Vet De hvilke trygder De har krav på?

Det skal gå så fort nå for tiden. Jeg vet det. Noen få sekunders pause i radioen, og du som lytter skrur videre, videre, videre.

En ekstrainnsatt radiotidsmaskin, fra den gangen det ikke var så nøye om det ble en pause i radioen, dato ukjent, men jeg tror, etter mine notater å dømme, at denne stammer fra 1977 eller 1978. At det ikke er lyd midtveis er ingen feil. Programannonsør er legendariske Svanhild Mundheim.

Hvis du hører riktig, riktig nøye etter, vil du høre at lyden kommer som et før-ekko før Svanhild kommer med full stemme. Grunnen er at dette opptaket er lagret på magnetofon-bånd, altså spolebånd, der jernmolekylene smitter av mot neste omdreining av spolebåndet. Dermed oppstår det et avtrykk av lyden en halv omdreining før selve opptaket passerer lydhodet på båndspilleren. Lydteknikerne i NRK hadde som en av sine oppgaver å «lufte» gamle opptak ved å spole slike bånd fram og tilbake, slik at det ikke skulle oppstå for mange slike lydavtrykk på spolebåndene.

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/09/svanhild.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/09/pause.mp3[/pro-player]

Exit Nordaførr

NRK legger ned en av norgeshistoriens største lyttersuksesser på radio. Det var en klok beslutning.

NRK Nordaførr gikk på lufta første gang mandag den 2. mars 1992. Sammen med Terje Bartholsen fra NRK Nordland og Finn Ersfjord fra daværende NRK Troms satt jeg i utviklingsgruppa som finpusset profilen på en nordnorsk radiosending. Oppdraget fra ledelsene i Nord-Norge var å finne den nordnorske sjelen og å lage et radiotilbud som kunne favne lyttere fra Bindalen i sør til Grense Jakobselv i nord. Resultatet ble NRK Nordaførr, som etter få sendinger skrev seg inn i norsk radiohistorie som en stor suksess. Daværende kringkastingssjef Einar Førde hadde endatil høstet lovord om den på europeiske radiomesser, der han la fram nordnorske lyttertall som selv urbane spesialradiostasjoner misunte oss.

Nordaførrs grunntanke har alltid vært den direkte tilstedeværelsen. Som programledere, produsenter og vaktsjefer la vi alltid vekt på å lete etter saker eller begivenheter som utspant seg der og da. Enten det var forrykende politiske debatter på direkten eller inne fra forberedelsene til en konsert: Vi skulle ta pulsen på Nord-Norge, og vi skulle helst gjøre det så direkte som mulig. Og publikum elsket det. De elsket stedsnavnsrebusen klokka fem på tolv, de satt benket under værmeldingene, de ringte inn på temaer, og de sendte oss postkort og brev og de sendte tips på telefaks. Nå avdøde Finn Ersfjord hadde en grunntanke som han satte seg til mikrofonen med hver gang: «Jeg vil helst at folk skal løse saker på direkten. Folk skal gjerne være uenige, men i Nordaførr skal vi løse konfliktene, ikke dyrke dem.» Ersfjord var forbrukerjournalist, på parti med lytterne, lenge før dette ble et etablert begrep.

Men flere av oss fikk en stadig sterkere mistanke om at publikum var og forble de samme fra 1992 og over i 2000-tallet. Trofaste lyttere er svært bra, det er hva enhver radiostasjon ønsker seg, men det oppstår etterhvert et behov for påfyll, og til sist er det en fare for at programledere og bakkepersonell blir som sitt publikum: ikke spesielt glad i forandringer. Jeg kjente selv på dette ubehagelige på midten av 2000-tallet. Nordaførr stivnet i formen, og selv direkteinnslagene kunne bli statiske og faretruende hverdagslige. Jeg merket også en ubehagelig uvilje hos publikum når vi stokket om på elementene i sendinga, og denne uviljen skal det sterk ryggrad til for å stå imot.

Allerede i 1992 hadde vi i utviklingsgruppa visse vansker med å sette ord på hva den nordnorske sjelen var. Og det er neppe enklere i dag: I Bindalen drar folk på handletur til Ikea i Trondheim, og Grense Jakobselv er forlengst fraflyttet. Kampen mot oljevirksomheten bandt store deler av Nord-Norge sammen i 70- og 80-årene, i dag går det skarpere skiller enn noengang rundt bordene når petroleumsvirksomheten blir bragt på banen som tema. For tjue år siden var bykultur et utskjelt begrep, i dag har selv Honningsvåg bystatus og er stolt av det. Fiskeriene har aldri samlet landsdelen, men tvert imot vært en stadig kilde til gjensidig mistenksomhet. Tromsø 2018 ble aldri samlende, og kanskje det vondeste av alt: det samiske er aldri tatt opp som en likeverdig del av nordnorsk identitet, tross glansede brosjyrer fra fylkeskommuner og reiselivsaktører. Å snakke om en felles nordnorsk sjel virker fjernere enn noensinne. Den nordnorske sjela kan fort bli kunstig, et klamt begrep som mange ikke kjenner seg igjen i, men som får respiratorhjelp i de samme glansede brosjyrene. Blant annet derfor er det klokt av NRK-folket i nord å sette punktum. Siste sending går i mars neste år. Jeg er sikker på at det blir et verdig punktum for et stykke norsk radiohistorie.

Ny kjøreplan

Den 16. august 1977 skal radioprogramleder Tony Prince ha ettermiddagssendinga som vanlig etter oppsatt vaktplan. Den populære plateprateren med lang erfaring fra piratradioenes tid vandrer inn korridorene på Radio Luxembourg. I redaksjonen møter han en ordknapp kollega, nyhetsanker Mark Wesley, som forteller ham at Elvis Presley er død. Wesley haster inn i nyhetsstudio ogh bringer nyheten. En vantro Tony Prince begynner forberedelsene til sin karrieres vanskeligste sending, ettermiddagsvakta på Radio Lux blir ikke slik Tony Prince hadde tenkt. Stryk gammel kjøreplan, skriv ny.

Radio Lux var første radiostasjon i Europa som bragte nyheten. En vantro redaksjon begynte straks arbeidet med å kartlegge siste nytt fra Statene, og i Europa satt folk klistret til høyttalernettingene mens en sterkt preget Tony Prince sendte sørgebudskapet i time etter time og spilte musikk. Tony Prince var nært knyttet til Presleys musikk og karriere, han hadde selv møtt ham to ganger. Opptaket gir meg gåsehud.

I går var det trettifire år siden. Til alle Elvis- og radioblodfans har jeg redigert sammen fire minutter og ti sekunder radiotidsmaskin: Den historiske Radio Lux-sendinga, med dertil hørende bilder.

Akkurat som vanlig, melder NRK

Under research: Jeg fant denne svært underlige telefonsamtalen, eller snarere telefonintervjuet, ved å søke i Nasjonalbibliotekets arkiv. Dette er et råopptak gjort av Sveriges Radio, under en samtale til NRK, den 7. mai 1945. NRK er fortsatt, noen timer før den tyske kapitulasjonen, under streng, men vikende tysk kontroll. Vidkun Quisling har tre dager tidligere kunngjort at Hitler har «funnet heltedøden». Dette merkelige intervjuet med NRKs programtekniker Sivert Nielsen, gjort av Sveriges Radios Henrik Hahr, gir et ganske godt inntrykk av hvor stor frykten er for å si noe dumt når oppgjørets time er bare timer unna. NRK er, når opptaket gjøres, åpenbart i villrede om hva som er i ferd med å skje. I morgentimene, etter dette intervjuet, kunngjør Winston Churchill for verden at de tyske styrkene har kapitulert. Seks minutter radiohistorie, som etter alt å dømme aldri er sendt:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/08/krigs.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/08/telefonsamtale.mp3[/pro-player]

Tid til det meste

– Herre min hatt, så fort uken har gått! pleier vi å si.
– Ja, det føles ikke lenge siden det var mandag! svarer vi. Strengt tatt har jo uken ikke krympet. Men det pussige er altså at ofte har vi lik oppfatning av at det er nettopp det den har gjort.

Det finnes så langt ingen vitenskapelige holdepunkter for at tiden rent faktisk går saktere og fortere enn seg selv til tider. Men enkelte frittenkende kvantefysikere har begynt å former surrealistiske tanker: Hva om tiden beveger seg på ulike plan, på ulike nivåer og med ulik hastighet? Finnes det lag på lag av tid? Kan det være forklaringen på at vi fornemmer tiden som omskiftelig? Og her trenger jeg lesernes hjelp. Når opplever du at tiden går sakte, og hvorfor? Og når skulle du ønske at den kunne stanse?

Norge har i sytti år hatt noe veldig få land fortsatt har: et tidssignal. Tidssignalet sendes nå for tiden på NRK P1 nøyaktig klokken 12.59.50 mandag til fredag. Først fem korte bipp. Så et opphold på fem sekunder. Og nøyaktig klokken 13.00 kommer siste bipp. Tidssignalet var ment som et felles norsk referansepunkt for tiden. Var klokken 12, så var den 12 over hele kongeriket. Tiden gikk nøyaktig like fort på Lindesnes som i Gjesvær. Vi var kanskje ulike ellers fra landsende til landsende, men klokkene skulle i det minste gå rett. Men også der er tiden blitt knapp: I gamle dager var tidssignalet tretti sekunder. Selv tidssignalet er altså innhentet av tiden og jaget etter effektivitet. Så derfor tar vi oss tid til å mimre. I lydklippet under får du høre hallomann-legenden Leif Dubards avsindig vakre radiostemme fortelle at klokken er 12 på julaften 1984.

Fotnote: Den som hører lydklippet med headset, kan høre setningene som sies etter tidssignalet på forhånd i bakgrunnen. Årsaken er at klippet er lagret på et gammelt spolebånd. Når et spolebånd blir liggende ubrukt i mange år, smitter mikroskopiske jernspon, altså lydene,  fra tapen over i hverandre. Derfor pleide teknikerne i gamle NRK med jevne mellomrom å lufte båndene ved å spole dem fram og tilbake. Det var tider, det.

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/03/tidssignalet.mp3[/pro-player]

Hjemlengsel båret på tretti megahertz

Skulle jeg skrive en kjærlighetserklæring til noen foruten kjæresten, måtte det bli til radioen. Gud, som jeg har elsket radioen. Og jeg har fått være med på så mye som jeg er takknemlig for. Å hilse hjemmefra til dem der ute er blant det fineste.

Det er ikke helt klart hvem det var som egentlig oppfant radioen. Teorien om radioen ble først beskrevet i 1873, mens de første eksperimentene ble gjennomført av Heinrich Hertz tretten år senere. Eksperimentene ble mange, og det var ikke før i 1906 at verdens første offisielle kringkasting fant sted, da Reginald Fessenden spilte fele og leste bibelvers over en sender fra Massaschusetts. Det var ikke NRK som var først ute med radio i Norge, men derimot Kringkastingsselskapet AS, som var et privateid foretak som gikk på lufta i 1925. NRK var et faktum i 1933, og resten er historie.

På midten av nittitallet – som forsåvidt på midten av sekstitallet – var frykten stor for at radioen kom til å avgå ved døden. Radio var dustete og gammeldags, utrendy og støvete. Men paradoksalt nok tror jeg at nettet var med på å redde radioen fra gong-gong’en. Ved få tastetrykk kommer nå hele verden inn i skrivekroken her jeg sitter. En av mine radiofavoritter for tiden er en fransk nisjeradiostasjon som bare kjører telefonintervjuer – ett eneste intervju på telefon varer gjerne tjue minutter før neste innringer er klar. Slik går det døgnet rundt. Dårlig radio, vil vi fagfolk si – men utmerket for dem som vil snakke ut, fantastisk for dem som vil holde tråden, og glimrende for språktrening. Jeg spår herved at den gode, lange samtalen vil komme tilbake. Kanskje ikke til radioen, men til menneskers liv.

Så derfor, rykk tilbake til start: Dette med å komme nærmere, dette med å bety noe for noen. Kortbølge-sendingene våre var slik. De satt nemlig der ute et sted, disse lytterne i utlendighet: En utvandret jærbu med kiosk på Hawaii, ei sliten trise fra Gol i lugaren på en Reksten-båt midt i Stillehavet, eller en oppdøl med diplomatisk ærend i Australia. Alle hadde behov for nytt hjemmefra, og det bragte vi dem på kortbølgen fra Norge.

Kortbølgen er selve ur-radioen: Radiobølger med opp til hundre meters lengde (ja, de regnes i meter, man kan ikke se dem, men de kan måles) som reflekteres av spesielle lag i ionosfæren og kan hoppe jorden rundt. Sendingene ble administrert og sendt fra NRK Utenlandssendingen. Jeg var så heldig å få være en av stemmene hjemmefra hver jul.  Er ikke dét meningsfull radio, så vet ikke jeg.

NRKs kortbølgesendinger ble lagt ned i 2003. Lydklippet under er fra sendinga til trøndere julen 1949. Hvis du hører riktig, riktig godt etter vil du høre gjennomslag av morsesignaler fra en eller annen nabofrekvens. Det er magisk.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/02/kb2.mp3[/pro-player]