Kyskhet

De sju dydene, siste del av sju selvstendige fabelfortellinger.

En uke senere.
Gressbakken nedenfor kirken har løvetann-blader. Noen av bladene har sprengt i stykker asfaltdekket ved parkeringsplassen der de to mennene står. Og det er ikke engang mai. Mennene svaier, øynene er rødkantede, sorgsprengte. De svarte slipsene deres blåser sidelengs i vårvinden.
– Du lå ikke med henne? Står du her og sier at du ikke lå med henne?
– Ikke det siste året, nei.
– Så hvis verken du eller jeg lå med henne, hvem hadde hun sex med da?
– Vi… Vi kranglet mye om det. Hun pleide å si at hun sparte seg.
– Sparte seg? Dette er helt forrykt. Jeg var gift med henne, men du kjente henne best.
– Nei. Ingen av oss kjente henne, Frank. Under kranglene sa hun at hun hadde mistet lysten på både deg og meg.
– Så hva i helvete sparte hun seg til?
– Vær så snill. Hun er død. Slipp taket i dette nå.
– Ikke faen om jeg slipper taket i det. Hvem sparte hun seg til?
– Nestemann, sa hun.

Kontrapunkt: Dødssynden begjær.

Begjær

De sju dødssyndene, femte del av sju selvstendige fabelfortellinger.

– Hei, hvor er du?
– Hallo, dette er Frank Joachimsen, jeg skulle snakke med Nina.
– Nina?
– Ja?
– Hvem er dette, sa du?
– Frank Joachimsen, jeg vil gjerne snakke med Nina.
– Åja, Nina, ja. Hun er bortreist akkurat nå.
– Når kommer hun hjem?
– Det er litt… Ja, altså. Mandag, tror jeg. Hva gjelder det?
– Det gjelder min kone, Christin Joachimsen. Tror?
– Hun kommer hjem mandag. Hva handler dette om?
– Det handler om at Christin Joachimsen er død. Ninas nummer lå på mobilen hennes, som jeg nå ringer rundt og varsler hennes kontakter om dødsfallet på.
– Jeg tror… at du… har kommet feil. Nina er ikke her.
– Nei, Trond. Du heter Trond. Jeg vet det. Nina er ikke der. Christin er død. Hun fikk hjerneslag onsdag. Som du vet ble hun trettitre år.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si.
– Hvor lenge, Trond?
– Fire… fire år. Ville det vært. Til høsten. Frank, jeg er…
– Da vil jeg se deg i kirken fredag, Trond.
– Hvor vil du ha meg?
– Fritt valg, Trond. Christin reserverte visst ingen faste plasser.

Aldri et vondt ord

Det var ikke egentlig en anger. For det var egentlig ikke ham. Hun pleide å stå i døråpningen og lete etter skyldfølelse på morgenkvisten, mens minstemann strevde med støvlene som egentlig var altfor små nå.
– Vi må kjøpe nye støvler til Eirik, kanskje du gjør det på vei hjem i dag? sa hun og kikket på ham med dette innøvde blikket, rutinert, vennlig.
– Selvsagt gjør jeg det, skatten min, svarte han, og blikket hans var ikke innøvd, for han stolte på henne nå og visste at hun aldri kom til å gjøre det igjen: Aldri mer være utro.

Hun pleide tenke på det rørende ved at han hadde tillagt henne så mye godhet. Og alltid stod hun disse morgenene i døråpningen og lette etter skyldfølelse, men den kom aldri. Og det er rart at han egentlig ikke ser det, det er kanskje fordi han forguder meg, tenkte hun med et anslag av irritasjon, vred om tenningsnøkkelen og kjente at kåtheten ikke var kåthet, men mer en rutinefølelse i kroppen, en følelse av rutine som kroppen hadde arkivert og nesten kunne avlese som strekkode, så forutsigbar var den at da hun stod bakfra med mannen i det støvete kjellerlageret en time senere, før lunsj, greide hun ikke skille tilfredsstillelse fra likegyldighet. Eller for den saks skyld skam fra medfølelse.

De få som hadde greid å komme under det stålplatekledte panseret, fikk alltid en historie om at hun på et vis fortjente det. Og hun pleide adle de mest kritiske elskerne ved å si at hun brukte dem. Hun hadde fått det til å høres ut som en æressak. «Ja, jeg innrømmer det glatt, jeg bruker deg» sa hun, og selv de mest kritiske sluttet å stille spørsmål. Å føle seg brukt av henne ble et slags hemmelig statussymbol, det var som å være vitne til noe moderne kvinnelig, et buemerke forbeholdt de få, trodde de, disse mennene. Og på fallrepet av et forhold, alltid den samme maskinelt programmerte replikken: «Reis deg, slutt å gråte, det passer deg ikke. Du kjente risikoen ved dette, jeg sa jo at jeg brukte deg, du kan ikke komme nå og forlange mer, det er kontraktsbrudd. Så reis deg, og slutt med dette tullet.» Men ingen kunne i ettertid si med sikkerhet hvem hun egentlig var.

De hadde en annen ting til felles, disse mennene. Ingen av dem hadde noensinne hørt henne si et vondt ord om ham som ventet hjemme. Delvis ville hun ikke snakke om ham, delvis forsvarte hun ham alltid mot angrep fra dem som mente at han var naiv. Hun parerte alle angrep på ekteskapet ved å slå ring rundt ham, maskinelt og innøvd.

Arkiveskene var støvete. Murveggene kunne trengt et strøk maling. Hun var alltid nøye med håndhygienen. Det skulle ikke lukte noe.
– Han er ute og kjøper nye støvler til Eirik, så vi kan godt møtes på slutten av dagen, også. Herregud, han er så snill. Jeg unner alle en så snill mann, sa hun og trakk opp buksene.

 —
Etterord
Denne ukes mest populære søkeord var altså ‘utroskap’. I likhet med hos bloggeren
Frk. Plosiv kommer mange av slike søkeord også til meg.  Sju av ti norske ekteskap rammes av utroskap. I dag, på en alminnelig fredag i Norge, skal mange nye utroskapsforhold inngås, og mange vedlikeholdes. Noen blir avslørt, andre velger selv å fortelle om det, andre velger å avslutte det i stillhet. Noen forhold består som utroskapsforhold livet ut og blir ikke oppdaget før ved dødsfall, og vil  i lang tid  traumatisere etterlatte, både den direkte involverte og de som ingenting visste.
Utroskap kan i større grad enn man tidligere har trodd fremkalle fysiske og psykiske reaksjoner
lik krigsskadetraumer.
Dette var noen iskalde og objektive fakta om ukas mest benyttede søkeord.

Ubuden gjest, eller kanskje ikke

Hun så med én gang at noen hadde vært inne i stua hennes. Det brant i ovnen, og det lå et svakt spor av sigarettrøyk i lufta. Hvor hadde han vært? På kjøkkenet stod det en kaffekopp på benken, den var halvtømt og fortsatt lunken. Hva hadde han tenkt på mens han stod der ved kjøkkenbenken og drakk kaffe? Maken til frekkhet. Låse seg inn på den måten. Drikke kaffe. Late som ingenting. Og kanskje han elsket henne fortsatt? Ta seg til rette slik. For en grenseløs frekkhet, tenkte hun, og kjente duftsporene fra ham helt inn på soverommet.

Hun kikket ut stuevinduet. Snøværet suste rundt hushjørnet og la et grålig slør over byen. Og hun visste at dette kom han til å gjøre igjen. Hun fulgte duftsporet og bestemte seg.