Brev på vandring

På radioen har akkurat ”Brilliant disguise” med Bruce Springsteen avløst den uendelige strømmen av julemelodier som flommer gjennom kanalen. Det er fryktelig kaldt, det siste døgnet har minimumstemperaturen stanset ved minus langt under tretti. Brevet som han nettopp har åpnet, er poststemplet 11.12.87. Inne i den smale konvolutten ligger et fotografi. Det viser en ung kvinne som sitter og skriver, kanskje ved havet, han fornemmer at det er noe ved det som minner om sjø. Hun holder en kulepenn i den høyre hånden, håret hennes faller ned langs hele den venstre delen av ansiktet hennes. Selv har hun datert brevet 24.11.87. Han er tjue, hun sytten og livet er omskiftelig. Hun smiler veldig svakt på bildet, ansiktet er smalt og hun virker bestemt. Blikket hennes er festet på papirene hun skriver i. ‘Plutselig betydde du mer enn jeg ønsket” står det på baksiden av fotografiet. Hun skriver at hun er så redd for lykke og kjærlighet.

Halssmykket hun bærer er hjerteformet. Den unge kvinnen er sommerbrun, og nakken hennes er varm. Hun skriver at hun hadde forsøkt å glemme ham uten et ord, og at hun følte det som feigt, derfor sender hun ham dette nå. ‘Kan ikke forklare, for det har ingen hensikt’ skriver hun i det kortfattede brevet på baksiden av fotografiet og avslutter med en klem.

Årene vender seg selv til nye. Det er juni 1989. Han har stuet flyttelasset inn i en frysebil som har ledig kapasitet sørover. Det er ikke rare plassen han trenger, alt står på en firkant inneklemt mellom tomme paller i den blå og hvite kassebilen. ”Jeg skal blant annet laste laks i Sør-Sverige, men jeg tror ikke det kommer til å lukte noe av tingene dine!” hilser sjåføren før han setter bilen i gir og smeller førerdøra på plass. Flyttelass-eieren setter seg på et fly samme formiddag og skal søke lykken på steder han ikke vet hvor er.

Tre måneder senere står han på et fergeleie langt sør i Spania. Han og kjæresten skal hjem. Den digre Bergans-sekken rommer alt han nå eier, og de fant ut at det var best å dra. Lykken var ikke der ute, og det er knapt penger igjen.

I juni 1991 rydder han i en skuff. Det ligger et lite brev midt i bunken. Det er fra 1987. Han husker de korthugde ordene hennes, men dette er all korrespondanse han har igjen fra den tiden. Bildet ligger fremdeles i konvolutten og han husker fortsatt stemningen det gav. Var det bare vemod? Det kan det ikke ha vært.

Det går et flyttelass i 1998. Brevet får plass i en ny skuff, blant annet sammen med en dagbok fra noe som en gang var. Mannen er lykkelig, og han gifter seg året etter.

Han satt med ansiktet vendt mot sør den dagen det skjedde. En intens blå skumring og et frådende hav fantes der ute. Klokken var 1109, og datoen var den 17. januar 2008. I emnefeltet i eposten hun hadde sendt ham stod det ”Så der er du!”. Livet var fortsatt omskiftelig, og telleverket viste tjue år, én måned og tjuefire dager uten kontakt. De trådte varsomt gjennom dagene og ukene som fulgte, ordene hun skrev var kortfattede og forståelige. Han besvarte undringen hennes. Bildet hun sendte av seg selv på en epost en tid etterpå viste en skarpskåren kvinne, fortsatt med langt hår, nakken hennes var rett og varm. Og han hadde husket rett: mange av brevene den gangen hadde hun skrevet ved havet. ‘Har jeg noengang elsket noen? Forelskelser. Massevis. Hele tiden. Sterke og svake.  Men elske?’ skrev hun og undret seg.

Og brevet fra 1987? Det skal garantert ut på nye reiser. Men han vet alltid hvor det er: Rett ved siden av ham. Akkurat som tvilen hennes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *