Svært inspirert av VipsPips fabuleringer, blant annet med det fine jungelordet «Facebook er for de du pleide å kjenne, Twitter er for de du kommer til å kjenne», kom jeg i dag til å tenke på de gamle talestasjonene. Jeg tenkte på dem i dag da jeg kjørte forbi et hus som ble brukt til slikt.
En talestasjon var et bemannet telefonisk knutepunkt i en grend. Den som ikke hadde telefon, måtte dit for å få satt opp telefonsamtaler.
Det var ikke telefonkiosker på alle steder, heller, så derfor ble talestasjonen et viktig kommunikasjonssted.
Og når du skulle ringe til noen som ikke hadde telefon, måtte du møte opp på talestasjonen, eller ringe dit, og da ble et menneske fysisk sendt ut for å banke på døren der mottakeren bodde. Så måtte mottakeren i sin tur gå til talestasjonen for å bli koblet opp til angitt tidspunkt. Et svært fiffig system som var i bruk til et stykke utpå åttitallet! Jeg er sterkt historisk interessert, så om noen har anekdoter eller historier, gjerne fra reiser i utlandet – hva det måtte være – legg gjerne igjen kommentar!
I heimbygda mi hadde vi telegrafen, der ho Emma budde og arbeidde, saman med ne Dorthea og eitt par til. Ho Emma vaska seg aldri, så når ho hadde vore på kaffibesøk sat lukta i huset vårt lenge etterpå. Vi hadde telefonnummer 134 og bestefar og bestemor hadde nr. 14. Dei var nok tidleg ute. Talestasjon huskar eg ikkje, men det kan hende dei hadde ein slik funksjon i telegrafen og. Eg huskar telefonrekningane, nokre små lappar som likna på tippekupongar, berre smalare, som viste kva samtalar som var med på rekninga. Ein lapp per samtale.
Herlig! Dette var syttitallet, ikke sant?
Foer i verden hadde vi ikke telefon hjemme. Kanskje var det sent paa 1970-tallet, kanskje var det veeeldig tidlig paa 1980-tallet. Men farmor i Salten hadde telefon. Da maatte vi gaa til den lokale telegrafen, som ogsaa hadde telefonbokser av sorten du beskriver. Mamma gikk til dama i skranken, som jeg dessverre ikke husker navnet paa, og nevnte nummeret vi ville ringe til og betalte paa forhaand et depositum eller noe. Saa venta vi litt foer dama sa «Boks tre» og saa gikk vi inn der, tok av roeret og snakka med farmor. Hun var hjemme, vi var ‘paa telegrafen’. Men det varte ikke lenge foer vi fikk telefon hjemme. Naboens nr slutta paa nr 1, vaar telefon ble installert neste dag og var identisk men slutta paa nr 2. Det ble noen turer over gjerdet og samtaler i hverandres hus foer folk laerte seg aa dytte fingeren i rett hull naar de slo nummeret til naboen eller oss paa de gamle lysegraa telefonene…
Ah. Those were the days.
Det nærmeste jeg kommer er kolonihytta vi hadde- uten innlagt telefon eller mobil. Dermed var det alltid ned til nærmeste bryggekant, og fikle fram småmynter forå ringe fra telefonkiosk. Alltid skurr på linja, og pengene forsvant fort som svint- så ordene måtte telles møysommeligt. Herligt!
Mamma´n min jobba på en sånn stasjon i sin tid. Jeg var ikke gamle tøtta på den tida, men var alltid med henne på jobb (en slags maskot). På den tiden kunne man det; ta barn med på jobb. Det var tider det, mannen… Den gang de gikk 3 mil til og fra skolen, i storm og orkan, mens de vasset i snø opp til skuldrene 😉
Ja, det må ha vore tidleg syttital. Eg trur ikkje eg hadde begynt på skule.
En sånn var det i grenda i Trøndelag hvor jeg vokste opp, til slutten av 1970-tallet. Hun som betjente telefonen der, var svært nysgjerrig og lyttet på samtalene. Hun ble provosert av kjærestepar som snakket engelsk sammen for at hun ikke skulle forstå.
En dag hørte hun at en dame som het Ingeborg, bestilte time hos frisøren nede i bygda. Da spurte hun alle hun traff, om de visste noe om Ingeborg skulle i selskap eller ut og reise, siden hun ville være fin på håret.
Ungdommen tok seg gjerne en tur innom gamle Martine som betjente telefonen. Hun var ikke av de frelste, så hun serverte dem hjemmelaget likør, og siste nytt hun hadde plukket opp fra telefonsamtalene til folk i grenda.
For en historie å få del av! Takk!