Fransk paté og spredte tvangstanker

I kveld byr jeg på noe som høres komplisert ut, men som egentlig er ganske lett. Passende kveldsmat i dag tar omtrent to og en halv time å lage, akkurat lang nok tid til refleksjon ved siden av. Du trenger like deler kjøttfarse og lammekjøtt, litt sopp, muskat, oliven, salt, persille, buljongterninger, hvitløksfedd, sjalottløk, melk, hvetemel, sukker, litt god musikk og viljen til refleksjon.

En gang for noen år siden bodde jeg på et hospits i en storby et sted i landet. Vi som bodde der utgjorde en rar blanding av mennesker og skjebner fra ulike miljøer, yrker, institusjoner, landsdeler og verdenshjørner. Vi bodde tett på hverandre, og derfor var det ikke til å unngå å bli kjent. Det er noe man risikerer ved å leve et liv med noen: å få bekjentskaper. Jenta med tvangstankene øvde seg hele tiden på det. Selv syntes hun at det gikk noe opp og ned, men dette rare hospitset var hennes trygge sted.

Løken skal hakkes opp og freses, og deretter er det tid for å ta tak i kjøttet: Hvis du har lammekjøtt tilgjengelig, kan du enten male det opp eller hakke det fint, og det skal blandes med kjøttfarsen. Det er ingen grunn til hastverk så lenge du har kontroll over løken som freser i panna. Den skal ikke stekes, bare blankes.

Vekselvis lammekjøtt og kjøttfarse.

Ofte er det slik det blir. Vi blandes alle i samme kverna: det snille lammet, den gamle grisen, stuten, kua som glemte hvordan det var å være kalv. Og ut i den andre enden kommer det tilsynelatende ensartet masse, men det er nettopp i blandingen at smaksnyansene ligger. Dette hospitset var på mange måter slik. Marokkaneren som alltid gikk rundt og snakket med seg selv – i og for seg ok, bare litt plagsomt under nyhetene i tv-stua, for han snakket alltid. Ikke med oss, men med seg selv. Og så var det den gamle uteseileren – hvorfor han hadde mønstret av var ikke helt klart – som fortalte om Ceylon. Det finnes ikke noe Ceylon i dag, nå heter det Sri Lanka og gir andre assosiasjoner enn te og gummitrær og monsun. Og jenta med tvangstankene – hun fortalte selv at hun hadde tvangstanker, slik at alle skulle være klar over det – hun snakket om håp om bedre liv og ønsket om å bli frisk. Men det var denne patéen. Skal vi kna deigen?

Nå kan du lukte. Litt fransk bakgate-lukt på en mandag.

Nå kan du blande alt i en bolle: den ferdige kjøttmassen, melet, krydderet, løken som har frest fra seg for kvelden, soppen, melka og alle de tilliggende herlighetene jeg nevnte i starten – men vent med olivenene, dem kommer jeg tilbake til. Bruk hendene. Og ta deg tid til å lukte på massen: du får en forlukt på hva du har i vente. En leser fra en tidligere matkveld her inne snakket om slow food. Det er det dette er. Langsom mat. Tålmodighet med hva du har i vente. Det var det hun var, denne jenta med tvangstankene. Tålmodig, men lengtende. Og gud, som hun jobbet med saken.

Vi satt ofte om kveldene i tv-stua, når marokkaneren hadde snakket fra seg og sjømannen var falt til ro, og snakket om angst. Om angsten for verken å strekke til, være god nok, angsten for å tape ansikt og angsten for å være annerledes. Jeg med mitt, hun med sitt. Det var kvalitet over de samtalene. Kongesamtaler, et begrep et klokt menneske lærte meg en gang. Så kan man jo lure på: hva var vitsen med slike samtaler når man tilsynelatende ikke lærte noe av dem? Når man feiler gang på gang? Men hun lærte meg: Prøv. Opps. Nå må vi ikke glemme maten.

Husk å smøre formen. Det er i det hele tatt viktig å holde formen ved like.

Det er tid for å sette paté-deigen i smurt form nå. Og i vannbad. Så mye vann i langpanna som du finner forsvarlig til å løfte den inn i ovnen som nå holder 160 varmegrader. Oliven har du stukket inn i deigen – noen inni, noen utenpå, lettere overfladisk. Som de fleste vet er det overfladiske til tider undervurdert. Det stikker som regel mer under.

En kveld bestemte jenta med tvangstankene og jeg oss for å gå kveldstur. Det viste seg lettere sagt enn gjort. Jeg stod i trappegangen og ventet på henne, mens hun låste hybeldøren sin opp og igjen, opp og igjen. Til sist ga hun opp. – Jeg tror du får gå kveldsturen uten meg, jeg har litt tvangstanker akkurat nå om at jeg ikke har låst døren, ropte hun ned trappa. Marokkaneren gikk forbi og sa et eller annet. Sjømannen med Ceylon-historiene sov. Jenta i trappa lo. – Gå du, det er helt ok, jeg må hente meg litt inn. Nå tror jeg det har gått et par timers tid. På tide å se til maten.

 Omtrent slik?

Jeg lurer av og til på hvor det ble av alle sammen fra det hospitset. Vi vandret alle hver til vårt når våren kom og snøen rant gatelangs som sørgmodige påskeminner. Men tvangstanker kan vi alle ha. Som at alt skal være slik det var. Som at vi er slik vi var, og det skal alle andre være, også. Som at mandager er kjedelige, blå, fiskepinne-aktige og tungsindige. Det lukter etter alt å dømme litt annerledes i huset når du nå åpner ovnsdøra. Og det er helt ok å spise fransk paté kald i morgen. Det er ingen tvang, bare en mulighet for den som vil. På en tirsdag. Vel bekomme.

Musikk som gikk med til denne matkvelden: Bruce Springsteen: «Jersey girl», Adjagas: «Siivu», Anne Grete Preus: «Stemmene inni», Anne Grete Preus: «Nøkkelhull», Bertine Zetlitz: «Rollerskating», Black Ingvars: «Här kommer Pippi Långstrump», Cajsa Stina Åkerström: «Socker, knäckebröd och choklad», Cajsa Stina Åkerström: » Av längtan til dig», Carlene Carter: «Baby ride easy», Trio Mediaeval: «Veni creator spiritus», Trond-Viggo Torgersen: «Dyrlege-hambo», Øystein Sunde: «Jeg er min egen bestefar», U2: «I still haven’t found what I’m looking for».

11 tanker om “Fransk paté og spredte tvangstanker

  1. Tilbaketråkk: Paté, postei, rillette, creton « Alt godt

  2. Om man kaller en patè for patetisk.. går det greitt? Eller er det slemt? Og om jeg sier.. for et patetisk innlegg!? Er jeg slem da, eller det sant på en måte? Tralala.. ser veldig godt ut. Selv om jeg er noe usikker på hva det er du serverer til?

  3. Jeg serverer potetsalat og finbrød! Jeg er litt usikker på, via ordvalget, om dette falt i smak, men det var nå det vi hadde på den mandagen 🙂

  4. Nei nei.. ikke vær usikker.:-) Patè på en mandag høres suverent ut! Jeg lurer på om disse ordene har en sammenheng.. patè og patetisk. Jeg leser i ordboken at patetisk kommer av patos, men det ser det ikke ut som at de har noe med patè å gjøre… «følelsesfull og gripende, som vekker medlidenhet.» Men skal ikke en patè være patetisk? Litt? 😉

  5. Javisst! Jeg tror ikke paté, i denne fornorskede skrivemåten, har noe med patos å gjøre, det er snarere mulig at det er beslektet med ‘pasta’ som i ‘tannpasta’, ettersom den franske, korrekte måten å skrive paté på er ‘pâté», der tegnet ^ er en såkalt cirkumfleks. Den viser at det er en bokstav som mangler, ikke usannsynlig en s, slik i det franske ordet ‘côte’, altså kyst.

    Men en fiffig tankegang – ord er gøy! Bruk kvelden fint!

  6. Jeg er mest overraska over at at du får til å lage så «avansert» mat! På meg blir det stort sett noe ferdigkjøpt som kan puttes direkte i ovnen, og uten forberedelse. ^^

    Men det er de forskjellige råvarene som er viktige? Jeg liker ikke så godt å følge oppskrifter til punkt og prikke uansett. Det gir også mer spennende utslag. 😀

  7. Javisst er det råvarene som er viktige, og jeg er som deg: de ulike mengdene er ikke så viktige, bare du greier å smake deg fram til det som skal bli slutten. Kvalitet, Christina, kvalitet. Stol på egne krefter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *