skal journalister selv få lov til å kjenne pusten fra publikummet sitt i ryggen, men noen ganger er det helt på sin plass at vi som er kolleger reagerer.

Det er journalist Paul A. Nordal som på ABC Nyheter anmelder Madonna-konserten i går. Hva journalisten mener om Madonna, og konserten, er egentlig revnende likegyldig – for så langt har verden kommet at vi ikke aksepterer elitistisk megafon-orde: Gå dit, hør dét, du skal mene ditt og tenke datt. Strengt tatt er det verre enn som så: Det er hele troverdigheten i ABCs dekning av kulturstoff som står på spill når nettstedet publiserte en såpass nonchalant, omtrentlig og historieløs anmeldelse. Jeg var selv ikke på konserten, men det hindrer meg ikke i å forvente innsiktsfull omtale.

Madonna er ikke et 51 år gammelt åttitallsfenomen, som ABC Nyheter forvirrende antyder. Madonna er verdens fremste kvinnelige trendsetter innen popmusikk og mote. Det er heller ingen «dype bassganger» i Madonnas produksjoner, verken på platene eller konsertene som er utgitt: Det er nøye uttenkte lydbilder og landskap, omhyggelig komponert og designet for å skape sounden av Madonna. Anmelder forteller at konserten på Valle Hovin virket «overprodusert». Jeg har aldri i mitt liv vært på en Madonna-konsert, og jeg skulle føle meg veldig kvalifisert for å hevde at en slik konsert er «overprodusert». Jeg forstår heller ikke hva en såkalt «overproduksjon» er. Mye lyd? Stramt koreograferte dansere? Artikkelen fremhever jo nettopp stramt koreografert dans. Noe dans skal være: strengt koreografert. Jeg kan ikke forstå hvordan en Madonna-konsert skal kunne ha plass til improvisert dans fra scenen?

At artikkelen er hastig nedtegnet med en rekke skrivefeil og upresise beskrivelser gjør ikke dette bedre. Jeg har stor tro på ABC Nyheters intern-evaluering etter å ha slaktet popikonets besøk i Norge – og det kommer garantert flere kvinnelige superstjerner til landet. Noe anmelderen hos ABC Nyheter er overbevist om at det ikke gjør. Oppsummert, min anmeldelse av anmeldelsen:

Terningkast én for slurvete anmeldelse av Madonnas besøk i Oslo

ABC Nyheter: «Stilig, men statisk»,
anmeldelse av Madonna-konserten, slurvete og
historieløs.