Det skjer nesten alltid når du sover

September hviler seg mot de siste korte døgnene, luter seg mot knirkende treverk og langsomtvoksende lav i parkene, lemster av vindkuler og regnvær. Det står en fersk vinter pustende bak der et sted, den samler krefter i Atlanterhavet nok en gang, skal komme feiende ned åsryggene nordfra, kanskje en morgen, kanskje en kveld eller en nattetime når du sover. Det skjer nesten alltid når du sover, husker du som barn, da du våknet til snø? Og før du aner ord av det, står Julenissen i døra og spør om det er noen snille barn her. Da gjelder det å ha svar på rede hånd, for Julenissen venter ikke på mumlende tvetydigheter eller avledningsmanøvre: «La meg bare aller først få si at…» Julenissen vil ha konkrete svar, det er som om Fredrik Solvang skulle stått i døra: «Men nå svarte du ikke på det jeg spurte om. Det skulle ikke være så vanskelig å være konkret? Jeg prøver igjen: Er det noen snille barn her, ja eller nei?» Da står du der, og må si det som det er, Fredrik gir seg jo aldri. Og så er det på tide å tenke på nyttårsforsettene: Hva vil jeg bli bedre på? Hva mener andre at jeg skal bli bedre på, og finnes det et kompromiss? Slikt tar tid. Vi har ikke lange tiden. Tiden faller kort. Jeg må justere noen av nyttårsforsettene, det kommer jeg på nå, når jeg ser på meg selv, og året så langt.

Kveldsmat

Luften spisser seg. Det skjer om nettene, det skjer alltid om nettene, uten at man ser det. Men man kan lukte det, hvis man vet hva man skal lete etter. Skyene sklir langs byens svartkledte himmel, som mørke skygger over en svart kappe. De avdekker en kulde som var etterlengtet. Høsten var etterlengtet. Håndbaken min har fine porer, jeg ser det nå. De må ha vært der hele tiden, men jeg var for opptatt med helheten.

Månefase

Det står en kvinne nede på Jernbanetorget t-banestasjon. Hun har sitt nøye oppmålte territorium – det har vi vel alle, men hun beveger seg sjelden utenfor en radius av fem meter, har jeg sett, gjennom flere måneder. Der står hun smilende og ber om penger. Alltid den samme, oppmålte replikken med ´kan jeg få´, blikket er vennlig – uten krav. Hun har fått mange avslag, avslagene er kontante, hastige. Når hun uforvarende kommer til å trå utenfor sirkelen, blir blikket dirrende og usikkert. Det er ikke avslagene hun frykter, det er utenforskapet utenfor. Hun eier de fem meterne, utenfor dem eier hun ingenting.

Etterpå går jeg opp Uranienborgveien. Der passerer jeg de av oss som har sirkler store som meteorkrater. Med alt mulig innenfor rekkevidde; trygghet, penger, renommé, men også med innøvde standardreplikker. Det heter ikke ´kan jeg få´, men ´jeg skal ha´. Og ingen avslag blir akseptert.

Jeg leter etter et ord. Hva er det ordet. Hva er det jeg leter etter. Jeg kikker opp mot månen. Den henger høyere enn himmelen.

Bysommer

Bysommer 1
Sliten hipster (37) i Birkelunden kjenner formen stige etter nattens eksistensielle diskusjoner over økologisk vin. Har nå fått i seg en kvart halluomi og en skje hirse, og vandrer nydusjet og lettkrenket nordover.

Bysommer 2
Uerfaren operagjenger (49) klapper på feil sted under lukket førpremiere på Figaros bryllup. Blir sparket i stolryggen av erfaren sponsor (69) som lukter fersk taxfree og gammelt hårvann. De har en alvorsprat i pausen om hva som står på spill.

Bysommer 3
Overarbeidet veiarbeider (24) i Storgata har akkurat klippet over telekabel ved en feiltakelse. Prøver å ringe etter hjelp, men det er ingen dekning, og han har en stigende mistanke om hva dét skyldes.

Oslo, lettskyet, pluss 23.