– Du får meg innmellom til å føle meg som et temmelig dårlig menneske. Det du sier om kjærlighet og det å elske, – jeg strever med det. Det er så edelt og sant og ekte sånn som du sier det. Jeg er alt annet enn det. Jeg tror faktisk at jeg er mer opptatt av å bli elsket enn å elske.
– Det har du sagt før, svarer han fra sin del av sans og samling mens de reiser seg fra gulvet og hun trekker en genser mot seg. Det sitter en flis i den høyre håndflaten hans, den han støttet seg mot gulvet med for få minutter siden. Han drar den ut med et kort rykk.
– Jeg bruker deg, fortsetter hun.
– Til hva? spør han.
– Jeg vet ikke. Jeg bare bruker deg. Kanskje jeg får bruk for det en gang.
– Jeg skal reparere den gulvplanken.
– Ikke gjør det. Det skal knirke litt under oss. Jeg er vant til det nå.
7 tanker om “Samtale i skipperhus”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
vet ikke ka æ skal si… men det gir mæ mye å lese det du skriver, jakob:)
skulle en komma bak mye der….;)
Enig med Merethe, spesielt når du er kongen av underfundighet! :o)
merethe og Robert: Det er så fint tenke-vær nå, skjønner dere. Takk.
Det kan vere deilig befriande, å bruke og å la seg bruke. Av og til må ein ta det ein vil ha.
Skriv to setninger til om det.
For å kjenne seg heil er det viktig å føle seg attrådd, kroppsleg og mentalt. Mange saknar nok det å vere der for ein annan som set pris på at du er der, og er den du er. Og at den du er er godt nok. Upps, det vart tre.