Å finne nyansene

En rask kikk på det siste døgnets nyhetsoppslag viser at det vandrer en rekke mennesker rundt i sjokk. Knausgårds suksess kom som et sjokk, forteller hans bror, og Carl I. Hagen fikk sjokk da han leste valgkomiteens innstilling. Langrennsmiljøet i Finland er i sjokk (noe som dreier seg om et stort antall mennesker) etter nye dopingmistanker. Sjokk-ordet er så utvannet og trivialisert at det snart ikke kan brukes til noe, annet enn som fagmedisinsk begrep på sirkulasjonssvikt. Sjokk som begrep har mistet sin troverdighet, det kan ikke fremsettes verken litterært eller journalistisk uten at vi trekker på skuldrene og sier: «Hva så?» I dag handler det om å bruke opp ord, og om å kjenne etter før vi skriver og snakker. Hvilke ord skal vi bruke for å bli hørt, og trodd?

Terapeuter jobber med en interessant teknikk: De forsøker å bryte ned absoluttene, overskriftene i en samtale eller en sinnsstemning, til noe mer nyansert, mangesidig og forståelig. Ikke for å stille spørsmål ved troverdigheten av den subjektive opplevelsen, men for å få fram brødteksten under overskriften og ingressen. Den som anstrenger seg for å lese et menneskes brødtekst, vil forhåpentligvis selv få mindre behov for å snakke i overskrifter: «Nå forstår jeg. Var det det du egentlig mente?» Å være i sjokk er ikke en spesielt presis beskrivelse. Kan det være slik at Knausgårds bror ble «svært overrasket» over suksessen? «Urolig?» Eller var han «forundret»? Mindre overskriftspreget, for noen kjedeligere, men for meg desto mer spennende. Kunne Carl I. Hagen karakterisert valgkomiteens innstilling som «urettferdig», eller «sårende», noe han også har gjort, men også motstått fristelsen til å bruke sjokk-ordet? Er langrennsmiljøet i Finland virkelig kollektivt rammet av sirkulasjonssvikt, eller er tilstanden mer preget av å føle seg «utsatt»? Kanskje det føles som om «lagånden er sterkt svekket» hvis det er riktig at noen kan ha dopet seg nok en gang?

Med alder og erfaring skal, og må, forholdet til absoluttene endre seg: Et «aldri» har en annen valør for en 25-åring enn for en 50-åring. Med tiden kommer et mer avslappet, men samtidig robust forhold til det bastante. Lik livet endrer seg, kommer også skrivingen til å endre seg, tolkningen blir en annen. Hvor troverdig er det at en 67 år gammel mann med inngående, solid kjennskap til rikspolitikk og politisk spill, med en leksikal kjennskap til livet i sin alminnelighet, bruker sjokk-ordet? Har han «aldri» vært med på noe lignende? Eller var dette et ord han følte han måtte bruke for å bli hørt? Er det slik vi har blitt?

Til sist i dag noen glemte ord og uttrykk til inspirasjon:
«Toskeskap» – presist og elegant ord til slentrende bruk, godt alternativ til bannskap.
«Brillefint» – herlig gammeldags betegnelse på en god følelse.
«Velhavende» – rik.
«Grom» – storartet.
«Storartet» – se grom.

Å finne det viktigste

Jeg har lyst til å skrive noen bloggposter om hvordan man skriver. Kanskje like mye for å rydde i egne tankerekker som for å dele noen håndgrep, men ikke minst å få andres erfaringer. Dagen i dag handler om å prioritere sanseinntrykk.

Det er helt uomtvistelig at journalistikken opp gjennom årene har lært meg noen arbeidsteknikker som jeg er svært takknemlig for å ha fått til rådighet. En av dem er å jobbe under tidspress. Det finnes inntrykk som bare kan fanges opp i løpet få sekunder: En lukt, en setning som må memoreres, eller en grimase. Slikt kommer aldri tilbake, det du ser, hører, føler, smaker og lukter må lagres der og da. Det er ikke alltid det finnes en opptaker, en notatbok eller et kamera tilgjengelig, da er alt du har til rådighet din egen evne til å huske. Og prioritert mål nummer ett er å finne det viktigste.

Jeg så et gåsetrekk i går kveld. Det kom flygende med korte støt som forvarsel, jeg hørte det lenge før jeg så det. Et hvilket som helst gåsetrekk, men hva var spesielt med dette? Jeg har selvsagt sett gåsetrekk før, også fra benken der jeg satt mellom to boligblokker, og jeg visste at jeg hadde få sekunder på meg på å legge merke til hvordan dette skilte seg fra de andre. Alle sanseinntrykk kan brukes til noe, man vet bare ikke til hva før man opplever det. Jeg bestemte meg for å prøve å formidle regelmessigheten i det, og det var helt rått: Gjessene trakk i en helt rett linje, det var ikke en eneste meters avvik under kursen. Selv om det blåste en sur kveldsvind, greide fuglene å kompensere for turbulensen med imponerende muskelkraft, de hvite undersidene holdt to rekker med fart og spenst som knapt er mulig med gps-styring. Synet var så majestetisk, så retningsbestemt, så imperativt. Gåseplogen var formstøpt og fullendt i formen. Budskapet mitt: Så vakkert. Det jeg prioriterte vekk, var å forsøke å se hvilke gjess det var. Hadde jeg konsentrert meg om det, ville jeg antakelig ikke sett at dette trekket fulgte nøyaktig samme vinkel som det forrige jeg så, dette vet jeg fordi jeg satt på meteren på samme sted, gjessene forsvant nøyaktig på samme referansepunkt som det forrige, nemlig i vinkelen mot tiende etasje på den ene blokka. Det var dessuten mørkt, så en artsbestemming ville tatt alle de korte sekundene jeg hadde til rådighet. For alt jeg vet kan jeg ha sett Skandinavias sjeldneste gjess, ikke vet jeg. I stedet gir jeg deg en beskrivelse av noe formfullendt. Jeg vet fortsatt ikke om det jeg prioriterte å sanse var det viktigste. Og jeg vet ikke, men jeg tror, at de som befant seg fire hundre meter bak meg, i lyskrysset, ikke så eller hørte noe som helst, for der passerte Isbilen med basuner og fanfarer. De har en helt annen historie enn hva jeg har: De vil kanskje fortelle historien om Isbilen som forsøkte å selge is i hutrende novemberkulde. Attpåtil på en tirsdagskveld.

Å ta inn sanser er å rasjonalisere med tiden og plassen. En lukt kan gjøre like mye inntrykk på mottakeren som på formidleren. Den eminente bloggeren Arthur Wikan gjør noe av dette i teksten «Pleaser» av 23. oktober i år. Han skal beskrive 1. mai-toget i Kirkenes fra før i tiden, og velger ikke å beskrive hvor langt toget er, antall paroler eller været. Han skriver: «Selve toget dunstet av Old Spice, Aqua Velva, og testosteron.» Så elegant, så malende. Hvorfor? Fordi han rasjonaliserer, skaper bilder: Aqua Velva ble brukt av én generasjon, Old Spice av den neste, men testosteronet, kampviljen, var ikke aldersbestemt. Da kan vi alle forestille oss lengden på toget, og parolene.

Ikke ved første øyekast. Og kanskje heller ikke ved det andre.

Han heter Tomas Tranströmer, og han er på alle avisforsidene i dag. I går, åtti år gammel, fikk han Nobels litteraturpris, prisen går innenlands i år: Han er født her i Stockholm, en periode bosatt i Västerås, nå tilbake på Söder. Etter et hjerneslag kan han i dag bare snakke kortfattet, men forfatterskapet hans stanset ikke den gangen i 1990: Fire utgivelser etter slaget. Tranströmer debuterte i 1954.

Mer og mer mens jeg siden i går leser Tranströmer, blir jeg minnet på hvor ofte alle vi som skriver må revidere det vi ser. Det er vel og bra med et førsteinntrykk, men ofte forstår vi ikke det vi ser før ved tredje tanke, eller fjerde eller femte, eller også aldri, førsteinntrykket kan brukes til å skape seg en skisse, en ramme, men hva som ligger dypere kan komme med tiden. For en mester til nettopp dette Tranströmer er.

Og så var det jeg som skulle lage skrekkfilm.

Verdens fæleste ord

– Filipenser. Det høres definitivt ut som noe man ikke vil ha, sa en kollega av meg. Og jeg er veldig enig. Filipenser har jeg hatt, og det er ikke noe å trakte etter. Hva er det skrekkeligste ordet du vet?

Jeg holdt lenge en knapp på ‘busemann’. Inntil jeg fant ut at busemannen egentlig ikke finnes. Og den største bløffen vi i Nord-Norge har kjørt, ved siden av at vi alltid står han av, er at ‘hæstkuk’ er godt ment og er noe vi bruker som kjælenavn på hverandre. Sorry, men slik har det aldri vært.

Over til leserne.

Hvil deg, rødblyant

Jeg ble invitert av Språkrådet og DIFI til å skrive om språk. Vide fullmakter, altså. Jeg valgte å skrive om adjektiver. Adjektivene, disse norsklæreres utskjelte småtasser.

Vi tar oss først tid til en leksikal oppfriskning av hva et adjektiv er. Adjektivet beskriver substantivet. Når du beskriver en bil som blå, er ‘blå’ adjektivet. Adjektivet har den magiske egenskapen at det ikke bare beskriver det du beskriver, men kan også beskrive deg: Dersom du omtaler en film som kjedelig, sier det noe om holdningen din. Du flagger synspunkt. Adjektivet blir i profesjonelle kretser ansett som den objektive journalists verste fiende. Så er da spørsmålet om adjektivet ‘objektiv’ kan, eller bør, brukes om journalister.

Den gamle skolens lærere fortalte oss at en forfatters mest innpåslitne følgesvenn er den såkalte adjektivsjuka: Trangen til å overlesse en tekst med utmalende adjektiver. Det gikk varmgang i rødblyantene på åttitallet der de spankulerte hissig nyspissede langs linjene i stilbøker. Ironisk nok ble mange adjektivrike tekster rettet ved hjelp av nye adjektiver: “Ble ikke denne teksten forholdsvis svulstig?”

Det mest forskrudde skriverådet jeg har sett på lenge, fant jeg i en blogg der forfatteren så sent som i september i fjor fastslo: Når du tror at du har skrevet teksten ferdig, gå gjennom det du har skrevet og stryk minst halvparten av antallet adjektiver. Jeg vil tippe at slike tips har skylden for mange anspente kjever, innestengt fortellerglede og kjedelige tekster. Derfor: Glem slike råd. Språk er ikke matematikk, men musikk. Du kan med god samvittighet se på teksten din som et partitur, der du er allmektig komponist. Matematikerne har fastsatte formler som skal munne ut i fasit, mens du har språkets uendelighetstegn fritt til din disposisjon. Elegant bruk av adjektiver setter smak på leserens tungespiss, og et velplassert adjektiv smører tankebanenes tannhjul.

Du kan også lage dine egne adjektiver: Mens jeg skriver dette er det svært kaldt utenfor vinduet mitt. Å beskrive kulden som ‘blå’ blir for upresist. Jeg føler tvert imot kulden som ’svartsvidd’. Smak på ordet før du avviser det. Får du bilder i hodet? Følelser i huden?

Jeg oppfordrer til økt bruk av gjennomtenkte og velfølte adjektiver. Jeg vil rett og slett at hele språket skal i sirkulasjon og inn i dansen. Da kan ikke dansens mestre, adjektivene, stå som veggpryd og bare se på.

Det er fredag. Hvordan føler du deg? Hvordan ser fredagen ut? Bruk adjektiver – smør tjukt på.

Pølse rimer ikke på følse

Uhemmet vil jeg reklamere for de norske ordbøkene på nett. Og det er ikke bare ord og tomt prat der. Mye moro ligger mellom linjene, fant jeg ut da jeg skulle hjelpe en kollega i dag med andre ord for ‘vinterkulde’ og andre frostsprengte uttrykk. Under oppslagsordet ‘rim’ har nemlig moroklumpene i ordbokredaksjonen skrevet følgende eksempel: «‘jeg finner ikke noe r- på ‘ansikt’ «. Ved nærmere ettertanke: nei, ikke jeg heller. Og her kommer en gratis idé til de muntre redaktørene ved neste ordboksrevisjon:
«Jeg finner ikke noe rim på ansikt,
så det overlater vi til dem som kan slikt.»

I nettordboken finnes også en oversikt over de mest søkte ordene i går, siste uke, siste tretti døgn og forrige år. På topp i 2009 søkte nordmenn på ‘dessverre’. Jeg er ganske sikker på at finanskrisen har skylden: Skal man gi folk sparken eller avslag på lån, er det rimelig å gjøre det formelt riktig.

Å veie sine ord på gullvekt

Det er uvisst hvor lenge denne muntre beskjeden har sirkulert rundt i Sverige, men teoretisk kan det ha vært siden de første, nye tjuesedlene forlot trykkeriet i 1997. En eller annen har funnet en ledig plass bak gåsen fra Nils Holgerssons reise. Antakelig ble den vekslet meg til gode på en kolonial for to dager siden. Det er endel år siden 1997, så for alt jeg vet kan det ha blitt kjøpt noe fint for sammenlagt flere hundre tusen siden den tid. Jeg undrer meg på hva denne beskjeden opprinnelig var ment som. Beskjed til et barn? Eller kanskje en unnskyldning, et forsøk på å glatte over og late som ingenting? Eller hva med noe så upretensiøst som bare et hjertesmil på en kjøkkenbenk? Så derfor, med oppfordringen fra den ukjente beskjedskriveren gikk jeg på varemagasinet NK, med en hel tjuelapp som brant i lomma.

Som man kan se er beskjeden håndskrevet, antakelig med tusj eller blekk. Og jeg er en tusjens og blekkets mann. En gang i tiden skrev jeg lange håndskrevne brev, titalls sider i slengen, og min første fyllepenn tok jeg i bruk som tolvåring. Og blekkskrift var ikke noe alle drev med:  å ta steget fra blyantens verden og over i blekkets var en alvorlig sak. Ordene ble på en måte mer varige. De lot seg ikke viske ut. På barneskolen var det forbudt å bruke annet enn blyant. Direkte forbudt. Men nå ble ordene stående. Riktignok fantes det på den tiden en væske man kunne pensle på blekket slik at det ble vann, men ventetiden på tørkeprosessen var lang, så det var egentlig best å stå for sine ord. Min første fyllepenn var en Pelikan med korte blekkpatroner, og den var som en god, gammel og trofast partisekretær i AP: lekket aldri.

Kan beskjeden på tjuelappen ha blitt skrevet med en penn kjøpt på NK? Kanskje. Det vi i så fall kan fastslå, er at beskjedskriveren hadde god grunn til å oppfordre sine omgivelser til å ha det gøy for penger. Prislappen på bildet over er desember 2009-pris på NK for en lekker, liten sak fra Omas, en Paragon, og slik ser den ut:

Jeg har én eneste ting å si: You sexy little thing. Jeg er litt usikker på hva man får for nesten tolv tusen for tiden – en jordomseiling? Og hvordan takker man for en slik julegave? «Kjere bestefar. Tak fårr den fine penen. Tror du jei kan byte den i plei steisjen i rommjulen? Jei har nemmelig bliant.» Får man et slikt takkebrev, skjønner man at man har bommet både på forhåpninger og fromme tanker. Neste vare, takk:

Disse sakene står i glasshyller, og det var faktisk en dame bortom for å kjenne. Det er ikke sikkert hva det var hun kjente på, pennen eller den luksuriøse følelsen av å bo i en del av verden der man uten skam kan skrive handlelapper som er gull verdt – eller romaner for hånd. Én ting er sikkert: Får man en Greta Garbo fra Mont Blanc, er tiden ikke inne til å få skrivesperre. Og slik ser den ut:

Jeg regner med at det er diamanter vi ser rundt hetta. Ord blir fattige, men det er så mye morsommere å skrive dem med en sak til trettifem tusen.

Tjuelappen brant altså fortsatt i lomma da jeg vandret ut i juleskumringen, fortsatt med sikkel hengende fra haka. Hva tjuelappen til slutt ble brukt til? Vi la 240 imellom, og kjøpte et juletre. Det stod jo at vi skulle kjøpe noe pent for pengene. Og tjueseddelen er trygt ute i sirkulasjon igjen. Hvem får den neste gang, og hva blir kjøpt? Hva ville du kjøpt?

Ordene vi mangler – invitasjon til en språkdugnad

Når klokken er litt over sju på morgenen en junidag på Ulsrud og du åpner vinduet, kjenner at det allerede er over tjue varmegrader ute, da merker du en spesiell lukt. Den er helt særpreget. Lukten kommer fra blomstrende rosenhekker i Kringkollen, fra de morgenfuktige jordene langs General Ruges vei, og blander seg med oppstigende luft fra Østensjøvannet.  Å kalle denne lukten for ‘sommerlukt’ blir for upresist. Sommerlukt er så mye: sommerlukt kan like gjerne være lukten av regn ved Strømmen bro ved Kirkenes når det er to varmegrader og kalenderen viser midtsommer. Eller jordbær med grovmalt pepper på et slitent trebord øverst i Setesdal i august. Bloggposten om verdens fineste ord satte meg helt ut av beundring for hva dere kom med.  Denne bloggposten handler om ordene vi mangler.

En god kollega – han kan selv komme med sine forslag – satte meg på ideen. Og det er en forbløffende godt bortgjemt hemmelighet her til lands at det står alle innbyggere fritt å foreslå nye ord som kan bli del av det norske ordforrådet: Den som finner opp et nytt ord kan melde det inn til Språkrådet, som i sin tur tar forslaget ditt til et eget fagråd dersom det passerer kriteriene for nyskaping og oppfattes som presist nok. I Sverige er det Svenska Akademien som holder styr på nyord, og i Danmark kan du henvende deg til Dansk Sprognævn.

Morgenfølelsen av sommer på Ulsrud kan jeg best beskrive som ‘våtvarmt’. Og nå åpnes forslagene for nye, rare og gode ord som mangler.

Verdens fineste ord – forsøk på en drodlerunde

De har kanskje ikke fått den beste stemmen, men de har i alle fall fått et fint begrep på hva de bedriver: ‘å laryngalisere’. Det høres ut som en meditativ øvelse, men å laryngalisere betyr rett og slett å snakke med knirkestemme. Rent leksikalt defineres laryngalisering som en måte å snakke på der pyramidebruskene i strupehodet strammer seg og får stemmeleppene til å svinge med tjue til femti pulser per sekund. Pyramidebruskene. I seg selv et vakkert ord. Å laryngalisere er ofte forbundet med eldre , distingverte menn. Kåre Willoch blir ofte trukket fram som en laryngaliserer av rang. I dag skal det handle om vakre ord – og kommentarfeltet er åpent for forslag.

Det er liten tvil om at et ords skjønnhet kan ha med personlige erfaringer å gjøre. For noen er ‘fløtemysost’ vakrere enn ‘lykke’, for andre er ‘eksamen’ verre enn ‘holocaust’. Noen liker ‘mora’, andre liker ‘dattera’. Jeg er spesielt glad i det latinske ‘concordia’, som betyr enighet eller samhold. Det både ligger godt i munnen, og passer til betydningen. Og er det flere enn meg som synes at ‘engel’ ligger bedre i munnvikene enn ‘angel’ ?  Og uansett om jeg er inhabil eller ikke, synes jeg ordet ‘rikskringkasting’ er usedvanlig beskrivende for hva vi driver med: vi kaster [signaler] rundt i riket.
Se deg rundt. Eller kjenn etter. Vakre ord – og hvorfor de er det.