Notater fra Oslo, siste sommerdag.
Klokken 1030. Trikken skramler ned Stortorvet, det er enkelte forsinkelser, det er fredag. På displayene står det at trikken kommer «nå», så er det et minutt, deretter to, tilbake til «nå». Ruters minutter har jeg aldri skjønt meg på, like lite som jeg har skjønt meg på finske avstandsskilt: En finsk mil er like lang som Ruters minutt. Jeg går. En japaner med sitt eget lands flagg på ryggsekken sover stående ved Kirkeristen. Armene i kors, hodet dupper, det er slitsomt å være turist, men det er en fin dag å sove stående på. I det hele tatt en fin dag for det meste.
Klokken 1225. Intervjukø hos statsministeren. Det er et kølappsystem, myndig passet på fra høyre flanke, slik at vi ikke skal begynne å krangle i køen (jeg har vært med på det, også), men Klassekampen har mistet sin plass og må stille seg bakerst, selv om det bare er få minutter siden LO-sjef Roar Flåthen har buldret seg varm mot kapitalen og utnytting av arbeidsfolk. Journalisten foran meg prøver å drasse med seg statsministeren inn i en krok, slik at ikke vi andre skal få høre hva han skal bli spurt om, det er det velkjente trikset, og etterfølges alltid av oppslag som «statsminister Jens Stoltenberg sier i et eksklusivt intervju at», selv om intervjuet ble gjort bak en potteplante og vi andre godt hørte hva som ble sagt. Men det blir ikke noe av intervjuet i kroken, det må pent gjøres sammen med oss andre. Det drar ut i tid, og Klassekampen er noe jævlig forbanna.
Klokken 13. Redigering. Pølser og høy latter på kjøkkenet i redaksjonen, det er alltid det på fredager. Oppsummerings- og evalueringsmøte etter 22. juli, det er det bare denne fredagen. Gjenhøret med nyhetsreportasjene våre er nifse, denne fredagen er det ubehagelig å høre sin egen stemme.
Klokken 1530. Miljøpartiet De Grønne står bortimot forlatt på Karl Johan med sin 1,4 prosents oppslutning, men bare vent, de har en plan. Jeg snakker løst og fast med førstekandidaten, han mener at det kommer til å løsne, før eller senere. Klokka 1535 løsner det, Lars Lillo-Stenberg kommer, tar fram kassegitaren, og plutselig er Miljøpartiet De Grønne den mest populære i gata, Pensjonistpartiet skotter dystert bort mot ansamlingen av folk: «Fanken, at ikke vi tenkte på det.» Men Lars Lillo-Stenberg skal stemme Miljøpartiet De Grønne, så det er i seneste laget nå.
Klokken 17. Det er farvel til Oslo for denne gangen, jeg skal sitte inne i en svensk skog den neste uken og skrive, skrive. Jeg tenker på noe sønnen min og jeg snakket om for noen dager siden, om kreative prosesser og å følge en tanke.
