Hvis det er sant

Publisert av
89

Fagerborg, Oslo, 7. mai 1945.
Hun går med et eple i lommen. Har fått det av far. Hun skal spare eplet, sette det mot munnen, men ikke bite, først prøve å huske hvordan det smaker. Så kan hun spise, langsomt. Kom nå ikke for sent hjem. Nei, far, jeg skal bare gå langs parken en stund, eplet er så hardt, far. Kjenn. Ja. Det kommer fra Amerika.

Det sitter en mann i uniform på benken nede ved grusgangen. Han er en av dem, det vet hun: Han hører til dem som man ikke skal snakke med hvis ikke de snakker først. Da skal man svare, men man skal svare så vennlig og lite som mulig, og man skal ikke lyve til dem, ikke om noe, for da kan det hende noe.

Han har lagt uniformslua ved siden av seg, han snakker gjennom skumringen, godt norsk:
– Liten jenta, du kan vel se at det er kveld snart?
Nå snakket han, så da må hun også snakke.
– Ja, jeg skal hjem nå med en gang. Nå med en gang, sier hun og kjenner etter om det er løgn, det ville vært det før han snakket, men nå er det ikke det.
– Sitt her litt, sier mannen og flytter på uniformslua:
– Sitt her.

Hun setter seg ytterst på kanten, ser på støvlene hans, de er skinnene blanksvarte, som solbær. Far har sagt at kanskje til høsten skal de til Lier for å plukke solbær. Helt til Lier. Det er langt.
– Jeg kan se at du er… Hva heter det på norsk, litt glad i kveld?
– Ja, jeg er litt glad. Jeg har fått et eple, svarer hun, men hun angrer seg, for han kan komme til å spørre hvor hun har fått eplet fra, og da kan hun ikke si det, hun kan verken si det eller lyve. Men han bare smiler:
– Det er meget godt å høre.
Han er rar i øynene. Men han er ikke full, det vet hun, for han lukter ikke slik. Han lukter som far av og til gjør, når han har pyntet seg, og hun kan slett ikke for at hun sier det, hun kikker på medaljene og de blankpussede støvlene:
– Har du pyntet deg?
– Javisst. Jeg har pyntet meg. Det er et fint norsk ord, svarer han.
– Hvorfor har du pyntet deg? spør hun.
– Fordi det snart er fred. Du ser fin ut, du også.
– Takk, svarer hun og har lyst til å sitte litt til.

Men så ser hun at han flytter den venstre hånden, trekker frakken ut, og det er en pistol der, han skyver den under hoften, men hun har sett den, og hun blir så redd at det ikke er til å holde ut, men far har sagt at man ikke skal løpe, da kan det hende noe, man skal bare være helt stille til det går over, men hun kan ikke noe for at hun sier det:
– Å nei. Du må ikke. Da får jeg ikke plukket solbær.
Han ser på henne. Så inderlig ser han på henne, og rister på hodet, smiler, har forstått at hun har sett, ser ut over bakkene:
– Nei, det kan du da forstå at jeg ikke skal gjøre deg noe.
De snakker ikke sant, men man skal ikke løpe. Hun kjenner seg svimmel, men så tenker hun på det han sa, og hun sitter helt ytterst på benken og spør:
– Blir det virkelig fred?
Øynene hans er blanke, snart er det mørkt, hun må hjem, han snur hodet mot henne, ser rett på henne, han er ikke trist, men hun vet ikke hva det er.
– Ja. I morgen blir det fred.
– Vet du det helt sikkert?
– Ja, det vet jeg helt sikkert. Lille jenta, du må løpe hjem. Du må si til alle du kjenner at det er fred i morgen. Gå. Skynd deg og fortelle det, sier han og stryker henne langs hårfestet i nakken, hun er ikke det spor redd mer.

Hun reiser seg og nikker bare. Eplet ligger der i lommen og venter, og nå vet hun nesten helt sikkert at de skal til Lier når det blir høst. Hun småløper ned stien, stanser før bakketoppen, ser seg tilbake, mannen sitter ikke på benken mer, men hvis det virkelig blir fred i morgen, da skal hun kanskje sette seg på benken og håpe at han kommer, for hun må si ham noe som takk for at han sa det.

Finnes også i boka Det går ikke over som jeg ga ut på Vigmostad & Bjørke i 2014. Denne fortellingen var også avgangseksamen i norsk hovedmål for videregående skole i Norge i 2016.

Et sted å begynne

Publisert av
Svar

Veien til sommerhuset er overgrodd av tistler, de blå kostene har tatt over der hjulsporene før spant opp støvet når gjester på syttitallet kom med kofferter og luftmadrasser og varer fra landhandelen, pakket i røde folkevognsbobler og bakpå kurver på gule damesykler. I alle fall slik han husker det fra den gang, og slik han vil huske det nå, også.

Det lyse håret hennes spinner i små spiraler ned langs ryggraden hennes, de går hånd i hånd opp langs den fuktige veien, det er formiddagsregnet som kommer, og hun binder håret bakover, tvinner det løst opp og fester det med en nål, griper hånden hans igjen, sier:
“Jeg er glad vi kjøpte dette stedet.”
“Jeg også. Men det var jo bare såvidt” svarer han og fisker opp nøkkelen fra lomma i kortbuksa.

Inngangsdøren knirker. Det som er rart, er at på utsiden heter det inngangsdør, på innsiden heter det utgangsdør.

“Hvis du dør før meg”, sier hun, “da vil jeg bo her og skrive sørgelige dikt til deg.”
“Da har jeg noe å se fram til, kjære” svarer han.
“Hvis jeg dør først, hva vil du gjøre?” spør hun.
“Da setter jeg meg ned og skriver den sangen du vet” svarer han.
“Den som aldri blir ferdig?”
“Ja, den, ja.”

På innsiden av utgangsdøren kysser hun ham med åpen munn, lukkede øyne, presser ham inn mot treverket, holder hendene hans, kveldsregnet lager en fossende lyd ned takrenner og over bislaget, det er ingen andre lyder enn vann og dem, på gulvet i gangen, hun er våt, hun blir med inn i rytmen, snart leder han, snart fører hun, flatt på magen, hendene hennes rett ned langs sidene, han holder dem fast, fast.
“Kom sammen med meg” sier hun.
“Si det igjen” svarer han.
“Jeg klarer. Ikke. Det er. Så. Så. Godt. Jo. Jeg vil. Kom sammen. Med meg. Jeg vil ikke at den sangen. Den sangen. Den sangen. Hardere. Enda hardere. Slikk meg. Den sangen. Skal aldri bli ferdig. Noen gang. Jeg kommer.”

Og de kommer, med åpen munn, hodet hennes løfter seg opp mot brystkassen i samme øyeblikk, kramper, en voldsom kraft i alt det våte, det øyeblikket der ingenting kan stanses, alt må bare skje, det som skjer er ferdigprogrammert, orgasmen bare må komme, og når den kommer er det som å sette en stift mot en vinylskive, musikk som er innspilt for lenge siden, han fyller henne ut, fyller henne inn, utfyller henne. I samme øyeblikk som han slipper taket, når sæden går i henne, er det som overslag i et gammelt sikringsskap med skrusikringer: porselenet er slitt, ledningene varme, og plutselig slår det over. En skarp gnist, et kort smell bak den tynne metalldøren, strømmen som hopper ut i overslag og bunntenning. Hun kjenner det som et indre rykk — ikke bevegelse, men gjennomslag — en varm ladning som fyller rommet og blir stående mens det knitrer ferdig, alt som må ut, kramper som bare må komme, munn som åpner seg på vidt gap, viljeløst ligger de i en krampe som varer og varer, med åpen munn, alle tanker er borte, det er et nullpunkt der ingenting annet finnes enn dette. Tiden faller bort og ut, den glipper stille, som når et kjent ord mister betydningen idet det blir sagt for mange ganger på rad. I øyeblikket der kroppene slipper taket i seg selv, løser sekundene seg opp og blir ubrukelige.

Treverket lukter gammelt og varmt, fuktig i porene, med tjære som stikker gjennom og et metallisk drag av jern. Når de beveger seg mot hverandre, presser og drar, åpner og lukker munnene, ruller luktene med kroppen.

Og du vet det: Det finnes ingen mellomting mellom orgasme og ikke-orgasme. Det er enten eller. Og nå er det over grensen til eller, det er lenge siden enten. Kroppen tar over når det er for nært enten, den tar over helt av seg selv, spruter ut og tar inn, det er en eldgammel greie, det er livet som vil framover, og du kan ikke bestemme det, anger og skam er visket vekk og fordunstet inn i cellene som puster, det er bare muskler og tyntflytende væske og kramper og ingenting. Ingenting. Kyss finnes ikke, du husker dem aldri etterpå, glem det. Det er bare de der lydene. Pupillene: som pumper svart fram og tilbake, du stirrer inn i råskapens imperium, når de er vidåpne har du innsyn til netthinnens ufiltrerte inntrykk, og det er deg du ser der inne, speilvendt, deg og henne, henne og overslag og deg.

Etterpå sitter de ved kjøkkenbordet og spiser kveldsmat. Rugbrød med modnet Jarlsberg, tomater med havsalt og tørket timian, svart usukret te. Lukten ligger fortsatt tett mellom dem på fingrene, varm og råpresset, og glir rett inn i lukt av timian og den syrlige tomaten, med et salt drag av sjø under. På det slitte eikebordet ligger et krøllete gammelt ark med utkast til en visetekst. Noen har notert 30. oktober 1981 i øverste høyre kant. Teksten stopper midt i det som ser ut som andre vers, der noen har strøket over det som nå er fem uleselige ord. Ordene er skrevet med kulepenn, mens overstrykningen er gjort med blyant.

Hør som lydfortelling i podkast

Glansen av emalje

Publisert av
Svar

Jeg fikk høre i dag, og dette var del av en samtale av det mer spektakulære slaget, at emalje egentlig er smeltet glass, som brennes tre ganger for å få den rette overflaten. Tenk det. Tre ganger! Slikt tar tid. Det er som tilværelsen i seg selv: Den. Tar Tid. Det finnes to typer emalje: Ugjennomskinnelig emalje, som er gjennomfarget, og det finnes transparent emalje, som kommer i ulike grader, alt etter hva man ønsker skal bli sett. Noe av det mest utsøkte er emalje med overflate som opaler. Har du holdt en opal på nært hold noen gang, da vil du ha sett at den har tredimensjonal dybde. Du får ikke tak på hva det er du egentlig ser, men det er et dyp i en opal. Opaler finner du for eksempel inne i dryppsteinsgrotter, langt inne i fjellet. Den mest gjennomskinnelige emaljen ligner det du ser når du holder fingrene under rennende vann, og drar fingrene til deg akkurat før dråpene renner av den våte filmen utenpå huden. Brent tre ganger, akkurat ved riktig temperatur. Og hva meg selv angår, i tilværelsen, mens jordkloden farer langs oppmerket bane mot lyset: Brenn meg tre ganger. Gjerne fire.
Finnes også innlest som lydhistorie.