Bysommer

Bysommer 1
Sliten hipster (37) i Birkelunden kjenner formen stige etter nattens eksistensielle diskusjoner over økologisk vin. Har nå fått i seg en kvart halluomi og en skje hirse, og vandrer nydusjet og lettkrenket nordover.

Bysommer 2
Uerfaren operagjenger (49) klapper på feil sted under lukket førpremiere på Figaros bryllup. Blir sparket i stolryggen av erfaren sponsor (69) som lukter fersk taxfree og gammelt hårvann. De har en alvorsprat i pausen om hva som står på spill.

Bysommer 3
Overarbeidet veiarbeider (24) i Storgata har akkurat klippet over telekabel ved en feiltakelse. Prøver å ringe etter hjelp, men det er ingen dekning, og han har en stigende mistanke om hva dét skyldes.

Oslo, lettskyet, pluss 23.

Sommerskisse

Lukt av klesvask med morgendugg, klesvask som har hengt ute hele natten og absorbert svak vind fra havet, saltholdig natteluft med anstrøk av tørr furu og et tynt lag jord. Kanskje kom det et kort, styrtende regnskyll ved tretiden, men ingenting rakk å bli vått, regnet fordampet i samme minutt som det traff jordens overflate. Og nå skal vannet inn i sirkulasjon igjen. Hvem vet hvem vi deler det med neste gang.

Arbeidsfolk

Det går mot sommer, og sommerjobb for mange. I dag har jeg lyst til å snakke om jentan på fileten. De myteomspunnede damene. De kvinnene som satt ved transportbåndene og renskjærte fisk fra de store fiskebankene, morgen etter morgen, år etter år. De som pakket, bar, flirte og flørtet, en hær av arbeidsdamer som skaffet mat på fornemme fiskefat fra Kyoto til Kansas. Der satt de, gjennom mørketid og midnattssol, i gulvtrekken fra fryseskap og forsommer.

Jeg møtte dem første gang som femtenåring, sommeren 1983. Jeg fikk jobb på reka. Jentan på fileten var i en klasse for seg: Erfarne, vante, skumle, godhjerta og irettesettende. De hadde vært der bestandig, med sine hvite frakker, oljeforklær og hårnett. De var hjertet i bedriften, de skar ut ryggraden på fisk, skar ut hjertene på håpefulle beilere, de sendte hvite plastkasser med filet videre i hallen eller til Kontinentet. Og de hadde alltid vært der, de hadde grodd fast på stolsetene og i pauserommet, der de røkte Blå Strek og spiste brødskiver med brunost, drakk kokekaffe fra glasstermos mandag til torsdag og pils på fredagene.

Trygve Hoffs tekst om dem (søk den opp selv): I dag kan den virke naiv og enkel, nesten lite troverdig. Men Hoff hadde sett dem, pustet med dem, og tro meg: Den er dønn dokumentarisk. Tro meg, jeg var der.

«Den tiden kommer aldri tilbake! Alt var bedre før!» sier de dystopiske. Jeg sier: Ikke tro på dem. De er der fortsatt. I dag er det jenter fra Jämtland, fyrer fra Fyn, tauser fra Tallin og gutter fra Georgia, råe russere og damer med slør fra Syria. De pakker fortsatt paller, skjærer filet, de sitter ved transportbånd på filetanlegg, på søtladne, slitne sjokoladefabrikker, og de tømmer søpla om morran.

Poenget mitt er: Ha respekt for arbeidsfolk, og skjenk dem en tanke når du lager middag, og bærer ut søpla. Og ps: Alt var ikke bedre før. Til og med tariffen er bedre.

Lørdagsnatt

Klokken er ca 02.14 lokal vestkanttid. Jeg går Eilert Sundts gate på tvers. Men det jevner seg ut, for i Jørgen Moes gate går jeg på langs. Nasjonaldagen er over, og takk for det. Jeg har smeltet Smil i lommen, jeg har forsteinet gråt i halsen og gnukkete gnagsår på hælene. Men alt er vel, likevel. Jeg sa det selv: Slik kunne det ha vært for tjuefem år siden. Nå er det for seint, og akkurat tidsnok. Det var på tide. I krysset ved trikkeskinnene får jeg kjeft på rødt lys av en påkostet vrang veskehund som er på vift og har slitt seg, den kikker opp langs buksebenet mitt og vurderer situasjonen. Jeg mumler nedover: Jeg er ikke fra Kraftlaget, men vi er på rett vei. Nå regner det, og i Skovveien blir veskehunden en væskehund som piler pistrete mot Pilestredet, en urban, loslitt, billig bomullsdott mot ørens lyd av nattens siste trikk i rute, langt av lei. Lørdagen kommer tidsnok.