Vinduet i avhørsrommet er ikke noe vindu. Hun vet det godt. Det er et speil ut mot ansiktsløse, navnløse tiltalebesluttere og avhørsledere. Det er ikke dem hun ser i rommet. Den kvinnelige betjenten med dressbuksen og langermet skjorte er ikke alene, hun er bare frontsoldat under avhøret. Resten sitter bak speilet. Men hun er profesjonelt utdannet, rekruttert etter statskuppet og omhyggelig satt i utdannelse under Universitetet i Oslos Spesialavdeling for Emosjonell Kontroll, UiOSEK. Hun setter seg ved stålbordet, starter opptaksmaskinen og rensker stemmen kjølig.
– Det er torsdag sjuende april 2039, og vi fortsetter avhøret av pågrepet nummer DF skråstrek B4. Hun har siden sist avhørsopptak fått i seg vann og spist en toast, se videovedlegg. UiOSEK er tilstede med observatørkorps, og gjennomfører avhøret av personen i henhold til fullmakt.
Hun lener seg tilbake, blar i en papirbunke og setter øynene i kvinnen på den andre enden av stålbordet. Klokken lyser 0356 på veggen over døren.
– Før pausen var vi enige om at alt det beslaglagte materialet er ditt, ikke sant? sier hun. Kvinnen ser avmålt på betjenten og nikker.
– Ja, alt er mitt, sier hun og retter på genseren.
– Hvordan fikk du tilgang til internett 3.01 Beta? Du er gammel nok til å vite at nettilgang her til lands skal opp i UiOSEKs behøvsprøvings-nemd, noe som har en saksbehandlingstid på to år inkludert samfunnsobservasjon? spør hun og tar ikke blikket fra den tiltalte.
– Det var jeg klar over, svarer kvinnen.
– Siktede er klar over at hun har skaffet seg tilgang til og benyttet seg av statskontrollert eiendom, oppsummerer avhørslederen og snakker inn i opptaksmaskinen. Det er mulig å ane en bevegelse bak glassruta, og fra øreproppen til avhørslederen lekker det en kort radiobeskjed. Hun trekker ikke på en eneste muskel i ansiktet mens hun mottar beskjeden.
– Da du ble arrestert den 9. januar, i henhold til Nasjonalt Kvalitetskontrollråds fullmakt, ble det beslaglagt to illegale datamaskiner, som inneholdt såkalte bloggposter. Femten av disse bloggpostene hadde du greid å publisere via internett 3.01 Beta, og det lå i tillegg fem upubliserte innlegg på maskinene dine.
– Tanker om mitt liv, og om andres, sa den kortklipte kvinnen og vek ikke med blikket.
– Vi kaller det ikke det, vi kaller det uautorisert tankeformidling, svarte betjenten.
– Dere gjorde statskupp. Dere i den råtne og pompøse eliten hadde samlet våpen og misnøye i årevis, og dere tok landet vårt med makt, svarte den kortklipte kvinnen rolig. Betjenten tok ikke blikket fra papirene på bordet.
– Jeg er ikke her for å diskutere politikk med deg, men derimot for å avdekke hvordan du greide å formidle tankene dine uten autorisasjon fra UiOSEKs fagråd for ytring.
– Fagrådet for tankesensur, mener du, svarer kvinnen like rolig.
– Du velger selv standarden for og konsekvensene av dette intervjuet, svarer betjenten.
En dør går opp i den andre enden av rommet. Mannen som kommer inn er hvit i ansiktet, og øynene hans er blasse og fraværende. Hun kjenner ham straks igjen fra de hemmelige diskusjonssidene. En av undergrunnsbloggerne hadde greid å knipse et bilde av ham og lagt ham ut på advarselssidene. Hun kjenner det fryser til rundt leggene. Han er høyere enn hun hadde trodd, og virker langt eldre enn på bildet. Han er stabssjef for UiOSEKs fryktede fagråd for ytring. Undergrunnsbloggerne kaller ham sjefen for Tankepolitiet. Mannen ser på henne og smiler vennlig.
– Jasså, kommet i trøbbel? sier han og setter seg, fortsatt smilende, med armene på bordplata.
– Hva er det dere vil meg? spør den snauklipte kvinnen og ser på de blasse øynene hans. På nært hold er de ikke fraværende, men derimot svært observante og dypt skremmende.
– Vi kan tilby deg et rikt liv, et liv under statsautorisert, vakker og meningsfylt intellektualitet. Men da må du samarbeide med den særdeles flinke samtalepartneren der rett over bordet, sier han og fisker fram en sigarett.
– Du skjønner jo sikkert at alt dette var kommet for langt, fortsetter han.
– Ingen med kvalitetssans og kjærlighet for den praktfulle elitære filosofi kunne sitte stille i år etter år mens dere ødela samfunnet vårt med sludder og middelmådigheter. Statsminister Siv Jensens to perioder ble brukt flittig, da hun kom med denne grandiosa-politikken sin og snakket nedsettende om eliten. Da hun perverterte landet med alt piss om borgernes rett til kollektiv, pluralistisk intellektualitet, bygde vi nettverkene våre. Privileger som det såkalte ‘individets frihet’ skal ikke brukes til vulgariteter. Demokratiet skal defineres av de utdannede som vet, ikke dem som mener og tror og føler.
Mannen trekker pusten og legger armene i kors.
– Jeg har opp gjennom årene lest det meste av denne såkalte friheten dere har kringkastet. Jeg ser at dere for eksempel skriver om følelser. Vi har spesialutdannede litterater som skal ta seg av slikt, det vet du. Videre skriver dere uautoriserte filmanmeldelser, dere leser bøker og blogger hva dere synes om våre statsansatte forfattere, og dere går på undergrunnsutstillinger og forteller andre om det. Nå for tiden finnes det heldigvis spesialomtalere som har fullmakter, og dette vet dere godt, sa mannen og rettet på kragen.
– Vi har gjeninsatt journalistmonopolet som du vet, gjennom Statens Formidlingsutvalg. Du kjenner dem? Spørsmålet er nå bare om du vil samarbeide, slik at vi kommer til bunns i nettverket deres, sier han, og setter de blasse øynene i henne:
– Du kan tilstå, og få et rikt liv.
Det suser i et ventilasjonsanlegg et sted. Den kvinnelige arrestanten smiler.
– Jeg kan gi dere én eneste tilståelse. Jeg nøt hvert øyeblikk i frihet.
Denne framtidsnovellen ble tilegnet ~SerendipityCat~ for hennes kraftoppgjør den 30. desember 2008 godt supplert av Frøken Makeløs for sine beskrivelser av den største faren for et levende demokrati: den selvoppnevnte eliten. Og debatten fortsetter blant annet på bloggen Katcho 2.0 , på Kontrastemning og på carlchristian.net.
Elitetenkning er i seg selv farlig. Hvis personer som regner seg selv til en gitt elite har makt (som de har) eller får makt blir det virkelig farlig.
Deilig å lese denne teksten igjen, vi trenger stadige påminnelser både om hvor heldige vi er som har et såpass fritt ord som vi har og om hvor forsiktige vi skal være med å gi fra oss vår ytringsfrihet.
Selvfølgelig er jeg fortsatt fryktelig stolt over dedikasjonen og omtale som «kraftoppgjør» 😀
Tilbaketråkk: Revolusjonært roteloft » Blogging, Twitter, nettdebatt, demokratidebatt…
Tilbaketråkk: Upps! « Linda Fonda’s Blog
Stadig aktuell…