Dagslys, andre utkast

Publisert av
Svar

Spurvene utenfor sommerhuset er tidlig oppe. Jeg hører dem starte syngekoret ved det åpne vinduet, det er ikke den lyden som er den mest fremtredende nå. Klokka er straks før fem, jeg tror at det er like før det går for meg. Jeg oppfører meg i alle fall slik, og du ser det.

“Ikke mer poesi nå i natt, jeg har ikke mer tålmodighet med deg, som passende straff kan du nå se på meg”, sa jeg, og deretter la jeg meg midt i sengen, på magen, spredte beina og la den ene håndflaten min ned mot venusberget, over den våte åpningen og brukte to fingre på meg selv. Da hadde du forsøkt å lese en novelle for meg, men jeg ble kåt og utålmodig, og du ble kåt og utålmodig av at jeg reagerte sånn, du la novelleutkastet vekk, brettet sammen lesebrillene og sa:

“Altså… Det er jo ikke noen straff, det er en belønning.”
“Da kan du fortelle meg hvordan jeg ser ut», fortsatte jeg, «og ikke noe dikt og poesi nå. Si det rett ut.”
“Bare rett fram og rett ut?” spurte du.
“Ikke pakk det inn. Dikt kan vi bruke senere,» svarte jeg.

Det er ti minutter siden nå. Du har beskrevet, noen ganger instruerende og imperativt, andre ganger bare som en hvisking, og du skjønner at jeg lytter nøye. Ved enkelte beskrivelser ber jeg deg si det om igjen, stanse, spole tilbake, si det om igjen enda en gang, utdype, ta det om igjen en gang til, og du forsikrer meg om at jeg er enestående, for det er jeg, jeg med mine kvalitetskyss levert i ulike varianter og smakssammensetninger og fuktighetsgrader, yes, sir, dette kan vi, jeg tar med meg min erfaring, og du deler av din, du runker deg selv simultant, men stanser alltid ved ethvert tilløp til orgasme, ved hver korsvei stanser du og jeg har din fulle og hele oppmerksomhet. Spurvene synger der ute, vi roper her inne, og jeg ber deg hjelpe til med to fingre bakfra, det kommer et hjelpeløst enstavelsesord fra meg når din høyre hånds pekefinger og langfinger presser seg halvveis inn.

Du begynner å kunne lese meg, du er flink til å gi meg instruksjoner og innblikk, du er presis, men du understreker at du vil lære mer, oppdage skiftninger, krumninger og lystbobler du ikke visste om eller vet om nå. Dialogen vår blir kortere, snart er det bare min monolog igjen, min lave stemme og din stadig mer uartikulert og høyere i toneart.

Når jeg kommer med dine to fingre i meg, og mine to fingre utenpå, og ryggen min trekker seg sammen så jeg rykker i sammenkrøpet stilling: Nei, dikt er det ikke, det er langt fra poesi for de dannede, men det er heller ikke det jeg ber om denne morran. Jeg ber om din oppmerksomhet mot nesten ordløs råhet. Og nå har du fått ordene, også! Du sier at det er forvirrende, fordi det lukter vår. Selv i februar. Det er faktisk ganske besynderlig. Kanskje det likevel er dette som er dannelse?

Finnes også innlest i podkast

Dagslys, første utkast

Publisert av
Svar

Spurvene utenfor sommerhuset er tidlig oppe. Jeg hører dem starte syngekoret ved det åpne vinduet, det er ikke den lyden som er den mest fremtredende nå. Klokka er straks før fem, jeg tror at det er like før du kommer. Du oppfører deg i alle fall slik.

“Ikke mer poesi nå i natt, jeg har ikke mer tålmodighet med deg, som passende straff kan du nå se på meg”, sa du, så la du deg midt i sengen, på magen, spredte beina og la den ene håndflaten din ned mot venusberget, over den våte åpningen og brukte to fingre på deg selv. Da hadde jeg forsøkt å lese en novelle for deg, men du ble opphisset og utålmodig, og jeg ble opphisset og utålmodig av at du reagerte sånn, jeg la novelleutkastet vekk, brettet sammen lesebrillene og sa:
“Det er ikke noen straff, det er en belønning.”
“Da kan du fortelle meg hvordan jeg ser ut», fortsatte du, «og ikke noe dikt og poesi nå. Si det rett ut.”
“Bare beint fram og rett ut?”
“Ikke pakk det inn. Dikt kan vi bruke senere.”

Det er ti minutter siden nå. Jeg har beskrevet, noen ganger instruerende og imperativt, andre ganger bare som en hvisking, og jeg skjønner at du lytter nøye. Ved enkelte beskrivelser ber du meg gjenta, stanse, spole tilbake, gjenta, utdype, ta det om igjen en gang til, og jeg forsikrer deg om at du er enestående, for det er du, du med dine kvalitetskyss levert i ulike varianter og smakssammensetninger og fuktighetsgrader, yes, miss, dette kan vi, du tar med deg din erfaring og jeg deler av min, jeg tar på meg selv simultant, men stanser alltid ved ethvert tilløp til klimaks, ved hver korsvei stanser jeg og du har min fulle og hele oppmerksomhet. Spurvene synger der ute, du roper her inne, og du ber meg hjelpe til med to fingre bakfra, det kommer et hjelpeløst enstavelsesord fra deg når min høyre hånds pekefinger og langfinger presser seg halvveis inn. Jeg begynner å kunne lese deg, du er flink til å gi meg instruksjoner og innblikk, du er presis, men du understreker at du vil lære mer, oppdage skiftninger, krumninger og lystbobler du ikke visste om eller vet om nå. Dialogen vår blir kortere, snart er det bare min monolog igjen, min lave, dype stemme og din stadig mer uartikulert og høyere i toneart.

Når du kommer med mine to fingre i deg og dine to fingre utenpå, og ryggen din trekker seg sammen så du rykker i sammenkrøpet stilling: Nei, dikt er det ikke, men det er heller ikke det du ber om denne morgentimen. Du ber om min oppmerksomhet mot nesten ordløs råhet. Og nå har du fått ordene, også. Du sier at det er forvirrende, fordi det lukter vår.

Hvis det er sant

Publisert av
89

Fagerborg, Oslo, 7. mai 1945.
Hun går med et eple i lommen. Har fått det av far. Hun skal spare eplet, sette det mot munnen, men ikke bite, først prøve å huske hvordan det smaker. Så kan hun spise, langsomt. Kom nå ikke for sent hjem. Nei, far, jeg skal bare gå langs parken en stund, eplet er så hardt, far. Kjenn. Ja. Det kommer fra Amerika.

Det sitter en mann i uniform på benken nede ved grusgangen. Han er en av dem, det vet hun: Han hører til dem som man ikke skal snakke med hvis ikke de snakker først. Da skal man svare, men man skal svare så vennlig og lite som mulig, og man skal ikke lyve til dem, ikke om noe, for da kan det hende noe.

Han har lagt uniformslua ved siden av seg, han snakker gjennom skumringen, godt norsk:
– Liten jenta, du kan vel se at det er kveld snart?
Nå snakket han, så da må hun også snakke.
– Ja, jeg skal hjem nå med en gang. Nå med en gang, sier hun og kjenner etter om det er løgn, det ville vært det før han snakket, men nå er det ikke det.
– Sitt her litt, sier mannen og flytter på uniformslua:
– Sitt her.

Hun setter seg ytterst på kanten, ser på støvlene hans, de er skinnene blanksvarte, som solbær. Far har sagt at kanskje til høsten skal de til Lier for å plukke solbær. Helt til Lier. Det er langt.
– Jeg kan se at du er… Hva heter det på norsk, litt glad i kveld?
– Ja, jeg er litt glad. Jeg har fått et eple, svarer hun, men hun angrer seg, for han kan komme til å spørre hvor hun har fått eplet fra, og da kan hun ikke si det, hun kan verken si det eller lyve. Men han bare smiler:
– Det er meget godt å høre.
Han er rar i øynene. Men han er ikke full, det vet hun, for han lukter ikke slik. Han lukter som far av og til gjør, når han har pyntet seg, og hun kan slett ikke for at hun sier det, hun kikker på medaljene og de blankpussede støvlene:
– Har du pyntet deg?
– Javisst. Jeg har pyntet meg. Det er et fint norsk ord, svarer han.
– Hvorfor har du pyntet deg? spør hun.
– Fordi det snart er fred. Du ser fin ut, du også.
– Takk, svarer hun og har lyst til å sitte litt til.

Men så ser hun at han flytter den venstre hånden, trekker frakken ut, og det er en pistol der, han skyver den under hoften, men hun har sett den, og hun blir så redd at det ikke er til å holde ut, men far har sagt at man ikke skal løpe, da kan det hende noe, man skal bare være helt stille til det går over, men hun kan ikke noe for at hun sier det:
– Å nei. Du må ikke. Da får jeg ikke plukket solbær.
Han ser på henne. Så inderlig ser han på henne, og rister på hodet, smiler, har forstått at hun har sett, ser ut over bakkene:
– Nei, det kan du da forstå at jeg ikke skal gjøre deg noe.
De snakker ikke sant, men man skal ikke løpe. Hun kjenner seg svimmel, men så tenker hun på det han sa, og hun sitter helt ytterst på benken og spør:
– Blir det virkelig fred?
Øynene hans er blanke, snart er det mørkt, hun må hjem, han snur hodet mot henne, ser rett på henne, han er ikke trist, men hun vet ikke hva det er.
– Ja. I morgen blir det fred.
– Vet du det helt sikkert?
– Ja, det vet jeg helt sikkert. Lille jenta, du må løpe hjem. Du må si til alle du kjenner at det er fred i morgen. Gå. Skynd deg og fortelle det, sier han og stryker henne langs hårfestet i nakken, hun er ikke det spor redd mer.

Hun reiser seg og nikker bare. Eplet ligger der i lommen og venter, og nå vet hun nesten helt sikkert at de skal til Lier når det blir høst. Hun småløper ned stien, stanser før bakketoppen, ser seg tilbake, mannen sitter ikke på benken mer, men hvis det virkelig blir fred i morgen, da skal hun kanskje sette seg på benken og håpe at han kommer, for hun må si ham noe som takk for at han sa det.

Finnes også i boka Det går ikke over som jeg ga ut på Vigmostad & Bjørke i 2014. Denne fortellingen var også avgangseksamen i norsk hovedmål for videregående skole i Norge i 2016.