– Ahgrhh!
– Mæn, søppelmainn, æ dæ du?
– Årrgghh!
– Mæn søppelmainn, søppelmainn, ke sko du no jær i heisn?
– Alllghhtthmmgg!
– Hekje du sedd oppslage, mainn skakje gå i heisn mæ søppelbøtto!
– Aaahhggrdssthaa!
– Jaja, vi når snart boinn, bære fæm etarsja ijænn no. Hoill ut, søppelmainn.
– Hggg!
– Ke slass etarsje kjæm du ifrå?
– Jggghhklll!
– Jaja. No e vi no nere. Halo. Halo. Søppelmainn? Ker dæ går?
– God morgen! Jasså, så tidlig oppe?
– Ja, mamma.
– Ryddet rommet ditt?
– Ja, pappa.
– Hva var det bråket?
– Ingenting, mamma.
– Hva skulle du med den luftkompressoren du bar inn på rommet forleden?
– Litt forskjellig, pappa.
– Da sier vi det.
[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.youtube.com/watch?v=kQ-l5PlDa-k[/pro-player]
Leksjon én – dialogue un.
– ‘Allo, ‘allo, this is the ‘otel.
– Yes. This is from room numeber… number… four and fifteen.
– Yes, sir?
– Do you have night food?
– Pardon, Monsieur?
– Do you.. ave vo dø nait food?
– Pardon, Monsieur?
– Nait fud.
– Do you want a wakeup-call, sir?
– Yes.
– In about… eight hours, sir?
– Yes.
– Bonne nuit, Monsieur.
– Yes.
Ting man ikke gjør på et hotell i Paris. Veldig inspirert av en kommentar fra Alt godt, etter en ubetalelig kommentar.
Prolog
I den eleverte enden av gaten. Sånn ved 18-tiden. Det rasler i Dagens Næringsliv, det surkler diskret i eftermiddagskaffen.
– Bilmekaniker? Hva er det du sier, gutt, skal du bli bilmekaniker? Aldeles udelukket. Sludder og pølsevev. Det er finanskrise i verden, og hjerner som din er efterspurt firmavare. Bilmekaniker. Høh. Sånn. Nå snakker vi ikke mer om den saken.
Jeg har et sterkt behov for å skryte av bilverkstedet jeg har kjent i masse år. Fordi de er fagfolk, og er det noe jeg er imponert over, så er det fagfolk. Det spiller ingen rolle hva slags fag et menneske kan: om det er litteratur, sauehold, eller for den saks skyld kjærlighet. Jeg elsker det erfarne mennesket, den som har vært ute adskillige vinterdager gjennom år etter år i faget sitt – og fortsatt ikke er sliten. Slik som bilmekanikerne jeg kjenner.
Bilen min er fin som faen, men den hostet i første og harket i annen. Den er ikke dyr og flunkende ny, den rullet ut fra fabrikken i Sverige omtrent etter at ilden ble tent på Lillehammer. Det er svært tvilsomt om jeg noengang kommer til å ha noen dyrere bil, forresten. Men aldri har jeg savnet en ny bil, heller, og minnene fra den jeg har gjør det verdt å beholde den så lenge jeg kan. Derfor ble jeg bekymret da den hostet mer og mer, og jeg sa til den: ‘Du burde dra til en mekaniker med den hosten din, det høres ikke bra ut’. Men den hørte ikke på meg, gikk jevnt og trutt hver dag, inntil den en dag fikk et illebefinnende og gikk i koma. Jeg måtte ha ambulanse fra NAF, men slik det ofte er i helsebransjen: det er endel ventetid på behandling. Og det var dessuten fullt på akuttmottaket. Men inn kom den.
På denne tirsdagen har jeg lyst til å gi en blomst til et fantastisk verksted, og til alle landets bilmekanikere og fagfolk. Dere gjør en fantastisk jobb med å kunne faget dere kan. Og når pasienten kommer inn med symptomene «motoren fusker», da kommer også fakturaen med dertil hørende fantastiske humørfylte spesifikasjon:
Epilog
Arbeidet skjemmer ingen. Du er bra nok med den jobben du velger.