De sa hun spiste barn

Alle sa det. Ungene i gata visste det. Foreldrene sa det. Til og med en av lærerne sa det:
– Pass dere for henne, ikke kom i nærheten av huset. Hun er farlig. Man vet aldri hva sånne kan finne på. Hører dere?

Huset var nesten helt grått, enda det var malt hvitt en gang. Hagen hennes var overgrodd av tistler, løvetann og brennesler. Ja, det var så overgrodd at ved midtsommer var det nesten ikke mulig å skimte annet enn takpappen på den lille vedboden som stod ved siden av huset. Og så var det henne. Heksa.

Hun kan ha vært i midten av sekstiårene. Bestandig gikk hun kledt i ullstrømper, sommer som vinter, og en grå kåpe med snøring rundt livet. Hodetørklet skjulte en grå, stramt oppsatt hårmanke – og hun hadde hender digre som elefantføtter, og like sprukne og furete. Hun hadde ikke bil, og pleide alltid gå til butikken med en sykkel om sommeren, en spark om vinteren, og til fots under de klare og usikre frost-ukene mellom. Når hun kom langs veien, skiftet folk side. Det ble sagt at hun luktet vondt, men ikke minst: man visste aldri hva hun kunne finne på.

– Pappa sa at hun er sprø. Han har hørt det fra bestemor, sa en av guttene i gata en gang. Og slik gikk opplysningene i arv, fra far til sønn, fra barn til barn, og fra generasjon til generasjon. Og nå kalte alle henne bare for ‘heksa på bakken’. Øynene hennes – de var blasse, sammenknepne og plirende når hun gikk mot soloppgangen i øst, der butikken lå. De sa at det nesten aldri var lys i huset hennes om kvelden. Bare en gammeldags lampe i et stuevindu kastet av og til et gult skjær ut i den overgrodde hagen der brune stilker av tistler stakk opp av snøen om vinteren. Det var et skrekkinngytende syn, det huset. Og oppe i arken, ble det sagt, var stedet hun lot barn se dagslys for siste gang etter at hun hadde lokket dem inn på saft og vafler, før hun tok livet av dem og saltet dem ned til spekeskinker. Noen hadde sett det. En gang. Spekeskinkene. De hang i yttergangen. Spekeskinker fra små barn som hadde latt seg lure av løfter. For en heks, det var hun.

Hun hadde visstnok en gang stått på trappa til naboen. Plutselig en kveld hadde hun bare stått der, som tryllet fram fra ingenting i mørket, og bedt om å få låne sukker. Hun ble naturligvis kjeppjaget på dør, og kom aldri mer tilbake. Og en gang hadde hun stoppet en gutt i gata og sagt at han hadde så fin jakke, er den ny? Gutten hadde blitt stående som helt forsteinet og paralysert mens urinen rant ut det ene buksebeinet hans, før han skjelvende kom hjem til foreldrene og fortalte at heksa hadde forsøkt å ta ham. Da hadde noen ringt lokalavisen, som trykket den anonyme henstillingen til barneplageren om å holde seg unna barn for fremtiden. Alle frydet seg over at heksa hadde fått klar beskjed, og hun viste seg ikke ute på flere måneder. Selv hekser leste altså aviser.

En sein høstkveld etter dette gikk en gjeng barn til kontant aksjon mot huset hennes. De kastet stein inn gjennom vinduene og ropte at hun skulle dø. Da hun kom ut på trappa, naturligvis med en kost mellom hendene, var det ingen som hadde mot til å være der mer. Men noen sa at hun gråt og bad om å få være i fred. Selv hekser gråter, altså. Men ingen lot seg lure.

Noen år etterpå – ingen kan i dag ikke riktig huske når – brant hele huset på bakken ned. Det skjedde en høstkveld ingen husker i dag. Det var ingen vitner til brannen, bare rykende hustufter stod tilbake neste morgen, og ikke en gang brannvesnet fortalte hva som hadde skjedd. Men heksa var borte. For godt. Nå kunne freden senke seg, og gatene var igjen trygge.
– Jaja, det var vel slik det måtte gå, var det noen foreldre som sa.
– Ja, var det andre foreldre som svarte, – hun var jo slik hun var.
– Vi kan være glade for at det var slik det gikk, sa læreren og roste barna:
– Snakk aldri med fremmede.

Epilog
Historien er sann. Kvinnen hadde blitt lobotomert på slutten av 1950-tallet. De sa hun var gal, hadde rare tanker, og dermed ble hun tvangsinnlagt. Da hun kom hjem fra sykehusoppholdet ville ingen snakke med henne mer. Opplysningene om den påståtte galskapen hennes på femtitallet gikk i arv i lokalsamfunnet. Det blir antatt at all mobbingen fra barn og utfrysningen fra lokalsamfunnet, gjennom hele syttitallet, skapte tilbakefallet som førte til ny innlegging på psykiatrisk sykehus. Der døde hun i 1982. Årsaken til brannen i huset kom aldri for dagen. Ingen husket da, og ingen husker nå. Men de sier hun gråt da steinene haglet, den kvelden for lenge, lenge siden.

13 tanker om “De sa hun spiste barn

  1. Stakkars lille damen.

    Det verste er at det er nok ikke det eneste lokalsamfunnet som reagerer slik på mennesker som har en annen historie og bakgrunn enn A4. Og det aller verste er at reaksjonene ute blant folk er ganske lik i dag som den gang.

    Vi hadde Nattens Dronning. Men hun fikk heldigvis gå i fred. Nåja – fred og fred, fru Blom. Sosialt akseptert ble hun jo ikke, så om hun hadde fred med seg selv, er jeg ikke så sikker på.

  2. Vi har Kirketjenern’ her i bygda. Ei kraftig dame, sikkert ikke mer enn 40 år, med stor vorte på kinnet og en litt haltende gange. Blir kun akseptert i kirka, de fleste som møter henne utenfor ser bort.
    Det tragiske er at man ikke trenger være lobotomert for å få en slik skjebne. Det er nok å være overvektig, litt annerledes, og du blir sett på som rar og et utskudd. Er du blind på et øye? Halter du? Da hører du ikke til her.

  3. Å så vannvittig god skrevet. Ja godt-vondt, for storryen er jammen grusom. Tror derimot ikke den er enestående. Tror det er blitt skapt mange bygdeshekser rundt om og folk har blitt offer for «snakket». At selv voksne mennesker er med på denne rykteflommen er virkelig ille. Jeg håper ikke slikt skjer i dag, men jeg tror nok det skjer, bare kanskje i andre former enn tidligere.

    Teksten din minnet meg forresten litt om boken «la meg synge deg stille sanger» der vi blir kjent med en svensk bygdeheks.. Der endte historien riktignok godt, og ikke med tårer på trappen..
    Takk for at du delte!

  4. Fysj, jeg blir så sint og trist på en gang. Barn og voksne kan være utrolig slemme til tider.

    I min hjembygd har vi hatt ei. Flaskedama var ei gammel dame som alltid gikk rundt og plukket flasker og gikk i gummistøvler. Barn lo av henne, men gav henne flasker. Voksne kunne gjøre det samme, men noen reagerte. Bak hennes rygg snakket de fleste om henne. Hun døde visstnok som millionær, uten at jeg vet hvor pengene endte opp eller om hun hadde noen faktiske venner.

  5. Det er så utrolig trist å tenke på at mennesker kan oppføre seg sånn mot andre. Tenk at foreldre lærte/lærer barna sine å ha sånne fordommer… Jeg blir skikkelig skuffa og lei meg på vegne av, ja egentlig hele menneskeheten. Men man ser jo daglig eksempler på hvor grusomme mennesker kan være mot hverandre.

    Historien er helt fantastisk skrevet syns jeg. Glad for at jeg ble tipset om bloggen din!

  6. Vakkert og uendelig trist. For en ensomhet hun må ha følt i livet, denne kvinnen. Først fått ødelagt hjernen sin av helsevesenet, så betraktet som heks utenfor murene.

    Hvordan oppleves det når ingen vil snakke med en?

    Hun døde også så tidlig at hun heller ikke fikk oppleve at lobotomibruken i Norge ble omtalt som en skandale, på 90-yallet. Da kunne de som fortsatt levde, få 100.000 kroner i erstatning fra staten. Jeg vet om en kvinne som ble lobotomert som 19-åring. For de 100.000 hun fikk i erstatning kunne hun ikke engang få kjøpt seg en leilighet. Da var hun 57 år.

  7. Tilbaketråkk: Håpefulle nyheter og tankevekkende ord « Ettertid

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *