Høyttalerstemmen er sliten, som en rusten og hes hund. Den rasper gjennom silregnet og får passasjerene til å legge hodet på skrå for å få med seg hva som blir sagt.
– Nordgående tog som skulle gått fra spor tre, vil bli satt opp i spor to. Sørgående tog blir derfor endel forsinket. Vi gjentar at det er ny avgang for nordgående tog fra spor to, ikke spor tre, som oppsatt.

Hun griper tak i kofferten og går mot trappepartiet. Han følger ytterkantene av håret hennes som svinger tungt som en liten pendel mens hun følger strømmen av medpassasjerer. I løpet av et minutts tid – han kunne i ettertid huske lukten av syriner – det var snart juni – er hun innenfor synsvidde igjen, denne gangen ved siden av ham. Han hadde passet på å bli stående på samme sted som hun hadde forlatt ham. Hun blir stående tett ved siden av ham, mens de begge stirrer ut på det tomme sporet. En annen lukt langs linjene – noe som varsler væromslag. Det er stemmen hennes som bryter det tette regnskyllet.
– Vi skal visst ulik vei, sier hun og settet blikket i kofferten hans.
– Ja, svarer han og drar navnelappen på kofferthåndtaket ut slik at navnet hans er lesbart.
– Hvilken stasjon skal du til? spør hun og kikker.
– En stasjon som jeg akkurat har flyttet til. Enn du?
– En gammel stasjon med moderne stil, nylig oppusset for flere millioner, noe godt har det da kommet ut av finanskrisen, sier hun og trekker opp en tyggispakke fra lommen. Nordgående tog svinger hvinende inn langs perrongkanten.
– Vi skal aldri mer sees, du er vakker, svarer han og tar i mot en lyseblå tyggis. Fingrene hennes er valne og kortfattede.
– Du er modig, og det er vakkert, og vi skal definitivt sees igjen. God reise.

Skrevet som en fortsettelse på historien Med vått hår på spor tre.