Ventetid

Stumme blikk, korte smil, klesplagg som gradvis forsvant etterhvert som bakkene ble brattere. Det var en sånn kveld som bare kommer smygende langsetter nakne legger uten forvarsel: Sommervarmen ble mettet av fuktighet, ble lummer og fortettet, før den til slutt begynte å renne sildrende av regn. De brettet et liggeunderlag ut på en blankskurt berghylle. Det intense, varme regnet trommet regelmessig, monotont og drivende over hudflatene.

Hele tiden regnet det. Regnvannet fant sitt eget løp ned hoftene hennes, sildrende småbekker som han kunne leke i. Hun pustet. Han ventet. Det la seg konsentriske vak langs håndflatene, ringer som spredte seg langs hver eneste nervebane. Og han ventet.

"Fasadesprekk", Jakob Arvola 2008

Og siden gjorde han ikke annet enn å vente. Han ventet gjennom ekteskapet hennes, det hun påstod var verdens beste. Han ventet gjennom år og dag, gjennom enda et ekteskap, denne gangen et av hennes forhold til akademiske menn med de mest pompøse meninger om de viktigste hendelser til de viktigste tider. Han ventet gjennom et svangerskap, og hun sa ’bare vent litt til’.

Og hvem vet, kanskje står han der fortsatt under skuret og venter. Det er vel på tide at noen går bort til ham og sier: ‘Hør, hva var det jeg skulle ha sagt. Jo. Du skjønner, denne ruta er nedlagt for lenge siden.’

5 tanker om “Ventetid

Legg igjen en kommentar til Bare en mann Avbryt svar