Barna med strandkrabben

Om historien du nå skal få høre er sann, er det bare du som leser den som avgjør. Jeg nedtegner den slik jeg har hatt den i hodet i noen dager. Selv om den kommer av fri fantasi, behøver ikke det bety at den ikke kan ha hendt i virkeligheten. Og slik er det vel motsatt, også: Det som har hendt i virkeligheten, trenger ikke være sant for alle.

Somrene den gangen var alltid – eller nesten alltid – veldig varme. Kan det ha vært i 1976? Var sommeren veldig varm i 1976? Det hadde seg slik at det var sommerferie, og det beste som fantes om somrene den gangen var båtis etter å ha stått opp til nesten tretti grader. Humlene var slike store, runde, gulsvarte summende kuler som fant nytte i de røde valmuene som vokste overalt. Fra et åpent vindu kom lyden av Reiseradioen og lukten av kokt kaffe. Det vandret en gjeng barn ned den støvete veien, den veien som førte til indianerskogen og videre opp til det store badevannet. Tre gutter og to jenter, og de kan kanskje ha vært ni år den gangen.

Hvis du synes det er vanskelig å se for deg syttitallet, hvis du rett og slett ikke husker det eller var født da, eller har aversjoner mot det tiåret, så kan du heller se for deg åttitallet, om du vil. Det går fint for meg. Kanskje i 1983? Somrene var like varme den gangen. Reiseradioen strømmet fortsatt ut fra et åpent vindu, båtisen fantes fremdeles, og det luktet Krone-kaffe, kjøpt på varehuset inne i byen, den gang et mektig handelssentrum. Ok, så sier vi enten syttitallet, eller åttitallet. Du bestemmer.

– Strandkrabber kan ikke snakke, sa jenta med det lyse flettehåret der de gikk langs den støvete og varme landeveien. Hun sa det egentlig mer av gammel vane.
– Jo, det kan de, svarte han, den tynne gutten med den blå shortsen, like mye av gammel vane. Men de hadde sluttet å diskutere saken. Alle var ni år, og anså seg ferdig med barnslige diskusjoner. De hadde for lengst latt ham få være i fred med troen på at strandkrabber kunne snakke. Han var en del av gjengen, innviet i indianerskogens hemmeligheter og uutgrunnelige lyder når varme sommerdager ble kveld, ham på lik linje med de fire andre.

For det var denne strandkrabben han alltid gikk rundt og bar på. Ingen kunne riktig huske når han hadde puttet den opp i glasset, det begynte å bli en stund siden nå. Han matet den med meitemark, en og annen flue, marflo som han fanget ved fjære sjø – og maiskorn. Den hadde levd lenge i dette norgesglasset, denne krabben. Og han byttet ofte vann i glasset – friskt sjøvann som krabben lot til å trives godt i. Hadde han hatt den et år? Et helt år? Siden forrige sommer? Antakelig hadde han det. Og han hadde sagt at den kunne snakke. Den hadde stått der, grågrønn og med klørne pekende framover, på kanten av et lavt svaberg, og den hadde snakket.
– Hva sa den da, hva sa den, hva sa den? hadde de mast knisende.
– Jeg har jo fortalt det mange ganger! Den sa at jeg kunne ta den, for en gang kom det kanskje til å bli bruk for den, hadde han svart. Men denne diskusjonen var de ferdige med. De hadde ikke kommet noen vei med innvendinger, han var like lavmælt påståelig. Og så hadde det skjedd som ofte skjer blant barn: påstått snakkende krabber blir akseptert. Og han, den skranglete gutten, fikk vandre i fred med norgesglasset der krabben bodde. Nå gikk de langs den støvrykende veikanten der ryllikene var varme og gav fra seg oljeaktig damp i morgensola. To jenter med hver sin bastkurv, to gutter med en ødelagt radio som skulle undersøkes for hemmeligheter, og bakerst en gutt med et norgesglass.

Dette var en av disse somrene da hesjene var fulle av nyslått gress fra dagen før. Det øverste gresslaget hadde allerede tørket og blitt brunt, og dypere ned på hesjetrådene hang gresset grønt og saftig. Det kom til å bli en god vinter for sauene – alt dette fete gresset skulle legges på låver og bli det beste vinterfóret du kan tenke deg. Det vil si: for de av sauene som overlevde sommeren og høsten. Ved fjellkanten, akkurat der lyngrabbene tok tak, hadde bøndene funnet flere kadavre. Noen av sauene hadde kommet ned med bittmerker over nesen, og det var ikke vanskelig å se at de hadde møtt bjørn. Viltforvalteren, en mann i slutten av femtiårene med bukseseler og gråsprengt bart, satt på kontoret sitt.
– Jaktlaget har vært ute i dagesvis, men ingen har sett dyret. Ikke et spor, ikke en lort, sa han og pekte på et kart som hang på veggen. Mannen som satt i stolen foran ham var svett i nakken.
– E tykkje det e merkvørdig, sa han. Han hadde sauene sine oppe i fjellet, og allerede, så tidlig på sommeren, hadde gjeterhundene funnet fem lam. Maltrakterte, halvspiste, fluebefengte lå de med gapende mager.
– Du kjenner jaktlaget, de gjør sitt beste, sa viltforvalteren og flyttet på papiret med fellingstillatelsen.
– E håp du he rett. Og med den her somarn kjæm det lite bær, alt tørkje vekk, kor du trur bamsen då trekk? Kem sett ansvar trur du då det bli? fortsatte storbonden, tørket den svette nakken og gikk. Han hadde håpet på enda et jaktlag, men viltforvalteren hadde sagt et endelig nei. Ett lag fikk klare seg.

Indianerskoger. Smak på ordet. Du kjenner dem sikkert, der de står omslynget av kratt og tette bringebærkjerr, kanskje et gammel bilvrak og en hustuft. De var visst kommet dit, disse ungene. Så langt vet vi at historien kan være sann. De hadde svidd leggene på brenneslebuskene, for du måtte alltid forsere brennesler på vei inn i det aller helligste: den åpne plassen. Jenta med flettehåret og jenta med de skrå øynene hadde tent bål. Guttene puslet rundt en stor stokk som kunne bli del av en flåte, for dette var på syttitallet da alle gutter måpende fulgte tv-bildene fra Thor Heyerdahls aller siste bragder på havet, eller på åttitallet da Ragnar Thorseth seilte ishavet med Saga Siglar. På bålet skulle de lage seg havregrøt til middag. Men hva som videre skjedde er ikke godt å si.

Vi vet at fem barn kom tause hjem den kvelden. I fem familier ble det spist kneippbrød med smør og sukker på til kvelds. Man gjorde det slike somre. De holdt sammen resten av livet, disse fem. De snakket aldri om det – annet enn én eneste setning som kom tjuesju år etterpå. Hvem som til slutt snakket, vet vi ikke sikkert. Kan det ha vært jenta med flettehåret? Gutten med de stripete joggeskoene? Men vi vet noe om et brunsvart, pustende dyr som plutselig stod på to ved de knusktørre bringebærbuskene. De dypt mørke øynene som stod festet på målet, uten å blunke. Vi kjenner den stramme dunsten av dyret som brått – og uten en lyd – for når det er alvor skjer det alltid uten lyder – løftet klørne på høyre framfot, og med venstre bakfot kom til å skubbe til et norgesglass som stod lent mot en trerot. Sagnet – for kanskje er det et sagn – sier at det ble sagt noe da glasset veltet. Labben som ble senket. Og vi kjenner beskrivelsen av den korte, knasende lyden da noe ble spist. Hvordan dyret snudde den magre kroppen og gikk. Men ingen vil si hvem som snakket eller hva som ble sagt. Ikke en levende sjel. For ingen vil jo tro på det, likevel.

4 tanker om “Barna med strandkrabben

Legg igjen en kommentar