Baksiden av månen

Det er visstnok en kinesisk romsonde der oppe nå. Den landet med et dypt drønn forleden. Men vi var der først, kjære. Vi så en blå sommerfugl som fløy hvileløst mellom tidene og galaksene. Den lever av skog og sjø og lukt av andre tider, luft og kjærlighet. Ut over det er det taushetsplikt der oppe, på baksiden. Vi var der først. Og mer kan vi ikke fortelle. Det er taushetsplikt der oppe.

Vanesaker

Av gammel vane våknet jeg lørdag ved halvfemtiden på morran. En trikk ble slept opp Bogstadveien, hørte jeg. En buss ble dratt etter hengslene ned Skovveien, merket jeg. En svarttrost dro fra tre til tre klokken kvart over fire. Det er byens lyder slik vi morrafolket hører dem. Det er lyder som utelukkende gjør seg skriftlig.

En ny høst

Jeg gikk barndommens veier og småstier et sted i Finnmark forleden. Førti år siden, og det luktet kald, avblomstret brennesle, kattepiss og geitrams. Akkurat som i 1978. Svak susing fra hovedveien oppafor. Nøyaktig som den gang. En og annen buss. Slik som da. Men ingen barn å se. Kun stillhet. Ingen apache-sykler med speedometer, ingen høy latter på grensen av stemmeskiftet, ingen jenter som hoppet strikk. Som de gjorde den gang.

Og jeg tenkte: Javel. Jeg er femti. Tiden er endret. Det må jeg erkjenne. Jeg skal likevel aldri gå i den der fella, tenkte jeg: Jeg skal aldri skrive leserinnlegg om ungdommen nå til dags, som sitter innendørs med videospill og Gameboy. Aldri skal jeg bli en sånn fyr.

To minutter etterpå kommer jeg over en åpen garasjedør. Der står fem gutter og skrur på en demontert motor fra en firhjuling. Det lukter bensin og brennesle og geitrams i skumringen. De ler og har funnet koden. Ingen av dem sjekker mobilen.

Rett nedenfor kommer en gjeng barn ut fra et overgrodd kratt av selje og rognetrær. Det er langt over leggetid, det er snart mørkt, og de har vært ute og gjort jævelskap. Jeg ser det på dem. Det uttrykket når du har gjort jævelskap. Du husker følelsen? Og ingen av dem sjekker Instagram.

Poenget mitt er at 1978 og 2018 ikke er så ulikt som man skulle tro. Noe som er gledelig. Førti år siden, og det luktet kald, avblomstret brennesle, kattepiss og geitrams. Og litt bensin. Som det gjorde den gang.

Lørdagsstemning

Småbarnspappa, ca 35, med to døtre kl 17.21 foran meg i køen på Rema har fått det der blikket. Blikket som forteller at noe er over, at livet kom for brått på, noe han egentlig ikke ville står som et mareritt foran ham hver morgen han står opp. Og nå, i butikken: Han har svetteperler over øyenbrynene, redde øyne, de to døtrene har hatt frie tøyler lenge, nå slåss de om en maisboks og slår hverandre ned med to potetgullposer. Moren kommer løpende i siste liten med to abnorme godtebokser, hun har det der blikket, hun også. Det er gjenkjennbart på lang avstand: Når noe er over, at voksenlivet kom for fort. Og hun ser på døtrene som om de var to insekter, sånne dyr som kryper fram fra en stein i skogen når du løfter på den, og du i skrekk kaster steinen tilbake.
– Nihundre og femten kroner, sier ekspeditøren:
– To poser, ikke sant?
– Tre.
– Åja, mannen din sa: Færrest mulig, ler ekspeditøren.
– Ja, han sa vel det, mumler hun og trekker kortet.