Stikkordarkiv: sorg

I ren statistisk forstand

Publisert av
6

Republisert.
– Visste du at levealderen til norske menn har steget? spurte hun og kikket på ham. Hun hadde lest at menn stadig blir eldre. Mindre hardt fysisk arbeid hadde ført til at kvinner og menn nærmer seg hverandre mot slutten av livet.

Han hadde alltid hatt liten sans for statistikere som trodde at liv og moral kunne stilles opp i kolonner og regneark. Statistikere som lager slike undersøkelser tror livet er en formel som alltid går opp, mente han. På den andre siden visste han at han – rent statistisk sett – ville kunne komme til å dra før henne. En gang, kanskje om noen tiår, eller for den saks skyld kanskje i morgen eller neste uke, ville det være hans tur. Rent statistisk var det et faktum.

Hvordan er været den dagen? tenkte han. Ville hun stå i svart kjole mens årets første snø falt i det grå håret hennes? Hvor gammel er hun? Hva husker hun fra livet deres? Eller ville hun stått foran den åpne graven hans i tungt regn mens årets første grågås-trekk krysset det åpne havet og fant land? Hva ville hun sagt? Ville hun grått? Hva tenker hun på når kisten fires ned i den svarte jorda, når jordpåkastelsen er over, når seremonien er slutt? Hva spiser de under minnestunden? Og hva gjør hun resten av livet sitt, når han er borte? Et sted der ute går det kanskje en mann som en gang skal bli hennes. De vet det bare ikke ennå.

– Men levealderen har jo steget, svarte han.
– Ja. Den har jo det, svarte hun og falt i tanker.

Kortfilm dertil:

[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/besok1.flv[/pro-player]

Sirkellogisk sans ved reisens slutt

Publisert av
4

Han spiste ettertenksomt og fraværende på en gulrot.
– Ja, for du kommer aldri til å være utro mot meg, sa hun og var skråsikker. Det var hun med rette. Han svarte bekreftende på spørsmålet, og han innså at ved å være så ærlig, hadde han gitt henne et avgjørende argument for å dra. Det hvilte alltid noe rastløst over henne som ikke fant klangbunn hos ham. Og et siste desperat argument var lagt på bordet: ‘siden du ikke kommer til å være utro, må vi bare finne en annen slutt på dette.’

Han irriterte seg over denne rastløsheten. De snakket mindre og mindre om den – i det hele tatt snakket de mindre og mindre om noe som helst. Og det hele var over.
– Tenk på alle de kroppene man aldri får kjent på eller knullet når man er i et forhold, sa hun en annen gang og fortsatte:
– Tenk deg tanken. Aldri mer en ny og spennende kropp.
Han undret seg over hvorfor man absolutt måtte tenke på det. Deretter spiste han på trass den lysegrønne gulrotstumpen i et trassig jafs. Hun registrerte det i sidesynet – og kanskje var det med et visst vemod hun konstaterte at oppdragelsen hadde vært til ingen nytte.

De siste ringblomstene

Publisert av
Svar

Hun griper etter håndkledet som ligger på sengekanten fra i går kveld, han ser at hun forsøker å skjule at hun famler.
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, det var et dypt spørsmål så tidlig på morgenen, svarer hun og drar håndkledet over magen.
– Jeg kan spørre på en annen måte, sier han, – hva er det siste du husker?

Hun lener seg mot veggen, det glassaktige blikket hennes blir irrgrønt der det fester seg i vinduskarmen.
– Jeg er glad det skjedde om sommeren, slik at jeg kan huske hvordan ringblomster ser ut.
– Hvordan ser ringblomster ut? spør han. Hun fukter overleppa med stram tungespiss.
– Ringblomster har mange kronblader. De er oransje. Faen. Jeg kan ikke se oransje lengre. Men jeg vet hvordan fargen ser ut.
Hun snur seg mot ham og ser på kroppen hans:
– Fortsett. Ta på meg.

De lange arrene i pannen hennes snor seg langs neseryggen og over begge kinnene som inntørkede elver med meandersvinger. Hun hadde blitt liggende på ryggen i kramper mens saltsyren fortsatte å spise seg ned i underhuden. Synet var for lengst borte for alltid, det var et faktum i det sekundet væsken traff øyeeplene. En vaktmester som ikke hadde låst for dagen hørte de høye lydene, han grep henne i kragen, slepte henne gjennom korridoren og spylte henne med vannslangen utenfor. Alt på grunn av en manglende kork og en fatal overbalanse mot hylla.

– Jeg vet hvem som… Jeg har snakket med ham mange ganger. Han hadde glemt å skru korken på. De hadde gjort et eksperiment i fysikktimen før meg, han hadde blitt distrahert av en elev som trengte hjelp med et regnestykke. Han lever med det ennå, jeg tror han har det verre enn jeg. Skyldfølelsen, vet du. Han har synet, det har ikke jeg. Det var ringblomster utenfor vinduet. Jeg husker det. Det var det siste jeg så. Og så husker jeg lyden av en svarttrost som skvatret i det store kastanjetreet ved skoleporten. Men jeg kan ikke huske hvordan en svarttrost ser ut. Jeg vet at du har lyst på meg.

– Kastanjetreet husker jeg. Det har en tørr lukt, i motsetning til hegg som lukter vått. Ta på meg. At det sved var ikke så ille. Smertene forsvant bare helt plutselig. Jeg skrek mer av erkjennelsen, tror jeg. Jeg visste at jeg aldri kom til å se noe mer, noen gang. Vaktmesteren luktet white spirit, han hadde malt vestsida av skolen hele dagen. Jeg er stygg, men jeg er pen samtidig. Alle sa det. Eller, nei, jeg vet ikke. Ikke alle. Telefonen. Den ringer. Det er ikke min. Er det din telefon? Nå går det for meg. Jeg er glad det var om sommeren.