Veien til sommerhuset er overgrodd av tistler, de blå kostene har tatt over der hjulsporene før spant opp støvet når gjester på syttitallet kom med kofferter og luftmadrasser og varer fra landhandelen, pakket i røde folkevognsbobler og bakpå kurver på gule damesykler. I alle fall slik han husker det fra den gang, og slik han vil huske det nå, også.
Det lyse håret hennes spinner i små spiraler ned langs ryggraden hennes, de går hånd i hånd opp langs den fuktige veien, det er formiddagsregnet som kommer, og hun binder håret bakover, tvinner det løst opp og fester det med en nål, griper hånden hans igjen, sier:
“Jeg er glad vi kjøpte dette stedet.”
“Jeg også. Men det var jo bare såvidt” svarer han og fisker opp nøkkelen fra lomma i kortbuksa.
Inngangsdøren knirker. Det som er rart, er at på utsiden heter det inngangsdør, på innsiden heter det utgangsdør.
“Hvis du dør før meg”, sier hun, “da vil jeg bo her og skrive sørgelige dikt til deg.”
“Da har jeg noe å se fram til, kjære” svarer han.
“Hvis jeg dør først, hva vil du gjøre?” spør hun.
“Da setter jeg meg ned og skriver den sangen du vet” svarer han.
“Den som aldri blir ferdig?”
“Ja, den, ja.”
På innsiden av utgangsdøren kysser hun ham med åpen munn, lukkede øyne, presser ham inn mot treverket, holder hendene hans, kveldsregnet lager en fossende lyd ned takrenner og over bislaget, det er ingen andre lyder enn vann og dem, på gulvet i gangen, hun er våt, hun blir med inn i rytmen, snart leder han, snart fører hun, flatt på magen, hendene hennes rett ned langs sidene, han holder dem fast, fast.
“Kom sammen med meg” sier hun.
“Si det igjen” svarer han.
“Jeg klarer. Ikke. Det er. Så. Så. Godt. Jo. Jeg vil. Kom sammen. Med meg. Jeg vil ikke at den sangen. Den sangen. Den sangen. Hardere. Enda hardere. Slikk meg. Den sangen. Skal aldri bli ferdig. Noen gang. Jeg kommer.”
Og de kommer, med åpen munn, hodet hennes løfter seg opp mot brystkassen i samme øyeblikk, kramper, en voldsom kraft i alt det våte, det øyeblikket der ingenting kan stanses, alt må bare skje, det som skjer er ferdigprogrammert, orgasmen bare må komme, og når den kommer er det som å sette en stift mot en vinylskive, musikk som er innspilt for lenge siden, han fyller henne ut, fyller henne inn, utfyller henne. I samme øyeblikk som han slipper taket, når sæden går i henne, er det som overslag i et gammelt sikringsskap med skrusikringer: porselenet er slitt, ledningene varme, og plutselig slår det over. En skarp gnist, et kort smell bak den tynne metalldøren, strømmen som hopper ut i overslag og bunntenning. Hun kjenner det som et indre rykk — ikke bevegelse, men gjennomslag — en varm ladning som fyller rommet og blir stående mens det knitrer ferdig, alt som må ut, kramper som bare må komme, munn som åpner seg på vidt gap, viljeløst ligger de i en krampe som varer og varer, med åpen munn, alle tanker er borte, det er et nullpunkt der ingenting annet finnes enn dette. Tiden faller bort og ut, den glipper stille, som når et kjent ord mister betydningen idet det blir sagt for mange ganger på rad. I øyeblikket der kroppene slipper taket i seg selv, løser sekundene seg opp og blir ubrukelige.
Treverket lukter gammelt og varmt, fuktig i porene, med tjære som stikker gjennom og et metallisk drag av jern. Når de beveger seg mot hverandre, presser og drar, åpner og lukker munnene, ruller luktene med kroppen.
Og du vet det: Det finnes ingen mellomting mellom orgasme og ikke-orgasme. Det er enten eller. Og nå er det over grensen til eller, det er lenge siden enten. Kroppen tar over når det er for nært enten, den tar over helt av seg selv, spruter ut og tar inn, det er en eldgammel greie, det er livet som vil framover, og du kan ikke bestemme det, anger og skam er visket vekk og fordunstet inn i cellene som puster, det er bare muskler og tyntflytende væske og kramper og ingenting. Ingenting. Kyss finnes ikke, du husker dem aldri etterpå, glem det. Det er bare de der lydene. Pupillene: som pumper svart fram og tilbake, du stirrer inn i råskapens imperium, når de er vidåpne har du innsyn til netthinnens ufiltrerte inntrykk, og det er deg du ser der inne, speilvendt, deg og henne, henne og overslag og deg.
Etterpå sitter de ved kjøkkenbordet og spiser kveldsmat. Rugbrød med modnet Jarlsberg, tomater med havsalt og tørket timian, svart usukret te. Lukten ligger fortsatt tett mellom dem på fingrene, varm og råpresset, og glir rett inn i lukt av timian og den syrlige tomaten, med et salt drag av sjø under. På det slitte eikebordet ligger et krøllete gammelt ark med utkast til en visetekst. Noen har notert 30. oktober 1981 i øverste høyre kant. Teksten stopper midt i det som ser ut som andre vers, der noen har strøket over det som nå er fem uleselige ord. Ordene er skrevet med kulepenn, mens overstrykningen er gjort med blyant.
Hør som lydfortelling i podkast
