– Jeg tror nøkkelen til et lykkelig liv er å gjøre det så rikt som mulig, sier en twitrer til meg om meningen med å eksistere. Rikt, i den meningen at det skal være sterkt, helt og åpent. Det hele begynte med en replikkveksling om hva drømmer er. Hva livet skal fylles med. Og det er det denne bloggposten skal handle om: å gripe sjansen, eller å bare la den seile.
Midtveis i livet, med finanskrise, eventuelt egne barn og eventuelt andres barn å tenke på er det kanskje naturlig å begynne å stille spørsmålet: Ønsker man å dø gjeldfri og prydelig, med et rent og prektig bo å etterlate meg – eller skal man dø med støvlene på, med et smil om munnen og masse minner på veggene? Jeg er klar over at spørsmålet virker svarthvitt. Men for mange av oss er det nettopp der vi er nå. Vi vet at gjeldfrie dør vi ikke, så den saken er avkrysset og utsjekket. De av oss som ikke har som fast gjøremål å rekke lottokassa før klokka 18 hver lørdag vet at det kommer aldri til å skje økonomiske mirakler. Ikke i helvete om det gjør. Vi kommer til å leve våre liv sånn noenlunde greit fra lønningsdag til lønningsdag, og that’s it. Ikke greier vi legge særlig med ærlig opptjente penger til side hver måned, heller. Så hva etterlater vi oss? Hvilke hedersord kommer – eller uteblir – i begravelsen? For én ting vet jeg: i begravelsen blir det bare taler, kanskje litt spredt musikk – men definitivt ikke noe forventningsfull åpningsseremoni av testamenter etter kaffen. Så bare bli sittende ved kaffebordet – festen er slutt etterpå.
Jeg skulle kanskje ønske at det ble sagt: «Der ligger faren din, han var kjent for å våge, for å le, og for å lytte, og han likte å dyrke tomater. Bankkontoen hans er tom, men vi som kjente ham kan gi deg et og annet å le av, likevel. Nå skal du høre. Ta en tomat, det var de siste han rakk.»
Det er, forhåpentligvis, enda en stund til slike taler blir holdt for min del, men jeg synes det er greit å ha gjort seg opp en og annen mening om hva man i mellomtiden skal ta seg til her på jorden. Og da er venting – på gud vet hva – det verste tidsfordrivet man kan finne på. For hva er det egentlig å vente på?
Et klokt, lite menneske sa til meg en gang: «Jeg tror ikke en døyt på dere voksne, dere bare lover og lover, og så blir det aldri noe av det, alltid sier dere ‘kanskje’ og ‘vi får se’ og ‘vent litt’, alltid sier dere det!» Jeg tenkte med skam på hvor rett det var, og hvor presist det var formulert. Det minnet meg på hvor jævlig det er å få følelsen av at alt annet og alle andre er så mye viktigere enn det du har å by på. Det tenkes mye på mange medbloggeres sider for tiden. La meg ta to eksempler: Borte hos Bare en mann er det sorg og glede om hverandre, og i går ble Flinke pike lagt inn på psykiatrisk sykehus, hvor hun blogger fra, et unikt innblikk i livet på innsiden. Bokstavelig talt.
Og her sitter jeg og rører. Så hva venter vi på her nordpå nå? Våren. Den som alle andre har, men ikke vi. Hutrende konstaterer vi at vi godt kan sitte inne og vente til midten av juni, for det var da siste snøbyge gikk i fjor. Og da, kanskje, kan vi gå ut og nyte, lukte, se, kjenne. Nei, ikke faen. Ikke mer venting. Det er nå det er nå. Og si meg en ting, allihopa: Hva vil dere ha ut av livet? Støvlene på eller pent plassert i det nedbetalte skoskapet i entréen? Jeg fordømmer ingen svar, jeg er bare nysgjerrig. Snurr film. Jeg byr på ettermiddagskaffe og kanelsnurrer. Støvlene på.
[pro-player width=’530′ height=’290′ type=’FLV’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/05/sequence-01.flv[/pro-player]
Jeg tror jeg lever som jeg har levd til: Jeg driter i det og tar sjansen. Boots on.
Meningen med livet, det store spørsmålet som har plaget mennesket siden tidenes morgen.
Jeg kan ikke fortelle deg hva du kan forvente å få ut av livet, men jeg kan fortelle hva jeg ønsker ut av mitt liv.
Jeg har 2 nydelige gutter som jeg ønsker skal vokse opp til to menn som trives med livet sitt. Jeg vil at de skal føle at de er elsket av sine foreldre, og at de har en plass her i verden.
Jeg vil at min kone skal føle seg trygg og elsket i mine armer, og at hun skal trives med sitt liv uten å føle behov for å flykte fra en slitsom hverdag.
Jeg ønsker et arbeidsdyktig liv i en jobb som frigir kveldene for bekymring. En jobb jeg kan kle av meg når jeg drar hjem. Denne jobben vil jeg gjerne bli gammel i. I min fritid vil jeg nyte min familie, nyte mine hobbyer.
Når min kone og jeg blir gamle så ønsker jeg at vi skal reise enda mer enn hva vi gjør nå, selv om vi reiser ganske ofte.
Jeg ønsker å leve et enkelt liv, og hva som blir sagt når jeg takker for meg kan jeg allerede diktere.
Stein Roar hadde lidenskap for film og musikk, han hadde alltid en vittig kommentar på lur som kunne løse opp en hver trykket stemmning. Humor var hans sterkeste våpen, og han brukte det ofte. Stein Roar elsket sin familie og han var elsket tilbake.
Kanskje litt dystert å diktere sin ettertale, men det er jo tanker man bare setter ord på.
Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å bare leve, tenk mindre lev mer.
Fin blogg du har, liker måten du skriver på.
Det er værre å sitte i lengselen uten å tørre, enn å hoppe i det og kjenne erfaringene berike.. 🙂
Akkurat nu, ble jeg litt rikere bare av å lese dine tanker om emnet.
Hei! Jeg var innom en kort tur siden jeg har en liten blogghopping i kveld:) Fin blogg som jeg skal komme tilbake til en dag jeg har litt bedre tid:)
Jeg ønsker å leve livet her og nå, samtidig som jeg tror det er viktig å legge planer om hva man ønsker og hva man drømmer om!
Vi pleier å sette oss ned en gang i halvåret og snakke sammen om hva vi ønsker for neste halvår. Hva drømmer vi om og hva vil vi bruke tida vår på…
Mitt valgspråk: The best is yet to come 🙂
Og kva ventar vi sørpå på? 😉
Jeg håper å ha berørt de mennensker jeg møter på min vei, som de berører meg … å berøre de med varme og kjærlighet! Jeg lever intenst, som det følelsesmennesket jeg er – kanskje har regnbuen noen flere farger for slike, enn for de som er mindre intense, mer beherskede? … i alle fall, for min del blir det med støvlene på! 🙂
– og en liten korrigering : jeg ble «sluppet ut» for noen dager siden 🙂
Skulle i første omgang bare inn for vurdering. Blogger nå hva som ble satt på papiret av tanker mens jeg var der … ettersom der var liten mulighet til publisering under opphold.
Takk for engasjement! 🙂
Klem
Hatten av for innsikten din! Jeg lover å øve på å hoppe i det og la grøten stå!
Håper vi sees over et glass vin, sammen med resten av den ventende befolkningen her nordpå.
Og forresten: snø i mai har sin sjarm det og! Maiblomster!
Takk! Tenkte du kanskje syntes jeg enda burde holdes litt på ….. hehehe! Men de slapp meg altså ut igjen! Tro det eller ei … 😉
Det er bare midlertidig – innlegget «Her skal kampen stå!» sier litt om resultatet. Da visste jeg at jeg stod på kampplassen, og kunne forberede til det viktigste jeg har sloss for i mitt liv. Klem
Meningen med livet:
Man skal leve, ikke bare overleve!
John Lennon sa en gang: «Life is what happens when you’re busy making other plans.»
Dette har jeg forsøkt hardt å ta inn over meg noen dager nå. Så kommer du med ditt innlegg. Det blir for meg et paradoks. Riktignok gir du et valg, men likevel er det for meg et spark i ballene avsluttet med kaffe og sjelefred. Takk skal du ha!
Etter mange lekne år i livets barnegrind har jeg min voksenutdannelse fra livets harde skole, studiene for harde opp- og nedturer. Men det må være noen viktige timer jeg må ha sovet over.
Jeg er lei av å se på livet, nå vil jeg delta selv. Vet du hvor jeg kan ta opp igjen noen fag?
Rett før jeg logget på her hadde jeg akkurat fullført en sak om tid, liv og valg som skal legges ut på min blogg. Så der har du mitt svar.
Først av alt vil jeg bli frisk. Så vil jeg reise, skrive og elske. Elske sånn generelt, egentlig. Men akkurat idag(for det var vel det som var poenget? nyte nå?) vil jeg nyte russetida og min nyervervede rett til å handle sprit på polet, og sove utenfor skolen i russebilen. For det er sånt livet handler om, i alle fall når du er tyve år.
Fin video og fine ord:)
PS: vi har da hatt noen fine dager her nordpå også?
Kaspar: Det er akkurat det! Fint poeng!
En enkel sjel: Det med å delta selv, ikke bare se på: Håper mange leser det. Takk. Nei, aner ikke hvor de fagene kan tas om igjen. Det finnes alltid en morgendag?
Dnort: Gleder meg.
Hverdagsmirakelet: Du bruker også dette ordet. Elske. Jeg elsker det ordet. Javisst har vi hatt noen fine dager her nordpå! Jeg kommer til å huske mange av dem med glede. Takk.