Det ene ordet

Under en passiar med Frøken S siterte hun en bok hun leser, der en av karakterene i boken skal beskrive Stockholm med ett eneste ord. Karakteren velger ordet «tilpasning». Til forskjell fra Roma, som i boken blir merkelappet med ordet «sex». Men Stockholm, altså, det mer nøkterne «tilpasning». Jo mer jeg tenker over det, dess riktigere høres det ut.

Det ligger andre ord like langt framme på tunga når man vandrer, sykler og kjører i ytterkanten av indre by for tiden: «Tålmodighet» kunne vært et av dem, «ventetid» er et annet like nærliggende. Det kommer opp stadig nye oppslag om forsinkelser, omkjøringer, omlegginger, planendringer, uforutsette omstendigheter, oppdukkende mål, og regn. Men felles for dem alle kan oppsummeres i «tilpasning». Ingen kontinentale utbrudd, ingen som klager i avisene. Og på et forunderlig vis føles det godt å være del av dette tålmodige fellesskapet: Alle har sin plass, og den plassen har vi fått tildelt.

Vi står til høyre, går til venstre, vi tilpasser oss hverandre, og vi tilpasser oss myndighetene: Når byråkrater og politikere motvillig blir slept til mikrofoner og avisspalter etter kritikkverdige forhold eller avgjørelser, svarer de nesten uten unntak at «vi må forstå at…» eller «slik er det, og vi må avfinne oss med at…» Så bøyer vi nakken og sier «jaja, da er det vel slik.» Riktignok hender det at myndighetene snur, slik det var i saken om barnehjemsbarna som først ble nektet erstatning for overgrep, men deretter innvilget byråkratene søknadene etter flere runder i vandrehallene. Og til tross for det byråkratiske tilbaketoget, det lå i luften: «Jovisst, vi gav oss, men dere må forstå at ting tar tid.» Vi tilpasser oss alle sammen, og det er knapt til å holde ut, men vi holder ut. Og det er likevel et stykke å gå: På en kafé jeg svingte innom i ettermiddag stod det et oppslag i kassa: Vi måtte være så inderlig snille og ta imot kassalappen, fordi det hadde Skatteverket bestemt. Så derfor vandret jeg ut med en kaffe og en kassalapp, jeg kjempet meg avgårde, regnværet og kulingen trakk meg sidelengs, jeg forserte NCCs konstruksjonssperringer og trafikklys, klatret over oppgravde jordhauger og ventet, ventet, ventet på grønt lys, nye regnskurer, jeg trakk jakken tettere rundt halsen, snart framme, nye påbud trykket på midlertidige skilt, kulingen hylte rundt ørene, men kvitteringen lå i jakkelommen, jeg voktet den som en juvel, som et verdipapir, vel vitende om at Skatteverket når som helst kan være på døren, ikke i dag, ikke i morgen, men kanskje om to år: «Herrn, det er statlig kontroll, kan Vi få se kvitteringen for Deres kaffekjøp i Solna Centrum tirsdag den 18. oktober klokken 1412? Mange takk. Kroner 34. Pappbeger, middels størrelse. Det stemmer. Vi ville bare sjekke, herrn, Vi har våre retningslinjer. Bokettersyn, vet De. Ajøss på Er.» Jeg ser for meg at damen bak kassen i selvsamme stund sitter i avhør på et grått kontor, avhørslederen får en beskjed på øret, nikker motvillig mot den andre enden av bordet: «Vel, De kan gå. For denne gangen. Vi har nettopp fått på plass den siste kvitteringen, nå var De heldig.» Noe liknende har jeg bare opplevd et sted tidligere, det var på en kebabsjappe ved Pont Neuf i Paris, der jeg måtte ta en kaffe til kebaben, ellers ville det bli kluss i kassa, insisterte ekspeditøren og tørket lettet av seg svetten fra pannen da jeg samtykket og forstod at det var jeg som gjorde ham en tjeneste og ikke omvendt. Kaffen smakte aldeles forferdelig, men det var ikke det som var poenget: Selvsagt hjelper vi hverandre.

Hvilket bringer meg til Paris, hvilket ord passer her? Det er så mange ord å velge mellom, ord som «vennlig», «sensuell», «arrogant» og «smakfull» ligger i luften, men en gammel journalist mot deadline vet at man til sist må ta en avgjørelse, og valget faller ned på «selvbevisst». Men så se på dem, da. Slentrende, plystrende, som om intet annet betød noe enn et hastig kyss. Men et eller annet… hvordan skal man beskrive det – noe selvsagt? En verdensmetropol som ikke har hast, Paris består, sjelen i byen ligger forankret. Den trenger ikke reklamere, denne byen, den bare er. Det er ikke bedre her enn i Stockholm eller på Åndalsnes, de er bare flinkere til å gå rett i ryggen, late som ingenting og si «se på oss». Og «de» blir til «vi», for selv vi fra Stockholm eller Åndalsnes retter ryggen og vandrer med største selvfølgelighet langs Les Halles og nikker til andre forbipasserende, «fint vær i dag». Det er såvisst til å holde ut.

Og Oslo. Lille Oslo, med alle sine komplekser og all sin umåtelige stolthet – for tiden er det komplisert å sette ett eneste ord på Oslo. Mange ganger ble «overfladisk» satt som et stempel på byen, og jeg er lei av det ordet. Noen gav dommen «wannabe», etter fire øl på Aker Brygge en gang på nittitallet, men gud, så forhastet. De siste månedene har «tilgivelse» blitt satt i ordlista, men vi får vel se.

Jeg valgte dette bildet som et eksempel på ordet «lengsel», som er mitt foreløpige valg: En meget varm dag den 6. juli 2010, formiddag, operataket var nesten tomt. Grunnen? I hovedstaden satt folk som sedvanlig og sa at «herregud, for en varm dag, nå skulle vi vært på operataket med en piknik-kurv, vi skulle sittet inntil sørveggen», så sukket de og hamret videre på prosjektrapporter og kikket ut vinduer. «Lengsel» er mitt ord på Oslo, og her er jeg ved sluttpoenget: Frøken S bad meg sette et ord på Oslo, og det ble altså «lengsel». Aldri har jeg vært noe sted der lengselen står så tydelig i dagen som i Oslo by. Det gjelder oss alle i smeltedigelen Oslo: Småbarnsforeldre som lengter etter noe større enn to rom og kjøkken på Kjelsås, blåfrosne uteliggere som lengter etter en øl eller en flik av forståelse, svenske servitører som lengter etter et Sverige som setter pris på dem, eller en pakistansk taxisjåfør som lengter etter noe mer enn å sette seg inn i Oslo Taxis omstillingsprogram. Og hvor mange ganger har vi ikke sittet i et klamt kontorlokale med et halvveis fungerende aircondition-system og lengtet etter å fyre en engangsgrill på Huk? Og hvor mange ganger har vi ikke sittet på Oslo S og lengtet hjem? Det er jo ikke noe negativt. Det er tvert imot noe å kunne leve med.

Fortell oss så. Hva er dine ord på ditt hjemsted?

Motorsagmassakren, aka vandaler mot kukhoder

Så har det skjedd igjen: En eller annen sjuk jævel med penger til langt over flomålet har i nattens mulm og mørke slått til på Norr Mälarstrand midt i byen og saget ned århundregamle trær. Galskapen startet på forsommeren, og har sitt utspring i den stadig mer tilspissede situasjonen mellom trær og mennesker: Befolkningstettheten her i byen øker, folk vil ha utsikt, og de ser ikke Mälaren for bare trær. Det er straffbart å ta seg til rette på den måten som folk blant annet på Norr Mälarstrand har gjort, det vanker bøter i hundretusenkronersklassen for dem som ikke spør om lov og blir tatt. Og tatt, det blir de. Utlov dusør på dem, så er det vel en eller annen grådig faen i nabolaget som plaprer.

Mange av oss er særdeles glade i byens eiketrær, og godt vant med de små «bump» og «kardang» som lyder gjennom høstmørke kvelder. «Bump» og «kardang»-lydene kommer når disse små rakkerne, eikenøtter (se pornobilde fra herigården over), faller ned, og som med sin fabelaktig frekke fasong blir liggende på gangstier og langs veikantene i titusentall. Ekollon kalles de på svensk, ‘ollon’ er det samme som hva man på latin kaller ‘glans penis’, kjent som ‘kukhode’ i norsk dagligtale, og eikenøttene er dels forklaringen på at ulike typer beboerforeninger er på krigsstien: Eikenøtter blir av enkelte påstått å være søppel (sic!), og en av byens lokale leieboerforeninger har de siste månedene blitt sett i hyppig, mumlende inspeksjon av flere århundrer gamle eiketrær. Foreningen har kommet på den forrykte ideen å søke om trefelling. Uvett er forholdsvis likt fordelt over hele Skandinavia. Fellingstillatelse kommer de aldri til å få. Dream on.

Urban manøver

Tilbake i byen, tilbake til tuting og småkjekling i lyskryss ved rushtiden, alltid en nyrik som skal fort hjem, eller en gammel fattig som roter i søpla, alltid en veiarbeider som har satt opp veimerkingen fra helvete i påvente av nye dreneringsrør som sikkert kommer med trailer fra Danmark i neste uke, ikke nå, men neste uke. Og alltid et smil å få. Herlige byen, med merkelige opptog som skråler seg ned Sankt Eriksgatan og feirer noe midt på dagen, og herlig skyline mot fredagskveld.

Strengt tatt kan jeg et og annet om flyging. Jeg tok teorien, inkludert noen flytimer, som valgfag i niendeklasse, og selv om gps’en har kommet i mellomtiden, og selv om en og annen forskrift er endret siden den gangen, så er de aerodynamiske prinsippene de samme: Rett krumning gir oppdrift, rett fart gir løft. Jeg husker at læreren i den lille enmotors Cessna’en ropte mot meg i cockpit over åsene ved Værnes: «Husk hva du har lært, dra, dra, dra! Vi stuper snart, men husk hva du har lært!» Når man trekker et fly opp i altfor skarp stigning, mister vingene til slutt løftet og faller med nesa i stup. Da hjelper det ikke å trekke i stikka og prøve å rette flyet opp. Flyet mister løftet, og uerfarne piloter mister besinnelsen. Og ganske riktig, vi falt som en stein. Men vi hadde lært de noble, aerodynamiske prinsippene: En riktig konstruert flygende farkost – og en Cessna 172 er nettopp det – vil i løpet av noen nerveslitende sekunder utligne det manglende løftet ved hjelp av tyngdekraften, luftstrømmene og krumningen på vingene. Flyet vil til sist bli manøvrerbart, kunsten er å være høyt nok oppe når det skjer, for man faller og faller. Jeg stolte på den mannen, og på hva han hadde lært oss. For, se: Flyet rettet seg opp og rorene reagerte nok en gang på bevegelsene fra stikka, vi måtte bare være tålmodige og gi det litt tid. Naturen gikk sin gang.

Jeg har sett et og annet flystevne – jeg husker en gærning som het Olle, en svenske i en Tiger Moth, han hadde som avslutningstriks at han skrev navnet sitt, «Olle», i løkkeskrift med røyk på himmelen, før han landet til vill jubel og steg ut i flygerhjelm av lær. Selvsagt var han svimmel, men det var vel flaks for ham at han ikke var døpt Zacharias. Da hadde han vært nødt til å levere prikken over i’en.

Men flyoppvisningen i kveld kan få gjøre dem etter, til og med jagerflygere i formasjon må ha planlagt det på forhånd før de driver med slikt: Det kom et gåsetrekk over hodet mitt, de flygende fanter annonserte seg selv med høye støt. En perfekt, virkelig perfekt plog, rake linjer, den ene litt lengre enn den andre. Men så til selve trikset: Tredje fugl på østre plogskjær krysset elegant over mot det vestlige. Gjessene vek ikke av linje én eneste meter, men gjorde plass bakover, sakket ikke farten, hvordan de gjorde det er helt ubegripelig, men like plutselig som fuglen hadde krysset over var den nå inne i rekken igjen, nå som tredjeflyger på motsatt side, plogen krysset mot sørøst, like velformet, like ubesværet, like elegant. En F16-skvadron over tettbygd strøk ville måttet søke om tillatelse til en slik manøver i ukesvis. Og det er slett ikke sikkert at de hadde fått ja.

Over Västerbron – byen mot natt

Opp mot toppen. Mot vind. Hundre meter igjen. En bil passerer meg, åpent vindu med muskk. Jeg venter på grønt. Det går fort på Västerbron, selv natterstid, selv i krysset ned mot Fridhemsplan. Ipoden i bilen ved siden av skifter til neste plate. Norah Jones. «Humble me».
«Baby, I did´t mean to hurt you.
«I´m on my knees. Empty.»
«Please, please, please. Forgive me.»

Det er veiarbeid ved krysset mot Solna. Jeg skal mot Solna, men jeg vet at det er en annen vei nå natterstid – over instituttene ved Karolinska. De sprenger der på dagtid, nå natterstid hos oss syklister må vi følge refleksmerkingen ned over alternativ merking. Jeg vet at ved krysset i Torsgatan er det trang passasje mot neste korsvei. I natt en alternativ vei, i morgen en helt annen gate. Jeg går over i andregir, ikke at det er nødvendig, men bare i tilfelle: På vårparten hadde en eller annen på siste vakt glemt å si at det var et hull i krysset Torsgatan/krysset hvaskulledekallesdet, det var en helt ny trasé. Gatenavnet var skrudd ned. Hva har man å si.

Visst skal våren komme

Ettermiddag og lysgrått, ikke dypblått, som lengre nord i Skandinavia. Mälaren har frosset ordentlig, og da kan stockholmerne, flere hundre, gå søndagstur over frosset ferskvann. Det blir endel snarveier av det i de vestre delene av byen. Det er noe som minner om vår, selv om januar fortsatt ikke er over, og det er enkelte gjenglemte adventsstjerner i vinduer. Det er nok kjøttmeisen som synger fra lønnetrærne.

På Konditori Lyran, bygd i 1867 og drevet som konditori siden 1960-tallet, er det surrende søndagssteming. Selma Lagerlöf skal ha sittet her, Bjørnstjerne Bjørnson, også. Jeg lurer på om han satt her før eller etter at han skrev teksten til «Ja, vi elsker», som egentlig het «Sang til Norge» da den forlot hans notatbøker i 1869, to år etter at Lyran ble bygd.

I dag, denne søndagen, sitter et sterkt middelaldrende par to bord bortenfor oss. De tegner med fargekritt. Han tegner interiøret på konditoriet med den store lysekronen som henger rett over dem, hun tegner åpenbart ham. De kan ha kjent hverandre svært lenge. Esken han oppbevarer krittstykkene i er velbrukt, den har vært åpnet og lukket mangfoldige ganger, uvisst når første gang. Hun har sakene sine i et penal av nyere dato og en mindre eske. Jeg kan se at de er flinke. Jevnflinke, jevnbyrdige, jevngamle. Kanskje ble esken kjøpt eller laget på sekstitallet? Kanskje rett før Cuba-krisen? Mens skytteldiplomatiet arbeidet rutinert under jorden, presset mellom triggerhappy generaler på den ene siden og paralyserte politikere på den andre, der miksen tilsammen ble lisvfarlig. En Adlai Stevenson eller en den gangen ung Mikhail Gorbatsjov, som ikke engang CIA visste hvem var eller skulle bli – de er ellers ganske raske med analysene sine. Jeg er fascinert av diplomater. Diplomater som jobber under press  må være villige til å se på seg selv og omverdenen på et annet vis enn vi andre trenger: «Hvorfor virker mitt land og mitt folk truende for deg? Hva er det ved meg som virker uforsonlig? Hva kan jeg være villig til å diskutere, og hva er det ved deg jeg kan være villig til å leve med?»

Tilegnet byen

Vi sitter på t-banen, kjæresten min og jeg, det er tidlig lørdag kveld. Vognene setter fart etter forrige stasjon og suser videre inn i tunnelen, i rute mot nye reisende. Kvinnen i setet foran oss har påmalte øyenbryn. Man må være på ganske nært hold for å se det: Hun har ikke et eneste hårstrå over øynene som vitner om ubestemmelig utenlandsk herkomst, men derimot tydelig påmalte bryn, lagt i brede blyantstreker i nøytralt stemningsleie. Hvis hun hadde dratt blyanten opp, ville hun vært spørrende. Med streken ned ville hun blitt den tenksomme, kanskje til og med den tilknappede.

Jeg har sett det så mange ganger før, dette med en storbys evne til å forstå at alle ikke er fornøyde med å være seg selv nok. En storby har en avslappet og selvsikker holdning til påmalte øyenbryn, rare hatter, merkverdige meninger, kreativ livsførsel og alternativer til stillstand. Luktene forandrer seg fra det ene gatehjørnet til det andre. Og slaps og sludd har mange nyanser.

 «Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet, denne handla om å lengte hjem. Jeg husker noen kuer, kanskje enda flere fluer, men det va’kke noe spennende med dem» synger Lillebjørn Nilsen i visa om barndommens feriekoloni-opphold, der han egentlig, som Tramteateret, ville tilbake til by’n. Kanskje det er på tide, nå når novembermørket senker seg over byene, å komme med historiene om det pene ved en storby. Fortell.

Et sted må man begynne

– Kom, sier hun og tar ham i hånden. Herregud, denne insisterende hånden, dette kjærtegnet som er ferskt og likevel kjent. Hun sa det. Han nikket. Det er så kjent. Det er kondensstriper på himmelen, spor etter fly som akkurat har tatt av, og det er luktspor på overarmen hans, han vet det, han kjenner kondensstripene fra en lang morgen.
– Kom, så skal jeg vise deg noe merkelig. Det er en trapp her, den fører til ingen steder!

Og ganske riktig. En steintrapp, midt i et skogsholt, på bunnen av en bakke, den er lystig påbegynt, trassig lagt, og til sist iherdig fullført opp bakkekammen – men den fører ingen steder, og det må ha vært lenge siden noen målte opp stigningen og bestemte seg for å bygge en trapp. Det gror mose på den nå. Kanskje skulle den være de første stegene mot et hjem, en planlagt framtid, med utsikt over vannet. Det ble ikke noe av det storslåtte huset på høyden. Men noen forsøkte. Det ble da tross alt bygget en trapp.

Adspredte tanker om rognebær og gelé

Jeg så disse rognebærene over hodet ditt,
og det var sannelig et ganske vakkert syn.
Jeg skal ikke komme med ordspill
om å henge høyt og så videre.
Men likevel.
Rognebær er litt som oss:
Bedre etter noen frostnetter.
Passer godt til vilt,
eller andre langsomme, kraftfulle måltider,
hele kvelden. Mange pauser. Før neste innhogg.
Saftig, lenge i munnen.
Bare jeg tenker på det får jeg vann i munnen
og gelé i knærne.