Høstvann

På denne tiden av året – det er over tretti år siden nå – flommet bekkefaret der inne i skogen over. Det gjorde det alltid når regnfallet drev inn over granskogene, rognebærene hang søkkvåte og tunge og bugnende i utkanten av skogholtet. Jeg pleide å slå opp teltet mitt der inne, mens det fortsatt var oppholdsvær bardunerte jeg teltet langs mykt blåbærris og granlegger. Og så kom regnet, alltid natterstid, perleuglene hukret langs skjeggete trekjemper, bekken steg, den ble dypere og bredere, den fløt plutselig langs granrøttene som lå blankskurte oppe i dagen, bregner blafret fra skaftet og vaiet langs alt det våte, da tok jeg av meg på beina, og satte føttene ned i det oppsvulmede bekkefaret. Ikke kulde, ikke varme, ikke lunkent, men strømmen fra bekken hadde en egen temperatur, en egen fart, og vannet hadde langt igjen til havet, mangfoldige mil igjen før det kunne møte elva, som møtte fjorden, som møtte havet. Først ferskt, så hardt og syrlig, så som brakkvann og til sist som en utvisket del av det salte. Men ikke ennå. Nå, bare stille, oversvømmet langs granrøtter og bregner. Og slik satt jeg mot natt.

Jeg våknet av regnet, eller av en opprømthet, eller var det begge deler, klokken var 0347, og det var ikke mer enn en svak, mørkeblå gryende morgen utenfor vinduet. Regnlydene mot taket var nøyaktig avstemt, det var mulig å høre hvert vinddrag som tok med seg vannet inn langs fasaden og fikk meg til å bli liggende, lyttende. Og bildene av bekken var fast bak den avbrutte søvnen.

Paprikalepper og handlelapp

Han hadde bedt henne stanse i døråpningen før hun dro. Hun hadde stoppet opp i samme øyeblikk han hadde påbegynt setningen, helt simultant, nesten som om ordene hans var overflødige. Så der stod hun, i flere sekunder. Den hvite kjolen – det var ikke det at den var oppsiktsvekkende tynn, det var ikke det – nei, det hadde mer å gjøre med formiddagssolen som traff i en spesiell vinkel og lyssatte henne. Han så konturene av midjen, det var et lite luftskikt mellom kjolestoffet og huden.

– Sånn? Omtrent? smilte hun og kikket ham i øynene. Han svarte ikke, trakk bare luft dypt inn gjennom neseborene og returnerte smilet. Stilsikkert,  men liksom tilforlatelig snudde hun seg i døråpningen, gjorde noe med nedre del av korsryggen, akkurat der den er leddet mot bekkenet, slik at rumpa liksom tilfeldig gjorde to vrikk før hun var ute av døråpningen.
– Den der så jeg, svarte han og rettet på puten, grep boken og fortsatte å lese.
– Det vet jeg, sa hun og han hørte at det stod et smil langs de fortsatt litt våte, spiralformede hårlokkene. Så var hun ute av døren og inne i solen.

Han stod opp en liten times tid etterpå, fant handlelappen hun hadde lagt på kjøkkenbordet, registrerte muntert at hun hadde glemt kaffe og føyde det på nederst.
– Javel, så er sommeren over for denne gangen, sa den nasale programlederen fra radioen og snurret tradisjonen tro i gang en karikert vemodig slager fra 1960-tallet.
– Dust. Det er den vel ikke, svarte han og kjente luktsporene fra henne vandre krevende og påståelig over mot augustsol.