Pastellvinter

Noen ganger, vet du, er Oslo vest noe Lars Saabye Christensen kunne skrevet før lunsj, et transparent, hastig avsnitt der alle ord har egenvekt. Er det 1957 eller noe, kan det være Herman som går gatelangs på vei til skolen etter distraksjoner, man har ikke tid, man har en stek i ovnen, sier Herman som svar til ei skjære ned Briskeby.

Eller er det pianist Enzo Zanetti som skal til Bristol på kveldsjobb, han har notene til «All The Way» i lærveska, den duvende låten er helt fersk, notene har han skrevet ned for hånd etter å ha hørt Sinatra på kortbølgen, Oslo er mild i dag, tenker Zanetti, og nynner when somebody loves you, it’s no good unless he loves you, all the way.

Tenk på alle trærne som gjør seg klare til et nytt år i syklus. Blomsterengene du skal ligge i. Vinden på et svaberg. Mark og maur som sover og smiler med lukkede øyne med innebygget visshet om sopp og bær som kommer.

Rundetid

Du kan jo tenke deg selv, hvis du har hele Frogner stadion for deg selv på en onsdag, og kanskje er du åtte år eller noe. Beina dirrer, du kjenner at du står ved siden av Ivar Ballangrud eller Fred Anton Maier eller Bjørg Eva Jensen eller noen. Og derrr går starten på femtusen, startpistolskuddet gjaller mellom tribunene, og du er først ut i svingen på langsiden, beina glir mykt på stålisen, og du blir klokket inn på en første rundetid på tjueni blank, tiden flyr, du kjenner pusten til Rolf Falk-Larssen rett bak, men du er først, klokka ringer for siste runde, og derrr går du i mål på femtusen, selv om du har gått kanskje tre hundre meter, men det gjør ikke noe, for noen ganger er tre hundre meter nok til verdensrekord, og bak deg ligger de pesende på isen, alle sammen, gratulerer, puster Eric Heiden, du ble for sterk for oss, dette var verre enn Lake Placid i 1980, piper han, og kvelden faller på og du er åtte år eller noe, med kakao i sekken på kortsiden, og aldri skal du miste evnen til å finne på ting i hodet, for det er noe av det fineste i verden.

Nesevinger

Nesevingene dine, vet du. Og gresstrå som ruller i vinden. Gnisser og ruller sidelengs. Noen av dem knekker. Det kommer en mørk flekk i skydekket, en konsentrert gråhet, som slipper ned flere tonn vann på noen få sekunder. Fargene forsvinner. Du blir dekket av et skylag med ulik gjennomsiktighet. Ulik grad av lys. Ulik grad av lukt. Ulik grad av fukt. Det skal ikke mye til for å vippe deg over. Da blir du speilvendt. Ansiktet ditt er annerledes. Det er ikke hverdagen eller festlige lag, det er noe annet. Og du brekker opp i flere deler. Det som ikke er sorg og gråt, og det som ikke er lykke og latter. Men heller ei mørk myr, seint om høsten. Når det er skarpe kanter av is langs vannkantene. Og nesevingene dine.

Finnes også innlest i podkast med lydlandskap.

Jordens opprinnelse

Jeg går barbeint. Barberer meg langsomt, kjenner vårsola tar tak. Dagene med lysegrønt klorofyll passerer gjennom meg, som en vennlig vind av opprinnelighet. Hvor har jeg kjent den vinden før? Var den i en lengsel en gang?

Jordens farger er ikke bare jordfarger. Det er et vell av altmuligheter, selv regnbuens mester ville blitt overrasket over blandingsforholdet. Jeg føler meg i likevekt og i slektskap med opprinneligheter jeg ikke ante fantes.

Og ja. Jeg vet litt om tauverk og fortøyninger. Slitesterk, flettet tamp.