Da han våknet om morgenen og kjente at han savnet henne, følte han at han hadde gjort det rette. Men også følt det rette. Han hadde nok en gang turt å stole på at det finnes en vakker verden der ute. Det hadde han visst en stund, men bare ikke greid å innrømme det. Han var nær ved å tro det skulle være slik. Men det er det ikke. Det er aldri slik. Noen mennesker fornekter seg ingenting, annet enn gleden.
– Tenk om jeg hadde begynt å tro på det for alvor, tenkte han og gikk ut i stupregnet.
6 tanker om “Sett at det gikk annerledes”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Kort, enkel tekst, men allikevel så komplisert. Jeg kjenner meg fullstendig igjen i den. 100 %. Takk for at du skriver som du gjør, det er en fryd for lesergleden i meg.
Jo, det finnes masse fint, og jeg nekter å tro noe annet!
Det finnes selvfølgelig mye dumt også, men jeg velger å leve lykkelig i fornektelse(mesteparten av tiden…)
Ja, og jeg kommer tilbake til mye av dette. Dette med hva nytelsen og skjønnheten faktisk kan gjøre av underverker.
Det viktigste er å tro på at det finnes en vakker verden der ute. For det gjør det. En verden full av vakre mennesker. Vakre mennesker som Jakob Arvola, for eksempel. Disse menneskene er de som gjør verden vakker. Og fullstendig. For mange.
Stupregn…et ord som har vært borte fra mitt vokabular i årevis. Så fint å finne igjen ord.
Samuel: Som alltid er den glede å få komplimenter fra deg.
Hverdagsmirakelet: Det skal stor selvdisiplin til for å komme ut fra det vi kaller selvfornektelse, du er ikke alene.
Gneis: …
Othilie: Jeg har en kollega som nettopp fikk en prestisjetung språkpris. Han understreket i takketalen hva som er meningen ved å være språklig observant. Jeg er fryktlig glad i både nye og glemte ord. Jeg lover å fortsette å lete.