Jeg husker dagen svært godt. Det må ha vært en lørdag at selve nyheten kom ut, for jeg vet at vi som vanlig hadde lørdagsgrøt den dagen. Og det kan stemme godt, for han ble arrestert fredag den 20. januar 1984 på Fornebu. De første nyhetsmeldingene som kom var kryptiske og kortfattede. Jeg var 16 og satt som klistret til NRKs Ukeslutt: Norsk politi hadde arrestert en spion. Det er rart å tenke på at den gangen var han like gammel som jeg er nå. Mannen var Arne Treholt, og han hadde satt landet i fare. Sa de.
Når jeg skriver dette, er det kveld og straks 1. mai 2009. Arbeiderbevegelsen stryker sine faner, og med god grunn: det er mye å kjempe for nå. Eller mot, alt ettersom hvordan man ser det. Det skal legges ned mange kranser ved utallige bautaer i morgen, menn skal hedres og kvinner skal fremheves. Og det er ikke lenge siden en smilende landsmøtesal hedret dem som hedres skal, eller bør. Det er liten tvil om at mange fortjener det. Og så finnes det dem som ble forvist bakerst.
Arne Treholt er en ekstrem systematiker. Han skrev. Og han dokumenterte omhyggelig alt som skjedde. I fengselscella skrev han ned en enorm mengde detaljer som kommer oss til gode i dag. Blant annet har det resultert i bøkene «Alene», «Avdeling K» og den boken jeg i kveld vil anbefale: «Gråsoner» fra 2004. Treholt var i min ungdom landets verste fiende. Det han hadde gjort, eller skulle ha gjort, var noe utilgivelig, skittent, tabubelagt og skambefengt. Han hadde angitt landet sitt. Sa de. Og ikke minst hadde han skandalisert arbeiderbevegelsen. Det var kanskje det aller verste. Han ble arrestert under en borgerlig regjering, men ganske raskt forlatt av sosialdemokratiet som han hadde viet livet sitt til. Å være under spiontiltale på midten av åttitallet var å være spedalsk, uansett hva du hadde gjort for landet tidligere.
Dette er lenge siden nå. Arne Treholt blir aldri renvasket for dommen, han ble benådet i 1992. Det er ikke det samme som en frikjennelse. I desember i fjor satte gjenopptakelseskommisjonen en juridisk sluttstrek for saken: Treholt får aldri saken sin gjenopptatt, og han sa selv at nå legger han saken vekk i rettslig forstand. I boken «Gråsoner» får du et unikt innblikk i en historie som har alle de villeste filmfantasier i seg: svik, løgn, avhørsmetoder, kjærlighet, skuffelse, håp og fluktforsøk, og en forklaring, en erkjennelse, og også en forsonende anklage. Det finnes ingen lignende historie i Norge som er nedgradert. Og jeg har ikke sett en lignende beretning om arbeiderbevegelsens metoder, styrke, sjalusi, svik, samrøre og troskap til landet, på godt og vondt. Du kan laste ned den maskinskrevne dommen mot Arne Treholt her. Det kunne vi ikke på åttitallet. Da skulle vi gå i førstemai-tog og være glade for at vi levde i et fritt land.
Jeg har lurt på hvilket forhold Arne Treholt har til arbeiderbevegelsen i dag. Treholt vet at jeg skriver denne bloggposten, og her er svaret hans, gjengitt i sin helhet:
«Kjære Jakob Arvola,
Takk for hyggelig email. Jeg skal forsøke å gi et svar på ditt spørsmål. Et ordtak sier at gammel kjærlighet ruster ikke. Det kommer nærmest til å beskrive mitt forhold til Arbeiderpartiet. Mitt møte med arbeiderbevegelsen kom gjennom foreldre. De vokste opp i fattigdoms-Norge og trodde på et bedre samfunn. De drømte om et Norge med like muligheter for alle uavhengig av fødsel og arv. Et Norge uten klasseskiller og med bedre vilkår for alle. Dette var den barnelærdom jeg og svært mange av min generasjon fikk med oss. Vi trodde på de verdier våre foreldre ga oss, frihet fra sult og nød, lik rett til skole og utdanning, rettferdig fordeling og solidaritet uavhengig av hudfarge, religion og grenser.
Det etterkrigs-Norge jeg vokste opp i realiserte mange av disse idealer og Arbeiderpartiet fremsto for svært mange som selve motoren i utviklingen mot et bedre samfunn. Velferdssamfunnet stilte nye krav og utfordringer. Norge forandret seg og det gjorde også Arbeiderpartiet. Noen ganger kunne forandringene være vanskelig å fordøye når de syntes å skje på bekostning av prinsipper som ikke lar seg endre i takt med skiftende konjunkturer. Mitt forhold til Arbeiderpartiet har til tider vært problemfylt. Utenrikspolitiske brobyggingsidealer lot seg ikke alltid forene med alliansesolidaritet og kald krig. Jeg kunne føle avmakt når Arbeiderpartiet kritikkløst syntes å omfavne nyliberalismens tanker og delprivatiserte eiendomsretten til naturressurser som er og skal være hele samfunnets og folkets eiendom.
Dette ser vi klarere i dag i en økonomisk krisetid. Jeg har i mange år levd på avstand av det norske samfunn og Arbeiderpartiet. Jeg forsøker å følge med i det som skjer i Norge, og fra mitt selvvalgte eksil har jeg til tross for åpenbare svakheter og mangler vanskelig for å se noe alternativ til Arbeiderpartiet. Det er her jeg har mine røtter og føler meg mest hjemme. Jeg er fortsatt stolt av og respekterer det partiet jeg en gang valgte. Jeg blir hårsår og lettere irritert når partiet utsettes for det jeg syns er urettferdig kritikk og blir forbannet når det dummer seg ut. Da tenner den gamle sosialdemokraten i meg.
God første mai.
Med kameratslig hilsen
Arne Treholt »
«Gråsoner», Arne Treholt
Gyldendal 2004, 511 s. innb.
ISBN 82-05-32315-1
Det er rart, eg huskar akkurat kvar eg var då eg fekk vite at han var arrestert. Saka gjekk like før eg byrja å studere juss, og mange av lærarane hadde sterke meiningar om denne saka. Eg har veldig lyst til å lese denne boka.
Hm.. det eneste bildet jeg har av mannen er det som er skapt i de siste årenes medier. Da saken rullet, var jeg for det første utenlands, og dessuten stabbet jeg rundt på barneben.
Jeg tror ikke helt man kan forstå sakens dimensjoner, uten at man husker den kalde krigen og de sterke følelsene som rådde på den tiden.
Men for meg- som ikke husker- er Arne Treholt kun ansett som en hyggelig, men kanskje noget bitter og trefuret, mann.
Hva synes du, som husker 80-årene. Ble Treholt saken umåtelig stort blåst opp? Fikk han en urimelig dom, synes du?
Evt hva sier andre lesere, hadde vært interessant å høre 🙂
Og så var det jo litt gøy at du fikk svar på mailen du sendte. Det betyr nok mest at han fortsatt ikke har fått saken ut av systemet sitt. DET er mest synd, synes jeg.
Jeg tror dette er en sak som er umåtelig viktig å prøve å forstå til bunns. Og det krever konsentrasjon å gjøre det. Og det er ikke mulig å se denne saken adskilt fra den kalde krigen, som en hel del av oss opplevde som barn, ungdom og unge voksne. Og, ja: Det er synd at gjenopptakelseskommisjonen ikke greide løsrive seg fra den kalde krigen når resten av verden åpenbart har greid det. Jeg er slett ikke sikker på at det er Treholt som er bitter, han fremstår ikke slik. Og det gjør inntrykk å se ham selv fortelle om kjærligheten til arbeiderbevegelsen. Ja, i dag fremstår dommen som helt merkelig. Det var den da, og det er den i dag.
Jeg var utsendt som journalist til Stortinget den dagen i 1996 da Lundkommisjonens rapport ble frigitt. Den dagen kommer jeg til å huske lenge. Journalister og politikere satt i trappeganger, i vandrehallen og på kontorer og leste storøyd om politistaten Norge som ble rullet opp på side etter side, om politisk forfølgelse, overgrep mot uskyldige mennesker som ikke hadde gjort annet enn å ha en mening og å ha tatt et standpunkt. Det var rystende lesning og førte som vi alle vet til en omlegging av norsk etterretning, og et oppgjør med måten vi her til lands ivaretar demokratiet vårt på. Du finner Lund-rapporten her: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Dokumentserien/1995-1996/Dok15-199596/
Dette var den gangen da jeg (og de fleste andre) slukte alt som media skrev om en sak, rått og uten kritikk. Jeg husker hvor sint jeg var på denne mannen som våget å sladre til de dumme kommunistene. Jeg husker de stygge brillene hans og hvor overbevist jeg ble av hans svik pga. noen kornete bilder av han og to feite kommunistjævler.
Og så fikk han bare fengsel?!
Det er lenge siden nå. Jeg har slutta å få med meg dagsrevyen og avskyr debattprogrammer.
I dag viser det seg at Arne T. er en flott fyr med snille øyne og tanker om verden som mange flere burde ha. Unnskyld Arne!
Hm… Jeg husker også denne lørdagsmorgenen godt. Jeg var 14, skulle snart fylle 15. Veldig snart. Jeg var fryktelig sjenert, og sa lite utenfor de trygge rammene. Denne morgenen satt jeg på kjøkkenet til herr og fru, la oss kalle dem Bolstad. Han var havnefogd, og hun falsk. Han likte å ha 14 årige jenter på fanget, og hun likte å bake. Denne dagen spiste jeg hjemmebakte rundstykker med gulost, og ville hjem. Ville snakke. Om Treholt.
Liker, liker tekstene dine!