Avrevne notater

Under letingen etter et gammelt plott, en gammel skisse, en hastig tanke jeg en gang vet at jeg hadde, kom jeg over noen korte notater fra høsten for to år siden. Det står absolutt ikke klart for meg hva det er jeg mener, men notatene lyder blant annet: «Den nye tausheten». Setningen er nedskrevet og arkivert en eller annen gang mellom 18. oktober 2009 og midten av desember samme år. Jeg trodde vel på den tiden at jeg skulle skrive noe om flyt av ord, men der tok jeg feil. Jeg ser også at jeg, i et års tid før dette notatet, hadde uforstandige tanker om å rette opp et annet menneskes liv, jeg ser at jeg har revet ut notatsider, og jeg vet godt hva disse notatene handlet om, hva disse menneskene handlet om. Notatene var ufokuserte, lik meg, lik det og de jeg skrev om. Blindspor, jeg var vill på slettene, jeg husker med gru at notatene bar preg av rapporter fra en innefrosset enmannsekspedisjon i ingenmannsland, bare opplyst av et enslig stearinlys, en ekspedisjonsfarer som satt forhutlet og skrev, skrev. Det kom intet ut av det, noe jeg i dag er takknemlig over, og jeg vil ikke si at jeg ble berget av noen redningspatrulje, det var bare tåken som lettet og jeg som kom ned til folk. Jeg er glad for at jeg kastet de notatene, jeg trenger dem ikke for å vite hva som stod der.

Men det finnes langt muntrere notater: I en annen notatbok har jeg hastig rablet ned en oppskrift. Jeg vet at det er hastig på grunn av streken som utgjør marg. Ingrediensene er som følger: Kålrot, gulrøtter, paprika, løk, hvitløk og chilli. Lystig, var jeg. Chili står med to l’er, dette er en stavefeil, også et tegn på hast. Det skyller en skamrødme gjennom meg hver gang jeg oppdager en stavefeil hos meg selv. Det finnes ingen unnskyldning for stavefeil, ordet chilipepper står faktisk i bokmålsordboka, selv om det er langt fra bokmål. Hvorom allting er: Jeg vet ikke hva dette skulle ha kunnet bli. Oppskriften sier meg ingenting, dette kan bli hva som helst. Og det kunne vel jeg også, på den tiden jeg var en enmannsekspedisjon på vei.

Det som derimot ikke kan bli hva som helst, er årets siste plommer, noen desiliter sukker og litt vann. Det blir rett og slett bare den vidunderligste plommemarmelade. Marmelade, et gammelt ord, et ord som er litt forfinet, hevet over ordet «syltetøy», med rette. Det lages plommemarmelade, det kunne vært en gammel tid, og det er ingen over og ingen ved siden. Jeg fant ikke plottet eller den gamle skissen, men så finnes det heller ingen flere notater å kaste.

Kamelstedet

St-Germain des-Près, Paris. Det er snart valg i Norge, og det finnes fortsatt forskere som ikke blir hørt. I flere år har de kontrollsjekket tabellene, prognosene, regnearkene. De kommer til det samme hver gang: Jordas ferskvannsreserver synker. Grunnvannsstanden en rekke steder i verden er under utnyttbart nivå, og kan ikke lenger slukke tørsten til dem som allerede bor der. Og det finnes bortgjemte forskerrapporter om konserner som Coca Cola og Pepsi som legger fabrikkene sine til steder der vann er billig, uberørt av industrialisering og kjemikalier. Cola og Pepsi trenger ubegrenset tilgang til to råvarer: sukker og vann. En rekke av disse industristedene har knapt vannreservoarer igjen, men da er det jo bare å flytte på seg – altså for konsernene. Det finnes alltid en gjennomkorrupt republikk eller et slitent kongedømme et sted på kloden som er villig, eller rettere sagt tvunget, til å bøte på sosial nød med å åpne vannkranene. Og da er de der.

Tørr by mot ettermiddag.

Paris er kvelende varm. Luften er tørr, dette er innland, og ikke svalende, våte atlantiske briser noe sted. Såvidt jeg forstår var det 41 midt på dagen da jeg var oppe ved Les Halles i formiddag. Det virker som om det til og med er for varmt for haute couture. En og annen usannsynlig dyr topp og flortynn sommerkjole, en og annen skjorte med eksklusivt snitt vandret nok gjennom de tørre gatene forbi meg, men i dag var ikke dagen for å vise seg fram. Dagen i dag har krevd evne til improvisering og praktisk sans.

Ventende kvinne mot påfyll.

Det står et enormt tre på sørsiden av Pont Neuf, i krysset til Quai Des Grands Augustins. Stammen forteller at det nok har stått der i to hundre år eller så. Det har altså sett det meste. Revolusjon, krig, elskere, sorg og gjenforening. Under dette treet står en grønn fontene, formet som en slags brønn, der lokket holdes oppe av fire kjølige jomfruer. Dette er vannposten.

Den tynne strålen av vann lager en lyd som trekker ører nærmere. Og her stanser mange. Flere hundre om dagen på dager som dette. Noen lener sykkelen et kort sekund mot brønnen, skvetter vann på lårene og fortsetter dampende ned langs Seinen. Andre blir stående i mange minutter, trekker vann lepjende inn mellom håndflatene, skyller ansiktet, lar det søte vannet renne ned halsgroper og langs kjolekanter og utringninger. Enkelte ganger blir det kø, men ikke uvennlig kø, bare forventningsfulle og forståelsesfulle nikk: Nei, du først.

Svalende vannstråle.

Jeg står sammen med en yngre mann, vi bytter på å fylle vannflaskene, han smiler gjestfritt og trekker håndflatene over ansiktet mens jeg fukter mine egne gjennomkokte fotblader, og bak oss står en eldre kvinne som gleder seg til å slippe til. Barn leker noen korte sekunder med vannstrålen, som egentlig er så tynn at det ville tatt den to timer å fylle et norsk badekar.

Hennes tur.

Her stanser alle forbipasserende kameler på Seinens sørside med tørsten sin, før de fortsetter gjennom byen med det de har fore, mot bestemmelsessteder.

Liten kamel mot varm ettermiddag.

Det er snart valg i Norge, og det er vannmangel på jorden.

Naken på verdens ende

Ja, slik lød det, søkeuttrykket noen har brukt for å komme hit til bloggen. Så javel, da gjør man vel det. Bare vasser ut i det, og forteller hvordan det føles. Vi har hatt varm luft fra det sørlige Nordvest-Russland her de siste dagene, noe som skaper en helt særegen varme. Den gir grunn til å bade, selv ved verdens ende.

Jeg har en stund, i en hel del år for å være eksakt, lurt på hvor myggen befinner seg når det blåser. Den er ikke i trærne, det har jeg sjekket. Jeg har aldri sett mygg henge rundt i trærne og vente på væromslag. De er ikke i lyngen, heller. Ja, jeg har sjekket det, også. De har rett og slett forduftet, og det skal ikke store luftbevegelsen til før myggene er over alle hauger. Men ved den minste antydning til stille vær, mellom de småbrisne vindkastene, så er de der igjen, oppdukkende fra ingen steder. Jeg fatter ikke hvor de gjør av seg mens de venter. Et eller annet sted sitter de og rasler med snablene, pusser vingene og venter på sugevær.

Kleggen er litt mer standhaftig der jeg var i dag. Jeg møtte en patruljerende jævel som hadde fyrt opp hjelpemotorene og ville ha seg. Hun justerte kursen ved hjelp av en fascinerende teknikk som gikk ut på aldri å se meg i øynene. Veps vil gjerne ha øyekontakt, men det mange ikke vet er at veps er nærsynte, derfor svirrer de plagsomt innenfor intimsonen, men de gir seg alltid når de omsider ser, det er vifting som gjør dem irritable. Kleggene er annerledes, de lukter kristenmannsblod, selv om blodet forlengst er utmeldt fra statskirken. Kleggene ser deg ikke i øynene, de er bare ute etter kroppen din.

Men vi ble omsider enige, hun og jeg. Selv om det er lørdag, var ikke dette rett tidspunkt.
– Fanken, så kostbar du er! brummet hun da jeg steg ned i vannet:
– Kan ikke du bare stikke et annet sted? Please? Selv om jeg har kledt av meg? svarte jeg og dukket ned i fjellvannet. Så fyrte hun opp rakettmotoren og fant seg sikkert en rev et eller annet sted i skogen. For alt jeg vet står hun vel der i buskaset i kveld og roper på elgen. Men disse myggene blir jeg ikke klok på.

Tåke ved stein

Kveldsluften er så fuktig og rå at det samler seg duggdråper langs øreflippene hennes. Fuktigheten kondenserer langs nakkehårene hennes og samler seg i tynne dråper fra hårfestet og ned. Jakken hans er varm under dem, noe av varmen har trengt ned i steinen, så lenge har de sittet der.
– Hva ser du der ute? spør han og trekker kaffetermosen nærmere.
– Jeg er sannelig ikke helt sikker, men du kan legge hånden mot nakken min.
– Sånn?
– Ah.
– Hva ser du?
– Flyktige skikkelser. Hvis solen skinner på dem, blir de borte. De fordamper. Trykk hånden din tettere mot meg.
– Du fryser.
– Snart.

Ingen så hvor det egentlig ble av dem. For da natten endelig kom, var de borte. Men steinen var fortsatt varm.

Fløyelshav langs verdens ende

Austhavet/Barentshavet, slutten av juli 2009. Klokken er straks 0130, og jeg blir fotografert i motlys. Kvinnen kan være i slutten av trettiårene, og hun er antakelig italiensk, etter boken hun bærer med seg på dekk å dømme. To korte digitale klikk, og jeg er foreviget i noens minner om en tur nordover. Vi står på babord, altså skipets venstre side, mens sola – som ikke er midnattssol mer for i år –  har klatret standhaftig over kanten av et svartgrått skydekke oppe i nordøst. Skydekket gråt fra seg tonnevis tidligere på kvelden. MS «Richard With» går ikke for full maskin, hun er god for litt mer enn dette. Istedet lar vakthavende på brua oss få god tid til å se landskapet og havet. Etter den diskret fotoseansen blir kvinnen stående noen minutter med albuene på rekka. Hun stirrer inn i solskinnet, og mot havkanten. Den kvinnelige turisten er del av en gruppe nattevåkere med spesielle interesser: verdens ende natterstid.

Det var nemlig her det var. Ultima Thule, nedgangen til helvete. På begynnelsen av 1500-tallet var den katolske kirkens utsendte biskop Erik Walkendorf av Nidaros enig med seg selv om at et eller annet sted på denne strekningen var det. Walkendorf så med sine egne øyne landskapet som glir forbi oss på styrbord side denne natten. Han så de stupbratte klippene, uten et eneste tre, de gråbrune kolossene av stein som steg loddrett opp fra havet, og han noterte med grøss at her var det enveisbillett til Satan om man kom for nær.  Nå har det seg slik at Walkendorf selv antakelig døde av en eller annen pest, den gangen fantes det ikke Tamiflu verken for fattig eller rik. Men før den tid hadde han rukket å alarmere paven om hva han mente.

I dag er det få, kanskje med unntak av spesielt interesserte i Nidaros bispedømme, som husker Walkendorf. Likedan er det nok med mange av stedene vi seiler forbi denne natten. Krossneset, Ytre Syltefjord, Syltevik, Svartneset. Glemte navn som passeres med avmålt distanse i tolv knops fart. Men det er usedvanlig vakkert, og ingen djevler å se i sjømils omkrets. Det eneste mystiske er at nordgående hurtigrute nå går sørover. Men det lar seg forklare med at vi skal rundt Varangerhalvøya – og da må skipet sørover for å komme til nordligste stoppested Kirkenes.

Så: Kan det hende at Walkendorf tok feil? Noen burde kanskje skrive til paven og be ham revurdere historien? «Viser til tidligere brev av 1520. Det var ikke her. Se vedlagte jpeg-filer.» Men for alt jeg vet, kan jo den italienske kvinnen på dekk denne natten ha hatt et oppdrag. Man kan jo aldri vite, har jeg lest i «Da Vinci-koden».

Å vandre mellom linjene

Hvis du som leser dette befinner deg i Oslo sentrum, er du ganske nøyaktig sju timer og et kvarter unna dette landskapet, denne historien og denne følelsen. Jeg skal redegjøre for tidsregnskapet. Men først må du vite hvor du skal, og hvorfor.

Kongsfjorden i Finnmark, juli 2009.

Kongsfjord/Berlevåg i Finnmark, slutten av juli 2009. Jeg har ikke greid å finne ut om Karen Blixen virkelig var her da hun gjorde research til «Babettes gæstebud», men det var i alle fall hit hun la handlingen. Novellen, som ble filmatisert i 1987 og fikk Oscar for beste utenlandske film, forteller historien om de strengt pietistisk oppdratte søstrene helt ute på Europas ytterkant: «I Norge er der en lang, trang fjord mellom høye fjell. Den heter Berlevåg-fjorden.» begynner fortellingen, der den i 1871 tar en dramatisk vending når den franske kokken Babette tar ulønnet losji hos søstrene. Hun har flyktet fra beleiringen i Paris, og det er her hun havner, på finnmarkskysten, etter anbefaling fra livskunstneren Achille Papin.

Mot kveld ved Kongsfjorden, juli 2009.

Jeg har i mange år vært fascinert av den historien. Og det er lenge mellom hver gang jeg besøker landskapet, som befinner seg bare få timers kjøring fra der jeg er akkurat nå. Riktignok ble selve stedet vraket som location for filmen, det ble Jylland istedet, men det gjør ingenting, for det var dette Karen Blixen mente. Her, akkurat her, levde oppdiktede personer som vandret inn i verdenslitteraturen og filmhistorien. Her ute ble det i Karens Blixens hode servert et måltid som overgikk alt hva hjertet turde begjære, og skam på den som nøt, men nøt gjorde de, for under måltidet spredte det seg en varme og en romslighet som selv den nådeløse Gud måtte unne menneskene. For Babette Hersant var ingen vanlig suppekokerske, hun var fransk stjernekokk, og da hun vant ti tusen francs i lotteri, brukte hun hver eneste en av dem på et måltid tilegnet livsgleden i hele bygda. Denne kvelden og natten spiste de fryktsomt blant annet skilpaddesuppe, de drakk Clos Vougeut 1846, og de åt en gåtefull rett kalt ‘blimis demidoff ‘, som kan ha vært russiske pannekaker med kaviar. For å nevne noe av det.

På et gammelt originalkart jeg kjøpte, selvsagt i Paris, datert 1830, er fjordene noenlunde riktig opptegnet, men landegrensene er tvetydige og uklare. Imidlertid har kartografen fått med seg den lille Kongsfjorden, som nok var den Karen Blixen mente. Og det er nettopp her reisen mot det gode livet starter på denne fredagen. Det er her du kan stanse i veikanten, tenke deg tilbake til tider som ikke finnes annet enn i linjene i bøker, på gamle kart, eller i noens fantasi. Her ute sang man sin Petter Dass, leste med ærefrykt sin Pontoppidan og spiste sitt brød uten klage. Inntil den kvelden Babette Hersant – riktignok i Karen Blixens fantasi – endevendte alt og skapte lykke rundt et matbord.

Tidsregnskapet? Tjue minutter flytog til Gardermoen, førti minutter ventetid, to timer fly til Kirkenes, et kvarter bagasjeventing og utkvittering av leiebil, maks fire timers kjøring, inkludert pauser, til novellelandskapet. Det skulle bli ganske nøyaktig sju timer og et kvarter fra Oslo til Karen Blixens landskap der Europa sluttet. Jeg var så heldig å være der i går.

Javel, ja. Det er fredag. Hvor er dine landskap?