Pianoet på rue Galande

Nå driver løvverket gatelangs i Paris. Feiemaskinene sveiper og suser langs brosteinskantene tidlig på morgenen etter regnskyll og nattevind. Riktignok er Paris en innlandsby, men vindene gjennom boulevardene i sentrum og forstedene i utkanten kan likevel komme opp i adskillige sekundmeter.

Det er meningsløst å snakke om at storbyens puls blir rolig etter hordene av fellesferierende italienere og briter, men den endrer i alle fall takt. En verdensmetropol blir aldri helt rolig. Men det skjer altså et taktskifte. Høstmørket legger seg tidligere og tidligere langs broene, slik det gjør i Europa forøvrig. Og det er nå du bør reise til byen. Det er nå du kan oppleve en annen ro, andre farger og få andre sanseinntrykk enn når den tørre sommervarmen setter seg i brokarene og trappetrinnene. Anbefalingen min om hvor du bør dra baserer seg på en slik doven ettermiddag i sommer. Lytt etter operettesang fra et åpent vindu på rue Galande, og se etter skiltet Aux Trois Mailletz.

Den rike kabaret-tradisjonen i Paris strekker seg langt tilbake i tid. Revyteateret Folies-Bergère spilte sin første forestilling i 1869. Tjue år senere stod Moulin Rouge ferdig på Montmartre. Og historien om Edith Piafs karriere startet på brosteinslagte bakgater og inn i røykfylte nattklubber og kafé-lokaler. Det åpne vinduet på rue Galande denne tidlige kvelden i sommer bragte meg en ny historie som jeg ikke fikk før et par dager etterpå: under den avslappede og uhøytidelige fasaden på Aux Trois Mailletz ligger en musikktradisjon som ville fått en hvilken som helst investor til å gni seg i hendene: «Dette stedet har potensiale!» Men Aux Trois Mailletz trenger ikke glorete neonskilt. Det holder godt for personalet å gi meg et glass husets rødvin, lene seg over mot bordkanten for å spørre om jeg har det jeg trenger, for deretter – ganske så diskret dekadent – å legge til: «Vi er den eldste musikkrestauranten i Paris. Nina Simone er blant dem som har sunget her. Noe mer, monsieur?»

Restauranten er i to plan. Pianoet står i første etasje, og det var der jeg oppholdt meg mest, ved det lille bordet tett ved døren, sammen med mannen med hatten, som satt der kveld etter kveld med sin ene drink og lyttet. Eller denne mannen tidlig i syttiårene, håret bakoverstrøket, i kremhvit dress og mørkt skjerf rundt halsen, smilende ansikt der han tar plass ved det som åpenbart er stambordet hans. Pianoet er lokalets samlingspunkt.

Mitt første møte med restauranten er en fyrrykende operettejam, anført av en distingvert kjolekledt eldre dame med briller på nesen og en sikker stemme med høy oktavføring, som skåret ut av noe udefinerbart gammeldags. Etter en time blir hun avløst av to andre operasangere, som igjen en time etterpå skifter plass med cabaretsangere som tar oss tilbake til trettitallets Frankrike, førtitallets Paris og femtitallets nye Europa. Det kommer og går artister hele tiden på Aux Trois Mailletz, og pianoet er samlingspunktet.

– Det er masse spøkelser her. Hele kvartalet er fullt av dem. Du ser den kirken tvers over gaten? Det er den eldste kirken i Paris. Jeg sier ikke mer.

Eric er rundt 190 lang, i begynnelsen av femtiårene og nynner høyt til lyden av en arie som siver ut av døren. Som servitør på Aux Trois Mailletz kan han konstatere at ingen kveld er lik den neste.
– Om de er profesjonelle? Noen av dem er det. Andre er studenter som får sjansen til å vise hva de kan. Og gjestene her kommer tilbake, igjen og igjen. Som hun der borte, for eksempel, sier Eric og peker på en kvinne i trettiårene ved et vindu. Ved pianoet har det nok en gang vært bytte, og nå står et ungt kvinnelig talent med klar, nasal stemme og gir oss «Milord».
– Javisst. Hit kommer jeg så ofte jeg kan, sier kvinnen som Eric har anbefalt meg å snakke med, og hun resiterer gjerne siste vers av «Milord», som jeg har hatt vansker for å forstå betydningen av. På Aux Trois Mailletz finnes nemlig delemennesker, som gjerne deler av seg selv, rundhåndet og åpent.

Kjelleretasjen er stedets kabaretscene. Jeg blir raskt tatt hånd om av restaurantsjefen, som resolutt plasserer meg ved et langbord, beordrer et glass vin på bordet på husets regning, og forteller at det egentlig ikke er nødvendig å reklamere så mye. De som har oppdaget Aux Trois Mailletz, bringer det videre uansett.

Og det har jeg altså gjort nå. Adressen er 56 rue Galande. Takk for fine dager, Eric og dere andre! Salut Eric, et tout le monde!  Je vous remercie pour les beaux souvenirs des soirées au restaurant. Je pense qu’il va falloir mettre à côté deux chaises quand je viendrai la prochaine fois… Au revoir!

Fra Aux Trois Mailletz  – en lydsmakebit august 2009:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/11/opera.mp3[/pro-player]

Bekymring fra høyeste hold

Versailles, oktober 1756. Etter kaffen.

– Marie, har du sett min yndlingssnusdåse? Jeg har lett og lett, men finner den ikke.
– Mener du den diamantbesatte med gullokk?
– Ja. Helsike heller. Den jeg fikk av onkel Louis.
– Har du sett på sølvbordet, skatt?
– Ja, og under fløyelsdivanen.
– Du får ta en av de andre, da vet du. Den i elfenben, for eksempel.
– Jaja.
– Gi nå blaffen i snusdåsen. Kom, bli med inn i speilsalen, så leker vi prinsessen på erten.
– Fritt for å være erten!

Tulletenkt på Louvre, snusdåseutstillingen,  august 2009.

Nokså utemmet

Skrevet som en fortsettelse på «Kvinnen i orkidébutikken»

Han er en bereist mann. Det følger en hel del ekskursjoner og forpliktelser av forretningsmessig karakter med yrket som orkidéselger. Den beste siden ved det er alle synsinntrykkene, luktene og følelsen av å mestre sitt fag når han rutinert kan peke på en plante og si: Den har framtiden for seg.

Det verste er alle hotellrommene. Han kan bare ikke utstå hotellrom. Han minnes et hotellrom i Nederland for noen år siden, det var i januar, og trekken fra vinduet som ikke lot seg lukke var uutholdelig. Han hadde nettopp kjøpt to grønne, brede paphiopedilum som skulle til en fast kunde så snart han kom hjem, og utover natten forstod han at plantene kom til å dø i løpet av svært få timer dersom han ikke foretok seg noe. Derfor balanserte han de to krukkene ut i korridoren og la seg ved siden av dem, inntil veggen, og slik voktet han disse to krukkene med søvn som en spurv. Luften var tørr og kald, og om morgenen, rett før han bestilte drosje, dusjet han dem varsomt, slo silkepapir rundt dem og bar dem hastig ned. Resepsjonisten, en sleskt smilende mann med altfor kort hawaiiskjorte, vinket ‘på gjensyn’ – men han kom aldri mer tilbake til hotellet på høydedraget.  I bunn og grunn avskydde han Nederland fra denne stund, Nederland med sine vulgære tulipaner satt i masseproduksjon, et land med ufortjent ry som blomsterlandet. Han setter munnen mot den fyldige caffé crème-koppen og grøsser: fabrikkprodusert skrap. Nederland. Hah.

Det streifer en lukt av mango forbi ham på Café Des Beaux Arts. Den dekadente servitøren har sett ham, men hun tar bordet nærmest døren først, hilser et muntert ‘salut’ til en stamgjest og holder en kort blokk mellom fingrene. Han legger merke til at hun står bredbeint, vipper på hælene og duver med hoftene når hun noterer. Han er en mann av sans og samling. Likevel finner han det vanskelig å trekke øynene vekk. Han kjenner henne straks igjen. Hun snur seg, river arket av, legger det på disken og stanser ved bordet hans.
– Du holder fortsatt av den planten jeg plukket ut? spør hun og legger armene i kors. Hoftene hennes presser seg mot bordkanten. Han ser forbløffet på henne. Hun virker eldre enn i butikken.
– Den står trygt plassert på kjølerommet og venter, svarer han.
– Bak forhenget? Innerst?
– Innerst.
– Har du alt du trenger, kan jeg skaffe deg noe?
– Påfyll, kanskje?
– Jeg gir ikke påfyll på caffé crème. Men jeg kan kanskje gi deg noe som varer, sier hun og legger hånden på bordplaten. Rundt ringfingeren ligger et blekt bånd som avtrykk av en historie.
– Dette er egentlig ikke ditt bord, det tilhører en annen, svarer han.
– Det har nettopp vært vaktbytte, så dette bordet er mitt, sier hun og trekker pusten:
– Hvis du da ikke foretrekker å vente i evigheter, mener jeg.

Kvinnen i orkidébutikken

Den ligger ikke så synlig til. Du må inn i en sidegate, og selv om Paris-trafikken ligger tung og tett bare femti meter ved siden av, blir storbyen borte når du åpner den grønne døren og setter føttene innenfor.

Ekspeditøren hadde akkurat plantet om og pollinert en fyldig, hvit encyclia mariae. Han foretrakk alltid å bruke fingrene til dette formålet, det gav best resultat. Amatørene bruker gjerne tannpirkere, andre til og med fyrstikker. De som kjente denne ekspeditøren hadde sett ham grøsse når han snakket om slike vulgariteter. Denne ekspeditøren i den grønnmalte orkidébutikken på Ile de la Cité hadde utviklet en stødig hånd gjennom års stell. Nå var det klebrige pollenet trygt plassert i arret på mariaen, og han konstaterte på kalenderen at innen utgangen av neste uke ville planten visne, akkurat slik den skulle. En fin dusj av temperert vann hadde lagt seg rundt blomsterstengelen og samlet seg i dråper der den ferske blomsterjorden var klar til å ta imot mer fukt.

Kvinnen som kom inn i butikken gikk med en særpreget, nesten comboyaktig gange. Hun satte skuldervesken på gulvet, foldet hendene på den silkepapirkledte disken foran ham og sa med lav stemme:
– Jeg vil ha noe som varer.
Ekspeditøren la fra seg saksen og studerte håret hennes noen sekunder. Det var skjødesløst satt opp i hestehale.
– Den der ser fin ut, den vil jeg ha, fortsatte kvinnen og pekte på en kritthvit, bugnende blomst som stod ved siden av den ene hånden hans. Hun luktet noe merkelig som han ikke umiddelbart fikk tak på.
– Beklager, den er dessverre ikke til salgs, sa ekspeditøren og smilte meget vennlig. Men hun overså smilet hans og fortsatte:
– Hva kan du så anbefale, dersom den ikke er til salgs? Han pekte mot et forheng på den andre enden av rommet.
– Orkideer på denne tiden av året er svært følsomme, de skal ha ro, de skal ha stell. Bli med her.
– Og dette har du erfaring med? sa kvinnen og bevegde seg lydløst bak forhenget sammen med ham.
– Dette er blant de tingene jeg faktisk kan si at jeg kan, ja, svarte ekspeditøren og gjenkjente lukten av mango et eller annet sted gjennom intimsonen hennes da han krysset gulvet foran henne.
– Hva er din spesialitet? spurte hun og hvilte fingertuppene mot en saftig og nyutsprunget cymbidium. Den hadde røde render nederst, og de irrende grønne bakgrunnsbladene lignet nesten bleke nøkkroser.
– Min spesialitet er tålmodighet, svarte han og strøk forbi hestehalen på innpust.
– Meget godt, monsieur, meget godt. Hold av denne, jeg kommer tilbake, sa hun, snudde på hælen og vandret svinsende ut i trafikken langs en elv som steg av regnfall et sted langt borte.

Finnes som lydfortelling, for dem som ønsker:

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/Ny-orkide.mp3[/pro-player]

Parallellhistorier

Det som er en oppfatning hos meg
trenger ikke være en oppfatning hos deg.
Det jeg ser
trenger ikke nødvendigvis være det du ser.
Vi trenger ikke engang håpe på det.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/parallellhistorier.flv[/pro-player]
Det er ikke mye vi egentlig trenger å gjøre.
Vi kan bare ta det med ro, vi.
Det enkleste er faktisk bare å lytte.
Hva er det du ser?
Jeg vet jo hva jeg ser.
Men det er hva du ser
som er viktig for meg å se.
Det er først nå jeg ser det.
Det tok da sannelig sin tid.

Fuglemannen ved Notre Dame

Jovisst kommer høsten til Paris. I forrige uke var den allerede der som brunt løv langs brosteinene på boulevardene, digre blader hvis trær jeg ikke kjenner navnene på, klistret til steinene mens det kolossale regnværet dundret gjennom byen i hissige, loddrette skyll.

Regnskyll i Paris, august 2009

Herregud, dette regnet, dette tordenværet. Et lynglimt, sekundet etter en lyd som fór til værs som drønnet av en skarp granat. Lynet slår nemlig ikke ned, men opp. Først går et såkalt førerlyn ned mot bakkenivå, møter en annen type polarisering, før selve hovedlynet skyter oppover i den forberedte lynkanalen. Når man står omtrent rett under slikt mektig vær, er det mulig å høre det: Braket som går oppover. Sanseinntrykket er kolossalt.

Stillferdig fuglemann ved Notre Dame, august 2009.

Men før regnværet, denne merkelige mannen ved katedralen. Mannen med håndflatene som han kontant strakk i lufta, for deretter å få hendene fulle av spurv som kom ingen steder fra, eller i alle fall godt gjemt i et kratt. Han hadde noen frø og brødsmuler som han av og til hentet fram fra en pose. Det pussige var at ingen andre voksne som prøvde fikk det til. Bare han. Og barna.

Lykke ved Notre Dame, august 2009.

Jeg stod i nesten en halvtime og så på denne stumme 2009-utgaven av Frans av Assisi. Han sa ikke et ord. Ikke til noen. Men han nikket og lot barna dele posen med mat, og hver gang en åpen håndflate strakte seg mot den tørre Paris-himmelen: spurvene, svirrende tillitsfullt ut fra krattet, spiste, før de svirret tilbake og var usynlige. Jovisst er Notre Dame vakker. Det er bare det at ved slagskyggen av storslått skjønnhet finnes som regel noe som bare står der og er vel så vakkert. På en ganske alminnelig høstdag.

Uten høydeskrekk

Église Saint-Julien-le-Pauvre, Paris.

De som ble utsatt for inngrepet, fikk gjerne unaturlig lange fingre og bredere hofter enn hos menn i sin alminnelighet. Som unge gutter ble de kastrert for å bevare den lyse guttestemmen. Det var forbudt for kvinner å synge i kirkene, men lyse stemmer skulle de ha, patriarkene og kordirigentene. Den siste kastratsangeren som var det i rent medisinsk forstand, døde antakelig i 1922.

Nguyen Duy-Thông

Nguyen Duy-Thông er en helt alminnelig mann med alt i behold, og når han snakker mellom sangnumrene, har han en ganske vanlig mannsstemme. Men av yrke er han kontra-tenor, noe som gjør ham i stand til å tolke og gjengi musikk beregnet for kastratsangere fra 1400-tallet. Han er fransk musikkutdannet, og etterhvert nå altså kjent for stemmen som han bruker i det helt øvre registeret, umulig for de fleste menn å strekke seg mot. Konserten i den eldste kirken i Paris gjennomfører han og klavertonefølget uten mikrofon eller annet lydanlegg. Det er bare et femtitalls mennesker, et klaver, glassmaleriene, steinveggene – og en sangstemme fra fortiden.

Selv kontra-tenorer trenger å synge seg varme, med mer enn stemmeoppvarmingen til hjelp, og et trent øre kunne høre at førsteavdeling var mer mann enn konserten ble etter pausen. Det var, under «Ave Maria», ganske vanskelig å skille ham fra en kvinnestemme i samme register. Veldig vakkert, var det. Da hadde vi tidligere fått hører arier og utdrag av større verker både fra barokken og romantikken. På ekstranummeret kom Laurent Collobert fram fra klaveret og assisterte med en stemme som ganske bokstavelig var i den andre enden av skalaen. Jeg er fortsatt usikker på om mannlig kvinnesang er noe for meg. Men for oss stemmeinteresserte var det en særegen lytteropplevelse.

Om du er i Paris, vil du i Latinerkvarteret finne hyppige oppslag om konserter i kirken. I morgen, lørdag, møter du kl 18 Herbert du Plessis på klaver som tolker Liszt og Chopin. Adressen er altså 1, rue St-Julien-le-Pauvre, og her er kirken i gatevisning i Google Maps, om du trenger visuell guiding.

Ja, den gutten, den gutten

Kunstferdige tulletøysesamtaler, andre del. Fjellandsbyen Vinci, 1461. Ved middagstid.

Louvre, august 2009.

– Hei, lille Leonardo. Du sitter her og tegner som vanlig, ser jeg.
– Ja, onkel.
– Hva tegner du nå?
– Det er et helikopter.
– Akkurat. Jasså, du.
– Du vet hva et helikopter er?
– Javisst, javisst. Et helikopter, ja. Du, hva var det jeg skulle sagt…
– Jeg skal bli kunstner.
– Det tviler jeg ikke på, Leonardo. Du, hvordan…
– Jeg tror jeg skal male noen. Jeg skal male et mystisk bilde. Og så blir maleriet satt bak skuddsikkert glass på verdens mest berømteste museum og ingen får komme nærmere enn tre meter. Og så, atte, atte, onkel? Og så kan man nesten ikke se det fordi det står mange mennesker foran det og vil ha bilde av seg selv med bildet mitt bak! Masse japanere med disse hendige og praktiske lommekameraene med nyeste optiske løsninger! Og så atte, onkel? Så kanskje noen kommer og kaster tekoppen sin på bildet mitt, hihi!
– Leonardo, hvordan er det med deg for tiden? Er alt bra hjemme?

Tøysetulletenkt på Louvre, august 2009.

Klart for helgekos

Kunstferdige tulletøysesamtaler, første del. Nord for Firenze, august 415 f. Kr. Sånn ved eftermiddagste-tid.

Mannen i huset: Sånn, ferdig! Nå kan du komme og se!
Kvinnen i huset: Nå. Endelig. Det tok sin tid. Nærmere bestemt førtiåtteår.
Mannen i huset: Jaja. Men nå er det ferdig. Ikke åpne øynene enda!
Kvinnen i huset: Neida. Har jeg ventet i førtiåtte år, kan jeg vel alltids vente noen sekunder til.
Mannen i huset: Hehe. Jeg ble ganske fornøyd, om jeg må si det selv.
Kvinnen i huset: Ja, nå er jeg spent.
Mannen i huset: Er du klar, kjære? 
Kvinnen i huset: Klar som et egg.
Mannen i huset: Nå!

Ferdig!

Kvinnen i huset: Og det er..?
Mannen i huset: Det er – tada! – et boblebad!
Kvinnen i huset: Så… fint. Hvordan kommer jeg opp i det?

Tankevirksomhet og fri fantasi på Louvre, august 2009.

Bekymring til ingen nytte

– Det ligger en sterk historie bak disse sukkerbitene, sier Den Dekadente og trekker sukkerskålen til seg, ser alvorlig på ham og holder fram en liten topakning med sukkerbiter.
– Du tuller ikke nå? sier Den Merkverdige og kjenner et nakent fotblad under bordet.
– Jeg tuller aldri. Aldri. Ikke om alvorlige ting. Hør nå. En gang i tiden ble altså slike topakninger funnet opp. Men oppfinneren hadde laget papiromslaget slik at det skulle være mulig å lukke det.
– Altså bare ta én sukkerbit og spare den andre?
– Nettopp. Men folk skjønte ikke dette. De bare rev opp papiret, fisket ut den ene sukkerbiten, og den andre ble liggende igjen. Ingen skjønte hvordan man skulle lukke åpningen. Oppfinneren ble lei seg, fortvilet og til sist nesten gal.
– Du tuller ikke?
– Nei.
– Hva het han?
– Jeg vet ikke. Kanskje Hagbarth. Vi kan kalle ham Hagbarth von Zujckerbeet, antakelig hollandsk. I alle fall: Hagbarth sendte ut bruksansvisninger til restauranter og hoteller. Men ingen gadd bry seg. De tok den ene sukkerbiten, og kastet den andre. Så kastet han seg selv i dikene. Punktum. Finito med von Zujckerbeet. Adjøss.
– Hva er moralen i denne historien? spør Den Merkverdige og besvarer et beinstrøk under bordet.
– At manglende evne til kursjustering fører til den visse død. Og selvhøytidelighet er skadelig for helsen. Anklene dine er varme.

Kamelstedet

St-Germain des-Près, Paris. Det er snart valg i Norge, og det finnes fortsatt forskere som ikke blir hørt. I flere år har de kontrollsjekket tabellene, prognosene, regnearkene. De kommer til det samme hver gang: Jordas ferskvannsreserver synker. Grunnvannsstanden en rekke steder i verden er under utnyttbart nivå, og kan ikke lenger slukke tørsten til dem som allerede bor der. Og det finnes bortgjemte forskerrapporter om konserner som Coca Cola og Pepsi som legger fabrikkene sine til steder der vann er billig, uberørt av industrialisering og kjemikalier. Cola og Pepsi trenger ubegrenset tilgang til to råvarer: sukker og vann. En rekke av disse industristedene har knapt vannreservoarer igjen, men da er det jo bare å flytte på seg – altså for konsernene. Det finnes alltid en gjennomkorrupt republikk eller et slitent kongedømme et sted på kloden som er villig, eller rettere sagt tvunget, til å bøte på sosial nød med å åpne vannkranene. Og da er de der.

Tørr by mot ettermiddag.

Paris er kvelende varm. Luften er tørr, dette er innland, og ikke svalende, våte atlantiske briser noe sted. Såvidt jeg forstår var det 41 midt på dagen da jeg var oppe ved Les Halles i formiddag. Det virker som om det til og med er for varmt for haute couture. En og annen usannsynlig dyr topp og flortynn sommerkjole, en og annen skjorte med eksklusivt snitt vandret nok gjennom de tørre gatene forbi meg, men i dag var ikke dagen for å vise seg fram. Dagen i dag har krevd evne til improvisering og praktisk sans.

Ventende kvinne mot påfyll.

Det står et enormt tre på sørsiden av Pont Neuf, i krysset til Quai Des Grands Augustins. Stammen forteller at det nok har stått der i to hundre år eller så. Det har altså sett det meste. Revolusjon, krig, elskere, sorg og gjenforening. Under dette treet står en grønn fontene, formet som en slags brønn, der lokket holdes oppe av fire kjølige jomfruer. Dette er vannposten.

Den tynne strålen av vann lager en lyd som trekker ører nærmere. Og her stanser mange. Flere hundre om dagen på dager som dette. Noen lener sykkelen et kort sekund mot brønnen, skvetter vann på lårene og fortsetter dampende ned langs Seinen. Andre blir stående i mange minutter, trekker vann lepjende inn mellom håndflatene, skyller ansiktet, lar det søte vannet renne ned halsgroper og langs kjolekanter og utringninger. Enkelte ganger blir det kø, men ikke uvennlig kø, bare forventningsfulle og forståelsesfulle nikk: Nei, du først.

Svalende vannstråle.

Jeg står sammen med en yngre mann, vi bytter på å fylle vannflaskene, han smiler gjestfritt og trekker håndflatene over ansiktet mens jeg fukter mine egne gjennomkokte fotblader, og bak oss står en eldre kvinne som gleder seg til å slippe til. Barn leker noen korte sekunder med vannstrålen, som egentlig er så tynn at det ville tatt den to timer å fylle et norsk badekar.

Hennes tur.

Her stanser alle forbipasserende kameler på Seinens sørside med tørsten sin, før de fortsetter gjennom byen med det de har fore, mot bestemmelsessteder.

Liten kamel mot varm ettermiddag.

Det er snart valg i Norge, og det er vannmangel på jorden.

Hun er varm i kveld

Paris mot kveld, tisrdag 18. august 2009
Kontrastenes tirsdagsreise, tredje og siste del, Paris, Latinerkvarteret, klokken 2130.

– Fryktelig, sier drosjesjåføren.
– Er det ikke bra? spør jeg.
– Ikke i det hele tatt. Det er jo ingen som tar taxi i denne varmen! Alle er jo hjemme!

Restaurant Le Menir, ved Boulevard St Michel. Sterkt å anbefale.

Paris holder tjueåtte grader, og det er tirsdag kveld. Til og med de italienske turistene er mette. Det er ikke helt enkelt å si hva de innerst inne er mette av, om det er varmen, eller bare en lang fellesferie som snart er over. Og nå vil de hjem. Det er enkelte grinete italienere å se. Men pariserne er like blide.

Det har vært verre. Sommeren 2003 ble en tankevekker for beredskapsmyndighetene. Flere hundre mennesker døde i en hetebølge som kom helt uventet på byen. Det var katastrofetilstander i verdensmetropolen, og tragedien tvang fram kriseplaner for ettertiden. Det har foreløpig ikke blitt behov for unntakstilstand, men kvelden er varm, og italienerne vil hjem.

Gateunderholdning. Meget flinke.

– Nå trenger vi bare tjuefire euro for å kjøre i gang et nytt show! Tjuefire euro! Det greier dere vel, det er tross alt mange, mange mennesker her! sier utroperen for breakdance-gruppa nederst på Boulevard St Michel. Og det tar ikke mange sekundene før beløpet er i den rutete hatten, og så er det på med kontante dansetrinn, luftakrobatikk mot asfalt og høy applaus. Det er vanlig tirsdag. Ja, hun er varm i kveld. Varm og smygende, rutinert og nysgjerrig.

Norwegian humour calling the hotel – et slags språkkurs

Leksjon én – dialogue un.

– ‘Allo, ‘allo, this is the ‘otel.
– Yes. This is from room numeber… number… four and fifteen.
– Yes, sir?
– Do you have night food?
– Pardon, Monsieur?
– Do you.. ave vo dø nait food?
– Pardon, Monsieur?
– Nait fud.
– Do you want a wakeup-call, sir?
– Yes.
– In about… eight hours, sir?
– Yes.
– Bonne nuit, Monsieur.
– Yes.

Ting man ikke gjør på et hotell i Paris. Veldig inspirert av en kommentar fra Alt godt, etter en ubetalelig kommentar.