Noen ganger er du så stille, så stille.
Jeg hører knapt pusten din
når fingrene mine samler seg og stryker langs armhulene dine.
Du lignet et fabeldyr når du vred deg sidelengs, grasiøst og årvåkent mot hendene mine. Jeg hadde et favorittsted.
Ser du.
Jeg snakker i fortid.
Utrolig hvilke retteprogrammer man får nå til dags.
Delete. Nei, vent. Control, a, delete.
Sånn. Det var bedre.
Hvor mange angremuligheter er det, forresten?
så nydelig…
Jeg lovte engang å glemme deg.
Jeg sitter og husker det nu.
Jeg tør vel si det min elskede,
at ingen ble glemt som du…
🙂
Minner meg om dette egenproduserte diktet: http://pappapasserpaa.abcblogg.no/221105203310_ctrl__alt__delete.html
mange. helt til man lagrer endringene og logger ut.