I utgangspunktet er det fredelig på jernbanestasjonen.Men borte ved Narvesen utspiller det seg et drama. To småbarnsforeldre har mistet kontakt med minstemann, som har fått raserianfall ved godtedisken. Far forsøker så mildt han kan å trøste. Men ingenting hjelper. I mens kjefter eldstejenta og vil ha fred.

Ved Narvesen har den minste fått viljen sin. Det har far sørget for ved å kjøpe ham en abnormt stor sjokolade. Gutten propper den grådig inn i gapet og roper på mer mens det renner seigt og brunt nedover den lille Lacoste-skjorten. Den ukjente mannen ved midtrabatten kan se at mor i familien er sliten. Hun er i slutten av trettiårene, men har blikk som en livstrøtt eldre kvinne. Hun forsøker å holde den minste oppe på gulvet ved hjelp av en usedvanlig merkelig teknikk. Nå møter hun blikket hans. De mørke øyenbrynene hennes ligger som et tak over øynene og gir dem beskyttelse og et anstrøk av ømhet. Hun har ikke gjort noe forsøk på å kle seg kvinnelig eller spesielt. Hun forsøker bare å gli inn i hverdagen.

Idet hun treffer blikket hans, ser han at hun holder det påfallende lenge. Den ukjente mannen gir seg. Men han forsøker å la henne forstå at han synes hun er usedvanlig tiltrekkende. Noen minutter etterpå tar hun ham på fersken mens han kikker på rumpa og hoftene hennes. Han vet at hun ser blikket hans. Blir hun kortpustet?

Den lille har sølt brunt sjokoladesikkel på kofferten til en mann som åpenbart kommer fra ferie. Det må aksjoneres med papir. Og når far og de to små vandrer mot toalettene mens mor blir sittende igjen, kommer fasadesprekken. Mannen i huset er utenfor synsvidde og hun borer øynene dypt i mannen ved midtrabatten. Hun stirrer. Legger blikket vekk noen sekunder, men fortsetter rett etterpå. Skamløst kjører hun øynene rett i ham som spissen av en lanse. Øynene hennes har plutselig skiftet karakter, hun smiler uten å smile, hun danser seg inn i en dyp og ettertrykkelig sensuell flørt. Hun setter alt inn på å la ham forstå. «Kjære deg, jeg vet ikke hvem du er, men ta meg vekk fra dette. Gi meg noe å holde fast ved, la meg finne håpet og troen tilbake, vær så snill. Jeg skal vise deg hvor vakker jeg egentlig er. Hva som helst. Ta meg med.»

Et omvandrende katastrofeområde kommer hylende fra toalettene. Far og barna er tilbake. Hun trekker blikket til seg. En metallisk annonsør-stemme  får ventende passasjerer til å gripe tak i koffertene. «Det er klart for avgang tilbake til virkeligheten fra spor 2. Vi gjør oppmerksom på at ferden ikke stanser før ved endestasjonen. Ta plass. Lukk dørene.»