Søppelmainn møte norlænning i heisn

– Ahgrhh!
– Mæn, søppelmainn, æ dæ du?
– Årrgghh!

– Mæn søppelmainn, søppelmainn, ke sko du no jær i heisn?
– Alllghhtthmmgg!
– Hekje du sedd oppslage, mainn skakje gå i heisn mæ søppelbøtto!
– Aaahhggrdssthaa!
– Jaja, vi når snart boinn, bære fæm etarsja ijænn no. Hoill ut, søppelmainn.
– Hggg!
– Ke slass etarsje kjæm du ifrå?
– Jggghhklll!
– Jaja. No e vi no nere. Halo. Halo. Søppelmainn? Ker dæ går?

Og her er nyhetene

Utenomjordiske vesener kan komme til å utslette jordas befolkning på grunn av måten vi herjer med miljøet på, forteller opprømte amerikanske forskere. Siviliasjoner på andre planeter kan komme til å straffe oss for miljøsyndene våre, sier forskerne. «Jeg regner med at man får strafferabatt for å ha kildesortert hele sitt liv?» spør en sliten Venstre-mann i Gamlebyen i en forhåpningsfull henvendelse til offentligheten.

Ahohåå for mannskor

Ukens søkebegreper er klare. Reglene: Google sender treff til bloggen, og jeg svarer. Vi tar det i noenlunde riktig rekkefølge:
«Gråspurven kort fortelling«: Gråspurven (Passer domesticus) trives svært godt sammen med mennesker. Tillitsfulle små artigkarer og -frøkner som har tilpasset seg et liv med oss. Det er dem du oftest ser i tettbygde strøk. Jeg har et bilde av noen av dem utenfor Nôtre Dame fra august i fjor:

Vi fortsetter med det franske:
«Moulin Rouge høye spark«: Sikter sikkert til en av Paris’ revyscener. Jeg har den svært høyt på ønskelista, men Moulin Rouge er ekstremt dyr. Du kan få billetter til Moulin Rouge i flere kategorier: med og uten sjampanje, med og uten middag, men få med deg forestillingen. Moulin Rouge er opphavet til myten om Frankrike som sparkepikenes land.
«Gullvasking Finnmark«: Forsøk Karasjok kommune, og beveg deg over i Porsanger, er mine stalltips. Det skal visstnok finnes en uoppdaget, enorm gullåre i Finnmark. Den skal strekke seg fra Nordkapp kommune i nord og helt ned i Kautokeino i sør, og videre ned i Finland. Ingen har funnet denne gullåren, men på gullvaskekurset som jeg tok i 1987 ble vi opplært i faget av legendariske Gull-Robert, som har sine egne hemmeligheter. Hvis du skal vaske gull i Finnmark må du søke tillatelse fra Bergmesteren, som sender søknaden din til formell høring til Sametinget. Du har rett til å vaske gull innenfor rimelighetens grenser, men sett deg nøye inn i reglene, og lykke til.
«Bibelvers til ettertanke«: Matteus 10. vers, 34. kapittel: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.»
«Kirkens dobbeltmoral«: Se over.
«Øyeblikkelig nytelse»: Sjokolade eller orgasme, full pott i lotto eller ny jobb. Her bør det være fritt valg.

Så til ukens jodling, som er et utmerket eksempel på at norske mannskor bør fornye seg. Alt dere trenger er to forholdsvis gode tenorer, ro i bassrekkene og en stødig dirigent. Til alle norske mannskor: tenk nytt. Musikken nedenfor fremføres av Jodler-Doppelquartett Bärgfründe og heter «Echo-Jodel»:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/01/echojodl.mp3[/pro-player]

Mannen som lurte seg selv

Jeg kjenner en mann, en feiende kar, som ikke vil være en pingle.
Jeg husker ham ofte nedtrykt og vár, han tilhørte gruppen ‘de single’.

Hver eneste mandag han klaget sin nød, han hadde vært ute på dans,
ja, dansen gikk drivende svett og rød, men ingen gav ham en sjans.

Det samme gjentok seg år etter år, mannen var fortsatt alene.
Men hør, kjære venner, det kommer en vår, for den som vil grønnes på grene!

«Det gjelder å finne en proaktiv vri», tenkte min venn der i nøden.
«Singel, det er jeg, men gift skal jeg bli, om så det skal koste meg døden!»

Han gikk til en gullsmed, kjøpte en ring, satte den frekt på sin lanke.
I krig og i kjærlighet finnes det ting man ikke bør skjenke en tanke.

Og lørdagen etter, på dansen på Mo, da skjedde i tiden et skifte.
For kvinner, som menn, ja, det visste man jo, er dypt fascinert av de gifte.

De flokket seg om ham, de danset og lo, han hadde jo ring på sin finger!
Og Undis Beate het kvinnen som dro ham med på et nachspiel hos Inger.

Så han ble sammen med Undis Beate, de havnet hos ham samme natt,
i sengen sang hun en vakker kantate, og kalte ham elskling og skatt.

Historien kunne nok sluttet her, men planen ble endret på stedet,
for Undis Beate var mer enn sær, hun ønsket seg tredobbel glede:

«Jeg ser du er gift, min gode mann, og vi har da funnet en tone!
Jeg synes at vi skal i seng dann og vann, og neste gang: ta med din kone!»

Kort julesyngespill for voksne

Nå erre jul igjen, ja, nå erre jul igjen, og jula varer helt til påske.
Ja, nå erre jul igjen, ja, nå erre jul igjen, og jula varer helt til påske.

Nei, det er ikke sant, nei slettes ikke sant, for nå har Gjedrem satt opp renta.
Ja, det er faktisk sant, ja, det er faktisk sant, og det har Gjedrem tenkt å gjenta.

Gjett på en juleting

Desember. Oppsummeringenes tid. Refleksjonenes tid. Kåringenes tid. Det foregår kåringer både her og både der, men til trøst for alle som ikke når opp, blir nominert eller befinner seg i skyggenes dal: Nå kan du være med i denne bloggens egen konkurranse. Gå ikke glipp av denne unike muligheten til å bli lagt merke til!

Under teksten her finner du et lydklipp som jeg har laget. Alt du trenger å gjøre, er å lytte til dette lydklippet og gjette hva som foregår. Jeg røper ikke annet enn at det handler om jul, i en eller annen form. Det finnes bare ett eneste rett svar, men bruk fantasien: Hva skjer i lydklippet? Hva slags juleting er det som foregår? Jeg må ha svaret ditt i kommentarfeltet innen lørdag førstkommende, altså 12. desember 2009 kl 20. Vinneren blir kåret av juryen, som er meg, og det er lov å anbefale og heie på hverandre. Den heldige vinneren får et nydelig banner (som naturligvis blir lagt ut her på bloggen og fritt kan stjeles av alle) til bruk på egen blogg der det står «Jeg gjettet på en juleting 2009». Husk tidsfristen, her kommer lyden:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/juleting.mp3[/pro-player]

Nå, han jævlar

Epostboksen klokken 1438: Spam med tilbud om et lån på fem hundre tusen dollar. Samt et telefonnummer. Teit spammer har altså lagt igjen et telefonnummer. Endelig. Endelig.
Brrt, bbrt.
Brrt, brrt.
– Allo?
– Is this Mr Antonio Banderas?
– Si, señor.
– You just sent me an email, didn’t you?
– Si, señor.
– Did I ever ask for your money, sir?
– No, señor.
– So, don’t you ever, ever do that again. Capish?
– Si, señor. Comprende.
Klask.
Ah. Dagen føltes med ett meget bedre.

Refusert nordnorsk spillefilmmanus

Ext hav. Høy himmel. Motlys, sludd.

Gutten: Bæssfar. Ka e det dar?
(fiolinmusikk, fire min)

Bæssfar: Å, det dar. Det dar e æn borerigg, gluint.
(fiolinmusikk, seks min)

Gutten: Å. Æg trudd dæ va Soria Moria.
(fiolinmusikk, åtte min)

Bæssfar: Jo. På æn måt æ dæ jo dæ.

(rulletekst)

Inntil nå hemmeligholdt lydpromo:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/promo1.mp3[/pro-player]

Avskjedsord fra en fotballenke

Plastklokken på kjøkkenveggen tikket mot 1830. Det var skorpe på fruktkaken. Presten rev av et nytt ark på blokken, krøllet det sammen og stappet det i den brune skinnvesken. Den lignet en bulende, mobil papirkurv.
– Altså, vi tar det én gang til, sa han og satte den butte blyanten mot arket.
– Ta den tiden du trenger, sa enken og tømte kaffekoppen i en slurk. Prestens nesevinger prustet oppgitt.
– Jaja. Altså. ‘Du Halvor, du Halvor. Så kom det altså til siste runde. Du klarte det ikke, i likhet med landslaget. Det ble for mye for deg. Du var forresten aldri god på hjemmebane, du spilte helst borte.’ Prestens nesevinger bølget.
– Skal virkelig neste avsnitt med? spurte han og kjente et skarpt blikk over respateksbordet.
– Skriv.
– Jaja. Altså: ‘Din abnorme samling med fotballskjerf blir donert til Fretex. Det er bare å håpe på at det blir på mote å gå rundt med glorete Tottenham-effekter. Du etterlot deg alltid kone og to barn. Men nå er det alvor, Halvor.’ Presten kremtet. Og det var skorpe både på fruktkaken og på enken.

Denne fantastiske lyspæren til trehundreognittiåtte kroner som skal vare i ti år og og nesten ikke trekker strøm

Den har vart i et år. Og det er høst. Ni år igjen. Men om den ryker etter sju år, er det da mulig å levere den tilbake? Hvem vil huske, til tross for kvitteringen, at jeg kjøpte en lyspære for sju år siden? Hva om butikken er nedlagt? Leverandøren konkurs? Jeg har flyttet?

Det finnes en garanti for alt man kjøper. Det finnes knapt den ting som ikke skal vare og vare. Jeg tror det gjelder å flyte litt med. Det er høst, og det er bedre å tenne en lyspære til trehundreognittiåtte kroner fremfor å forbanne mørket og tenke ti års bekymringer fram i tid. Alternativet er jo alt dette billige som flyter rundt kassa og har en makslevetid på to tusen timer. Høsten er fin. Vakker. Forhåpningsfull. Ny.

Snakk aldri med tomatplanter

– Hallo, Arvola.
– Hallo, tomatplanter. Og her går det oppover, ser jeg?
– Kan’ke klage, nei. Fin dag på jobben?
– Jada. Dere har strukket dere betydelig, ser jeg?
– Jajamennsann. Deilig å stå her og breie seg litt.
– Dere er snart halvannen meter høye. Når kommer egentlig tomatene?
– Alt til sin tid, Arvola, alt til sin tid. Har du mer av den grønne greia du skjenket forleden?
– Gjødselblandingen?
– Ja. Give it to me.
– Nei, ikke i dag. Når kommer tomatene, spurte jeg? Og dere har fått hår på stælken, ser jeg.
– Vi er ikke klare enda. Vi prøver å finne tilbake til våre røtter.
– Jeg synes det kom mye blader i starten av denne uka, jeg.
– Ja, tirsdag er jo bladdag.
– Sikker på at dere er tomatplanter, og ikke trifider?
– Raap. Plystre, plystre.

Muntert testamente fra en lystig onkel

Kjære efterkommere!

Dere er samlet her i dag for å dele boet efter meg. Syng i vei av full hals! Det er det gule arket.
Melodi: trad.

Du skal få den gamle kåken når jeg dør,
du skal få den gamle kåken når jeg dør!
Jeg har kommet ut av knipa,
den er pantelånt til pipa,
bare værsågod, ta kåken når jeg dør!

Du skal få min gamle hammer når jeg dør,
du skal få min gamle hammer når jeg dør!
Du skal få min gamle hammer,
for jeg tenker det blir jammer
når du ser at taket lekker når det snør!

Du skal få den gamle drillen når jeg dør,
du skal få den gamle drillen når jeg dør!
Du skal få den gamle drillen,
for i skjulet, bakom grillen,
er det råttent, ja, se etter hvis du tør!

Du skal få min gamle konto når jeg dør,
du skal få min gamle konto når jeg dør!
Den er heller tynn og slunken,
men glem ikke regningsbunken,
den er diger! Du har aldri sett sånt før!

Du skal få min gamle Mazda når jeg dør,
du skal få min gamle Mazda når jeg dør!
Du skal få min gamle Mazda,
kanskje skulle den vært kasta,
om den skramler litt, så bare tut og kjør!

Og du skal få min gamle genser når jeg dør,
du skal få min gamle genser, for den klør!
Den ble strikket av din tante,
hun som dro til Alicante
med den slasken som var prest i Sacre Coeur.

Og nå stemmer vi i siste vers, dere!

Nå er denne lille sangen nesten slutt,
nå har kirkeklokkeklangen klingt så mutt.
Men om jeg har vandret heden
vil jeg gjerne ha den gleden
å bli gitt til Anatomisk Institutt.

Takk for meg!

Dette var bare en tøysesang, altså.