De siste ringblomstene

Hun griper etter håndkledet som ligger på sengekanten fra i går kveld, han ser at hun forsøker å skjule at hun famler.
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, det var et dypt spørsmål så tidlig på morgenen, svarer hun og drar håndkledet over magen.
– Jeg kan spørre på en annen måte, sier han, – hva er det siste du husker?

Hun lener seg mot veggen, det glassaktige blikket hennes blir irrgrønt der det fester seg i vinduskarmen.
– Jeg er glad det skjedde om sommeren, slik at jeg kan huske hvordan ringblomster ser ut.
– Hvordan ser ringblomster ut? spør han. Hun fukter overleppa med stram tungespiss.
– Ringblomster har mange kronblader. De er oransje. Faen. Jeg kan ikke se oransje lengre. Men jeg vet hvordan fargen ser ut.
Hun snur seg mot ham og ser på kroppen hans:
– Fortsett. Ta på meg.

De lange arrene i pannen hennes snor seg langs neseryggen og over begge kinnene som inntørkede elver med meandersvinger. Hun hadde blitt liggende på ryggen i kramper mens saltsyren fortsatte å spise seg ned i underhuden. Synet var for lengst borte for alltid, det var et faktum i det sekundet væsken traff øyeeplene. En vaktmester som ikke hadde låst for dagen hørte de høye lydene, han grep henne i kragen, slepte henne gjennom korridoren og spylte henne med vannslangen utenfor. Alt på grunn av en manglende kork og en fatal overbalanse mot hylla.

– Jeg vet hvem som… Jeg har snakket med ham mange ganger. Han hadde glemt å skru korken på. De hadde gjort et eksperiment i fysikktimen før meg, han hadde blitt distrahert av en elev som trengte hjelp med et regnestykke. Han lever med det ennå, jeg tror han har det verre enn jeg. Skyldfølelsen, vet du. Han har synet, det har ikke jeg. Det var ringblomster utenfor vinduet. Jeg husker det. Det var det siste jeg så. Og så husker jeg lyden av en svarttrost som skvatret i det store kastanjetreet ved skoleporten. Men jeg kan ikke huske hvordan en svarttrost ser ut. Jeg vet at du har lyst på meg.

– Kastanjetreet husker jeg. Det har en tørr lukt, i motsetning til hegg som lukter vått. Ta på meg. At det sved var ikke så ille. Smertene forsvant bare helt plutselig. Jeg skrek mer av erkjennelsen, tror jeg. Jeg visste at jeg aldri kom til å se noe mer, noen gang. Vaktmesteren luktet white spirit, han hadde malt vestsida av skolen hele dagen. Jeg er stygg, men jeg er pen samtidig. Alle sa det. Eller, nei, jeg vet ikke. Ikke alle. Telefonen. Den ringer. Det er ikke min. Er det din telefon? Nå går det for meg. Jeg er glad det var om sommeren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *