Hvis det er sant, innlest i podkast

Det må være noe med denne fortellingen. Denne uken fikk jeg beskjed om at den nok en gang er i sirkulasjon i det norske skoleverket.

Den ble trykket i førsteboka mi, Det går ikke over, i 2014. Og etter at fortellingen ble kjøpt inn av Utdanningsdirektoratet til avgangseksamen i norsk for videregående i Norge i 2016, har den jevnlig sirkulert blant skoleelever. Det er jeg skrekkelig stolt av, og glad for all kontakt med ungdommer som opp gjennom årene har bedt om hjelp til tolkning, som kommer med spørsmål, forslag til løsninger, og forslag til forbedringer.

Tusen takk til alle dere som tolker og leser og skriver! Og her er fortellingen innlest i podkast for dem som vil høre.

Ordspråk

Det finnes et eldgammelt ordspråk fra fjellene i Ural, ordspråket ble til i en landsby jeg ikke husker navnet på nå, der jakoksene fortsatt passerer hverandre lastet med grønnsaker fra markedet når det går mot kveld, som trøtte fabeldyr fra en glemt tid, mens den bleke kveldssola sveiper over åsene som lukter ferskt brød og varm ovnsrøyk, det sies at folket som bor der er svært gjestfritt og elsker ferskt rugbrød som de gjerne deler med fremmede som forviller seg opp i fjellene, ordspråket går omtrent slik: «Man kan ikke slutte å veve bare fordi tråden ryker. Gjør man det, blir man til slutt bare sittende med en masse løse tråder som ikke fører noe sted.» Tilegnet alle som kjenner at vinteren, og tilværelsen, skal leves skamløst når man måtte ønske, selv om tråder ryker. Forover! Oppover! Nå kommer lyset, vet dere! Det med ordspråket er forresten bare finnepå. Det stammer ikke fra Ural. Det er jeg som har funnet på det. Jeg driver og finner på ting, skamløst, det er hva jeg gjør.

Det skjer nesten alltid når du sover

September hviler seg mot de siste korte døgnene, luter seg mot knirkende treverk og langsomtvoksende lav i parkene, lemster av vindkuler og regnvær. Det står en fersk vinter pustende bak der et sted, den samler krefter i Atlanterhavet nok en gang, skal komme feiende ned åsryggene nordfra, kanskje en morgen, kanskje en kveld eller en nattetime når du sover. Det skjer nesten alltid når du sover, husker du som barn, da du våknet til snø? Og før du aner ord av det, står Julenissen i døra og spør om det er noen snille barn her. Da gjelder det å ha svar på rede hånd, for Julenissen venter ikke på mumlende tvetydigheter eller avledningsmanøvre: «La meg bare aller først få si at…» Julenissen vil ha konkrete svar, det er som om Fredrik Solvang skulle stått i døra: «Men nå svarte du ikke på det jeg spurte om. Det skulle ikke være så vanskelig å være konkret? Jeg prøver igjen: Er det noen snille barn her, ja eller nei?» Da står du der, og må si det som det er, Fredrik gir seg jo aldri. Og så er det på tide å tenke på nyttårsforsettene: Hva vil jeg bli bedre på? Hva mener andre at jeg skal bli bedre på, og finnes det et kompromiss? Slikt tar tid. Vi har ikke lange tiden. Tiden faller kort. Jeg må justere noen av nyttårsforsettene, det kommer jeg på nå, når jeg ser på meg selv, og året så langt.