Det begynner å bli et liv, dette her

I dag skal vi gjenoppfriske kunsten å tilberede lammekjøtt. Jeg er ingen kløpper på utbeining av lammelår, derfor tar jeg endel snarveier. Det kommer jeg tilbake til. Men denne bloggposten kommer i vel så stor grad til å handle om å sette pris på egne erfaringer. Og å bli sett som den man er.

Ordene i overskriften er en Ole Paus-låt. Du finner den på plata «Paus synger Paus» som kom i vinter. I teksten kommer det både erkjennelser og en fandenivoldsk bønn om nåde. Ole Paus er tjue år eldre enn mange av oss, men likevel: Jeg er ganske sikker på at flere finner seg igjen i den teksten. Men vi kan ikke bare skrive og tenke. Vi må ha mat, også.

Kokes sakte. Sakte.

Jeg nevnte dette med utbeining av lammelår. Ja, jeg synes det er vanskelig, derfor gjør jeg som best jeg kan med kjøttet. Jeg følger beinet så langt det er mulig, men der det er vanskelig, skjærer jeg rett og slett bare kjøttstykker av. Når det meste er skjært av, kan første del av sauseprosessen starte: kjøttkraften. Den er nøkkelen i hele prosessen. Legg låret i kasserollen sammen med et par grønnnsaksbuljong-terninger, skjær opp gulrøtter, løk – og glem ikke purren. Krydderbestanddelene er slik: hele pepperkorn, salt, og av alle ting: nellikspikre. Ikke for mange, ikke for få.

Noen ganger må man bare ta det som kommer.

Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort, og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn
.

En nær venn av meg skjærer seg til stadighet i fingrene. I likhet med meg. Han jobber med håndfaste oppdrag, og skjærer seg på de mest spektakulære måter: Sirkelsag, ulike kappsager, spikre og maskiner til spesialbruk. Jeg er ikke det spor bedre. Lista over hva jeg har greid å skjære meg på begynner å bli lang, jeg tar det jeg husker: kniver i alle varianter, sagblader, en postkasse, stillestående kjøkkenmaskin, hvitløk, glass, verandadør, stein, saks og papir. Det synes på noen av fingrene. Det er umulig å unngå å skjære seg om man lever et liv. Spørsmålet er bare om vi kan velge hva vi skal skjære oss på, eller om det bare skjer?

Bruk mye hvitløk. Det skal lukte hvitløk til langt ut på søndag.

Kjøttkraften skal koke sakte. Og mens kraften står der på ovnen og blir brunere og dypere i smak, kan du legge kjøttet lagvis, eller fylle det (om du er en kløpper i utbeining), med en blanding av salt, pepper, rosmarin, hvitløk og salvie. Du kjenner etterhvert lukten av nellikspikrene fra kraftgryta, og du begynner å tvile: overdrev jeg? Det lukter da jul i huset? Men ta det med ro. Det er helt normalt å lure på om man overdriver. Jeg garanterer deg at du gjorde det rette. Nellikspikrene kommer til å utgjøre en viktig del av helheten. Det er helheten som er viktigst. Nyansene er fullt ut mulig å smake for dem som er åpne.

Hvem venter på meg, hvem viser vei, hvem skal gjøre meg hel?
Alt det jeg flyktet fra hjemsøker meg, som en hjemlengsel i min sjel.
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop og hvert stønn.
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn
.

En mann jeg kjente – han er borte nå – seilte til sjøs på sekstitallet. Han var tro mot henne der hjemme hele tiden. Absolutt hele tiden. Da han kom hjem, viste det seg at ordene hun hadde telegrafert til ham gjennom et helt år ikke var sanne. Hun hadde en annen mann og vegret seg for å si det, men kjørte istedet et dobbeltspill. I seg selv er den mannens historie en film verdt. Den siste gangen – av altfor få ganger – jeg snakket med ham, sa han: «Glem aldri at livet vil deg det beste, til syvende og sist». Jeg tenkte på det hele tiden mens de bar kista hans ut av kirken. Han døde lykkelig. Slike mennesker glemmer man aldri. Men det var denne maten.

Væsken skal siles. Bruk en tesil eller et flergangs kaffefilter.

Når kraften så har kokt inn, skal den siles. Deretter skal den kokes inn til det ikke er mer enn noen få desiliter igjen. Og da kan du ta kveld. Kjøttet du fylte med krydder skal stå til neste dag i kjøleskapet, og det passer seg selv. Det trekker smak av det du fylte det med. Du vil bli belønnet for å være tålmodig. For når neste dag kommer, vil du kjenne at detaljarbeidet har satt spor.

Hvem vil ta meg inntil seg når det blir kaldt?
Hvem vil si: Du er av meg! Jeg elsker din sjel gjennom alt!
Hvem orker se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn
.

Hva forlanger vi i dag av hverandre? Skal vi ikke kunne ha levd et liv? Skal vi ikke kunne ta med oss bagasjen vi har, kaste det som vi finner verdiløst og sette opp en prioriteringsliste: Hva vil vi ha med oss videre? Jeg leste en nydelig tekst i dag om strekkmerker. Og jeg leser stadig tekster om å komme seg gjennom brasene. Når man blir eldre blir prioriteringene viktigere. Og vi blir flinkere til å ta livet slik det faktisk kommer, uten utfall mot det – eller dem – som aldri kom. Er ikke det litt ålreit på en skjærtorsdag? Men det var denne maten.

Sluttresultatet. Verdt å vente på.

Det er hundreogsyttifem grader i et par timers tid. Det er en hel del fløte i kjøttkraften, samt to spiseskjeer smør. Og det er mandelpoteter med dill. Kanskje rosenkål, om du liker. Det gir pågangsmot til å dra til havet.

De ruller rytmisk inn, disse bølgene. Man kan stiller klokka etter dem.

For til havet dro jeg. Jeg fikk i oppdrag å være hundre prosent tilstede ved kanten av storhavet. Det er mye som minner om vår, men du må observere nøye, ikke bare haste av sted og lengte tilbake til bilen. Sjøen holder rundt fem grader, vil jeg anta. Det var slik den føltes mot fingertuppene, som etterhvert ble valne. Havsprøyten var kolossal – jeg ble gjennomvåt, men det må man akseptere.

Bade, noen?

Det var sørlig vind, og sjødraget blir deretter. Etter bare få minutter smaker leppene salt, og klærne er gjennomtrukne av sjøvann. Men du kan ikke unngå det, om det skal leves et liv: Å kjenne at du blir preget av stedet du står på. Ha en fin skjærtorsdags kveld, og god apetitt. Tilegnet dem som ønsker.

[pro-player width=’700′ height=’253′ type=’M4A’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/04/det-begynner-a-bli-et-liv.m4a[/pro-player]

18 tanker om “Det begynner å bli et liv, dette her

  1. Du har rett, som vanlig.

    Det begynner å bli et liv, dette her. Og kanskje litt mer oversiktlig. Stormen er ikke så sterk lenger, selv om det fortsatt kommer kast man må stå imot.

    Og nå er jeg sulten!

  2. Tilbaketråkk: Hva er det med havet? « A curly life

  3. Det er langfredagsmorgen og jeg er tidlig våken.
    Jeg sitter krøllet sammen i lenestolen i det magiske huset fullt av overfylte bokhyller der alle dyrker urtene sine selv om sommeren og tørker dem på grønne krukker om høsten. Jeg tenkte jeg bare skulle si at Jakob, Jakob, du gjorde meg jammen lett og tilfreds her jeg satte og leste. En eller annen gang i verden skal vi spise mat sammen og gå tur. Det er oppført på listen «Ting Virrvarr skal gjøre en dag»

  4. Ja, takk. Jeg tar gjerne i mot slik mat, slik musikk, men ikke minst en slik tekst som din. Det fine med tekstene dine er at du får med det «dype» selv om denne teksten på overflaten ser ut til å handle om lammegryte.
    «Nyansene er fullt ut mulig å smake for dem som er åpne.»
    Det gjorde godt.

  5. Nyanser – ja, jeg kunne skrevet mye om dem. Jeg er glad du likte det. Jeg så en helt fantastisk fin film her for noen dager siden – jeg har sett den om igjen mange ganger. Den heter «Elephant», regissert av Gus Van Sant. Den er rar, uforståelig i starten, men så skjønner du at hele filmen egentlig dreier seg om noen få minutter. Scenene overlapper hverandre, utfyller hverandre og setter deg på sporet av hva du så for en halvtime siden. Det er en nyanse-rikdom som man knapt finner maken til i andre filmer. Den vant gullpalmen i Cannes i 2003. Ja, vibeke, nyanser er fine 🙂

  6. Det er noe ganske så sexy ved det hele, menn som har gryter på komfyren som putrer og syder av kraftkoking. Ja, det er nettopp det. Sexy. Det handler om sanselighet og evne til nytelse og tilstedeværelse. Og det å vente på mat som tar tid. Slow food.. Det å sette tennene i noe man har ventet lenge på.

  7. Takk for vel utført oppdrag, min venn. Jeg tenker, smiler og skriver. Jeg gleder meg til fortsettelsen – både hva vennskap og det å være i historien angår…

    Du inspirerte meg med din Ole Paus, og sent i natt (tidlig i morges, du vet…), hørte jeg på: Lær meg å kjenne dine veier… Da tenkte jeg igjen på turene til havet. De som har vært – og de som kommer.

  8. Det er noe med tekstene dine som gjør meg målløs, jeg vil kommentere og si takk, si hvor mye en slik tekst betyr som inspirasjon og sjeleføde for oss mennesker. Men det er så vanskelig å si det, så vanskelig å forme setningene, man får prestasjonsangst av mindre.
    Det blir dermed enkelt.

    Takk.

  9. Det meste er sagt, men en fin ting kan vel ikke sies for ofte. Du skriver så vakkert, annerledes og mykt på en måte. Og ikke minst om alle fasetter i livet, og det takker jeg deg for. Du gir meg som leser mye, og gir meg inspirasjon til å sanse mer dypt og inderlig.

    Gryta ser forresten fantastisk ut!

Legg igjen en kommentar til May Avbryt svar