Brysomme negre blant funklende diamanter

Det var slett ikke alle bøker som ble utgitt her til lands på førtitallet som var nazi-litteratur. Boken som jeg har lest ble utgitt i 1943 er ikke nazi-propaganda. Den representerer snarere et helt vanlig syn på hvordan nordmenn så på verden rundt seg – og hvordan vi oppdro oss selv langt opp i vår tid. Bli med på norsk diamantleting i den store, fæle negerverdenen.

Peter Birger Holte kalte seg «globetrotter», og hans historie ble gjennom forfatteren Odd Refsdal utgitt på Tell Forlag i 1943. Verden stod i brann, men gjennom boken «På jakt etter diamanter» kunne befestede nordmenn drømme seg inn i en verden full av rikdom gjennom øynene til en som hadde sett den. For som forfatteren selv sier det: «Skulde noen norsk Afrika-farer tåle en sammenligning med Aloysius Horn, alle eventyreres konge, måtte det bli P. B. Holte. I årevis har han fartet omkring i det mørke fastland, har gravet diamanter og gull i Syd-Afrika, gått på storviltjakt og oppdaget ukjente ruinbyer i det indre av Rhodesia, besøkt verdens vakreste og lettsindigste kvinner på Kjærlighetens Øyer, Seychellene». Holte var en størrelse som tråkket stier opp for andre norske «oppdagelsesreisende», som vi kalte dem en gang. Ikke minst var han del av markeringskorpset som satte den vestlige foten ned på afrikansk territorium i mellomkrigstiden: ‘Dette tilhører den siviliserte verden.’

Peter Birger Holte, foto fra boken.

I dag er nesten alle fotefar etter Holte visket ut. Det er få spor etter ham på internett, også. Han nevnes stort sett i oversikt over antikvarisk litteratur, men en gang var han en velkjent størrelse i norsk utferdstrang. Han ble født i Tromsø i 1874, drev sitt eget firma i Oslo, men ble rammet av spanskesyken, som var en virkelig pandemi – en influensa som tok livet av minst 25 millioner mennesker. Den gangen var rådene mot influensa enkle: ‘Ta Dem en frisk sjøreise, Holte’, sa legen. Og dermed dro Peter Birger Holte ut i den store verden på jakt etter gull og diamanter. Holte var fra nå av en ekte globetrotter.

Foto med bildetekst fra boken.

Ingen vel bevart forlagsredaktør ville finne på å gi ut Holtes reiseskildringer i dag. Men igjen: jeg er ikke sikker på at det er nazi-styrets skyld at Holtes fortellinger, ført i pennen av Refsdal, slapp gjennom sensuren. Jeg tror herrene speilet en norsk virkelighetsoppfatning som levde uavhengig av all verdens okkupasjonsmakters. I «På jakt etter diamanter» får vi det på løpende bånd: upålitelige og lite samarbeidsvillige innfødte som tusker til seg det de kan. Landsbyer og siviliasjoner som blir omtalt som ødeland. Lokalbefolkningen er ikke annet enn drikkfeldige pakkdyr som får betalt i kopper med mel. I det hele tatt er det en av de beste fortellingene jeg har lest fra 1900-tallet om nordmenns grenseløse og utilslørte forakt for Afrika, fortalt i et fantastisk språk, egnet til å sette preg på en hel generasjon som satt på gutterommet og leste. For det var blant annet slik våre besteforeldre ble kjent med dem: negermennene og de grådige, feite konene deres. Holte hadde sett dem. Og flere steder i Norden satt barnebokforfattere og skrev historier og viser som inntil for få år siden var helt greit akseptert.

Gullvasking i Pasvik, foto fra boken.

Etterhvert dro Holte til nok et uoppdaget land: Finnmark. Den tause urskogen i Pasvik rommer den dag i dag uoppdagede gullfelter, og det er enighet om at Holte hadde rett i sine antakelser: det finnes diamanter nede i den dype og eldgamle grunnen. Det finnes urbefolkning i Pasvik, også. Men den virker det ikke, av boken, som om Holte så noe til.

Norge ble overlevert fra tysk okkupasjon 8. mai 1945. Det tidligere Rhodesia, oppkalt etter den britiske Cecil Rhodes, skiftet navn til Zimbabwe i 1979 og ble innvilget uavhengighet av Storbritannias statsminister Margaret Thatcher i 1980. Sør-Afrika legaliserte de svarte opposisjonspartiene i 1990. Og i dag må du ha det norske Sametingets tillatelse til å drive gullvasking i Finnmark, selv på hobbybasis. «På jakt etter diamanter», Tell Forlag 1943, kan kjøpes på antikvariat til ca kr 100.-

1 tanke om “Brysomme negre blant funklende diamanter

  1. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt eldre folk, min kjære mor også, uttale de mest uhyrlige ting om folk som ser annerledes ut.
    I mange sammenhenger har man klart å legge skylden over på tyskerne. Men, sannheten er at nazi-Tyskland bare var en mer ekstrem utgave av en generell og naturlig iboende redsel for alt som er fremmed.
    Forskjellen på før og nå er at denne redselen tidligere ble dyrket og endte opp som forakt for andre. mens den nå blir undertrykket og intelektualisert og ender opp som overbærenhet.
    Verden er blitt «mindre» og vi er vel ikke fullt så redde for negrene lenger. Muslimene derimot. Huff og huff!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *