Ved full bevissthet

Kvinnen på togsetet ved siden av meg fisker opp et eple. Det er rødflammete, det skinner i det matte lyset fra kupeen, høypolert som det er fra fabrikanten. Klistremerket viser at det er kvalitetskontrollert; dette er et absolutt EU-godkjent eple. Hun pirker klistremerket av med høyre hånds pekefinger og tommel, og deretter bretter hun den lille lappen sammen på midten og kaster den i søpleposen på gulvet. Hvorfor gjør vi alltid det – bretter dette klistremerket på midten før vi kaster det? Jeg gjør det selv, og jeg har sett utallige andre gjøre det. Hva slags rolle spiller det om vi bretter det sammen eller krøller det sammen eller bare lar det gå i søpla slik det er? Resten av turen, i to og en halv time fra Hallsberg til Stockholm, sitter hun på Facebook.

Selv sitter jeg 43 år gammel og hører en podkast med Hanne Ørstavik, hun forteller om viktigheten av å koble fra, koble ut, koble vekk. Hun velger bevisst vekk alle medieinntrykk før en skriveøkt, for å skape rom rundt seg. Hun forteller at det må være helt stille: «Jeg har et ekstremt behov for å skjerme meg». Hun får støtte fra psykolog Øyvind Eikrem: «Det generelle, kontinuerlige mas, og en kultur som preges av et høyt tempo og et angrep av ytre inntrykk kontinuerlig, vil gi mindre rom for det indre liv.» Og han fortsetter: «Hvis man står i en strøm av kontinuerlige inntrykk, blir det mindre tid til å la ting dvele og la ettertanken komme fram. Å skjerme seg og å trekke seg tilbake synes å være en viktig del av den kreative prosessen.» Når podkasten er ferdig og jeg er hjemme, har jeg blitt 44 år. 44 er dobbelt så mye som 22, og halvveis til 88. Det gir meg endel perspektiver, både forover og bakover.

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg fanget denne tidlige ettermiddagssolen. Den gangen var jeg 42 og det meste føltes opp og avgjort. Så mye for den bevisstheten, altså. Jeg planlegger å bli 88 eller noe mer.

Notater fra andre klasse, vogn 12 plass 65

På vei til radiodagene i Oslo, tog 57 fra Stockholm, ettermiddag mot kveld.

Radio handler om å fortelle historier. Sammenstille dem, klargjøre dem, fyre dem avgårde på bølgende radiolinjer. Historier finnes overalt, og jeg finner flere av dem innenfor en tretti-førti meter lang akse mellom restaurantvogna og to søvnige vogner på andre klasse.

Først er det damen bak kassa i restaurantvogna. Hun gjør forsøk på å ekspedere en amerikanerinne, og damen er fersk bak disken og kredittkortet er kranglete og køen er tålmodig og engelsken er noe av det sprøeste jeg har hørt på lang tid:
– Here you are, one beer. And I need to see your legetimations card.
– Sorry?
– You look so young. That is a good thing. Can I see your legetimations card that show me how old you are?
– My id?
– Ah. Yes. That is ok. Sorry, but I had to see it. It is the rules. And now the payment. Oh. This is strange.
– Something wrong?
– Konstigt. Hm. It is not working.
– Excuse me?
– The machine is… the card is… How did I do it again. Sorry me. Ah. Now I see it. It is the menu.
– The menu?
– Yes. The machine is jumping over the menu. That is it. It is soon ok. I just have to come in the menu.
– Yes.
– Yes. So. Now I have come in the menu. Here is your card. I need your sign.
– My sign?
– Yes. Here. Under here. So. Now it is ok.
– Thank you.
– And here is a paper for you. Thank you.

Dernest er det mannen rett foran meg. Han er flyger, viser det seg, han sitter nesten et kvarter i telefon på dårlig linje og bestiller – hjelpe og trøste oss alle sammen – en propell. En trebladet propell skal han ha. Jeg ante ikke at flygere måtte ordne slikt selv? Det er jo forrykt. Hva sier fagforeningen til slikt? Har klubben virkelig gått med på at flygerne selv må sitte med dårlige mobillinjer på toget og bestille propeller – hva blir det neste, at skipskapteiner må sitte på t-banen og bestille mastefett, har alle blitt gale nå?

For det tredje er det lokføreren. Han går på høyttaleranlegget og forteller muggent at grunnen til at vi kjører i lav fart er at toget foran oss kjører for sakte. Jeg tenkte ikke et øyeblikk på det før lokføreren gjorde meg oppmerksom på det, og i flere minutter greier jeg ikke å tenke på annet enn at vi kjører for sakte. Ville det ikke vært bedre at de to snakket direkte med hverandre? Bakerste mann kunne vel ha ringt fremste mann og forklart at «hallo, kjappa på litt, vi er tre minutter etter skjema», og fremste lokfører kunne svart at «sorry, jeg satt i egne tanker», og så kunne de ha utvekslet blødmer om å kjøre i gamle spor og slike ting som jeg tror lokførere spøker om seg i mellom, og den ene kunne sagt at han egentlig skulle ha blitt flyger og at det sikkert er mye mer spennende, men jeg vet jo bedre, for jeg har jo nettopp sittet og hørt på at flygerne må bestille propellene sine selv. Og hva er det som er så mye bedre med det?

Vennlighetens togreise, notater fra andre klasse

Stockholmstoget, sein ettermiddag. Det skriker i sporskifter, et signalskilt passeres med et sus, den velkjente og fascinerende doppler-effekten skrur signaltonen ned i oktav i løpet av to sekunder mens toget dundrer inn over svenskegrensen. Doppler-effekten er i seg selv et signal på at kloden puster, at det finnes liv og røre her på Jorden, og at luften binder oss sammen, akkurat slik skyene ikke kjenner landegrenser og strekker seg visumfritt over enhver nasjons uavhengighetserklæring. Lufta er for alle.

Jeg sitter med kaffe fra restaurantvogna, den typen kaffe man bare må himle med øynene over og gi seg ende over for, den er svart og fandenivoldsk og statlig, slik statlig kaffe har vært på alle kantiner og tog og planmøter og regjeringskonferanser til alle tider. Og flyplasser. Og på det lille gatekjøkkenet i Ivalo, der man må snakke engelsk og forklare hva en baguette er, med tegnspråk. Men hva gjør vel det, nå som det er sommerens vennlige togreise? Vi er ikke mange som reiser denne lørdagen, men vi nikker til hverandre, slipper hverandre smilende fram med barnevogner og ryggsekker. Konduktøren er svett, han har tatt av seg uniformslua, det står uttrykkelig på billetten at man som passasjer skal legitimere seg, men det bryr han seg ikke om.

To vidt forskjellige passasjerer har plassbillett tvers overfor meg: En kvinne i tjueårene med et turkisfarget, muslimsk hodeplagg og vakker, lys kjole, og en mann i førtiårene med jaktcaps, dongeri og tredagersskjegg. De hadde antakelig meget lite til felles der de kom fra, men nå er de her. Allerede etter Charlottenberg snakker de sammen, ler, jeg tror han forteller en jakthistorie, hun smiler og supplerer med noe jeg ikke hører hva er, og slik sitter de, hver fra sin verden, i sin egen verden, og utveklser smått og stort fra sine kanter. Han henter et krus av den redselsfulle kaffen, hun kobler en iPod i ørene, han drikker kaffe og tar en kort telefonsamtale hjem, nye stans og nye stasjoner, ny småprat mellom de to. Det er da enhver som vil se skjønner det: Det meningsløse, absurde ved å sette opp kunstige grenser mellom godtfolk, legge opp manifester av hat og villfarelser. Samtalen i togkupeen er en språklig blanding av alminnelig, nysgjerrig vennlighet og folkeskikk. Det står så tydelig skrevet i ildskrift.

Det er et kort stopp med beinstrekk i Gnesta. Den svette konduktøren står på perrongen og snakker i mobil, han er åpenbart bestefar og snakker med sitt barnebarn, jo, jeg snakket med din mor, sier han på nordsvensk, men hvor er du nå, jaha, jasså, men du burde vært i seng nå, klokken er snart halv ti, jasså, sier hun det, din mor, jaha, ja, jeg er hjemme om en drøy time eller noe sånt. Men så passerer motgående tog og det er igjen klart for avgang, han avslutter samtalen og blåser i fløyta, vennlighetens tog fortsetter nordøstover. Nye signalstolper og nye doppler-effekter. Lurer på dette med før mobilenes tid – da måtte denne konduktøren ha stått i en telefonboks på Gnesta stasjon og snakket med sitt barnebarn, og han måtte hatt rikelig med mynt i lommene, for dette var et meget snakkesalig barnebarn og han en meget ansvarlig bestefar. Kanskje det til og med var kø utenfor telefonkiosken, og hva skulle han gjort da? Hallo, kan dere vennligst legge på, jeg har et tog og et barnebarn å passe. Nei, det er bedre nå til dags.